Om å ta seg vann over hodet

Jeg vet jeg for en drøy måned siden lovte at 2008 skulle være ferdig oppsummert innen utgangen av året. Jeg sjokkerer vel ingen om jeg nå konstaterer at den lovnaden ikke innfris. Men komplett oppsummering, det skal det nok bli, selv om jeg må ta 2009 til hjelp. 5. januar er jeg ferdig med semesteroppgaven det virker som det har tatt en evighet å fullføre, og da skal det nok bli fortgang i ting. Så får jeg heller se på meg selv om en sunn motvekt til de som postulerer de endelige listene før årets siste måned i det hele tatt er i gang.

Så følg med - de ni siste platene er på vei!

Massive high!

Tror jeg nøyer meg med å si følgende: Franz Nicolay er verdens kuleste keyboardist i verdens aller beste band. I går fikk jeg, en time etter å ha sendt ham en liten beskjed på Facebook med en desperat forespørsel om de ikke kunne vende tilbake til Europa for å gjøre opp for de avlyste konsertene i høst, svaret dere kan bivåne ovenfor.

Ganske glad nå. Ganske glad.

That's great, it starts with an earthquake

Selv om denne bloggen i desember primært både har handlet, og skal fortsette å handle om musikk, 2008 og alle de fine platene vi var så heldige å få høre, må jeg nesten bryte inn, og fortelle litt om mitt siste døgn i Danmark før juleferien, som var preget av to relativt rystende - i både bokstavelig og overført betydning - hendelser.

Mandag kveld satt jeg hjemme i sofaen, drakk en flaske vin og hørte på R.E.M.s Document. Den inneholder en av 80-tallets aller beste låter, nemlig "It's The End Of The World As We Know It (And I Feel Fine)", og det er fra denne låtas åpningsstrofe tittelen på dette innlegget er hentet fra. Skjebnen ville ha det til at Michael Stipes linje bare få timer senere skulle gå troll i ord.

Tirsdag morgen våknet jeg nemlig av noe såpass eksotisk som et jordskjelv. Et fuckings jordskjelv! Klokka var nesten halv sju, og selv med rødvinen fortsatt ravende rundt et sted i systemet mitt, og den relativt tunge søvnen slik stimuli medfører, våknet jeg umiddelbart av den semi-voldsomme ristingen. I hodet var jeg så vidt innom muligheten for at noe kunne ha eksplodert, men overraskende raskt konstaterte jeg at den mest nærliggende forklaringen - hvor sykt det enn høres ut - måtte være at lille Danmark var utsatt for jordskjelv. Jeg var imidlertid ikke helt klar for å stå opp, men en time senere karret jeg meg ut av senga, fikk skrudd på TV-en, og hørte antagelsene om at det var tidenes størst jordskjelv i Danmark. Så fikk jeg i alle fall med meg dét. Jeg må derimot innrømme at jeg hadde litt vondt av det som må være en av Danmarks største eksperter på jordskjelv - han ble intervjuet både titt og ofte i løpet av tirsdagen. Han hadde nemlig sovet over hele greiene. Tenk å være såpass interessert i jordskjelv at det er det du velger å jobbe med, og når tidenes mest rystende skjelv rammer det lille landet du bor i, så sover du. Det er litt som om Knut Jørgen Røed-Ødegård skulle forsove seg til en solformørkelse (hvilket naturligvis aldri vil skje, da nevnte populærakademiker åpenbart forbruker amfetamin i industrielle kvanta).

Uansett, tirsdagen forløp videre uten de store hendelsene. Onsdag var det derimot klart for action igjen. Jeg skulle reise hjem fra Danmark til Norge med fly, og som den gode nordmannen jeg er var ikke det første jeg gjorde etter å ha landet å stille meg ved (eller ikke ved, men så tett som overhodet mulig inntil) bagasjebåndet, men snarere å sporenstreks lokalisere og oppsøke tax free-foretningen. Som den drevne tollfrihandler jeg er, tok det ikke lang tid før jeg sto ved en kasse, med hendene fulle av varer som koster det tredobbelte i Norge. Skuffelsen var derimot stor da jeg etter å ha ført magnetstripen gjennom terminalen, og tastet den firesifrede koden, fikk den nedslående beskjeden "AVVIST". Som seg hør og bør forsøkte jeg naturligvis igjen, samtidig som jeg lirte av meg en standardfrase om at joda, det skulle da være penger på kortet. Hvorfor jeg gjør dette etter å ha jobbet flere år i butikk, aner jeg ikke, for jeg vet jo at det ikke er slik at maskinen lyver, og at om den på første forsøk registerer at det ikke er penger på kontoen tilknyttet kortet, er det rimelig dårlige sjanser for at dette er endret til forsøk nummer to. Det ble, som det våkne leser allerede har gjettet seg til, intet kjøp.

Men å tomhendt forlate et område der tungt skatte- og avgiftsbelagte varer kan kjøpes til spottpris, strider mot alt som heter instinkter, fornuft og samvittighet. Derfor ringte jeg min bank-arbeidende far, og spurte om han kunne sørge for å midlertidig bemidle meg i en slik grad at jeg ble satt i stand til å kjøpe tollfrie varer. Da han imøtekom denne forespørselen, hadde jeg i det minste nok skam i livet til å spørre om det var noe jeg kunne ta med hjem til jul, og ønsket gikk på en flaske med gin heller en akevitt ("Vi har så mye akevitt... gin går unna uansett"). Gin ble kjøpt, transaksjonen ble godkjent, og jeg vandret glad og fornøyd mot den grønne delen av tollområdet.

Og her, mine damer og herrer, er det jordskjelv nummer to, denne gangen i overført betydning, finner sted. Jeg vet ikke hva det er med tollere, men jeg vet at jeg aldri noen gang har blitt stoppet i tollen. Og frykten for å nettopp bli stoppet har stort sett ført til at jeg kun unntaksvis har smuglet med meg noen dråper ekstra. Denne gangen hadde jeg derimot ikke bare gin til pappa, jeg hadde også med meg en medbrakt gin til Jonas, pakket godt inn i skittentøy i den ordinære bagasjen min. Derfor gjorde hjertet et ikke så rent lite hopp da en skummel, stor og høy toller i lyseblå skjorte vinket meg inn i det nærliggende avlukket. Nå gikk det til helvete.

Den videre seansen er litt tåkete for meg, men jeg husker det meste sånn passe tydelig. Jeg setter bagasjen på båndet som går gjennom scanneren, tolleren registerer noe på skjermen, og ber om å få se i tax free-posen min. Jeg stotrer frem at det er en gin-falske der, og legger til at jeg har en flaske for mye. Tolleren spør om jeg har med for mye tobakk, og jeg svarer nei, hvorpå han kaller til seg den andre tolleren, og med et merkelig tonefall sier noe sånt som dette. "Du, han her har med seg ei flaske for mye...såeeeh.... hva gjør vi med det a?". Den andre tolleren, som åpenbart var scanningmannens overordnede sier "Det får være opp til deg, det". Et par sekunders knusende stillhet følger, før jeg hører de i aller høyeste grad befriende og forløsende ordene: "Ja, det får gå for denne gangen da, siden det er jul. Men neste gang tar vi fra deg alt sammen, og du får 300 kroner i bot". Jeg: "Takk...! Hadebra". Han: "Hadebra.".

Til tross for at jeg er overlykkelig for sakens utfall, har jeg et par aspekter jeg har lyst til å rette fokus mot:

*Det er per definisjon greit å smugle, så lenge du ikke smugler mye. Effektiv grense for hvor mye brennevin du kan ta med deg inn i landet er den dobbelte av hva regelverket sier
*Det er åpenbart smart å smugle i høytidene, for om jeg skal ta tolleren på ordet, ville jeg ikke sluppet like billig unna om vi ikke sto foran en av de religiøse høytidene
*Det er en komplett skjønnsmessig vurdering hvorvidt en som bryter det foreliggende regelverket skal straffes i henhold til dette, eller ei. Denne gangen fikk mannen med scanning-maskinen frie tøyler av sin overordnede, og han lot meg gå.
*Straffen for å bli tatt med to liter brennevin i stedet for én er at man blir fratatt varene, og blir ilagt et gebyr på 300 kroner. Å kjøpe to liter gin på tax free, koster cirka 200 kroner. Plusser vi på forelegget, snakker vi om til sammen 500 kroner. Å kjøpe to liter med gin i Norge (0,7 + 0,35*2) koster minst 500 kroner, antakelig en hel del mer. Om man derfor smugler én flaske hver eneste gang man reiser, kan man bli tatt annenhver gang, og fortsatt ikke tape penger på det. Det slår meg at straffen for å bedrive småsmugling er uforholdsmessig lav, og med mindre du er innvandrer, eller ser ut som en, er sjansene for å bli stoppet annenhver gang man passerer gjennom den grønne sonen omtrent like stor som for at vinmonopolet gir bort brennevin gratis.

Det er jo litt rart at man har a) regler, og b) mennesker som er ansatt for sørge for at reglene blir overholdt, men når menneskene som er satt til dette oppdager at det foreligger brudd på reglene, unnlater de å gjøre noe med det. Jeg er glad, altså. For all del. Men det er jo litt rart. Moralen må uansett bli at det lønner seg å smugle, men at man maksimerer sine sjanser for å komme fra deg med både spriten og lommeboka i behold om man gjør det i høytidene.

Puh, det var det. Et par rystende dager, altså. Jeg håper juleferien her hjemme i Hønefoss blir litt mer behagelig og bedagelig. For at den skal bli det, må jeg nesten gjøre meg ferdig med den 25-30 sider lange oppgaven jeg så vidt er halvferdig med. Den som setter halvferdig oppgave i sammenheng med et umenneskelig langt blogg-innlegg om veldig lite, har oppdaget en korrelasjon som trolig har noe med den virkelige verden å gjøre.

Vi ses på Lloyds om 13,67 normalsider.

2008, #10: «...and turn the white snow red as strawberries in the summertime»

Fleet Foxes
Fleet Foxes
[Subpop; 3. juni, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.78
Metacritic.com: 87

"Lie to me if you will at the top of Beringer Hill
Tell me anything you want, any old lie will do
Call me back to you
Back to you"


Det er litt merkelig å føle behovet for å forsvare at en plate bare fremstår som årets tiende beste. Av de omkring femti platene jeg eier på fast format, og følgelig har hørt nok på til å gjøre meg opp en mening om, er Fleet Foxes' debutalbum blant de aller mest interessante. Så hvorfor åpner denne omtalen med et forsvar?

Det har naturligvis å gjøre med den helt absurde oppmerksomheten debutantene fra Seattle har blitt viet i løpet av 2008. For ett år siden var det knapt et menneske som visste hvem Fleet Foxes var, mens de per desember er for musikken i 2008 det Obama har vært for politikken. Det hele startet, slik det de siste årene har startet for en rekke andre band, på det innflytelsesrike SXSW-arrangementet i Austin, Texas i mars. Den voldsomme happeningen, som er en god blanding av verdens største bransjetreff og verdens største klubb-festival, har de seneste årene vist seg å gi en bra pekepinn på hva som går fra undergrunn til mainstream i løpet av få måneder, og tar man en titt på årets program for festivaler som Øya eller Roskilde, og sammenligner dem med dekningen fra SXSW fra 2006 og 2007, finner man ganske mange sammenfallende navn. I år var det altså Fleet Foxes som ble kåret til den store vinneren, og hypen ble ytterligere forsterket gjennom utgivelsen av Sun Giant EP i mars, og endelig det selvtitulerte debutalbumet i juni, sistnevnte for øvrig til relativt samstemt hyllest i pressen (hvilket en gjennomsnittelig score på 87/100 er en grei indikasjon på). Sommeren ble brukt til å spikre ryktet som et strålende live-band, og når en hel verden i desember gjorde opp status for året som gikk i listeform, var det få publikasjoner som ikke hadde Fleet Foxes på en av de aller gjeveste plassene.

Og man kan jo i grunnen ikke gjøre så mye annet enn å kaste seg på bølgen, for Fleet Foxes er et nydelig album som med det som fremstår som både en dyp, bred og inderlig facsinasjon for alt som er amerikansk, samler trådene fra hundre års musikkhistorie til noe som både føles tradisjonelt, innovativt og tidløst. Foruten elektrisk gitar og bass, er det lite som tidfester dette til 2008, eller for den sakens skyld, til denne siden av 2. verdenskrig - det er som om disse låtene, både hva tekst, melodi og instrumentering angår, like gjerne kunne stammet fra 20- eller 30-tallet. Fleet Foxes har en aura av noe naturlig, i ordets rette forstand. Man får følelsen av å lytte til noe rent og uhildet, noe som har fått utvikle seg i en parallell dimensjon, upåvirket av utvikling, teknologi og moderne tankegods.

Allikevel føles det veldig riktig at et band som Fleet Foxes ikke bare debuterer, men også får suksess i 2008. Som alt annet går trender innen musikken i bølger, og sett i lys av den urbane, kjølige og street-smarte indiercoken/(post)-post-punken som var så dominerende fra omkring 2001 til 2005, er det kanskje ikke annet å forvente enn kompassnåla nå peker vekk fra byen og ut mot naturen. Stadig flere band har de seneste årene nådd et bredt publikum med pop og rock solid tuftet på det erke-amerikanske, og heller enn å vende seg mot et skittent og Tatchersk Storbritannia anno 1982, heller ser tilbake mot den romantiske oppfatningen et fordums Amerika. Ikke alle har det samme uttrykket, rent musikalsk, men det er liten tvil om at band som The Shins, Band Of Horses og Okkervil River har en større forkjærlighet for amerikansk folk, folkrock, americana, country og sørstatsrock. Selvfølgelig snakker vi ikke om pastisjer her, men snarere hvor man ender om man trekker linjene for inspirasjon langt nok tilbake.

Fleet Foxes er på mange måter selve perfeksjoneringen av denne trenden. For selv om man ved de første gjennomhøringene får følelsen av at dette kunne vært en sytti år gammel glemt skatt, forstår man etterhvert at albumet også er formet av det som har skjedd etter krigen. Flere av sporene har for eksempel en struktur og oppbygning som er utenkelig pre-rock'n'roll. Og den elegante måten de parrer herlige pop-melodier med et stort, luftig og naturlig sound, sender åpenbare nikk til vestkystrock som CSNY. Den akustiske folken på 60-tallet, og måten Gram Parsons, The Byrds og flere andre var med på å parre folken med rocken mot slutten av samme tiår, lurer også i kulissene. Men det kan ikke rokke ved det faktum at Fleet Foxes lyder som noe ganske unikt i måten de kanaliserer disse inspirasjonskildene på. Det er en fantastisk følelse å la Fleet Foxes ta deg med på en reise på kryss og tvers av hele USA, frem og tilbake mellom ulike tidsepoker og gjennom alle de fire årstidene. I sommer føltes Fleet Foxes som den perfekte plata for en het sommernatt. Nå som snøen har kommet, virker den like naturlig som akkompagnement til en vandring gjennom vinterhvite skoger.

Så hvorfor er ikke Fleet Foxes årets beste plate? Det er ikke så helt lett å sette fingeren på, og det handler mest av alt om at den siste følelsen av virkelig perfeksjon, aldri helt dukker opp. Soundet og stemningen er helt fantastisk, og både låtene, instrumenteringen og harmoniene er fortryllende. Men det mangler kanskje ørlite progresjon? Den beste måten jeg kan forklare hva jeg savner fra Fleet Foxes, er å vise til når de virkelig oppnår perfeksjon. Avslutningen på "Ragged Wood" er nemlig noe av det mest rørende, inderlig vakre og samtidig rockende tøffe 2008 hadde å by på. Her tar bandet stemningene de er så gode til å formidle, og trekker det til et nytt nivå, i et crescendo som uten å ha noe som helst med rock'n'roll å gjøre, rocker mer enn det meste. Nå kan man ikke skape slike magiske øyeblikk på hver eneste låt gjennom en hel plate, men allsidigheten og dybden bandet oppviser i en slik låt, kunne med fordel ha vært overført til andre låter også. Da hadde Fleet Foxes gått fra å være et vakkert stemningsdokument med historisk forankring, til et sant mesterverk av rockehistoriske proporsjoner.

Men, hei, dette var debutalbumet. Hvem vet hva den skjeggete, men unge, gjengen finner på ved neste korsvei? Fleet Foxes vil nok bli flittig spilt i 2009 også, og er - til tross for den sobre tiendeplassen på denne lista - på mange måter soundtracket til året som gikk.

Nøkkelspor: Ragged Wood (mp3)
Fleet Foxes på Myspace

2008, #11: «...strange victory, strange defeat»

Silver Jews
Lookout Mountain, Lookout Sea
[Drag City; 17. juni, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.39
Metacritic.com: 78

"And failure's got you in its grasp
and you're reaching for your very last
vicious beginning"


Det har blitt påstått både her og der at Lookout Mountain, Lookout Sea er lyden av en Dave Berman - sanger, gitarist, låtskriver i, og, sammen med kona si, det eneste egentlige medlemmet av Silver Jews - som har blitt lykkelig. Etter å ha bruk sensommeren og høsten til å bli godt kjent med det som kun er Silver Jews' sjette album på godt og vel femten år er den mest nærliggende responsen til en slik påstand at alt er relativt.

Silver Jews er kanskje mest kjent - i den grad man kan si de er særlig kjent for noe overhodet - å være prosjektet Stephen Malkmus, best kjent fra Pavement, har lånt både stemmen og gitaren sin til et par ganger i løpet av de siste ti årene. På samme tid som det er fint at Pavement-fans kanskje får øynene opp for et av de flotteste bandene USA har hatt å by på siden midten av 90-tallet og frem til i dag, er det litt trist at når man snakker om Silver Jews, er det først og fremst i form av bisetninger relatert til nettopp Malkmus' deltagelse. Nå har kanskje ikke Berman selv gjort sitt ytterste for å presentere bandet sitt for et bredere publikum heller, for til tross for å ha vært aktiv under det spenstige navnet sent på 80-tallet, var det ikke før i 2006 han la ut på turné for første gang noensinne. Nå var det vel heller ikke bare viljen det sto på, for som en annen kar vi har vært innom tidligere i denne gjennomgangen, har heller ikke Berman hatt det så helt greit. En salig blanding av depresjoner og avhengighet til diverse rusmidler kuliminerte i 2003 i et selvmordsforsøk og påfølgende innleggelse. Rockemyten unnlot heldigvis å bli komplett, og i 2005 kom det mesterlige comeback-albumet Tanglewood Numbers, etterfulgt av den nevnte turnéen.

Og nå er altså Dave Berman lykkelig. Eller er han? Lookout Mountain, Lookout Sea er heldigvis, i tradisjonell Silver Jews-stil, litt for subtil og mangefasettert til at man kan gi noe entydig svar på det. Men jeg kan forstå at førsteinntrykket - særlig om man har best kjennskap til de to mest bejublede albumene, American Water (1998) og Bright Flight (2001) - kan peke i den retningen. Til tross for at også en og annen av låtene på Silver Jews' fire første plater skimter lyset i enden av tunnelen, er nær på alle låtene preget av et mørke og en melankoli som føles langt mer som noe humant, ektefølt og derfor så rørende og noen ganger skremmende, enn som et stilgrep. På Tanglewood Numbers ble derimot den mer lystige siden av country-musikken tatt inn i varmen, og dette er tildels videreført på årets utspill, noe som defintivt kan tolkes som at Berman er - igjen, relativt sett - lykkelig. En låt som "Open Field" må for eksempel være noe av det mest harmoniske Dave Berman har hatt noe med å gjøre.

Men selv om Berman tilsynelatende lever det gode liv sammen med kona Cassie i et lite hus rett utenfor Nashville, er det åpenbart at tungsinnet ikke helt har forlatt den 41 år gamle kroppen. Åpningssporet med den megetsigende tittelen "What Is Not But Could Be If" er et perfekt eksempel på ambivalensen som i positiv forstand preger plata. De dystre versene ser ettertenksomt tilbake på alt som har gått feil, og følgene det har fått. Men i refrenget lysner det musikalsk, og man aner en kime av håp i tekstlinjene også. Det er altså både lov og fruktbart å ha to tanker i hodet på én gang. Et annet møte med noe av den samme tvetydigheten kommer i det som er et av platas aller beste spor, igjen med en beskrivende tittel: "Strange Victory, Strange Defeat". Refrenget føles musikalsk som en triumf, og det støttes opp av en sjeldent oppstemt Berman som messer "strange victory!" hele tre ganger, før han lakonisk bryter rytmen i det den fjerde gjentagelsen uteblir, og tørt avslutter med "strange defeat". For en som først forelsket seg i Silver Jews i møtet med Tanglewood Numbers er det naturlig å trekke en parallell til åpningssporet på 2005-plata, der Cassie med sin lyse, vakre røst ufullendt, og ut i luften synger "If it gets really, really bad...", og ektemann Dave avbryter henne med et tørt "Let's not kid ourselves - it gets really, really bad". Lyset i enden av tunnelen kan like gjerne være et tog.

I det hele tatt er det vanskelig å komme utenom enkeltsporene når man skal oppsummere Lookout. Albumet føles til tider som en novellesamling der Berman som en koselig, men litt bitter onkel tar rollen som forteller av historier fra en svunnen tid, og som alltid ender med en moral relatert til tanken om at det som fremstår som godt ikke alltid er det, og motsatt. Den underlige og maritime "Party Barge", med måkeskrik og skipsbjeller, er en anomali i Silver Jews-katalogen, der Berman forlater innlandet og Nashville, og setter kursen sørover mot Atlanterhavskysten. Det er også verdt å nevne den ordrike og innfløkte Dylan-inspirerte "San Fransisco B.C.", der en barberer må bøte med livet, og Berman blir forlatt av en make som ser bedre muligheter annensteds hen. Men det er også en og annen av disse novellene som ikke engasjerer i like stor grad. Det blir aldri virkelig kjedelig, men låter som "My Pillow Is The Threshold" og avslutningen "We Could Be Looking For The Same Thing" blir satt litt i skyggen av de mer inspirerte narrativene.

Derfor er det også litt vanskelig å sette fingeren på hva Lookout Mountain, Lookout Sea har å formidle som plate. Er Dave Berman en ny og bedre mann? Har han funnet lykken der nede i det Tennessee han så inderlig ønsket å reise til i 2001? Eller er Mørket uadskillelig fra Mannen, og for evig innkapslet i Den Fortvilte Kunstneren? Heldigvis trenger man ikke sette verken én eller to streker under svaret. Man kan nøye seg med å fortape seg i noen nydelige, ambivalente fortellinger som verken konkluderer med det ene eller andre, men som kanskje gir en følelse av å ha forstått en ting eller to om det å leve et liv som ikke er helt A4, og et forsterket håp om at Berman tar med seg Cassie og et lite knippe andre musikere, og vender tilbake til Europa for å gi oss noen leksjoner fra scenekanten.

Nøkkelspor: Strange Victory, Strange Defeat (mp3)
Silver Jews på Myspace.

2008, #12: «Teen creeps, please don't leave me dead»

No Age
Nouns
[Subpop; 6. mai, 2008]

Rateyourmusic: 3.47
Metacritic.com: 79

"Wash away what we create
I hate you more, I hate this place
I know why I feel this way"


Det er noe umiddelbart, rått og veldig, veldig friskt over Nouns. "In medias res" er en frase jeg tviler på jeg har anvendt siden ungdomsskolens norsktimer, men den rinner meg i hu når det gjelder No Ages langspillerdebut - å bli kastet inn i platas første spor er nemlig litt som å åpne en vilkårlig dør i kjelleren på den lokale ungdomsklubben, og registrere at man befinner seg midt i et grumsete og kaotisk, men allikevel fokusert inferno. Gnagende og rustne gitarer sliper seg mot et stakatto trommemønster, og selv om det hele fremstår som ganske uferdig, skimter man også noen frekke, ungdommelige ambisjoner, pakket inn i desillusjonert frustrasjon og trass.

Allikevel er ikke No Age så ferske som introduksjonen kan tyde på. Duoen, bestående av Randy Randall (tøft navn) og Dean Allen Spunt (også, om enn på en lit annen måte, tøft navn), har allerede rukket å eksistere i tre år, og har allerede rukket å gi ut en slags kompilasjon. Weirdo Rippers (2007) er en litt nemlig en litt merkelig utgivelse. Den 26. mars i fjor pøste nemlig No Age ut ikke mindre enn fem EP-er/singler på forskjellige selskaper - altså fem utgivelser på fem selskaper på én dag. Disse utspillene ble samlet på CD-format senere samme år, da med tittelen nevnt litt ovenfor. Til tross for platas litt merkelige bakgrunn, føles den overraskende koherent og enhetlig, og den vitnet om et spennende band som fikk voldsomt mye ut av sin relativt sparsommelige besetning. Det merkelige med forholdet Weirdo Rippers/Nouns er hvordan den førstnevnte er variert, moden og tilsynelatende seriøs, mens den sistnevnte er en oppvisning i rå, upolert og rett-fra-kjelleren-punk. Sistnevnte høres ut som et klassisk debutalbum, mens førstnevnte høres ut som en klassisk oppfølger.

For Nouns er enkelt og greit et skittent oppkok av punk, indierock, støy og pop. Rent soundmessig er det så enkelt og rett frem som man får det - en overstyrt og støyende gitar, stakkato og enkel tromming, og på toppen - eller i midten - av det hele, en gneldrende, klagende vokal som høres ut som den kommer fra garasjens innerste kroker. Med Weirdo Rippers i bakhodet kan man vanskelig komme utenom tanken at dette er hundre prosent tilsiktet. Kompilasjonen viste at No Age, om de ville, var i stand til å skape, om ikke akkurat sofistikerte og finslepne, så i alle fall luftige og dynamiske låter. På Nouns er alt rørt sammen til én grøt, og det må være gjort med hensikt. Greit, det, for det funker. Den primale følelsen av å bli kastet inn i en garasje, eller et mørkt og fuktig øvingslokale i en forstatskjeller, er noe av det som gjør opplevelsen så frisk.

Punk med hjerne, støy med hjerte og gode poplåter dynket i søle. Nouns vil ikke bli stående igjen som en av 2008s mest monumentale plater, men den representerte en friskhet og råskap som få andre var i stand til å skape i inneværende år.

Nøkkespor: Teen Creeps (mp3)
No Age på Myspace.

2008, #13: «Leaving you with the sweet, sweet music»

The Alexandria Quartet
The Alexandria Quartet
[Your Favourite; 5. mars, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.50
Metacritic.com: N/A

"Me I'm just a guy who lives for rock'n'roll
I live the simple life with no purpose or no goal
Getting drunk in the backseat while you are at the wheel
Making toasts and singing songs about the way I like to feel"


Det er alltid en eller annen grunn til at man lytter til musikken man gjør. Du må gjerne si at det er selvfølgelig, og det er det jo (selvfølgelig) også. Men det er kanskje man bør reflektere litt over engang i blant. Jeg investerer for eksempel langt mer tid i plater jeg har betalt penger for enn de jeg bare har lastet ned. Jeg investerer også mer tid en plate jeg har betalt hundreogfemti kroner for, enn en jeg fant til 40 kroner i en eller annen tilbudshylle. Kjøper jeg en plate av et band jeg fra før av har et godt forhold til, er jeg villig til å bruke mer tid på å avsløre dens eventuelle potensiale enn om det er komplett ukjent band jeg lytter til. Og ting anbefalt av venner, folk jeg anser for å ha peiling på musikk, eller har bra kjennskap til mine preferanser når det kommer til musikk, får alltid en ekstra runde eller to i spilleren, av ren goodwill for vedkommende som kom med tipset. Men har det egentlig noe å si? Sånn i ettertid, mener jeg - så lenge man har hørt nok på en plate til å kunne konkludere med at den er svært bra, er årsakene til de gjentatte spillingene temmelig irrelevante. Det interessante er hvorvidt man etter de gjentatte spillingene har fått en ny favoritt.

Når jeg innleder omtalen av inneværende års 13. beste plate med disse ordene, er på den ene siden et forsvar, samtidig som jeg ikke ønsker at det skal oppfattes som ett. Jeg vet nemlig med meg selv at jeg aldri hadde spilt The Alexandria Quartet mange nok ganger til at jeg hadde blitt glad i den om det ikke var fordi vokalist og låtskriver Odd Martin Skålnes ikke bare var kollegaen min da plata kom ut, men også er en knakende fin fyr. For når man kjenner en knakende fin fyr, og bandet hans gir ut en plate, er det klart man investerer mer tid i nettopp den plata enn i en hvilken som helst annen plate av et hvilket som helst fremadstormende norsk band. For å si det jeg har nå har sagt med mange ord med litt færre: At jeg kjenner unge herr Skålnes gjør albumet verken mer eller mindre godt enn om det motsatte hadde vært tilfellet - men det er helt klart en sterkt medvirkende faktor til at jeg spilte plata nok ganger til å kunne gjøre meg opp en skikkelig mening om dets kvaliteter.

For Alexandria Quartet, med bakgrunn fra blant annet Haugesund og Bergen, men nå stasjonert i London, er et band det er fryktelig lett å avfeie som litt kjedelig, på bakgrunn av en følelse av at du har hørt dette tretti tusen ganger fra før. Og det har du jo, på sett og vis også, for streit og radiovennlig poprock er noe vi stort sett har blitt proppet ørene våre fulle av så lenge vi har levd. Men, herregud, dette er bra poprock, og uansett hvor overeksponert jeg er for poprock generelt, blir jeg aldri lei av å høre noen som virkelig mestrer kunsten å skrive bunnsolide låter, med både masseappell nok til å fri til den jevne radiolytter, men samtidig krydre hver eneste låt med nok detaljer til at den mer konsentrerte lytter stadig får nye gaver i fanget.

Det gir på en måte mening at bandet nå har forlatt den norske pop-hovedstaden Bergen, og reist for å prøve lykken i England. Det hviler nemlig noe umiskjennelig britisk over hele denne debuten: Låtstrukturer som ikke ville ha vært malplassert på The Bends, noen gitarer fra noen Manchester-jyplinger en gang rundt 1994-'95, og noen dråper stadionfrierier á la Coldplay. Alexandria Quartet høres aldri ut som kopiister - langt derifra. Men stemningen, den lukter fish n'chips lang vei. Allikevel er de kanskje på sitt aller beste når de serverer en låt som føles unik, og verken bundet av tid, sted eller inspirasjonskilder. Det gjør de på det aldeles fantatiske åpningssporet "Leaving You With The Music", den friskeste norske pop-låta på mange år. Fra det bunnsolide kompet via den florlette akustiske gitaren og de karakteristiske, men aldri dominerende trommefigurene, til det syrlige og elegante pianoet som bærer andreverset på sine skuldre, er dette pop-perfeksjon.

Det bør kanskje også legges til at Alexandria Quartet, til tross for å være alt fra bra til veldig bra på plate, tar alt et hakk videre i live-drakt. Det er som om hvert eneste farge de har på paletten blir litt sterkere og klarere på scenen. Det gjelder i særlighet Skålnes' imponerende stemmeprakt - det er ikke det at stemmen drukner på plate, den er bare ikke like dominerende. Live fremstår den som uttrykkets sentrum, det alt det andre dreier rundt. Mens det vokale stiger frem og blir vakrere, tenderer bandet til å gjøre særlig de allerede rocka låtene, enda noen hakk skitnere, tyngre og seigere. Når de lar låte skli ut i regnende gitarer over et bunnsolid komp, er det også blant landets bedre rockeband.

The Alexandria Quartet er en debut med både hjerte og hjerne, og selv om den har sine skjønnhetsfeil, og muligens mister litt av piffen mot slutten, er det 2008s 13. beste plate. Med base i London, og et andrealbum som kanskje blir enda mer enhetlig og spisset, skal det bli svært spennende å følge dem fremover.

Nøkkelspor: Leaving You With The Music
The Alexandria Quartet på Myspace.

2008, #14: «...got a hurricane inside my veins»

Spiritualized
Songs In A&E
[Sanctuary; 5. mai, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.46
Metacritic.com: 76

"So death take your fiddle/ and play a song for me
Play a song we used to sing/ the one that brought you close to me
Play a song and I will sing along"


Jason Pierce har aldri vært spesielt opptatt av verken de små eller de nære ting. Gjennom de siste 20 årene har han stort sett fokusert på to ting: Å lage musikk som er såpass grandios, pompøs og kosmisk at lite på den siden av den ikke-ironiske prog-rocken kan måle seg med proporsjonene, og samtidig få stappet i seg så mange illegale substanser som overhodet mulig. Vi snakker her om mannen hvis favorittema når det kommer til tekster er gud, himmelen, frelse og tilgivelse, men som også er såpass glad i å ruse seg at et av platene han har vært med på å skape, har fått tittelen Taking Drugs To Make Music To Take Drugs To. Kombinasjonen har ført til noen ganske fantastiske plater, som badet i strykere og storhet har et religiøst preg, men har trolig også gitt Jason Pierces 43 år gamle kropp, herunder både hjerne, lever og hjerte- og karsystem, en solid trøkk eller to.

Derfor var det også smått paradoksalt at da Jason Pierce, eneste varlige og faste medlem av Spiritualized, i 2005 var så nær døden at kjæresten hans fikk tilbud om sorgterapi, var det verken heroin, alkohol eller noe som helst annet potensielt skadelig stoff som var synderen. Det osm holdt på å ta livet av en av Storbritannias mest dopglade menn var... lungebetennelse. Da 7/7-bombene påvirket sykehuset Pierce lå på, og han måtte flyttes i all hui og hast, var det etter sigende bare flaks at han overlevde. Det er naturligvis gledelig i et humant perspektiv. Men det er også gledelig i den forstand at Songs In A&E ble en realitet.

I lys av overnevnte hendelse, er det kanskje ikke så rart at A&E blir tolket som en fortelling om hvor nær Pierce var å forlate denne verdenen. Én betyding av A&E er for eksempel "Accident and Emergency", og fargetonene og fonten på coveret forsterker følelsen av at dette handler om noe helse- og behandlingsrelatert. Når i tillegg rytmen i "Death Take Your Fiddle" minner mistenkelig om lyden av en respirator, og låtens første tekstlinje inneholder ordet "coma", er det nærliggende å tolke albumet som reaksjonen på det Pierce var igjennom. Men store deler av A&E ble faktisk spilt inn før Pierce pådro seg lungebetennelsen, og med tanke på Spiritualizeds hang til de virkelig store temaene også på tidligere plater, kan det godt hende at våre fortolkende ører legger mer i ordene enn det som i utgangspunktet var tiltenkt. Det vil i så fall ikke være første gang en plate tillegges budskap som en direkte årsak av utenfor-musikalske hendelser.

Uansett: Songs In A&E er en Spiritualized-plate slik vi har lært å kjenne platene fra den kanten - og samtidig ikke. Sammenlignet med Amazing Grace (2003) er dette definitivt nærmere klassisk Spiritualized, med et fokus på den nevnte storheten, på sveipende, myke strykere og på en like sakral som spacerocka stemning. Men sammenlignet med relativt koherente affærer som presist titulerte Ladies And Gentlemen, We Are Floating In Space (1997) og ikke fullt så presist titulerte Let It Come Down (2001), har A&E en kjærkommen variasjon og stil og uttrykk. Selv om det er herlig å skru opp volumet, iføre seg astronaut-utstyret, og sveve ut i rommet i 70-75 minutter, kan det være vel så bra å kun unntaksvis føle at man svever, og fra tid til annen føle landjorda under føttene også.

Det får man muligheten på relativt konsise A&E, som ikke engang bikker timen i spilletid. Som eksempel kan man trekke frem den tidlige trioen "Death Take Your Fiddle", "I Got A Fire" og "Soul On Fire", der man først får to låter, en svært rolig, og en raskere, som gir langt mer motstand, både i lydbilde og struktur, enn hva man er vant til fra Pierce & co, før heroinforherligelsen i "Soul On Fire" både utviser en fantastisk pop-sensibilitet, samtidig som alle de elementene som er med på å konstituere Spiritualized-soundet er til stede. Men det kan bli for mye motstand og variasjon også. De seks relativt meningsløse "Harmony"-snuttene er kanskje ikke utpreget irriterende de første gangene man hører plata, men etterhvert blir man glad for at man i det minste på iPoden kan fjerne alle de små mellomspillene, og fokusere på låtene.

Songs In A&E er ikke Spiritualized på sitt beste. Men det er et prov på at Pierce fortsatt kan, og selv om han nok har vært bedre, er 2008-utgivelsen defintivt et interessant tilskudd til katalogen. Og det at Spiritualized har vært bedre, står ikke i veien for det faktum at når det virkelig glimter i gammel storhet, er det ingen som på samme måte kan sende deg på en real romferd akkompagnert av seksten symfoniorkestre, tusen syngende munker og masse, masse dop.

Nøkkelspor: Baby, I'm A Fool (som jeg dessverre ikke har klart å oppdrive på mp3)
Spiritualized på Myspace.

2008, #15: «...darkness disintegrates»

Sun Kil Moon
April
[Calo Verde; 1. april, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.68
Metacritic.com: 81

"Darkness disintegrates/
I'm rising, I'm rising toward a light"


Jeg har hørt ganske mange kjedelige plater i mitt liv. Det de fleste av dem har til felles, er at jeg ikke har det helt store ønsket om å høre dem igjen. Kjedelig er per definisjon et negativt ladet adjektiv. Men noen ganger glir det kjedsommelige over i det meditative, drømmende og behagelige. Og hadde det vært mer spennende - eller mindre kjedelig om du vil - hadde det rett og slett ikke fungert like bra. April er på mange måter en slik plate.

Mark Kozelek er en mann med mange jern i ilden. For de fleste er han kanskje best kjent fra American Music Club og/eller Red House Painters. Men Sun Kil Moon-prosjektet er neimen ikke dumt det heller. April er kollektivets tredje plate på fem år, men bare den andre med eget materiale, da Tiny Cities (2005) er noe såpass spesielt som et album som kun inneholder cover-låter av ett, og bare ett annet band, i dette tilfellet Modest Mouse. Ghosts Of The Great Highway (2003) har jeg dessverre ikke hørt, men folk som later til å ha peiling på det, forteller at den er pen. Etter å ha brukt sommeren og høsten på å bli kjent med April spørs det om jeg ikke må gjøre noe med den saken.

April er, tittelen til tross, en skikkelig høstplate. De elleve stort sett akustiske, men også unntaksvis elektriske, låtene sleper seg av gårde i godt over 70 minutter i et landskap som mest av alt minner om klassisk Neil Young. Noen ganger er det folk, noen ganger er det folkrock og noen ganger er det nesten bare rock. Men selv om en enkelt fuzzet og jam-aktig passasje bryter opp her og der, snakker vi for det meste om sparsommelig instrumenterte viser, gjerne på 7-8 minutter eller mer. Men til tross for at tempoet er bedagelig, og rock'n'roll-aspektet er tonet kraftig ned, føles det sjelden stillestående eller tamt - til det er både avleveringen engasjerende, intensiteten i melodiene suggerende og de melankolske tekstene for interessante. Kanskje må man også være i den rette modusen for å bli trukket inn i April-sfæren - og uten å henfalle til de verste klisjéene var det nok først i mild rødvinsrus en ganske varm natt i juli jeg for første gang tenkte at "kjedelig" kanskje kunne være en bra ting.

For å lytte gjennom April fra a til å skal man ha solide porsjoner av både tålmodighet og oppmerksomhet. Det som er så fint er at April på ingen måte trenger din fulle oppmerksomhet for at dens skjønnhet skal åpenbare seg. Snarere tvert imot: Den er på sitt beste når du lar ting flyte, og lar deg trekke inn i det varme, bittersøte og sedate universet Mark Kozelek tegner opp.

Det var sikkert 30 plater som på ett eller annet tidspunkt av 2008 som fremsto som langt bedre enn April. Men det var ikke så mange plater som føltes så riktig i et par øyeblikk der alt man trengte var en plate som denne.

Nøkkelspor: "Lost Verses".
Sun Kil Moon på Myspace.

Everyone's a critic

"Everyone's a critic, but most people are DJs"

Selv om denne bloggen har tatt sitt navn fra siste delen av det overnevnte Hold Steady-sitatet, skal desember stå i den første delens tegn. Desember er jo måneden der alle magasiner, aviser og publikasjoner med en vag interesse for musikk gjør slik de alltid gjør når elleve av årets tolv måneder er unnagjort, og lager en årsliste. Jeg synes ikke jeg kan være noe dårligere.

Derfor kan du i denne bloggen, sånn cirka annenhver dag i det som gjenstår av 2008, lese om det jeg regner for å være de femten beste albumene kloden hadde å by på i inneværende kalenderår. For å gjøre det hele litt spennende starter jeg med nummer 15, og teller forløpende ned til vi rundt nyttårsaften når Årets Beste Album.

Jeg håper alle som har et snev av interesse for a) musikk eller b) det å lage lister vil følge nedtellingen med glede. Og jeg oppfordrer dere alle på det sterkeste til å komme deres egen vurdering av platene, av omtalene og - til slutt - poste deres egen topp 15-liste. Det er allerede etablert at flesteparten av oss har en DJ i magen - nå er det på tide å, for å låne en frase fra Guitar Hero, unleash your inner rock critic.

Vi snakkes til en gjennomgang av 2008s femtende beste album i løpet av et døgn eller to.

Samvittighetsmosjon

Vi blir fortalt på jevnlig basis at det å mosjonere har noen ganske entydige fordeler. Man kommer i bedre form, man kan være så heldig å gå ned i vekt, man sover bedre, man blir mer opplagt og man kan til og med ha det gøy. Når jeg en sjelden gang legger ut på en bitteliten joggetur, må jeg si at alle disse aspektene er ting jeg ser lyst på. Å sove godt og være opplagt er aldri en ulempe, det å være i brukbar form er noe man drar nytte av på daglig, og all den tid man har en kropp som heller enn å være bygget for fart, er bygget for komfort, er heller ikke et eventuelt vekttap som resultat å forakte. Det åpenbare unntaket er dette med å ha det gøy - vi har vel etterhvert kommet dithen at det å påføre seg selv fysiske lidelser for moro skyld er sett på som noe som bør behandles av det psykiske helsevesenet heller enn å være noe man etterstreber. Og godt er det.

Men den soleklart viktigste årsaken til at jeg en gang i blant snører på meg joggeskoene er først og fremst at det gir meg en deilig følelse av god samvittighet. Det er som en hestehandel man gjør med seg selv: Om jeg i en liten halvtime gjør det jeg kan for å banke opp noen halvtette blodårer, (over)aktiviserer late lunger og anvender lårmusklene til noe annet enn å støtte opp laptopen, vet jeg at jeg at jeg den påfølgende kvelden kan innta horisontalt og stabilt sideleie på sofaen, spise en bedre middag og kanskje til og med sprette en øl. Og jeg kan gjøre det helt uten å tenke på konsekvensene, for jeg har allerede betalt min avlat.

Samvittighetsmosjon er kanskje mental pleie heller enn noe som gjør meg til den nye Linford Christie, men det er også hele poenget: Å føle seg bra, og finne roen med seg selv. Derfor kan jeg, etter å ha tilbakelagt de få kilometerne som kan skues på kartet ovenfor (noen målestokk får dere ikke, jeg har da litt skam her i livet), velte meg ned i sofaen som et slakt, nye en Carlsberg og feie gjennom et par episoder av Seinfeld.

Samvittighetsmosjon er faen meg tingen. Vi må tra treningen tilbake fra de som trener for å bli spreke, og heller gjøre trening til et verktøy som legitimerer en ellers usunn livsstil. Dette skal jeg gjøre oftere. Sofaen venter. Ha en god kveld.

Det er sgu' hårdt at være en nissemand

Julen 1994 røsket TV2 opp i noen eldgamle norske advents-tradisjoner, og sendte en julekalender myntet vel så mye på voksne som på barn. Selv om det kan diskuteres nøyaktig hvor moden stilen, humoren og fortellingen i The Julekalender var, kan man vel trygt si at det var noe annet enn Skomaker Andersen, Tøflus og Jon Blund. Med seertall på oppunder en halv million ble The Julekalender en kjempesuksess, og som seg hør og bør med slike fenomener ble seriens catchphrases, som "Bob-bob-bob" og "Det e no bærre lækkert" en varig og grenseløst irriterende del av det norske språket, og folk nynnet på semi-landeplager som The Støveldance og It's Hard To Be A Nissemann.

Jeg har alltid trodd at The Julekalender var et erkenorsk produkt som spilte på forestillinger om bondske trøndere, den tradisjonelle norske fjøsnissen, og ikke minst det litt liberale forholdet til det engelske språk flere kjente personer i norsk offentlighet har vist seg å ha. Men dengang ei. The Julekalender er fandenme lige dansk som røde pølser! Allerede i 1991, tre år før vi nordmenn ble kjent med Olaf, Gjertrud og Benny, Fritz, Hansi og Günther, gjorde The Julekalender sin entré i de danske hjem - og plottet var nøyaktig det samme som det vi ble presentert for i desember 1994. Nisser og nåsåer, et ødelagt fly, en stjålet Nissebok, julepynt og poteter, forviklinger og dramatikk. Når jeg tenker tilbake på historien, er det kanskje ikke så utrolig at den har et annet opphavsland enn Norge. Trekker man fra trønderdialekten kan vel det aller meste i fortellingen finne sted både i Danmark, Tyskland, Sverige og Finland. Men hadde jeg ikke kommet over klipp fra den danske varianten på TV her i Danmark, hadde jeg nok for alltid vært overbevist om at The Julekalender var en vaskekte trønder-produksjon.

The Julekalender kan knappest sies å være en pilar i den norske kulturkanon. Men jeg husker fortsatt både klart og tydelig hvor stas det var med The Julekalender da jeg var ti år gammel. At hele - absolutt hele - idéen var av dansk, og ikke trøndersk, herkomst kom som en relativt stor overraskelse. Hva blir det neste? Er Snekker Andersen modellert etter et vietnamesisk folkesagn? Er Skomaker Andersen (hva er det med dét navnet og julen?) egentlig chilensk? Og kan det tenkes at tsjekkerne stjal Tre Nøtter Til Askepott fra en obskur Romsdals-regissør?

I dag er det 1. november. Om en måned sparkes adventstiden i gang, og dansk TV2 skal på ny sende The Julekalender. Det tror jeg nesten jeg må følge med på.

Et klipp fra den originale (altså den danske) The Julekalender finner du her.

Finanskrise!

Når man bor i utlandet, selv om det bare er Danmark, og mottar støtte fra Lånekassen i norske kroner og øre, er valutakursen mellom landet man bor i og Norge av en viss interesse. Selv om jo prisene oppgis i kroner her som hjemme, er som kjent ikke en dansk krone det samme som en norsk krone. Jeg har alltid vært klar over at den danske krona er litt mer verdifull enn dens norske broder, men i løpet av årene jeg besøkte Roskilde var det sjelden snakk om mer enn 7-8 kroner ekstra på hundrelappen. Det var da også tilfellet da vi flyttet ned hit i midten av august. Med en kurs på 1,07 trengte man ikke tenke seg om så fryktelig mange ganger før man dro kortet.

Men nå er det andre tider. Dette blir man smertelig klar over når det i løpet av kort tid skal innbetales et depositum på 18 000 , og en husleie på 6000 (danske) kroner. Siden månedsskiftet august/september har disse to betalingene blitt 3000 norske kroner dyrere. Tre tusen kroner man ikke får noen som helst glede av - de er bare borte. Bittert. Jævlig bittert.

Takk til Dagens Næringsliv for grafen som på svært levende vis illustrerer hvor kjedelig dette er.

Et lite stykke humaniora

Forelesning, mandag 6. oktober. Min aldeles utmerkede danske professor snakker om teater og narrative strukturer, om hva karakterene vet og hva vi som publikummere vet:

"Vi ser gjerne at noen forsøker å oppnå A, men i stedet oppnår... det motsatte av A - om man da skal sette det opp i en formel".

Det har aldri stått klarere for meg at det er et humanistisk, og ikke et matematisk eller naturvitenskapelig, fag jeg studerer.

Kobberrekka

Dommerpanelet i Talent 2008. Han som hater unger er i midten, hun
som er jævligere enn Mia naturligvis til høyre. Han siste er helt ok.

Fredag er en dag man bør tilbringe foran TV-skjermen. Selv om jeg ser de klare fordelene ved å dra på byen på fredag, først og fremst at man rekker å sove/spise/dusje av seg fyllesyken før mandag, står fredagen som regel i TV-ens, tacoens og trøtthetens tegn. NRK har forstått dette, at nordmenn liker å fråtse i kjøttdeig- og osterik mat, mens de lar seg undeholde av en stadig eldre Ivar Dyrhaug, en stadig med gråhåret Knut Nærum og en stadig mer bestemoraktig Anne Grosvold (kan det være fordi Fredrik Skavlan aldri så ut til å bli mer enn 14 år som gjorde at han forsvat fra fredags-skjermen?). Det er trygt, det er godt, det er fredag - det er Gullrekka.

Selv om jeg har flyttet til Danmark, har jeg ikke helt sluttet å late meg på sofaen på fredagskveldene. Riktignok gikk både jeg og alle andre jeg kjenner her nede på en durabelig smell en fredag her for noen uker siden, en fredag som ikke var over før solen skinte, og det plutselig var lørdag. Og for bare en uke siden var det fest inne i gangene på Universitetet (jeg vet det, det er rart, og en gang det passer skal jeg fortelle mer om det). I dag er jeg derimot tilbake i sofaen, med taco i magen, teppe over føttene og laptopen på fanget. Men som alt annet er ikke fredagene helt de samme i Danmark. Gullrekka har ikke forplantet seg hit. La oss se på hva man en fredagskveld kan skue på NRK1s danske ekvivalent, DR1.

18.00: Aftenshowet
Jeg har ikke et vondt ord om Aftenshowet. Det kan kort beskrives som et nyhets- og akutalitetsorientert magasinprogram, som fra mandag til torsdag varer i en time - en halv time før, og en halv time etter 18.30-nyhetene - men som på fredag kjedelig nok er redusert til en halvtime.

18.30: TV-avisen
Eller nyheter, som vi kaller det i Norge. TV-avisen høres ut som noe man ville kalt nyhetssendingene på 1800-tallet. Om man hadde hatt TV, vel å merke.

19.00: Disney Sjov
Dette er mildt sagt merkelig. Klokka sju på fredagskvelden, klokka nitten null null, sender DR1 én time med tegnefilmer. Jeg kan ikke så mye om å spikre sammen sendeskjemaer, men er ikke dette som å trygle seerne om å velge en annen kanal, og forbli der helga igjennom? Greit at ungene skal få sitt, men det får da være måte på.

20.00: Talent 2008
Aaaah! Dette smaker fredag! Danskenes variant av Norske Talenter er ganske likt nettopp Norske Talenter, men noen hakk mer prangende, strålende, profesjonelt og - vel - talentfullt. Danskene skal også få plusspoeng for å ha valgt ut en dommer som hater barn, hvilket naturligvis skaper både spenstige situasjoner og knuste hjerter og selvbilder. Jeg liker Talent 2008, og foretrekker det foran Vild Med Dans på TV2. Men det er naturligvis et skår i gleden, og det er ikke så rent lite. Hvis du trodde Mia Gundersen var slitsomt positiv, masete, jålete og selvhøytidelig, skal du vite at det finnes et kvinnemenneske her nede i Danmark som får Mia til å fremstå som Tussi. Hun heter Julie Steincke, og er kvinnen som for første gang i min Facebook-karriere i kveld fikk meg til å oppsøke og melde meg inn i en hatgruppe. Ord kan ikke beskrive hvor jævlig hun er, og når hun reiser seg opp for å klappe for en eller annen liten gjøk som tror han kan danse, mens hun skriker og hyler hvor imponert hun er, mens en teatralsk tåre triller nedover kinnet hennes, får jeg lyst til å kaste opp. Men til tross for dette, i den fulle timen - ikke snaue, som når reklamefinansierte TV2 styrer showet - programmet varer, savner jeg ikke norsk TV et sekund.

21:00: TV-avisen
Mer TV-avis. Aftenutgaven, må man nesten anta. Bør jeg sende mail med forslag om å kalle sendingen TV-avisen Aften?

21:30: Talent 2008 - Afgjørelsen
Her får vi vite hvilke av Julies favoritter - hun har nemlig hyllet absolutt alle, og gikk tom for adjektiver sytten minutter ut i programmet - som går videre. I dag var et en patetisk rockegutt fra Færøyene, og en fyr som danset for sin døde mor som ble de heldige utvalgte. Blant de tapende semifinalister fant vi to kroppsmalte brødre som balanserte på hverandre, en jentegjeng som bedrev en sport bestående av turning og hoppetau (noe for meg) det visstnok arrangeres VM i og en armensk crooner (bare gi beskjed, så skal jeg spa opp Youtube-linker). Men nivået var ganske høyt, altså.

21:50: Reimers
Fengende navn på et talkshow? I think so! En litt kjedelig mann som ser ut som han kunne vært oldefaren til Fredrik Skavlan kjører talkshow med aktuelle gjester. Egentlig ganske kjedelig, men det mest bemerkelsesverdige er at studioet ser ut som en blanding av et bordell og noe NRK brant i 1989. Det var så bemerkelsesverdig stygt at jeg måtte ta et bilde av TV-skjermen:

22:30: Film
I dag: The Bone Collector. Forrige fredag jeg lå på sofaen: Mr. Deeds. Ikke akkurat ting man betaler hundrelapper for å eie på DVD, men helt kurrant til potetgullet.

I sum sitter vi igjen med en litt stusselig fredagskveld. Talent 2008 trekker opp, Julie Steincke og forhistoriske studiorekvisitter trekker ned. Men lørdagene er stusseligere, så forutsatt at man skal tilbringe en av helgas kvelder på sofaen, og en med promille, dumt glis og og dressing på buksa, er nok fordelingen fredag/sofa og lørdag/promille trolig den beste. Fredagens fjernsynsunderholdning i Danmark, jeg døper deg Kobberrekka.

Crushing low

"We had some massive highs/ we had some crushing lows"

La oss starte med det viktigste: The Hold Steady er verdens beste band. Denne tittelen har de fått først og fremst på grunn av fire nesten-perfekte plater på like mange år, men også fordi de er så svinegode live. Jeg har dessverre bare hatt gleden av å føle dette virkelig nært på kroppen én eneste gang, på Hove-festivalens største scene i dagslys. Ikke akkuat den idéelle settingen å oppleve et fullblods rockeband i, men det var likefullt en av sommeren 2007s største opplevelser. De skulle spille på Øya senere samme sommer, men det hadde skjedd en misforståelse mellom festivalen og managmentet, så det ble ingenting av. Siden den gang har Hold Steady vært innom Europa et par ganger, men da kun i Storbritannia, mens europeere i andre land har blitt holdt utenfor moroa. Men i høst skulle det tas igjen, med konserter både i Oslo, Göteborg, Stockholm, Amsterdam og København. Det sier seg selv at jeg var klar for konserten i sistnevnte by, men for å få en skikkelig dose Hold Steady når de først var innom Europa, bestilte jeg og Tine flybilletter til Amsterdam også. Det var ikke særlig smart.

Kanskje man rett og slett burde vite bedre enn å utfordre skjebnen gjennom å bli grådig. Hadde det kanskje ikke holdt med den København-konserten, Jonas? Måtte du på død og liv reise Europa på tvers for å se dem enda en gang? Nå kommer straffen. I går kunngjorde bandet at de avlyser hele Europa-turnéen. Årsaken er noe som både høres trivielt og skummelt ut, en betennelse i gitaristens bukspyttkjertel. Man føler jo en viss sympati for den sengeliggende musikeren, men det er ikke til å legge skjul på at jeg synes mest synd på meg selv. Jeg har gledet meg så inderlig til disse konsertene, til å endelig få oppleve det tøffeste og beste bandet på hele kloden in action. Det får jeg nok tidsnok muligheten til - ryktene går allerede om at turnéen blir gjennomført på nyåret. Da er det kjedeligere for Lars, som har tatt seg fri fra jobben, og kommer nedover i anledning København-konserten. Og det er litt kjedelig for Tine og meg også - for selv om Amsterdam sikkert er en fin by i oktober, er det kanskje andre turer, til helt andre priser, vi hadde tatt om ikke Hold Steady var booket til byen akkurat den mandagen.

Jeg trodde ærlig talt at Wilco-insidenten var nok uflaks for en stund, men jeg er tydeligvis ikke ferdig med uhellet helt ennå. Nå er det bare å håpe og be om at de faktisk vender tilbake til vinteren. Jeg tør ikke helt tenke på hva jeg kan finne på å gjøre om det ikke skjer. Jeg trenger noen massive nights nå.

Hard knock life

Jeg er vanligvis ikke den som stiller meg på barrikadene for den noe ullent definerte demografiske grupperingen "de eldre", en frase som gir formidable 182 000 treff på google.no ("de ældre" gir til sammenligning 366 000 treff på google.dk, uten at jeg ser noen som helst grunn til å diskutere mulige årsaker til dette uforholdsmessig store spriket mellom de e/ældres posisjon i norsk kontra dansk offentlighet). Erfaringsmessig er det stort sett folk over 60 som opptrer uforskammet i forholdet kunde/ekspeditør, som sniker i køen på Rimi eller som utmerker seg som de mest ektefølte og reinspikka rasistene.

Til tross for dette er jo gamle folk ofte ganske søte, og de har det jo ikke alltid så greit. Nettopp fordi jeg også har et hjerte som stille og forsiktig banker litt for de som har passert den famøse middagshøyden, synes jeg hva man kan skue i bildet øverst i denne posten var både et småtrist og et tankevekkende syn.

Det er særlig to ting som utmkerer seg ved fotografiet. La oss ta en nærmere titt på den første:


Joda, du ser rett. Rullatoren er lenket fast til bygningen med det som ser ut som en solid wire-lås. Det er altså ikke bare sykkelen som er utsatt for tyveri her på Nørrebro, her må gamle damer faktisk lenke fast rullatoren til bygget for å kunne ha en overskuelig mulighet til å finne den igjen når man igjen skulle føle lysten til å tusle litt rundt på fortauet. I så måte har kanskje de eldre et poeng når de snakker om "dagens unge". For uten å trekke altfor raske slutninger her - for alt jeg vet er det eldre som stjeler rullatorer fra hverandre - føles det rimelig å anta at det er medlemmer av vår, heller enn deres generasjon som gjør det nødvendig å lenke den mobile gåstolen fast til veggen.

Men en forsikring mot tyveri er ikke noen garanti for at fremkomstmiddelet - om man kan kalle en rullator for dét - ikke blir skjendet på andre måter. La oss ta en titt på et annet utsnitt:


Joda, du ser rett: En eller annen gjøk har tagget rullatoren! Og her finner jeg det naturlig å vende fokuset fra de eldre, og - igjen med forutsetningen om at det ikke er Jesper (87) eller Gitte (93) som har vært ute etter å markere revir - over på de unge. For hvilken tankerekke ligger egentlig bak en handling som denne? Jeg tror i det minste vi kan slå fast at vi ikke har med noen stor-tagger å gjøre. Signaturen er foretatt med noe som minner om en sølvpenn, sist sett under min og mammas felles julekortproduksjon i desember 1993, hvilket ikke kan sies å utstråle den helt store pondusen. Det er også betimelig å stille spørsmålet om "Orias" - min tolkning, jeg er åpen for andre forslag - har blitt out-tagget på andre, og mer kredible områder, og nettopp derfor har oppsøkt en tagge-nisje, nemlig å dekorere heller ukonvensjonelle objekter lenket fast til boligblokker heller enn å vinne tilbake tapt terreng.

Så selv om "de e/ældre" altså kan være ganske ulikelige, masete og krevende, synes jeg den fastlåste og nedtaggede rullatoren utenfor oppgangen min bør minne oss alle om at det å være gammel kan være riktig så hardt - også i Norge. I kveld tenner jeg et lys for de eldre.

---

Haha, jeg sverger på at jeg ikke så dette før jeg postet. Det gjør jo situasjonen i Danmark dobbelt så aktuell. For øvrig passende at Mette Marit, som i grunnen ser ut som hun har gått fremoverbøyd over en rullator i hele sitt liv, er dama som kaster glans over dette aldeles strålende arrangementet.

Ladri di biciclette

Høsten 2005 tok jeg et medievitenskap-emne ved UiB som halvveis ga meg muligheten til, halvveis påla meg, å se en haug med filmer fra før fargene ble oppfunnet. Én av disse var den rimelig triste affæren Sykkeltyven, et aldeles overveldende deprimerende italiensk drama fra det herrens år 1948 der hele handlingen kretser rundt en fattig stakkar som i etterkrigstidens Italia er avhengig av en sykkel for å få jobb som en slags plakatopphenger. For å finansiere dette nødvendige transportmiddelet selger han like godt sin kones giftering, hvilket må sies å være en ganske drastisk handling. Det er derfor ikke så vanskelig å forestille seg at vår venn Antonio er svært nær å gå fra forstanden når sykkelen blir stjålet, og det er lite annet enn kullsort depresjon å spore i den påfølgende drøye timen der han med sønnen på slep forsøker å finne den igjen. Dette lykkes han naturligvis ikke i, og enden på visa er at han selv går til det steg å stjele en sykkel - hvorpå han naturligvis blir tatt.

Det er altså ikke småtteri å bli frastjålet sykkelen sin, og jeg må innrømme at da jeg søndag morgen våknet og registrerte at min ganske så nyanskaffede Jupiter-sykkel var forsvunnet, ble både sinnet og sjelen sort som olje. Jeg er riktignok noen få hakk bedre stilt enn Antonio, men etter å ha brukt noen uker på å gjøre meg avhengig av sykkel i en by der syklister er like hellige som kuene er i India (det er i India kuene er hellige?), var det som om verden raste sammen da jeg registrerte det inntrufne. Tirsdag morgen - jeg var overhodet ikke i humør til noe på mandag - presset jeg meg inn i en overfylt buss, snublet ut på Nørreport, betalte flere hundre kroner for et buss-/metro-/togkort og svor hevn over sykkeltyven.

Heldigvis er jeg ikke bare litt bedre økonomisk og sosialt stilt enn Antonio, jeg er også ganske mye smartere. Jeg har nemlig noe som heter reiseforsikring, noe stuten av en italiener kanskje burde sørget for å skaffe seg før han kastet seg ut i Romas gater på sykkel. Nå ser det ut til at forsikringsselskapet er behjelpelige med å skaffe meg en ny Jupiter, og sinnet og sjelen er på god vei til å blekes tilbake til normalen. Om en ukes tid er jeg atter syklist.

En fucking popsang

"En fucking popsang/ der sætter sig fast"

Siden jeg på sett og vis har postulert det som et mål for denne bloggen å minske avstanden mellom meg og de der hjemme, mellom København og Norge, føler jeg at et helt naturlig sted å starte er ved å referere til en sak som knytter de to destinasjonene sammen. Og hvilket populærkulturet fenomen er mer egnet til den oppgaven enn vårt alles kjære... Aqua!

For Aqua er kanskje dødt, René har kanskje fått tupé og Lene er kanskje blitt gammel - men Søren (Nystrøm! Han har tatt Lenes etternavn. Nytt for meg.) Rasted, han holder koken. Ikke bare holder han koken, han står bak det som jeg uten tvil vil rangere som den fremste kulturopplevelsen jeg har hatt etter at jeg flyttet ned hit, nemlig å gjentatte ganger ha gleden av å høre mesterverket Walkmand.

Walkmand er (foruten å tilby en introduksjon til et fenomen ved det danske sprog, et språk der man lar tenåringer bli "teenagers" og helg "weekend", men allikevel presterer å fordanske det svært internasjonale ordet "walkman") den massive hitsingelen signert Søren og hans nevø Jacob, som for anledningen opererer under det spenstige navnet Hej Matematik. Musikalsk planter de føttene et sted midt i mellom eurodance-bølgen Søren i kraft av sitt Aqua-engasjement var en av de fremste eksponentene for, moderne klubbmusikk og 80-tallets kjølige electropop. Men selv om melodien er fengende som fy er det allikevel teksten, og ikke minst Sørens übercoole måte å fremføre den på, som virkelig slår deg i bakken. Hør bare her:

"Ud på gulvet, baby, vis hvad du ka'
Gi' mig alt hvad du har i dig
For, baby, livet det skal leves nu
Og det er dig der tænder mig

Vi bølger håret Michael Hardinger style
Smiler bredt af kærlighed
Til en sang der har banket rundt i min skal
En evighed "

Her har man alt hva man kan lyste etter i en (fucking) popsang: Referanser til dansegulvet, et kvinnemenneske man kaller "baby", ikke veldig subtile hint til et brennende ønske om seksuelt samkvem med "baby", intertekstuelle referanser til forhenværende danske popstjerner og en slags refleksiv betraktning om popsangen som sjanger, og dens vanedannende kraft. Men det er i refrenget pop blir kunst, tekst blir poesi og lykke blir ren eufori:

"Nu har jeg købt mig en walkman
Nu lyder skoven som New York, mand
Nu har jeg købt mig, købt mig en walkman
En fucking popsang
Sætter sig fast"

Og setter seg fast, det kan man trygt si at Walkmand gjør. Det føles, for å si det med Hej Matematiks ord, som om låta har "banket rundt i min skal en evighed". Men slik både er, og skal det være, med (fuckings) popsanger. Måtte Hej Matematik ha appell langt utover Danmarks grenser, og bli booket til en norsk scene fortere enn svint. Jeg synes ikke danskene skal få ha dette for seg selv.

Å rettferdiggjøre

Så har jeg faen meg gjort det: Jeg har opprettet en blogg. Jeg merker at det å skrive ordene gjør at jeg føler meg skyldig, litt flau og at et voldsomt behov for å rettferdiggjøre handlingen velter over meg. For hvorfor i alle dager skulle jeg opprette en blogg? Og hvorfor i alle dager skulle noen være interessert å lese hva jeg måtte finne på å lire av meg?

Det første spørsmålet er ganske enkelt å besvare. Det er knyttet til ganske basale behov for å gi uttryk for tanker, meninger og holdninger, og et like basalt behov for å få respons på disse. En supplerende, noe mer sober og ikke riktig så sosialpsykologisk forklaring ligger i at jeg for noen uker og måneder siden flyttet først fra Bergen, dernest fra Hønefoss, ut av landet og til København, og at jeg har levd uten internett i sistnevnte by såpass lenge at ønsket om å formidle noe om hvordan livet her nede her er har vokst seg større og større. Da (superhyggelige) Bo fra TDC stakk innom i formiddag, og sørget for at nettforbindelsen som skulle vært aktiv for et par uker siden endelig virket, lot jeg instinktene ta overhånd, og opprettet en blogg.

Det andre spørsmålet er det litt verre å finne et svar på. Kan jeg med noen som helst forhåpninger forvente at mine betraktninger om livet i København skal ha relevans eller interesse for noen andre enn meg selv? Jeg er sannelig ikke sikker. Men med vissheten om at det er nok av mennesker der hjemme i Norge (og for så vidt en rekke andre steder på kloden) jeg savner jevnlig kontakt med, og troen på at om noen av disse hadde opprettet en blogg der de delte noen betraktninger om ditt og datt, ville jeg hatt glede av å lese den, gjør at jeg tar sjansen.

Så får det heller være at ordet "blogg" gir en passe flau smak i munnen, at det å kaste seg på en trend som ærlig talt begynner å miste litt av glansen føles bittert og at hele medelelsesformen har et sterkt innslag av narsisme. En luring jeg stiftet bekjentskap med i Bergen hevdet at "the medium is not the message", og litt etter som det passer meg, støtter jeg meg til den tanken.

Everyone's a critic, most people are DJs... og jeg har blitt blogger.

Peace out.