We make our own movies #3: Lifter Puller - Half Dead And Dynamite (1997)

En liten disclaimer: Jeg hadde planer om å Youtube-lenke alle låtene jeg er innom i disse omtalene, men det viser seg at flere av vidoene er tatt ned. Heldigvis ligger hele diskografien til Lifter Puller ute på både Wimp og Spotify, så de som ønsker å tonesette leseopplevelsen, har en relativt enkel oppgave.

Det skulle ikke ta mer enn et halvt år før Lifter Puller var klare med oppfølgeren til debuten. Sommern 1997 ble åpenbart brukt godt, og allerede i oktober samme år var oppfølgeren Half Dead And Dynamite ute. Jeg tror kanskje det forteller noe om bandet at de la seg på en utgivelsesfrekvens som minnet mer om 60-tallet enn 90-tallet. De var trolig ikke plaget av Beatlemania-aktige tilstander, men det er noe i både musikken og i den musikalske samtalen mellom de ulike bandmedlemmene som hinter mot det hektiske, oppjagede og utålmodige. Sånn sett er det ganske passende at det kun gikk måneder mellom debuten og oppfølgeren.

Det er også mye som tyder på at debutplata var – som enkelte debutplater er – en slags oppsamling av alt bandet hadde gjort frem til da, som en best of av tiden frem til det første plateslippet. For transformasjonen fra den litt sprikende og ufokuserte debuten, til den harde, tette og konsise Half Dead And Dynamite er enorm. I oktober 1997 hørtes nemlig Lifter Puller ut som et helt nytt, revitalisert og ufattelig slagkraftig band.

Det beste eksemepelet på utviklingen fra den første til den andre plata, kommer allerede i åpningssekundene. To Live And Die In LBI innledes med ett enkelt, hardt trommeslag fra Dan Monick, før bandet kommer dundrende inn. Her er det ikke lenger lekne slacker-riff, men et tungt, tørt og tett riff som ligger et sted mellom new wave og 70-tallets aller mest klassiske øyeblikk. Jeg har tenkt på det trommeslaget som Lifter Pullers svar på fløyta i Paradise City av Guns'n Roses. Et startskudd, et varsel om at nå, nå begynner det for alvor. Men så slo det meg at LBI faktisk har en fløyte den også. Midt inne i låta, etter at rifftrykket har lettet noe, og Craig Finn avslutter en munndiaré av et mellompartiet, stopper det hele opp litt. Så ljomer det i fløyta, og det bastante riffet er tilbake.

Den hektiske tøff i trynet-åpningen understrekes av teksten Finn topper LBI med. Han åpner med et snedig grep jeg vanskelig kan lese som noe annet enn et ønske om å formidle at han er fortelleren, og nå er han her: “Okay, I guess I pick it up right after the breakdown”, glefser han. Her er det et narrativ som skal fullføres, og han som forteller historien har behov for å klargjøre hvor han begynner. Så er det in medias res for alle penga:

“She walks out of the crowd
Her vision's kinda cloudy
The Sudafeds are down
The crowd cheered when she threw up a beer”

Og sånn er settingen satt. Nattklubber, piller og oppkast. Og ikke lenge etter: Introduksjonen av en annen stadig tilbakevennende karakter. Om jeg skulle sitert alle linjer som gir meg frysninger på Half Dead And Dynamite, ville dette blitt en ulevelig lang tekst. Men jeg synes vi skal unne oss denne syrlige, megetsigende og fryktelige morsomme linja der vi blir kjent med universets mest hensynsølse lånehai: “She says she's waiting on the steady type, then she disappears with the eyepatch-guy”.

Men dette er ikke bare albumet der Craig Finn begynner å skinne som historieforteller og vokalist, det er også albumet der bandet strammer seg kraftig opp. Dan Monicks innledende trommeslag er begynnelsen en drøy halvtime lang reise der han er ryggraden i kompet, og samspillet hans med bassist Tommy Roach fungerer upåklagelig. Gitarist Steve Barone forlater den mer generiske 90-tallsindien, og konsentrerer seg heller om det slagkraftige – og når han spiller melodifigurer, gjør han det med en helt annen teft og spissfindighet enn halvåret tidligere.

Dette er også albumet der gitarist Steve Barone utvider reportoaret sitt til å også inbefatte keyboard. Og allerede i introen til platas andre låt, I Like The Lights (her i liveversjon, det ser ut som originalen er borte fra Youtube), har keyboardet fått en prominent rolle. Vi snakker ikke en feit prog-syntheziser her, snarere et keyboard som både i utgangspunktet må ha hørtes ut som, og som gjennom produksjonen har kommet enda tettere på, en svært simpel, og nesten leketøysaktig lyd. I utgangspunktet burde det kollidert ganske kraftig med det tighte kompet, men det fungerer overraskende bra, og blir fort en integrert del av soundet.

Det er litt uklart om jenta som kaster opp til stående applaus i LBI, er hun som blir identifisert som Jenny i I Like The Lights. De to låtene er i alle fall to sider av det samme miljøet, men der hovedpersonen i LBI nøyer seg med Sudafed og øl, havner I Like The Lights-Jenny i baksetet på en taxi med en pipe i hånda. Da er det også sannsynlig at vi allerede har møtt Nightclub Dwight, mannen som både er kjent for å røyke temmelig tett av pipa (som trolig verken inneholder tobakk eller pot, men langt sterkere saker), og som stadig vekk treffer på Juania, Jenny og de andre damene som befolker Lifter Pullers verden. Men uansett: Det er altså denne verdenen vi trekkes inn i på de to første sporene av Half Dead And Dynamite – og der skal vi stort sett forbli til Lifter Puller legger inn årene.

En låt som ikke er en del av dette universet, men som snarere føles som noe Craig Finn har erfart på et mer (om enn ikke helt) personlig plan, er Nassau Coliseum. Den dukket først opp som b-side forut for debutplata, men er her i en ny tagning. Og den er nok et eksempel på hvilket band Lifter Puller var i ferd med å bli. En episk (i ordets rette forstand, Torgeir) ballade om en forsmådd kjæreste, gatevold og livet på campus, ender opp i en lang opplisting av ulike nord- og mellom-amerikanske destinasjoner, før den tar turen tilbake til der konsertsalen Nassau Coliseum befinner seg: “I wanna fuck you, I wanna fuck you/ out in Long Island". Låta høres egentlig mer ut som en Hold Steady-låt enn en Lifter Puller-låt, og hadde ikke gjort seg bort som avslutningsspor på et tenkt og ikke-utgitt Hold Steady-album. 

Nassau Coliseum/Long Island forteller oss også at i det minste deler av Half Dead finner sted sørøst for hendelsene skildret på Lifter Puller. I LBI I Like The Lights får vi greie på at Jenny bor i Brooklyn Heights, og at de drøye festene hun deltar på er i New Jersey. Craig Finn flyttet ikke til New York før etter at Lifter Puller la opp, men det er åpenbart at byen påvirket tekstuniverset hans noen år før den td.

På god vei inn i en låt for låt-gjennomgang, skal jeg runde av denne sekvensen ved å kort nevne at Sherman City er minst like god som de tre overnevne, at Viceburgh er en glimrende power-ballade på sitt helt eget vis og at avslutningen Rock For Lite Brite er verdig et lite essay i seg selv. Den runder av plata på samme måte som den åpnet med – et smell. Mens bandet sakte men sikkert trapper opp intensiteten, skildrer Craig Finn et anfall av paranoia hos en dopselgende slacker, som avslutter både plata og kjærestens liv på dette viset: “Bang, bang, now you're shooting like a soldier/ your girlfriend's dead, and you got blood on your stereo system”.

Lifter Puller har på Half Dead And Dynamite rett og slett blitt et band av et helt annet format. De har funnet sin stemme, i bunnen ligger det en grunnleggende trygghet, og over denne strør de ut kreativitet i en helt annen skala enn på debuten. Ikke minst høres dette veldig ut som Lifter Puller. Det er ikke direkte unikt, og mange av grepene og teamene er utforsket utallige ganger av andre band. Men akkurat denne miksen, den sylskarpe blandingen av harde riff, knallsterke tekster og en sublim evne til å stramme skrustikken enda et hakk med nesten umerkelige musikalske grep, føles allikevel så unikt. Jeg vet om mange band som gjør deler av det Lifter Puller her gjør, men jeg kan ikke komme på noen som kombinerer elementene på akkurat denne måten. Jeg har tidligere skrevet om hvordan førtifem sekunder avSherman City kan innkapsle alt Lifter Puller handler om, og selv om det er en overdrivelse, er det et uttrykk for at det selv i små partier av en plate som denne, finner man en klar og tydelig identitet.

Der Lifter Puller handlet om sløv suburbia, handler Half Dead And Dynamite om storbyen og speed. Fortere, hardere, sterkere – både i tematikk og musikk. Og selv om det er lyden av et band on the run (skjønt, om de jager eller blir jaget er ikke så godt å si), holder de hodet kaldt, og leverer sitt første nesten-mesterverk. Og uten “nesten”-prefikset hadde det kanskje ikke vært et like godt Lifter Puller-album heller.

NESTE: Lifter Puller – Entertainment And Arts EP (1998)

...som et lite apropos synes jeg vi alle skal unne oss et sjeldent videoopptak av Lifter Puller fra omtrent den tida Half Dead... kom ut. Her er en knallversjon av åpningsnummeret. Og en bekreftelse på at Craig Finn opptrer omtrent like spastisk når han opptrer i et tomt studio som foran et par tusen fans:

We make our own movies #2: Lifter Puller - Lifter Puller (1997)

Det Store Internettet, og i dette tilfellet Wikipedia, vil ha det til at Lifter Puller ble dannet i Minneapolis i 1994. Jeg vet ikke helt om det stemmer. Jeg sitter nemlig med en sjutommer her ved navn Perscription Sunglasses, utgitt under navnet Lifter Puller, som andre kilder mener kom ut allerede i 1993. Jeg vet egentlig ikke særlig mye om hvordan dette gikk til, men det er grunn til å tro at en noenogtjue år gammel Craig Finn, som studerte i Boston, “came back to start a band, off course”. Det er også mulig at han fortsatt var student i 1993-94, for de neste par årene nøyde Lifter Puller seg med å spille inn et par singler. Debutalbumet kom først ut i april 1997.

Det er mange forskjellige debutalbum. Du har dem som eksploderer rett i ansiktet på folk, som blir sjanger- eller tidsdefinerende dokumenter bandet aldri klarer å tangere. Du har dem som representerer en lovende start, en antydning av noe stort som skal komme. Du har debutplata som også blir svanesangen, det ene forsøket som gikk sånn passe, men som aldri ledet til noe mer. Og så har du – heldigvis – dem som er litt famlende, søkende og litt... rare, men som i etterkant viser seg å bare være en litt skjev start, noe som måtte ut av systemet for at den intensiteten og det fokuset som må til for å skape virkelig store greier, kommer til sin rett.

Lifter Puller hører definitivt til i den siste kategorien.

Jeg tror den første Lifter Puller-plata er den eneste utgivelsen i denne gjennomgangen jeg ikke kan kalle fantastisk. Det er ingen dårlig plate, men den er ganske uspektakulær. Lifter Puller høres ut som et ungt band som ikke helt har bestemt seg hvem de vil være. Litt Sebadoh- og Pavement-slackerrock, litt mørk og grumsete gaterock, noen ballader som ikke helt henger sammen og noe ganske streit 90-tallsrock som kunne vært signert nesten hvem som helst. Ganske sprikende, litt for lang og uten den helt absurde intensiteten som skulle kjennetegne de neste utgivelsene. En ganske vanlig, over gjennomsnittlig god indierock-plate fra siste halvdel av 90-tallet.

Men så er den jo ikke bare det heller. Når man oppdager et band i retrospekt, blir debututgivelsen – spektakulær eller ei – noe mer enn bare en plate. Det er den første puslespillbrikken, den som når man ser hele katalogen under ett er med på å gi mening til det resterende materialet. Det er kanskje en meningsløs sammenligning, men når jeg tenker på litt uviktige debutalbum som allikevel er verdt å sjekke ut, tenker jeg ofte på Bob Dylan. Debutplata hans fra 1962 er temmelig bra. Men den er ikke oppsiktsvekkende bra. Det som gjør at jeg vender tilbake til den nå og da, er at den forteller noe om utgangspunktet, om hvor det hele begynte. Og den føles derfor viktig, samtidig som den rent musikalsk er ganske uviktig. Den utgjør en uvurderlig del av konteksten og fortellingen. Slik er det på sett og vis med Lifter Puller også. Den utgjør utgangspunktet, og samtidig også rammene for katalogen sett under ett. Og i et slikt perspektiv er det ikke vanskelig å se noen hint om hva som skulle komme senere.

For eksempel på åpningssporet Double Straps. Lifter Puller-debuten sett under ett avslører at Craig Finn sine evner som tekstforfatter og vokalist ikke var 100% medfødt. Han mangler både selvsikkerheten og lekenheten som gjør ham så stor på de neste platene. Men på Double Straps sår han de første frøene til det han senere skal høste. “Well, I came into the city”, åpner han med, “the buildings made me dizzy. I got kicked out of a fern bar, slept beneath a race car”. Så dukker damene opp. Og når han mumler “these downtown girls are fast and loose”, er det vanskelig å ikke tenke på omkvedet som runder av Hold Steadys gjennombruddsplate ni år senere: “Southtown girls won't blow you away. But you'll know that they stay”.

Vi blir også introdusert Juanita, ei dame som skal få en prominent rolle i fortellingene som brettes ut gjennom de neste to platene. I Star Wars Hips får vi greie på at hun hadde noe med “the nightclub fires” å gjøre, og fortellerstemmen innrømmer at han har tystet på henne. Linjene gir isolert sett ingen mening, men igjen, å oppdage plater i retrospekt og med hele katalogen som speil, gir en annen dimensjon. De omtalte nattklubbrannene skal etterhvert, to plater og tre år senere, avslutte hele sagaen som begynner her.

Ellers dreier det seg mye om biler. Både Jeep Beep Suite (en av platas aller beste låter, med en nydelig og smått dataspill-inspirert gitarfigur) og Mission Viejo finner sted bak lukkede dører på fire hjul. Sistnevnte låt viser også at Lifter Puller lot seg inspirere av andre enn samtidige slackerband. For meg har den en veldig sterk R.E.M.-vibb i seg, og både melodinjene og måten Finn synger på, kan minne om Michael Stipe & co anno 1986-87. Det handler om biler i Rental også. Og likesom Double Straps kanskje peker frem mot Southtown Girls, kan mye tyde på at det er et frampek mot Hold Steady-materiale i Rental også. Låta dreier seg om en forsmådd fyr som forsøker å overbevise ei dame om at han er bedre enn typen hennes. Bak “tinted windows where no one can see us” er de to “up in New Hampshire, driving 'round in a rental”. “I deserve justice”, messer Finn, “cause I'm cooler than he is”. Og de som kjenner Separation Sunday og Multitude Of Causalities, vet at “it's a funny bit of chemistry, how a cool car makes a guy seem that much cooler”.

Til slutt etablerer Finn noen lyriske troper han skulle perfeksjonere allerede senere samme år. Linjepar av typen “starts out with”/”ends up with” er det flere av her, det samme med beretningene om odde steder der folk sovner, og deretter våkner opp. På niendesporet Solid Gold Sole forenes også “bathroom, blodshed, ecstasy”, en blandning som skal dukke opp flere steder i Lifter Puller-universet. Og det er blant annet dette som gjør Finn til en tekstforfatter jeg setter så høyt; evnen til å være selvrefererende innenfor et egenprodusert univers, på en måte som føles langt mer narrativt bindende enn som et uttrykk for idémangel eller billige løsninger. De fargerike begrepene som gjentas i låt for låt, plate for plate, er ikke bare ord som beskriver enkeltscener. De er markører som gir liv til hele universet som tegnes opp. At hendelsene som blir presentert for oss som lyttere finner sted i toalettbåser, at omgivelsene er preget av blod, pulver og fortauskanter, at karakterene sovner og våkner opp på bisarre steder, er ikke bare narrativt krydder, det er markørene som gir oss en forståelse av hva slags folk, miljøer og intensjoner vi har å gjøre med.

De tallrike beskrivelsene av mørke gater, skitne barer, øde forsteder og observasjoner gjort fra forsetet på en bil, utgjør på sett og vis en anti-poesi om et virkelig USA. Ikke den ikoniske storbyen, det støvete western-landskapet eller det frodige sør, men snarere en amerikansk hverdag som ikke så ofte blir portrettert – i alle fall ikke i musikken. Det skorter ikke på fargerike beskrivelser av Amerika, som land og kontinent i musikkhistorien. Men det er et annet Amerika. Her er det “department stores go on for miles”, “behind the karaoke bar, sitting in your brothers car”, “and these nightclub scenes aren't whatever they seem, liquid soap won't ever get you completely clean”. Vi snakker suburbia, innland, lange strips fulle av store fronts, barer, parkeringsplasser bak barer, biler og ødemark.

Det er ingen tvil om at Craig Finn skulle beskrive Et Annet Amerika på langt bedre vis noen år senere, men det var i dette veikrysset, mellom postkortene og realismen, det hele begynte. Og selv om det musikalsk er litt sånn midt på treet, og på det lyriske planet er et stykke unna det Lifter Puller (og senere Hold Steady) skulle perfeksjonere, er det vårt første møte med et band, en forteller og et univers som i sum utgjorde noe uendelig vakkert i all sin skitne prakt.

NESTE: Lifter Puller - Half Dead And Dynamite (1997)

We make our own movies #1: Introduksjon

For å gjøre en lang historie kort: Dette er introduksjonen til mitt høyst personlige oppvarmingsprosjekt til Hold Steady-plata Teeth Dreams, som kommer ut 25. mars. Les om du orker – eller vent tålmodig på første/neste plateomtale.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne på en tekst som denne, men for å ta det enkleste først: Jeg er veldig, veldig glad i The Hold Steady. De var et band som traff meg på den helt riktige måten, på helt riktig tid. I en periode der jeg kjøpte flere plater enn jeg rakk å høre på, og hvor jakten på det neste rushet kanskje var mer fremtredende enn viljen til å virkelig bruke tid på noe, ble Hold Steady-universet noe jeg fikk en enorm trang til å begrave meg fullstendig i. Ikke siden jeg som 15-åring hadde saumfart internett etter uutgitte Beatles-opptak, hadde jeg følt et sånt sug etter å høre alt av og vite alt om et band. Jeg tror aldri jeg reflekterte over hvorvidt det ville vare. Om det var en forbigående greie, eller om dette skulle bli Bandet med stor B. Rundt syv år senere viser det seg at det skulle bli det siste. Det er ingen band jeg har hørt mer på enn Hold Steady, ingen andre band jeg har krysset landegrenser i ens ærend for å se og ingen jeg har sett live flere ganger. It started recreational, ended kind of medical – men nå tror jeg kanskje jeg har et sunt, om enn litt ekstremt forhold til bandet, deres musikk og deres historie.

Hva var det som traff så hardt? Hva er det som fortsatt fascinerer og gleder? Det er synd å si det, men jeg vet ikke helt. Jeg kan godt beskrive enkelte tekstlinjer jeg forguder, og hvorfor jeg gjør det. Jeg kan – i alle fall til en viss grad – sette ord på hvorfor enkelte av riffene slår så hardt i magen. Og jeg kan reflektere litt over hvorfor akkurat Hold Steadys referanser, inspirasjonskilder og måter å fortolke dem på, appellerer mer til meg enn andre band. Men mye av dette er jo en form for retrospektiv etterpåklokskap. Per i dag vet jeg bare at de tok meg med storm, og at den aldri dabbet av. At det fortsatt kribler i magen når jeg hører åpningen på Banging Camp, når gitarøset i Stuck Between Stations vender tilbake eller når Craig Finn fråder, roper og veiver med armene på scenen.

Craig Finn, ja. Det er jo han som er helten. For all del: Jeg elsker riffene, arrangementene, låtene. Jeg hadde aldri kunne brukt så mye tid på et band om ikke alt det der traff blink. Men Craig Finn, som tekstforfatter og vokalist, er kanskje det som tilfører det lille ekstra. Han har en gudebenådet penn. Ikke bare for enkeltlinjene og punchlines, men også for historiefortellingen og det å skape varige og sterke stemninger. Han tegner karakterer som en stor forfatter, og vever dem sammen som en garvet regissør. Han har både en teknisk fingerspissfølelse, og en emosjonell og poetisk nerve. Og han har evnen til å veve ordene sine sammen med musikken i en kraftig, rotamerikansk og høypotent miks jeg nødig vil beskrive som noe annet enn kunst. Derfor er fortellingen om Hold Steady og meg også fortellingen om Craig Finn og meg.

I det jeg skriver dette har jeg akkurat kommet hjem fra en reise til New York, der jeg hadde den absurde opplevelsen av å drikke øl med nettopp Craig Finn. Det var veldig rart. Ikke fordi det var første gang jeg hilste på ham. Jeg møtte ham både på Hove i 2007 (“Thank you so much for a great show!”, dokumenterte selvfølgelig med bilde), deretter etter en konsert han gjorde med solomaterialet sitt i Oslo høsten 2012 (en litt lengre prat, blant annet om End Of The Road 2009 og hvor vi var da Obama ble gjenvalgt (jeg var i Washington DC, han i Barcelona)). Det var rart fordi det denne gangen var annerledes. Møtet var avtalt gjennom en serie e-poster på forhånd, og han virket rett og slett ganske gira på å ta en øl. Og derfor også fordi det ga meg tid til å tenke over hva et sånt møte betyr, hvorfor det føles så rart og viktig og ikke minst, hva jeg hadde lyst til å snakke med ham om. Til alt overmål ville han møtes på Lake Street Bar, en bar drevet av fire musikere fra midtvesten, deriblant Hold Steady-trommis Bobby Drake. Jo, det var rart.

Men så ble det egentlig mer fint enn rart. Vi satt der alle tre – samboer Kjersti var også med – og hadde en veldig trivelig samtale. Om jobb, reise, boligpriser, skatt, velferdsytelser. Og selvfølgelig en god del musikk. Han kunne fortelle en fantastisk historie om da Frank Turner skulle bidra på et ekstranummer, og en overivrig lydmann tok ham for å være en inntrenger, og rev ham av scenen. Vi snakket om Japandroids, og at de åpenbart var fans av Hold Steady de også, og hadde sendt folk ut for å invitere Finn backstage på en konsert i New York. Jeg spurte om han likte Silver Jews, og han kunne melde at han var “a huge, huge fan”. Og han fortalte om faren til Hold Steady-gitarist Steve Selvidge, som visstnok var en studiomusiker som har spilt på en låt som Wild Horses av Rolling Stones (dette førte også til at jeg fikk høre Craig Finn synge en Lifter Puller-linje live, noe som i seg selv er så hinsides hva jeg kunne drømme om at jeg fortsatt er litt satt ut). Det var rett og slett jæ-ve-lig hyggelig.

Men kanskje mest interessant i denne sammenhengen: Han kunne fortelle at den nye Hold Steady-plata var så godt som ferdig, at de hadde fått seg nytt label og at plata var klar for utgivelse i mars/april. Jeg visste det var en ny plate på vei, men ingenting om release-dato eller om bytte av label. Jeg tenkte at jeg nok ikke hadde fulgt like godt med som jeg engang gjorde, men vel hjemme i Norge så jeg at det hadde gått ut en pressemelding to dager etter vårt møte der alt dette ble redegjort for. Og selv om det kanskje er barnslig, ble jeg glad av å tenke på at Kjersti og jeg i et par dager var litt bedre informert enn alle andre.

Og da begynner vi å komme til poenget. 25. mars slipper Hold Steady sitt 6. studioalbum, Teeth Dreams. Det er naturligvis en begivenhet for en fan. I forbindelse med dette underlige møtet i New York fikk jeg dessuten anledning til å reflektere litt over mitt forhold til Hold Steady og Craig Finn. Og da jeg leste at plata har fått en slippdato, tenkte jeg det var en fin anledning til å gjøre en gjennomgang av all denne musikken jeg er så glad i. Ikke bare Hold Steady, men også Lifter Puller (Craig Finn og Hold Steady-gitarist Tad Kublers gamle band) og Craig Finns soloplate. Ikke fordi jeg tror fryktelig mange er overvettes interessert, men mest fordi jeg har et behov for å gjøre opp status for min egen del.

Derfor vil jeg i ukene frem mot Teeth Dreams kommer ut bruke denne ikke alltid like aktive bloggen til å gå gjennom alle Lifter Puller-, Hold Steady- og Craig Finn-utgivelser i kronologisk orden. Jeg vil skrive litt om hva det er med disse platene som griper meg så sterkt, hvordan de fungerer hver for seg, og hvilken større historie de til sammen forteller – med et håp om at det ikke bare forteller noe om Lifter Puller eller Hold Steady, men også noe om hva det er med musikken som gjør at vi mennesker kan fortape oss så fullt og helt i lyd, larm og leven.

NESTE: Lifter Puller – Lifter Puller (1997)