Søksmål er en greie vi ikke har den helt store tradisjonen for i Norge. Jeg har riktig nok opplevd å bli truet med søksmål en gang, men sjansen for at feiden mellom meg og den litt forstyrrede naboen som ønsket en "skjønnsmessig fastsatt erstatning for tapt arbeidstid" hadde havnet i Konfliktrådet er vel ganske stor. I USA er de derimot glade i sånt. Og for nøyaktig ti år siden, den 7. desember 1999, kom det første av en rekke søksmål som skulle være med på å endre musikkbransjen for alltid.
Husker du Napster? Det gjør du sikkert. Det kan godt hende det fantes P2P-tjenester for deling av musikk før Napster også, men det var den enkle og effektive oppfinnelsen til tenåringen Shawn Fanning som virkelig fikk deling av musikk over nettet til å eksplodere. Det var helt fantastisk: Man kunne søke opp nesten hva det skulle være, og etter (det som den gangen ble oppfattet som sympatiske) tjue minutter, hadde man en vederlagsfri mp3-fil klar til avspilling i Winamp. Selvfølgelig var det noe man kicket på.
De som ikke var like happy var menneskene som levde av å produsere og selge CD-plater. De var forutseende nok til å forstå at om forbrukerne heller enn å betale et sted mellom 149 og 199 kroner for et album, kunne laste ned så mye musikk de bare orket uten at en krone gikk til verken platebutikken, plateselskapet eller artisten, ville det etterhvert bli temmelig vanskelig å leve av å selge CD-er. Og den eneste løsningen de så på problemet var å gå til rettslige skritt. For nøyaktig ti år siden saksøkte derfor RIAA (Recording Industry Association of America) Napster Inc. for fryktelig mange penger.
Fortellingen om Fanning, Napster og RIAA er et av de naturlige omdreiningspunktene i den temmelig interessante "The Appetite For Self-Destruction", ført i pennen av Rolling Stone-journalisten Steve Knopper. Boka handler om musikkbransjens vekst og fall, gjennom de gylne 80-årene der MTV, Michael Jakcson og CD-platen gjorde det lukrativt å selge musikk igjen, og frem mot nettopp Napster, P2P, iPod og torrents, og en tilsynelatende uendelig og uungåelig økonomisk krise. Det er på den ene siden en fortelling om eksentriske platemoguler, driftige foretningsfolk og innovatører med teknologisk spisskompetanse, på den annen side en beretning om hvordan en hel bransje spekket av intelligente mennesker med en tilsynelatende teft for økonomisk gevinst feilet kapitalt i å tilpasse seg et nytt marked, og dermed har malt seg selv inn i et hjørne. Om ikke søksmålet mot Napster var the point of no return for de store plateselskapene, er det liten tvil om at det fra den dagen i desember 1999 og frem til i dag stort sett har gått én vei for den en gang så mektige musikkbransjen - nedover.
Debatten om ulovig nedlasting, piratvirksomhet, musikkbransjen, artistene, heltene og skurkene er stor og uoverskuelig, og jeg har fortsatt problemer med å komme til enighet med meg selv om hva som er rett og galt, hvem som profitterer og hvem som taper på utviklingen. Men uansett hvor man står i spørsmål knyttet til opphavsrettigheter og musikkonsum er det verdt å bruke noen timer på å lese Knoppers skildring av hva som har foregått bak kulissene de seneste trevde årene.
£7.49/€9.99 på Play. Bestill, les og nyt. Så tar vi opp igjen nedlastingsdebatten en annen dag.
I juli 1966 hadde Bob Dylan det som må være en av de mest omtalte og mest myteomspunnede motorsykkelulykker noen sinne. Det er ikke så mye vi vet om det, annet en at han etter et par år der han nok fikk i seg flere gram amfetamin enn mat og røkte omkrin 200 sigaretter for hver time han sov, var temmelig sliten. 29. juli satte han seg på motorsykkelen, og tok fatt på turen som på mange måter representerer det andre store vendepunktet (det første var åpenbart overgangen fra akustisk til elektrisk) i hans karriere.
Blonde On Blonde, utgitt bare to drøye måneder før motorsykkelulykken, hadde det Dylan selv har beskrevet som "that thin, wild mercury sound". Hvinende orgler, elektriske gitarer og et skarpt trommesound. Referansene til den mer blues- og rockorienterte Highway 61 Revisited var helt klart der, men Blonde On Blonde tok det hele et steg videre. Det var selve lyden av Bob Dylan anno 1966, verdens kanskje aller kuleste menneske. Men Dylan skulle aldri vende tilbake til det tynne, ville kvikksølv-soundet. Motorsykkelulykken skulle forandre ham for alltid.
Etter å ha gjenvunnet helsa og kreftene i sitt hjem i nærheten av Woodstock, upstate New York, kjente Dylan det krible i fingrene. Det rolige landsens livet med kona Sara var vel og bra, men han måtte spille musikk igjen . Men der resten av verden allerede var i gang med flette blomsterkranser, lete opp runde solbriller med fargede glass og stirre inn i et kaleidoskop med hodet fullt av syre, valgte Dylan - som vanlig - en annen vei. Bob Dylan var ikke lenger den sarkastiske, likegyldige og spottende hipsteren som bare måneder tidligere hadde snerret "I don't believe you! You're a liar!" til under gjennomsnittelig fornøyde britiske folk-purister. Han hadde rett og slett blitt en annen. Og der en hippebølge i sterk vekst fant freden og kjærligheten i kjemiske substanser, vendte Dylan seg andre veien, mot naturen. Og en kveld der oppe i Woodstock, og dette er ikke noe jeg finner på, med fullmånen skinnende klart fra himmelen, stirret Bob Dylan mot "the bleak woods", og sa til seg selv: "Something's gonna change".
Forandringen besto åpenbart i å kaste hele hipster-kulturen på bålet, ignorere den (i dobbel forstand) blomstrende hippie-kulturen og heller vende blikket bakover, både i personlig og historisk forstand. Bob Dylan gjenoppdaget folk, country og blues, og plukket samtidig opp den akustiske gitaren igjen. Men på det drøye året som gikk fra Dylan gikk elektrisk i 1965 til den mytiske motorsykkelulykken i 1966, hadde han fått smaken på bandkonseptet. Han trengte medspillere, kreativ input og en bredere instrumental palett. Høsten 1966, etter å ha gjenvunnet både mental og fysisk helse, og etter å ha byttet ut amfetamin med mat, plukket han derfor opp telefonen, og ringte noen gamle venner. Kunne de tenke seg å møte ham for å skrive noen nye låter, jamme litt og generelt ha det hyggelig sammen? Det kunne de. Vinteren og våren 1967 tilbrakte Dylan i kjelleren på et digert hus kalt The Big Pink sammen med en samling musikere som kreativt nok kalte seg The Band.
På omtrent samme tid, i mars 1967, slapp et New York-band bestående av noen tidligere kunststudenter og en waliser som hadde kommet til USA for å studere klassisk musikk, sitt debutalbum. Det skulle vise seg å bli en kommersiell flopp, og salget begrenset seg til noen få tusen eksemplarer. Mye av den salgsmessige nedturen kan nok tilskrives mangel på markedsføring og en kommersielle strategi, men det er vel heller ingen dristig påstand at bandet rent musikalsk var noe forut for sin tid. I løpet av 70-tallet skulle et par av medlemmene oppnå temmelig suksessfulle solokarrierer, og da punken slo igjennom for alvor i tiårets siste halvdel ble interessen for denne merkelige, mørke og skitne plata i skjæringspunktet mellom kunstrock, garasjerock og støy plassert i den retrospektive protopunk-båsen. I dag er Velvet Underground & Nico for en klassiker å regne.
Og det er her vårt kontrafaktiske historieprosjekt begynner å ta sin form. Velvet Underground & Nico var ferdig innspilt på senhøsten i 1966, på omtrent samme tid som Bob Dylan fant igjen både inspirasjon og kunstnerisk skaperkraft. Velvet Underground var klare for nye prosjekter, og Bob Dylan var klar for å, om ikke akkurat gjenopplive karrieren som sådan, så i det minste det å skape musikk igjen.
La oss derfor tenke oss følgende scenario: Bob Dylan sitter der ute foran huset sitt i Woodstock og stirrer på fullmånen. Han erkjenner at "something's gonna change", men vet ennå ikke helt hva dette "something" egentlig skal tuftes på. Fremfor å sette seg ned og klimpre på den akustiske gitaren, reiser han til New York City, oppsøker kunstmiljøene og tar opp igjen den tvilsomme livsførselen. Andy Warhol, popkunstneren hvis navn pryder coveret på Velvet Underground & Nico, introduserer ham for et ungt og fremadstormende band, ledet av de smått eksentriske, men allikevel visjonære Lou Reed og John Cale. De finner tonen. Velvet Underground har akkurat lagt siste hånd på verket på sitt debutalbum, og er klare for nye musikalske utfordringer. Dylan, åpenbart klar for å lage musikk igjen, men samtidig klar for å gjøre noe nytt og annet enn hva han har gjort tidligere, kommer med et forslag: Hva om de forsøker å skape noe sammen? Dylan, alltid i opposisjon til de gjeldende kulturelle strømningene, ser hvordan det hedonistiske mørket i Reed og Cales uttrykk er en perfekt kommentar til den gryende flower power-bevegelsen. Reed og Cale ser både kunstneriske og kommersielle muligheter i den gylne sjansen til å få samarbeide med en av tidenes mest anerkjente musikere. De gjør en avtale. Vinteren 1967 går de i studio sammen, og lager et mesterverk.
Dette mesterverket får vi dessverre aldri høre, av den enkle grunn at et slikt møte naturligvis aldri fant sted. Men det kunne det jo ha gjort. Både Dylan og Velvet Underground var inne i en fase der de var klare for nye prosjekter. Dylan ville skape musikk igjen, og det på en annen måte enn han hadde gjort før motorsykkelulykken. Velvet Underground hadde ferdigprodusert førstealbumet sitt, og var klare for nye utfordringer. I stedet for Velvet Underground & Bob Dylan fikk vi i 1968 White Light/White Heat. Og i 1975 så endelig opptakene gjort der nede i kjelleren på The Big Pink dagens lys, på den doble oppsamlingen The Basement Tapes. Begge plater er et studie i skaperkraft og visjoner, men på ganske forskjellige måter. Og jeg er ikke i tvil om at fantasifosteret jeg presenterte litt lenger opp hadde vært dobbelt så interessant som White Light/White Heat og The Basement Tapes til sammen. Men slik kan man vel kanskje tenke om alt.
Nå lurer du kanskje på opphavet til dette tankespinnet. Det har jeg ikke til hensikt å si så mye om. Jeg vil allikevel vri oppmerksomheten cirka 150 kilomter sørvest og 40 år frem i tid, nærmere bestemt til Philadelphia, 2008, der et lite band kalt War On Drugs spiller inn og utgir sitt debutalbum, Wagonwheel Blues. Åpningssporet heter "Arms Like Boulders", og setter et fint punktum for dette tankespinnet om det Dave Berman kanskje ville ha kalt "what is not but could be if".
Søksmål er en greie vi ikke har den helt store tradisjonen for i Norge. Jeg har riktig nok opplevd å bli truet med søksmål en gang, men sjansen for at feiden mellom meg og den litt forstyrrede naboen som ønsket en "skjønnsmessig fastsatt erstatning for tapt arbeidstid" hadde havnet i Konfliktrådet er vel ganske stor. I USA er de derimot glade i sånt. Og for nøyaktig ti år siden, den 7. desember 1999, kom det første av en rekke søksmål som skulle være med på å endre musikkbransjen for alltid.
