Jeg kan si med en gang at jeg ikke har noe fullgodt svar på spørsmålet. Men i løpet av den siste uka har jeg både gjennom mimring, diskusjoner og observasjonen av omtalen av en forestående plateutgivelse på nett begynt fått noen tanker som har fått meg til å se moderne musikk og ikke minst konsumet av den i et litt annet lys.
Kanskje kan det være hensiktsmessig å tenke tilbake til der alt begynte. Ikke Edens Hage og alt det der, ei heller elektrisk gitar, hoftevrikk og hele populærmusikkens spede fødsel. Nei, jeg tenker mer i retning av der det begynte for meg: I 1999, da jeg for alvor oppdaget The Beatles. Møtet med det relativt sagnomsuste kulturfenomenet ble begynnelsen på et kjærlighetsforhold til musikk generelt. Jeg lånte det blå dobbeltalbumet av én kompis, deretter fire-fem studioalbum av en annen. I løpet av noen måneder forstod jeg at dette var noe helt spesielt, og jeg begynte å grave dypere. Vinteren og våren 2000 lånte jeg det som var å oppdrive av Beatles-litteratur på biblioteket i Hønefoss, jeg skrev skoleoppgaver om bandet, lånte Anthology på VHS av faren til en venninne og begynte etterhvert å saumfare Napster for alternative opptak og ytterligere informasjon. Med en hastighet på 3 kb/s lastet jeg ned liveopptak, demoer og alternative versjoner, jeg leste om Paul Is Dead-myten og jeg dro på konsert med det lokale tributebandet. Helt frem til godt ut i 2001, nesten to år etter at jeg hørte den blå samleplaten for første gang, var Beatles alt jeg tenkte på, rent musikalsk.
Når jeg tenker tilbake på det i dag fremstår det nesten som steinalderen. VHS, 33.6-modem og det å henge på et fysisk bibliotek for å finne mer informasjon. Selv om man allerede i 1999 kunne finne en del greier på nettet var det før Youtube, Wikipedia, torrent-teknologi og store og allment populære diskusjonsforum. Å laste ned plater var naturligvis mulig, men det var vanskeligere å finne gode kilder for å gjøre det, og det tok lang tid. For en 15-åring med en fast men tøyelig regel om én time internett per dag (det handlet ikke om å komme-seg-ut-i-det-grønne men snarere om penger - man betalte jo faktisk for hvert enkelt tellerskritt den gangen) var det ikke all verden man fikk tak i, og det å hente ned 40mb store videofiler av Hey Jude-videoen var litt av et prosjekt. Det var i det hele tatt vanskeligere og mer tidkrevende å få den fulle og hele oversikten over et band og deres produksjon. Og selv om en ganske voldsom og en til tider nesten usunn interesse nok spilte inn, tror jeg nok teknologi og tilgjengelighet var en medvirkende årsak til at det tok nesten to år fra jeg oppdaget Beatles til jeg følte jeg kjente dem fra A til Å.
Vi spoler frem til 2010. I august slipper det kanadiske indiebandet Arcade Fire sin tredje plate, The Suburbs, en utgivelse som det stilles store forventninger til på gutterom, blogger og studenthybler over hele den vestlige verden. Bandet og plateselskapet deres har fått et og annet klapp på skulderen for å klare å holde plata borte fra nettet så lenge som de har gjort. At en plate ikke har lekket halvannen uke før dens offisielle utgivelsesdato er unntaket heller enn regelen. Men for to dager siden, fredag 23. juli, kunne endelig bloggere og forumdebattanter melde om at den var å finne på fildelingsnettverkene. Katta var ute av sekken.
Samme dag poster Stereogum, en relativt innflytelsesrik musikkblogg med fokus på indie og alternative, sin omtale av plata i sin "Premature Evaluation"-spalte. Stereogum anmelder utelukkende plater som ikke har kommet ut, og de følger aldri opp med noen annen "evaulation" enn den premature. Det kan godt hende de har hatt en promoutgave av plata i hende i noen dager/uker allerede, men nå som plata har lekket er det altså på tide å felle en (prematur) dom:
"As with the multiple album covers, Arcade Fire want to try multiple takes and versions, and don’t want to compromise. That’s good and bad: while the album may not drag, it does hit a long stretch of sameness on the second half. "
Jeg vet ikke hvor mange ganger Stereogum har hørt plata (teksten har ingen byline utover nettopp "Stereogum"), men i innledningen er det snakk om hvilket inntrykk plata gir "on first listen", og de sitter altså med følelsen av "sameness". Om dette skulle endre seg etter to eller tre gjennomhøringer er i denne sammenhengen irrelevant: Stereogums greie er premature evalueringer, og sånn er det med den saken. I kommentarfeltet under saken får vi høre hva leserne mener om plata. Alex Young mener at det "certainly [is] and above average album, and probably ranks over Neon Bible", mens Owen Perry kaller det for "a wonderful album that will age well". Stefan Urschler er noen hakk mer kontant når han postulerer at "[Arcade Fire] made the best indie album in 2010".
Debatten om Arcade Fires seneste utspill foregår også på andre arenaer. På rateyourmusic.com, der brukerne selv karaktersetter og anmelder plater, er responsen ganske enorm. 218 brukere har allerede felt sin dom på en skala fra 1 til 5, med et foreløpig gjennomsnitt på 3.65. I tillegg har hele 56 brukere skrevet en omtale av plata. Selv om mange av disse nok stammer fra tidligere i år, og stort sett er av typen "So excited, gonna be great!"/"They still suck, and will continue to suck for all eternity" er det allerede på plass en del seriøse anmeldelser. Brukeren LongDarkBlues har skrevet en flere hundre ord lang tekst der han konkluderer med at albumet kun er middels (2.5 stjerner), mens WhiteCollarBoy har rukket å høre gjennom plata hele tre ganger, og gir den 5/5 stjerner og full score. Begge omtalene er postet 23. juli, samme dag som plata lekket på nettet, elleve dager før den har fysisk release. Innen utgivelsesdagen har en temmelig stor prosentandel av de som liker Arcade Fire ikke bare hørt plata, de har også gjort seg opp en mening, diskutert den med andre og felt en dom. The Suburbs, et relativt omfangsrikt konseptalbum, er både konsumert og ferdigfordøyd uten at noen har holdt et fysisk eksemplar av platen i hendene. Next, please.
Så hvor er det egentlig jeg vil med dette? Hva er egentlig sammenhengen mellom hvordan en musikalsk understimulert 15-åring ser lyset gjennom Beatles og hvordan en kollektiv indieverden konsumerer den nyeste Arcade Fire-plata online? Jeg tror i alle fall det forteller noe om hvordan vi konsumerer musikk. Der jeg brukte måneder på å komme under huden på Beatles, og hele to år før jeg egentlig var klar for noe nytt, har jeg i løpet av et snaut døgn halvannen uke før plata har release hørt gjennom The Suburbs to ganger, diskutert den på nettet og lest både brukerbaserte og redaksjonelle anmeldelser av den. Hadde jeg vært tilstrekkelig interessert, kunne jeg funnet liveklipp av låtene på Youtube, lest intervjuer med bandet og lest om innspillingsprosessen - alt uten å forlate sofaen. Informasjonen er overveldende, muligheten til interaktiv kontakt med andre lyttere likeså. Å gå på et bibliotek for å lese om Arcade Fire er omtrent like meningsfylt og hensiktsmessig som å ta bussen til Oslo for å lese VGs papirutgave i Akersgata. Alt er kun et tastetrykk unna, og med tilstrekkelig mange tastetrykkere spredd over hele verden, er antallet meningsytrere nærmest ubegrenset. Jeg kan trygt si at jeg konsumerer og erfarer The Suburbs i 2010 på en annen måte enn jeg konsumerte og erfarte Abbey Road i 1999.
Dette er jo en bra greie. Tilgjengelighet, både av musikken i seg selv og informasjon og diskusjon om den, er en bra greie. Men kanskje det kan bli litt for mye av det gode? Og at ting noen ganger går litt for fort? Da jeg oppdaget Beatles var det en lang og møysommelig prosess. Det var et kjærlighetsforhold som fikk tid til å utvikle seg gjennom tiden det tok å få lånt og kjøpt platene, bestille bøker på biblioteket og vente på at den grisetrege internettlinja skulle hente den tyskspråklige demoversjonen av Get Back. Jeg fikk tid til å konsumere musikken i et bedagelig tempo, et som både ga rom for refleksjon og modning, men som også ga meg muligheten til å savne og hige etter mer materiale. I dag er det umulig å føle et savn etter musikk eller informasjon om den i stort mer enn fem minutter. Det er tiden det tar å laste ned en utgivelse, og mens man venter kan man saumfare Wikipedia, Metacritic og ulike debattforum etter meninger, fortolkninger og synspunkter. Det tok 36 timer fra jeg ble klar over The Suburbs tilstedeværelse på nettet til jeg ikke bare hadde hørt den et par ganger, men også fått et solid innblikk i hva folket der ute mente om den. Med mindre man klarer seg uten søvn og mat, er det ikke så mye tid igjen til følelsen av å være uinformert.
Men er ikke dette utelukkende positivt? At man ikke trenger å henge på biblioteket i småbyen og vente på at de skal få inn Shout!, eller være prisgitt faren til en venninnes goodwill i form av å låne bort åtte Anthology-VHS'er? Jo, selvfølgelig er det positivt. Men kanskje man mister noe på veien også. For hvor blir det av jakten, mystikken og følelsen av å ha mer i vente? Jeg har lovpriset utviklingen som gjør musikk tilgjengelig for massene, og jeg ville aldri frivillig reist tilbake til en tid der et utall barrierer gjorde musikkonsum til et strev. Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at tilgjengeligheten, enkelheten og interaktiviteten har en bakside også. At den til tider kan forpurre det dype og personlige forholdet man bygger opp til musikk man sakte men sikkert kommer under huden på - ikke bare rent musikalsk, men også med tanke på kontekst og bakgrunnsinformasjon. Det er naturligvis en helt hypotetisk problemstilling, men hvordan hadde forholdet mitt til Beatles vært om jeg var født fem år senere, og også oppdaget Beatles fem år senere?
Det er vanskelig å svare på, og jeg skal heller ikke gjøre et forsøk på å gjøre det. Men det er utvilsomt noen avgjørende forskjeller på hvordan jeg konsumerte musikk for ti år siden og hvordan jeg gjør det i dag. Er det derfor jeg er utmattet? Eller er det bare fordi jeg begynner å bli gammel? Jeg håper ikke det.
De siste 48 timene med The Suburbs-mania på nettet har i alle fall fått meg til å tenke. Både på Beatles, hvordan det var da jeg oppdaget dem og hvordan jeg konsumerer musikk i dag, men også på internett og musikk mer generelt - om den store grøten av nedlasting, Spotify, blogg og debatt. Derfor titulerer jeg dette innlegget del I, og vender tilbake til noen generelle tanker om moderne musikkonsum i løpet av de neste dagene.
