Vampire WeekendVampire Weekend
[XL; 28. januar 2008]
Rateyourmusic.com: 3.34
Metacritic.com: 82
"Don't you want to get out of Cape Cod
Out of Cape Cod tonight?"
Årets første og friskeste overraskelse virket ikke som om den hadde årets album-potensialet i seg. Den var lettbent, leken og lystig, og hadde en evne til å få det vanskelige til å lyde enkelt, og det enkle til å lyde vanskelig. Kort og godt en samling smarte pop-låter av et ungt band som verken fant opp kruttet eller revolusjonerte noe som helst, men som i det minste hadde laget en plate som kunne fungere som soundtracket for noen lyse vår- og sommermåneder. I dag, over ett år senere, står den allikevel igjen som 2008s beste plate. Mot alle odds.
Det kan hende Vampire Weekend var et band som boblet i undergrunnen en stund før deres selvtitulerte album kom ut i januar i fjor, men for meg kom de som et gnistrende pop-lyn fra klar himmel, ikledd nystrøkede skjorter og tynne gensere i friske farger, med et passe corny bandnavn og med en særdeles ikke-indie bakgrunn fra Ivy League-universitetet Columbia. Sven Ove Bakke skrev i Dagbladet at bandet nesten var "for smarte for sitt eget beste", og stilte spørsmålet om Vampire Weekend var litt for perfekte for sin egen tid - som om leken med afro-pop, indie-pop og referanser til et utall kontemporære indie-band mens tungen hele veien berører kinnet var like mye en oppkonstruert practical joke som et genuint verk fra unge og ambisiøse kunstnere. Heldigvis fulgte han opp med spørsmålet: "Gjør det noe?". Svaret er helt klart nei.
Vampire Weekend er riktignok en veldig - i anførselstegn - riktig plate. På den ene siden fanger den opp trender og referanser som har fått lov å utvikle seg litt på siden av mainstreamen de siste årene, og da i særlig grad inspirasjonen fra afro-pop, Paul Simon anno Graceland, og den tørre, rytmiske sounden til Talking Heads. På den annen side har albumet en solid fot plantet i den amerikanske/canadiske indie-bølgen som har skylt over musikkverdenen de siste fem-seks årene, og det lukter både Architechture In Helsinki og Shins i det lystige men avmålte humøret som preger plata. Den virkelige prestasjonen består derimot i måten disse retningene er parret på, og ikke minst hvordan Erza Koenig og hans kumpaner spisser og foredler de ulike referansene og tendensene. Det er fryktelig lett å avfeie Vampire Weekend som et band som har kastet seg på en eksisterende trend, og som høster av dens frukter med et skjevt glis. Men jo mer man lytter til de elleve små låtene, jo mer forstår man at Vampire Weekend har skapt noe som i sannhet er ekte og unikt. Det er lov å stjele når man gjør det med stil, og tyveriet blir kunst når tyvgodset smeltes om til genuine artifakter med opphavsmennenes fingeravtrykk preget i seg.
Jeg tenker ofte at plata som står igjen som årets sterkeste utgivelse, bør være en mastodont av en plate, som både har episke, monumentale og livsomveltende kvaliteter. Det skal liksom hvile en storhet over plata som definerer et helt år. Men hva er egentlig storhet? Trenger man å legge ansiktet i alvorlige folder, og berette om livets store spørsmål? Eller holder det å samle et knippe perfekte pop-låter på et perfekt pop-album, og på den måten representere lykken gjennom de små heller enn de store ting? I fjor vendte LCD Soundsystem opp ned på noen av mine oppfatninger om musikk, og i 2006 var det Hold Steady som satte verden i brann. Vampire Weekend har ikke den samme voldsomheten i det de gjør, og de har tilsynelatende ikke den samme inderligheten i hva de gjør heller. De later ikke til å være drevet av en indre flamme som brenner intenst, og får kunstneren til å skinne, snarere tvert imot: De fremstår som fire unge menn som nok synes det er morsomt å lage musikk, men som verken har som mål å endre sitt eget eller andres liv med det de gjør. Men kanskje ligger storheten nettopp i denne tilforlateligheten, i den optimistiske, ungdommelige og sorgfrie tilgangen til det å lage musikk. Vampire Weekend lager ikke musikk som slår meg i bakken, eller får meg til å revurdere mine oppfatninger om livets fundamentale spørsmål. Men de har laget en plate som selv etter femti gjennomhøringer fortsatt har evnen til å få meg til å føle meg boblende nysgjerrig, lett og lystig og fri og frank. En plate som er i stand til å avdekke storheten i nettopp de små tingene.
Vampire Weekend er klinisk fri for dødpunkter, den har en uovertruffen dynamikk og en imponerende balanse. De sløve solskinsslåtene som lukter både gress og solbris avløses av låtene man setter på når solen så smått er på vei ned, og man tar den første slurken av en florlett Budweiser, før man vender tilbake til den tilbakelente følelsen av lyse sommernetter som erfares best i en mild og bedøvende rus. Noen ganger er Afrika-inspirasjonen det styrende, andre ganger er det balkongen på Columbia som danner bakteppet for handlingene. Koenigs vokal er alltid sentral i lydbildet, men er aldri i nærheten av å fremstå som påtrengende eller oppjaget. Selv når gitarene kvesses noen hakk, som i radiohitten "Walcott", er han elegant tilbakelent og kul. Selv om dødpunktene altså er ikke-eksisterende, er Vampire Weekend på sitt aller beste når de lar de serverer sylskarp indiepop som hovedrett, og bruker de afrikanske inspirasjonskildene som krydder, som på smarte "Oxford Comma" eller den bittersøte "I Stand Corrected". Og som om ikke de ti foregående låtene var nok, avslutter de med sin kanskje beste låt, "The Kids Don't Stand A Chance". Isolert sett har den ingen av kvalitetene en skikkelig avslutningslåt skal ha, men den fungerer allikevel helt upåklagelig, og sørger for at albumet avsluttes på en måte som gjør at man hungrer for mer.
Joda, Vampire Weekend er smart på grensen til det kalkulerte, så lett at den står i fare for å forsvinne til himmels for aldri å komme tilbake og så leken at den står i fare for å fremstå som useriøs. Men den faller alltid ned på rett side av grensa, og denne nesten provoserende selvsikkerheten, og flørten med det som fort kunne ha blitt uspiselig, gjør at albumet fremstår som enda mer overbevisende, imponerende og sterkt. Vampire Weekend var det beste bandet i 2008, helt fra albumet kom ut i januar og fylte et vinterkaldt kollektivrom i Bergen, via en strålende konsert på Hove, og til jeg i november hentet frem igjen vårfølelsen på en tett og klam 350S-buss mellom Hulgårds Plads og Nørreport. Til tross for å ha SOMMERPLATE skrevet over hele seg, viste den en forbløffende evne til å fungere uavhengig av tid, sted og temperatur.
En moderne klassiker, og en verdig vinner av utmerkelsen årets plate, 2008.
Nøkkelspor: Oxford Comma (mp3)
Vampire Weekend på Myspace
