Guilty pleasure har blitt bare pleasure, om enn med et bevisst forhold til at den skiller seg fra det man vanligvis regner for å være behagelig eller gledelig. Å ha en så eklektisk smak at man uten blygsel kan si at man liker Rihanna og Radiohead, Skrillex og Stooges eller Lady Gaga og Led Zeppelin har blitt et ideal heller enn et stigma. Det virker som om guilty-biten ikke lenger eksisterer. Når det ellers smalt orienterte musikkmagasinet ENO kan trykke et langt og flammende forsvar for at Vikingarna er et jævlig bra band, er det ikke først og fremst et uttrykk for at Vikingarna som sådan er kult, men at total skamløshet og grenseløs eklektisme er kult i seg selv.
Allikevel er det et band, og i særedeleshet en plate, jeg har har problemer med å trekke frem i halvseriøse samtaler om musikk uten å få en viss motbør. Jeg snakker om plata hvis cover er avbildet øverst i denne posten: Gym av Di Derre, bandets tredje plate, utgitt høsten 1996. Er den plata en guilty pleasure for meg? Nei, egentlig ikke. Jeg mener oppriktig det er en av tidenes beste norske plater. Jeg har ikke et ironisk forhold til den - jeg liker den, og jeg liker den godt. Men akkurat dette later en del folk, folk som ellers ikke blunker om noen sier de liker både Lady Gaga og Dinosaur Jr., å reagere på. Guilty pleasure-begrepet revitaliseres i sin opprinnelige og skyldbetyngede form. Ett sted går grensen, liksom.
Dette er derfor å betrakte som et forsvar for Gym - en plate av et band som så definitivt beveger seg i eklektismens grenseland.
Gym kom altså ut i 1996. Det var Di Derres
Der jeg oppdaget Jenter & Sånn litt tilfeldig, og nok noen gode måneder etter at "Jenter" herjet hitlistene, kjøpte jeg Gym omtrent da den kom ut. Og høsten 1996 var, når jeg ser tilbake på det, kanskje den mest begivenhetsfulle perioden i mitt til da relativt korte liv. Jeg var 12 år gammel, og gikk siste året på barneskolen. Et barn, men likefullt på vei mot å føle på at livet gikk inn i en ny fase. Det ble understreket av at jeg og min lille familie flyttet fra bittelille Hallingby til ganske mye større (men ikke akkurat store) Hønefoss. Jeg begynte å spille håndball, som ikke akkurat representerte en revolusjon fra den faste fotballspillinga, men som allikevel var noe nytt, og innebar at jeg møtte nye mennesker på en ny arena. Til alt overmål fikk jeg en kjæreste. Som en av de første (den første?) gutten i klassen. Ei fryktelig pen jente som gikk på en annen skole, men som hang på samme ungdomsklubb hver fredag (og noen ganger på onsdag). Jo, det var nye tider.
Og midt oppe i det her kjøpte jeg Gym. I ettertid fremstår det nesten som forutbestemt. For Gym er noe såpass absurd - men akk så riktig - som et konseptalbum om pubertet, forandring og oppvekst. Jenter & Sånn var skrevet fra et voksenperspektiv, med voksenproblemer som leiligheter, samboere og savn. Gym var noe helt annet.
Plata åpner med korpsmusikk. Vårlig forventning, danskebåten og forelskelse. Låta heter "Vårt Korps", men kunne like gjerne ha handlet om fotball eller speidern, for det sentrale her er fellesskapet. Oss mot dem, det å høre til et sted. Og der enkelte av linjene kan fremstå som klisjéfylte (oppkast i tubaen, å komme i buksa på en tamburmajor), hinter Nesbø om at han er seg dette bevisst, og at dette nettopp handler om noe mer enn "seksuell debut og ungdomsfyll". Tonen er satt.
Og likesom åpningen er euforisk og livsbejaende, er avslutningen bekmørk. I det seige, avsluttende tittelsporet presenterer Nesbø oss for et knippe karakterer som kun lever for gymtimen. Det var Sisten som var først på sekstimeter'n, men sist på alt med bokstaver og tall. Guri, som over vinteren får et hemmelig våpen i form av sin fysikk, atributter hun kun får vise frem når hun skifter fra hverdagstøy til gymtøy. Og læreren Olsen, som i beste fall fremstilles som en fyr med skitne tanker, i verste fall en overgriper. Joda, det er mørkt.
Mellom disse sveiper Nesbø innom kjente arenaer som den pinlige daten, den svettedryppende festen hos en vert som desperat vil at folk skal komme seg hjem, den gitarspillende sønnen med et trøblete forhold til sin far, skøyteløp på TV, sykkel i skogen på sommerferie et annet sted langt borte og frelsen i akkurat dét paret med fotballsko. Jeg skal ikke påstå at det er Dylansk poesi i alle disse låtene, for det er i høyeste grad trivielt. Men det er trivielt på den helt riktige måten. Det er små snapshots av livene vi lever fra vi er 13-14 til vi er 17-18 år. Og det er jo slike snapshots vi - eller i alle fall jeg - minnes den samme tiden gjennom.
Og siden vi snakker om tekst her: Jeg vil påstå at Nesbø har mer til felles med Lars Lillo Stenberg enn med Arne Hurlen. "Faren til Ivar" er mer "Min baby dro av sted" enn "Stygge lille Trine" - syntaktiske likheter mellom førstnevnte og sistnevnte til tross. Nesbø er kanskje ingen følsom poet, men han evner å se verdien i symbolene. Og han har den samme evnen som mange av mine engelskspråklige favoritter til å tegne fulle bilder i enkeltstående linjer mettet av mening. "Det ble forsiktig klem, og siste bussen hjem/ selvfølgelig", linja som avslutter "Selvfølgelig", rommer så mye mer enn informasjonen den umiddelbart gir. Alle forstår hva forsiktig klem (i motsetning til mindre forsiktig klem, eller endog et kyss) forteller om kvelden som har gått, og det som (ikke) skal komme. "Siste bussen" er et tilsvarende symbol i seg selv. På samme måte er skildringen av festen hjemme hos Falkeid i "Ingen grunn til panikk" lett å leve seg inn i, for alle som har vært fulle en gang eller to. "Vinduene er våte når sola titter frem/ Falkeid vil gråte/ men ingen vil gå hjem". Sola som skinner gjennom et vindu vått av kondens - som sagt, har man vært på en kjellerfest, ser man fort konturene av status for Falkeid søndag morgen.
Og så er det musikken. Som verken er nyskapende, spennende eller på noen måte utfordrende. Men vi har med temmelig gode låter å gjøre. Riff som fester seg, noen mellompartier som er ganske elegant utført, noen refrenger med topp trøkk. Mye kunne vært sagt om hvordan tekstene hadde blitt oppfattet om de var skrevet på et annet språk (fortrinnsvis engelsk), men jeg våger å påstå at også musikken hadde hørtes temmelig annerledes ut. Dette er 90-talls poprock på alle tenkelige vis, verken mer eller mindre. Og det holder noen ganger lenge.
Men Gym handler egentlig verken om tekst eller musikk. Den er førtst og fremst en følelse. Av å være 12-13 år, av å stå på trappa til noe stort, som man verken vet eller har noen idé om hvordan vil arte seg. Den handler om noe annet, noe som skal komme, og samtidig om den sitrende følelsen når man forstår at man opplever noe for aller første gang. Det første kysset, den første festen, den første suksessen. Den første gangen man skjønner at man er en annen enn den man en gang var.
I dag er Gym så integrert med min egen tidlige ungdomstid at når jeg hører den, bytter jeg ubevisst ut de viktigste elementene i teksten med scener fra mitt eget liv. Cecilie blir Mari, Viking Proff blir Adidas Predator, korps på danskebåten blir fotballag på danskebåten, Erik Vea blir Ådne Søndrål. Jeg vokste opp med Gym, og akkurat som den trolig er et høyst selektivt og konsentrert bilde av Jo Nesbøs oppvekst, har mine minner om den blitt et konsentrat av min egen.
Er dette et forsvar? Nei, det er jo egentlig ikke det. For hvordan kan jeg be noen om å høre Gym med pubertale ører i dag? Det går jo ikke. Men jeg vil uansett komme med en generell oppfordring om å høre Gym med ikke fullt så fordomsfulle ører. Glem at den kom samme år som Postgirobyggets Melis. Glem at "Rumba med Gunn" er en låt du synes er ganske teit. Glem at du har hørt "Jenter" åtte millioner ganger på P4. Forsøk - på alvor - å se på dette som et slags konseptalbum, som et litt falmet fotoalbum fra et ganske vanlig liv. Og se om du ikke kan finne noe mer her enn DH-rock by numbers. Å i det hele tatt oppfordre noen til å høre på et band som, i enkelte miljøer temmelig belastet band som Di Derre, med halvveis seriøse intensjoner, er kanskje et forsvar i seg selv?
Finnes det, selv i 2013, grenser for eklektismen? Ja, det tror jeg det gjør. Du kan jo teste det selv neste gang: I en relativt opplyst samtale om musikk, spill inn at du synes den der "Wrecking Ball"-låta til Miley Cyrus er temmelig fengende (det er den jo). Se hvilken respons du får. Prøv deretter å argumentere for at Di Derre ikke var så aller verst. Jeg er temmelig sikker på hva som vil vekke mest oppstandelse.
Jeg har fortsatt Gym stående i hylla. Det er noen hakk i plata, den mangler bookleten, og coveret er sprukket. Den har vært med meg fra gutterom til kjellerleilighet, fra Hønefoss til Bergen, fra København til Oslo. Det går kanskje to år mellom hver gang jeg setter den på. Og det er like fint hver eneste gang.
