That's great, it starts with an earthquake

Selv om denne bloggen i desember primært både har handlet, og skal fortsette å handle om musikk, 2008 og alle de fine platene vi var så heldige å få høre, må jeg nesten bryte inn, og fortelle litt om mitt siste døgn i Danmark før juleferien, som var preget av to relativt rystende - i både bokstavelig og overført betydning - hendelser.

Mandag kveld satt jeg hjemme i sofaen, drakk en flaske vin og hørte på R.E.M.s Document. Den inneholder en av 80-tallets aller beste låter, nemlig "It's The End Of The World As We Know It (And I Feel Fine)", og det er fra denne låtas åpningsstrofe tittelen på dette innlegget er hentet fra. Skjebnen ville ha det til at Michael Stipes linje bare få timer senere skulle gå troll i ord.

Tirsdag morgen våknet jeg nemlig av noe såpass eksotisk som et jordskjelv. Et fuckings jordskjelv! Klokka var nesten halv sju, og selv med rødvinen fortsatt ravende rundt et sted i systemet mitt, og den relativt tunge søvnen slik stimuli medfører, våknet jeg umiddelbart av den semi-voldsomme ristingen. I hodet var jeg så vidt innom muligheten for at noe kunne ha eksplodert, men overraskende raskt konstaterte jeg at den mest nærliggende forklaringen - hvor sykt det enn høres ut - måtte være at lille Danmark var utsatt for jordskjelv. Jeg var imidlertid ikke helt klar for å stå opp, men en time senere karret jeg meg ut av senga, fikk skrudd på TV-en, og hørte antagelsene om at det var tidenes størst jordskjelv i Danmark. Så fikk jeg i alle fall med meg dét. Jeg må derimot innrømme at jeg hadde litt vondt av det som må være en av Danmarks største eksperter på jordskjelv - han ble intervjuet både titt og ofte i løpet av tirsdagen. Han hadde nemlig sovet over hele greiene. Tenk å være såpass interessert i jordskjelv at det er det du velger å jobbe med, og når tidenes mest rystende skjelv rammer det lille landet du bor i, så sover du. Det er litt som om Knut Jørgen Røed-Ødegård skulle forsove seg til en solformørkelse (hvilket naturligvis aldri vil skje, da nevnte populærakademiker åpenbart forbruker amfetamin i industrielle kvanta).

Uansett, tirsdagen forløp videre uten de store hendelsene. Onsdag var det derimot klart for action igjen. Jeg skulle reise hjem fra Danmark til Norge med fly, og som den gode nordmannen jeg er var ikke det første jeg gjorde etter å ha landet å stille meg ved (eller ikke ved, men så tett som overhodet mulig inntil) bagasjebåndet, men snarere å sporenstreks lokalisere og oppsøke tax free-foretningen. Som den drevne tollfrihandler jeg er, tok det ikke lang tid før jeg sto ved en kasse, med hendene fulle av varer som koster det tredobbelte i Norge. Skuffelsen var derimot stor da jeg etter å ha ført magnetstripen gjennom terminalen, og tastet den firesifrede koden, fikk den nedslående beskjeden "AVVIST". Som seg hør og bør forsøkte jeg naturligvis igjen, samtidig som jeg lirte av meg en standardfrase om at joda, det skulle da være penger på kortet. Hvorfor jeg gjør dette etter å ha jobbet flere år i butikk, aner jeg ikke, for jeg vet jo at det ikke er slik at maskinen lyver, og at om den på første forsøk registerer at det ikke er penger på kontoen tilknyttet kortet, er det rimelig dårlige sjanser for at dette er endret til forsøk nummer to. Det ble, som det våkne leser allerede har gjettet seg til, intet kjøp.

Men å tomhendt forlate et område der tungt skatte- og avgiftsbelagte varer kan kjøpes til spottpris, strider mot alt som heter instinkter, fornuft og samvittighet. Derfor ringte jeg min bank-arbeidende far, og spurte om han kunne sørge for å midlertidig bemidle meg i en slik grad at jeg ble satt i stand til å kjøpe tollfrie varer. Da han imøtekom denne forespørselen, hadde jeg i det minste nok skam i livet til å spørre om det var noe jeg kunne ta med hjem til jul, og ønsket gikk på en flaske med gin heller en akevitt ("Vi har så mye akevitt... gin går unna uansett"). Gin ble kjøpt, transaksjonen ble godkjent, og jeg vandret glad og fornøyd mot den grønne delen av tollområdet.

Og her, mine damer og herrer, er det jordskjelv nummer to, denne gangen i overført betydning, finner sted. Jeg vet ikke hva det er med tollere, men jeg vet at jeg aldri noen gang har blitt stoppet i tollen. Og frykten for å nettopp bli stoppet har stort sett ført til at jeg kun unntaksvis har smuglet med meg noen dråper ekstra. Denne gangen hadde jeg derimot ikke bare gin til pappa, jeg hadde også med meg en medbrakt gin til Jonas, pakket godt inn i skittentøy i den ordinære bagasjen min. Derfor gjorde hjertet et ikke så rent lite hopp da en skummel, stor og høy toller i lyseblå skjorte vinket meg inn i det nærliggende avlukket. Nå gikk det til helvete.

Den videre seansen er litt tåkete for meg, men jeg husker det meste sånn passe tydelig. Jeg setter bagasjen på båndet som går gjennom scanneren, tolleren registerer noe på skjermen, og ber om å få se i tax free-posen min. Jeg stotrer frem at det er en gin-falske der, og legger til at jeg har en flaske for mye. Tolleren spør om jeg har med for mye tobakk, og jeg svarer nei, hvorpå han kaller til seg den andre tolleren, og med et merkelig tonefall sier noe sånt som dette. "Du, han her har med seg ei flaske for mye...såeeeh.... hva gjør vi med det a?". Den andre tolleren, som åpenbart var scanningmannens overordnede sier "Det får være opp til deg, det". Et par sekunders knusende stillhet følger, før jeg hører de i aller høyeste grad befriende og forløsende ordene: "Ja, det får gå for denne gangen da, siden det er jul. Men neste gang tar vi fra deg alt sammen, og du får 300 kroner i bot". Jeg: "Takk...! Hadebra". Han: "Hadebra.".

Til tross for at jeg er overlykkelig for sakens utfall, har jeg et par aspekter jeg har lyst til å rette fokus mot:

*Det er per definisjon greit å smugle, så lenge du ikke smugler mye. Effektiv grense for hvor mye brennevin du kan ta med deg inn i landet er den dobbelte av hva regelverket sier
*Det er åpenbart smart å smugle i høytidene, for om jeg skal ta tolleren på ordet, ville jeg ikke sluppet like billig unna om vi ikke sto foran en av de religiøse høytidene
*Det er en komplett skjønnsmessig vurdering hvorvidt en som bryter det foreliggende regelverket skal straffes i henhold til dette, eller ei. Denne gangen fikk mannen med scanning-maskinen frie tøyler av sin overordnede, og han lot meg gå.
*Straffen for å bli tatt med to liter brennevin i stedet for én er at man blir fratatt varene, og blir ilagt et gebyr på 300 kroner. Å kjøpe to liter gin på tax free, koster cirka 200 kroner. Plusser vi på forelegget, snakker vi om til sammen 500 kroner. Å kjøpe to liter med gin i Norge (0,7 + 0,35*2) koster minst 500 kroner, antakelig en hel del mer. Om man derfor smugler én flaske hver eneste gang man reiser, kan man bli tatt annenhver gang, og fortsatt ikke tape penger på det. Det slår meg at straffen for å bedrive småsmugling er uforholdsmessig lav, og med mindre du er innvandrer, eller ser ut som en, er sjansene for å bli stoppet annenhver gang man passerer gjennom den grønne sonen omtrent like stor som for at vinmonopolet gir bort brennevin gratis.

Det er jo litt rart at man har a) regler, og b) mennesker som er ansatt for sørge for at reglene blir overholdt, men når menneskene som er satt til dette oppdager at det foreligger brudd på reglene, unnlater de å gjøre noe med det. Jeg er glad, altså. For all del. Men det er jo litt rart. Moralen må uansett bli at det lønner seg å smugle, men at man maksimerer sine sjanser for å komme fra deg med både spriten og lommeboka i behold om man gjør det i høytidene.

Puh, det var det. Et par rystende dager, altså. Jeg håper juleferien her hjemme i Hønefoss blir litt mer behagelig og bedagelig. For at den skal bli det, må jeg nesten gjøre meg ferdig med den 25-30 sider lange oppgaven jeg så vidt er halvferdig med. Den som setter halvferdig oppgave i sammenheng med et umenneskelig langt blogg-innlegg om veldig lite, har oppdaget en korrelasjon som trolig har noe med den virkelige verden å gjøre.

Vi ses på Lloyds om 13,67 normalsider.