Eksamen, karakterer og danskenes forunderlige forhold til tall

I morgen har jeg min første skikkelige eksamen etter at jeg flyttet til Danmark. Riktignok leverte jeg i begynnelsen av januar en semesteroppgave, men oppgave er oppgave, og eksamen er eksamen. Et ekstra spenningsmoment er at denne er av den muntlige arten, en øvelse jeg ikke har forsøkt meg i siden jeg gikk ut av videregående. Spennende.

Emnet heter Retorisk Tradition, og tar kort og godt for seg alt av retorisk interesse fra sånn cirka 500 år f.kr, og frem til slutten av 1800-tallet. Gorgias og Platon, sofister og filosofer, Cicero og Quintilian, sentatet og utdannelsen, Augustin og middelalder, rennesanse og Martin Luther, Descartes og sannheten, Nietzsche og språket. Store linjer, store tanker og mye krangling. Og jeg føler meg faktisk bedre forberedt enn noen gang.

Det har sine fordeler å faktisk bruke skoleåret fullt ut, slik man tilsynelatende gjør i Danmark. I løept av mine fire år ved universitetet i Bergen, var det ikke rent sjelden jeg hadde høstens første forelesning i månedsskillet august/september, mens eksamen ble avholdt i løpet av den første uka av desember. Det gir et effektivt semester på drøye tre måneder. Vårsemesteret derimot, strakk seg gjerne fra den andre uka januar, og til månedsskiftet mai/juni. Det utgjør omkring fem måneder, hvilket er betrakelig mer enn tre, men uten at det er mindre å lese eller gjøre på høsten enn det er på våren. Dessuten medfører denne modellen at man gjerne har en måneds juleferie, men sommerferien ikke sjelden blir på to og en halv måned. Og det er jo fint med ferie, men all den tid man sjelden er student i mer enn et sted mellom tre og seks år, er det jo greit å bruke tiden sånn passe effektivt. Med et høstsemester som strekker seg fra 1. september til 1. feburar, og et vårsemester som begynner umiddelbart etter høstsemesterets slutt, og varer til et godt stykke inn i juni, blir i det minste skoleåret litt mer effektivt. Det kan igjen føre til at man lærer litt mer, og gitt formålet med å studere i utgangspunktet, er jo det i grunnen fint.

En annen forskjell mellom Danmark og Norge på utdanningsfronten er hvordan man blir bedømt, rent karaktermessig. Og ikke spesielt overraskende handler denne forskjellen om a) at dansker er rare, og b) om tall. For dansker og tall går som kjent ikke spesielt bra sammen, jamfør det komplett idiotiske tress/firs/fems-systemet. I Danmark ser karaktersystemet - og her er det bare å holde seg fast - ut som følger:

---

12: En fremragende præstation. Gives for den fremragende præstation, der demonstrerer udtømmende opfyldelse af fagets mål, med ingen eller få uvæsentlige mangler

10: En fortrinlig præstation. Gives for den fortrinlige præstation, der demonstrerer omfattende opfyldelse af fagets mål, med nogle mindre væsentlige mangler

7: Den gode præstation. Gives for den gode præstation, der demonstrerer opfyldelse af fagets mål, med en del mangler

4: Den jævne præstation. Gives for den jævne præstation, der demonstrerer en mindre grad af opfyldelse af fagets mål, med adskillige væsentlige mangler

02: Den tilstrækkelige præstation. Gives for den tilstrækkelige præstation, der demonstrerer den minimalt acceptable grad af opfyldelse af fagets mål

00: Den utilstrækkelige præstation. Gives for den utilstrækkelige præstation, der ikke demonstrerer en acceptabel grad af opfyldelse af fagets mål

-3: Den ringe præstation. Gives for den helt uacceptable præstation

---

Her er det så mye å ta tak i at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Men siden dette dreier seg om tall - for det gjør åpenbart fortsatt karakterer i Danmark - kan det kanskje være greit å begynne med antallet karakterer. For til tross for at skalaen går fra -3 (!) til 12, er det ikke mer en syv trinn i skalaen. Greit nok, syv trinn bør gi bra muligheter for å skille de gode fra de middels fra de dårlige studentene. Men i Norge, og en lang rekke andre land, er det ikke mer enn seks karakterer tilgjengelig for å skille studentene fra hverandre. Det betyr at danskene har én karakter mer enn oss - hvor dukker denne ekstra karakteren opp? Som en ultimat toppkarakter? For å bedre skille B fra C eller C fra D? Åh neida. Ser bare her:

"Grænsen for at bestå ifølge 7-skalaen er 02. Får du en karakter under det, har du altså ikke bestået."

Man står altså på 02. Greit nok. Men betyr ikke det at danskene opererer med ikke bare én, men to strykkarakterer? Jo, det gjør det. Du kan med andre ord stryke, og du kan stryke skikkelig. For et vakkert system. Jeg finner det også litt interessant at karakterene 12, 10, 7 og 4 ser ut som de gjør, mens karakteren 2 har fått en 0 foran seg. Hvorfor?! Herregud for et folkeslag.

Jeg håper uansett at oppnår en karakter der jeg ikke trenger å løpe hjem for å sjekke hvorvidt jeg har bestått (om enn med en null som prefiks), om jeg har strøket, eller om jeg har strøket skikkelig. Jeg går for tosifret.

2008, #5: «...every sunday that the fish ain't biting»

Drive-By Truckers
Brighter Than Creation's Dark
[New West; 22. januar, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.57
Metacritic.com: 83

"He likes to drink a beer or two every now and again
He always had more dogs than he ever had friends
Bob ain't light in the loafers
He might kneel but he never bends over"


En av årets tidligste utgivelser, sto også ved årets slutt igjen som en av de beste. Kanskje litt overraskende, for Drive-By Truckers har verken hatt tradisjon for å fornye seg stort fra album til album, eller hatt en spesielt positiv utvikling, rent kvalitetsmessig. For selv om både The Dirty South (2004) og A Blessing And A Curse (2006) var forholdsvis fine plater, kom det med sistnevnte til et punkt der de tjukke sørstatsgitarene, og dertil hårete fortellinger om livet i the deep south gikk litt på autopilot. Det ble aldri riktig dårlig eller kjedelig, det ble bare litt for mye av det samme, på både det musikalske, stilmessige og tekstlige planet.

Og ikke bare var formkurven sviktende, og interessen for mer av det samme gamle på hell: Forut for innspillingen av Brighter Than Creation's Dark forlot Jason Isbell både bandet og kona (Shonna Tucker, bassist), og gikk solo, samtidig som de gjenværende bandmedlemmene fant ut at det var en god idé å spille inn en plate på tett opp mot 80 minutter. Isbell var, fra sin inntreden i 2001, og frem til hans sorti seks år senere, bandets kanskje skarpeste låtskriver, og tilførte bandet en sårt tiltrengt vitamininnsprøytning. Det fungerte optimalt på Decoration Day (2003), der Isbell ikke bare leverte fantastiske låter, men også så ut til å skjerpe de to andre aktivaene, Patterson Hood og Mike Cooley. På de to påfølgende platene fortsatte Isbell trenden, mens de to andre - med noen svært oppløftende unntak, det må sies - fortsatte i den samme, gamle tralten. Selv om Hood og Cooley fortsatt skrev gode låter, og Isbell ei heller fant opp verken hjul eller krutt, var hans tilstedeværelse i bandet av det forfriskende slaget, og det var lite som tydet på at hans farvel skulle få spesielt positive følger. Men hans sorti skulle altså ikke resultere i færre låter, og en kortere plate. Neida - fremfor å ta følgene av at bandet var blitt en låtskriver fattigere, overkompenserte heller Hood og Cooley, og skrev låter som aldri før. Og på toppen av det hele trådde Isbells eks-kone Tucker frem i lyset, og var klar for å både skrive låter, og belegge dem med vokal. Alt var duket for en altfor lang, altfor ujevn og et sted omkring middels interessant plate.

Men dette er nå engang en omtale av 2008s femte beste plate, og den årvåkne leser - og årvåkne, mine venner, dét anser jeg dere for å være - har dermed på dette tidspunkt forstått at min skepsis ble gjort til skamme, og at Drive-By Truckers har levert en kjempeplate. For selv om den er litt for lang, og selv om Isbell kanskje hadde gjort den enda bedre, er Creation's Dark kanskje countryrockernes mest inspirerte plate til nå. Og det smådristige trekket å la Shonna Tuckers stemme - dristig fordi Drive-By Truckers i sin natur er noe såpass maskulint, skittent og tradisjonelt at en kvinnestemme godt kunne ha vært lett malplassert - fungerer optimalt, og er faktisk en ikke ubetydelig bidragsyter til å redusere begge de potensielle fallgruvene Isbells avgang, og den drøye lengden på plata representerer. For ikke bare står stemmen hennes frem som en fin avveksling til Hood og Cooley, låtene hennes er også såpass gode at et par av de fremstår som høydepunkter. Drive-By Truckers har med andre ord taklet de siste års turbulens oppsiktsvekkende godt.

Og denne vekslingen mellom låtskrivere og vokalister, er en av Creation's Darks fremste styrker. For uten at jeg skal dvele noe særlig mer ved lengden på plata, er det ikke til å skyve under en stol at CD-formatet, og dets muligheter for tett opp mot 80 minutter med musikk, har gjort at altfor mange artister lager altfor lange album. Hvor mange skikkelige klassikere er det egentlig som strekker seg over 50 minutter? Joda, det er noen, men for meg synes det klart at den idéelle lengden på en plate ligger på et sted mellom 30- og 45-minuttersmerket. Når altså Drive-By Truckers denne gangen lykkes med en plate som er på det dobbelste av idealtiden, er det grunn til å se på hva det er som gjør at det fungerer. Og det er her Hood, Cooley og Tuckers ulike ferdigheter og karakteristikker både som låtskrivere og vokalister kommer til sin rett. Hood er den åpenbart mest rock-orienterte av de tre, og også den som - innenfor Drive-By Truckers ganske rigide rammer - er mest orientert mot det moderne innen pop- og rock. Cooley er på sin side den som forvalter country-arven, med både akustisk gitar-klimprende landeveisviser, og fullblods mid-tempo country-eskapader, med stødig steel og sløvt travende takt. Tucker plasserer seg et sted mellom de to, og minner mest om en moderne Emmylou Harris. Det er kanskje en billig referanse å slå i bordet med, men jeg gjør det med beste hensikt: Tuckers bidrag på denne plata føles nemlig som en fryktelig naturlig del av country(rock)-historien, og hun sender tankene til 70-tallets klassikere like mye som hun fører arven videre. Når alle de tre ikke bare følger hvert sitt spor, men også trekker hverandre inn i de ulike ekspedisjonene, og til alt overmål leverer melodier og låter i toppklasse, er mye av grunnlaget for en sterk plate lagt.

Og med plasseringen av de tre låtskriverne, er også mye sagt om hvilken stilretning Creation's Dark beveger seg i. For de som kjenner Drive-By Truckers fra før, byr den seneste plata på få overraskelser. For de av dere som ikke har stiftet bekjentskap med Athens-rockerne ennå, kan musikken deres best beskrives som klassisk sørstats-/countryrock. Og det reflekteres også i tekstene. Det er nesten utrolig at det går an å skrive så mange velformulerte og interessante historier om en geografisk stereotypi, men Drive-By Truckers makter altså å gjøre det på plate etter plate - kanskje fordi man får inntrykket av at de gjør det med en genuin kjærlighet. Selv med hele plater titulert Southern Rock Opera og The Dirty South i katalogen, og et Decoration Day-album der minst to låter var lite annet enn konsise oppsummeringer av sørstats-mentalitetens sanne vesen, viser bandet at de fremdeles er i stand til å behandle en region og en sjanger som begge er veldokumentert i populærmusikkens historie på et vis som få andre makter.

Den gjennomgående sørstatstematikken gjør også at albumet får et konseptuelt drag over seg. Ikke for det - temaer av universell størrelse som kjærlighet, lengsel og død har definitivt en plass i Drive-By Truckers-universet, men det mestre formidler gjennom støvete filtre av landeveier, småbyer og skitne barer der konvensjonene og tradisjonene står sterkt. Også i forholdet til sør gjør de ulike låtskriverpennene seg gjeldende. Der Hood tenderer til å formidle tanker preget av lett frustrasjon, resignasjon eller slitasje, pakket inn i solide rockekomp, og med det kanskje er nærmest å beskrive en kollektiv mentalitet, tar Cooley på seg oppgaven å male karakterportrettene. Hans drøyt to minutter lange "Bob" er i all sin stillferdighet en av platas virkelige innertiere, der en enkel, men megetsigende tekst, og en enda enklere instrumentering, forteller like mye om sørstatene gjennom ett enkelt portrett som Hood gjør gjennom å trekke de store linjene gjennom flere låter ad gangen.

Om man skal være så dristig å vise til på hvilke områder Trukcers viser tegn til fornyelse, og således også finner igjen formen etter to gode, men ikke strålende plater, kan det kanskje gi mening å se hen mot Rock'n'Roll Means Well-turnéen som fant sted høsten 2008. Den besto av Drive-By Truckers og Hold Steady, som reiste gjennom USA, og headlinet annehver kveld. Selv om de to bandene er tuftet på to helt forskjellige stilmessige retninger, bærer de begge med seg noe veldig amerikansk. Nå skal jeg ikke være så frekk som å påstå at Drive-By Truckers har noe å lære av Hold Steady, men jeg synes det later til at de har trådd ett sted nærmere en rocke-tradisjon med sterkere fokus på både melodi og på et intenst driv i låtene enn hva har vært tilfelle på de siste platene. På "3 Dimes Down" kunne man nesten mistenke at både rytme- og gitarseksjonen til Hold Steady hadde tatt turen innom studioet, for gitarøset som avslutter låta er like mye Springsteen som Sweetheart Of The Rodeo eller Lynyrd Skynyrd. Skjønt, dén retningen blir også viet haugevis av både plass og låter - men i motsetning til ved forrige korsvei, eksisterer det også en motvekt.

Avslutningsvis kan man, ved å vende tilbake til en av de opprinnelige innvendningene, si at om Brighter Than Creation's Dark hadde blitt trimmet litt her og der, og redigert ned med tyve minutter og fem-seks låter, kunne det ha vært en ordentlig 00-klassiker. Men samtidig må det sies, som man nesten alltid må ved alle slike ønsker om redigering og trimming av i overkant fyldige verk, at da hadde det ikke vært den samme plata. Det er nettopp rikdommen i materiale, interessante perspektiver fra tre ulike låtskrivere, og ikke minst den ustanselige vekslingen mellom det akustiske og det elektriske, det optimistiske og det resignerte og det forherligende og kritiske, som gjør et såpass overveldende produkt til et verk man både kan respektere og bli glad i. Drive-By Truckers har en viktig plass i dagens musikkverden som en tradisjonell og konservativ motvekt til forgjengelige trender. Med den autoriteten, og ikke minst troverdigheten de i kraft av sitt genuine prosjekt med å dokumentere sørstatenes både positive og negative sider innehar, trenger de ikke gjøre stort mer enn å samle en rekke gode låter under samme paraply, og gjøre et album ut av det. En oppvisning i låtskriverkunst, heimstadsdiktning og et aktivt arbeide for å ivareta historie og tradisjoner gjør Brigher Than Creation's Dark til en av 2008s største positive overraskelser.

Nøkkelspor, Cooley: Perfect Timing (mp3)
Nøkkelspor, Hood: 3 Dimes Down (se den lille linja nederst på siden)
Nøkkelspor, Tucker: Home Field Advantage (Live, Youtube)

Drive-By Truckers på Myspace

2008, #6: «Yours is a funeral I'd fly to from anywhere»

Why?
Alopecia
[anticon.; 11. mars, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.51
Metacritic.com: 76

"Stalker's my whole style
And if I get caught I
Deny, deny, deny"


På en fest i april, bare en snau måned etter at Alopecia kom ut, havnet jeg i en diskusjon vedrørende hvilken sjangerbås Why? skulle plasseres i - pop eller hiphop. Man kan naturligvis diskutere hvorvidt det gir noen mening å plassere artister eller plater i den ene sjangeren eller den andre (og det tror jeg ganske sikkert det ble gjort også, jeg var tross alt både full og sedvanlig glad i en diskusjon), og akkurat i Why?s tilfelle gir det mindre mening enn med de fleste. For både på 2008-utgivelsen, og på forgjengeren Elephant Eyelash, har Johnatan "Yoni" Wolf, som er Why?s døpenavn, laget musikk som blander de pop, rock, indie, hiphop og electronica på en måte som føles både naturlig, sømløst og vanvittig fengende.

Skal man allikevel ty til én enkelt beskrivelse for hvordan Alopecia lyder, må nok "pop" bli ordet. Men det er ikke pop av det helt ordinære slaget. For selv om lydbildet i stor grad er tuftet på både gitarer og piano, er det rytmiske i det fleste tilfellene tuftet på beats av det elektroniske slaget. Det vokale er heller ikke entydig verken hiphop eller pop. Yoni Wolf vekselsvis synger og rapper, men størsteparten av tiden driver han med noe et sted midt i mellom. Med det står Why? i fare for å støte fra seg både den ene og den andre fraksjonen: Det er på ingen måte hiphop nok til å nå ut til de brede fangrupperingene, mens om man ser på musikken som pop, må man nok konkludere med at selv om det er fengende, er det pop av det obskure slaget.

I den litt merkverdige og relativt karakteristiske vokalen til Wolf finner man kanskje elementet som ikke bare kan appellere til de to skisserte publikumssegmentene, men også treffe bredt både utover og forbi disse. Med en ordstrøm som til tider føles både hypnotisk og Dylansk, og altså i et diffust landskap mellom tradisjonell svart rap, nyere hvit (og, kan man kanskje legge til, europeisk) rap og etterhvert sedvanlig småklagende vokale stilen fra kontemporær indiepop og -rock. Han er verken en stor rapper eller en stor sanger, men bruker stemmen som et instrument som både skaper, og er i stand til å holde på interessen. Ikke så mye fordi Wolf lyder spesielt engasjert, for det gjør han svært sjelden, men snarere fordi den sløve og tilbakelente stilen gir en flyt som det er lett å la seg gi hen til.

Elephant Eyelash var mitt første møte med Why?, og selv om det var en til tider forrykende plate, hadde den også sine dødpunkter. De første par gjennomspillingene av Alopecia bar preg av at den samme trenden var videreført, men tiden skulle vise at den i større grad enn Elephant hadde et potensiale som åpenbarte seg ved gjentatte spillinger. Mye av årsaken ligger i et mer subtilt, men også sterkere låtmateriale. Elephant Eyelash var bygget rundt tre eller fire glitrende pop-låter, og disse bar plata på sine skuldre. Alopecia er i langt større grad et helhetlig og sammensatt verk. Mye av årsaken ligger i låtene. I første omgang savner man kanskje en lysende pop-singel som "Gemini (Birthday Song)" eller "Sanddollars", men fraværet av slike tas igjen i rikt monn i jevnheten på albumet sett under ett. Med et langt mer homogent og stødig lydbilde blir følelsen av et skikkelig album forsterket, og så lenge denne følelsen ikke bare dukker opp tidlig i lytteprosessen, men også forsterkes for hver gjennomspilling, fremstår savnet av en favoritt til en spilleliste beregnet på festlige lag som minimalt. Det virker også som om Wolf for alvor har funnet formen i bandformatet. Elephant Eyelash viste hvordan man kunne parre hiphop og pop på en elegant måte, men denne gangen er det tatt flere steg videre. Den sløve soveromsestetikken parret med et band som vet både hva de vil, og hvordan de skal gjøre det, er trygt og forfriskende på samme tid.

Fortellingene på Alopecia tar mange og merkelige vendinger, men de later til å dreie seg om to ting: Å formidle hvordan et sløvt forstadsliv fortoner seg for en som både er en del av det, og samtidig vil bryte ut av det, og å hele veien formidle det ubehagelige. Strømmen av ord, måten de fremføres på og Wolfs sløve stemme gjør at mye av budskapet i begynnelsen farer forbi, men det er vanskelig å ikke spisse ørene når fortellinger om "white boys" som utelukkende ser på "black and puerto rican porno 'cause they want something that their dad didn't got" eller hvordan Wolf observerer "two men fucking in the dark corner of a basketball court". Det er som om han først ønsker å etablere en sedat strøm av ord, før han bevisst røsker lytteren ut av hypnosen med observasjoner og innspill som ikke bare er overraskende, men også gir følelsen av å være vitne til noe man ikke var ment å bivåne. I det hele tatt er det en ganske sterk prestasjon av en tekstforfatter, å formidle små tekst-biter som er såpass beklemmende at man føler seg som kikkeren Wolf skildrer i "Simeon's Dilemma".

Selv om uttrykket som preger Alopecia er sløvt og homogent, hviler det en rastløs og smått paranoid ånd over mange av låtene. Forstadslivet er kanskje statisk, men det er ikke begivenhetsløst. Og det er defnitivt ikke særlig tilfredsstillende. Av og til tar Wolf oss også med ut på reise - antakeligvis på turné - uten at det gjør ham noe særlig mindre rastløs. Og hvis lykken verken finnes på veien eller i et lite hvitt hus i forstaden, hvor finnes den da? Det er disse frustrerte strøtankene som kontrastert i det bedøvende lydbildet som gir Alopecia både dybde og gjenspillverdi.

Alopecia kan avslutningsvis kort beskrives som en interessant blanding av valium og melis. De maniske frustrasjonene avløses av fortryllende melodisnutter, mens de skittenrealistiske hverdagsberetningene glir over i strimer av lys og håp. Den er verken en obskur eller lite tilgjengelig plate, men dens sløve ytre og turbulente indre gjør at den kan være litt vanskelig å få taket på. Men når man først fanger følelsen av at Why? er en artist som både har noe på hjertet, er i stand til å formulere det på en til tider trollbindene måte og samtidig pakke det inn i en musikalsk pakke som er fengende og spennende på en gang, er Alopecia en gave som gir og gir. Og selv om det nok er den plata på hele lista det er vanskeligst å velge ut et nøkkelspor fra, er det kun et prov på at den fortjener 6.-plassen på lista. Ingen andre plater - med et mulig unntak for det som etterhvert skal vise seg å bli 2008s #1 - maktet å gripe meg i samme grad som album i 2008 som det Alopecia gjorde.

Nøkkelspor: Fatalist Palmistry (mp3)
Why? på Myspace

2008, #7: «He's the liar who lied in a pop song»

Okkervil River
The Stand Ins
[Jagjaguwar; 9. september, 2008]

Rateyourmusic: 3.56
Metacritic.com: 78

"Who said sailing is fine?
Leaving behind all the faces that I might replace
If I tried on that long ride looking deep inside
But I don't want to look so deep inside yet"


2007 var på mange måter året der en rekke av artistene som de siste årene har preget sjiktet et sted mellom undergrunn og mainstream, for alvor gjorde seg kjent for et større publikum. I løpet av noen korte måneder oppnådde artister som Shins, Arcade Fire og Modest Mouse imponerende høye plasseringer på de amerikanske albumlistene, med sistnevntes relativt oppsiktsvekkende #1-plassering i mars som den endelige manifestasjonen på at indie ikke lenger var ensbetydende med obskuritet. Tendensen forteller nok noe om hvilke artister som fortsatt har et dedikert, platekjøpende publikum, men også noe om at den alternative musikkscenen som siden slutten av 90-tallet har boblet i Nord-Amerika, endelig hadde funnet en musikalsk form som var spiselig både for radiospilling og et bred, platekjøpende publikum. Okkervil Rivers 2007-plate, The Stage Names, hadde ikke den samme suksessen, men en 62. plass på Billboard-listen forteller at bandet sammen med navn som Band Of Horses og Hold Steady befinner seg i sjiktet rett bak de mestselgende indie-favorittene.

The Stage Names var det man nok kunne ha kalt et konseptalbum, men jeg vil påstå at albumet hadde et gjennomgående tema heller enn et helhetlig konsept. Som tittelen indikerer, handlet albumet om ulike aspekter av det å stå på en scene, både i bokstavelig og overført betydning. Artistlivet, hvordan samspillet mellom utøver og publikum fungerer, og til slutt et innblikk i kunstnerskjebnen gjennom Sloop John B, og fortellingen om John Berryman, tilbød et bredt spekter av fortellinger og stemninger. Men selv om plata inneholdt et par av 2007s aller beste låter, maktet jeg aldri å bli like glad i den som åpenbart mange andre ble. Derfor var jeg også ørlite skeptisk da jeg hørte Austin-bandet hadde til hensikt å gi ut det overskytende materialet Stage Names-sessionene produserte. Den skepsisen skulle vise seg å være relativt ubegrunnet.

Der Stage Names altså i hovedtrekk skildrer de (om enn ikke udelt) positive sidene ved livet som utøvende musiker, tar Stand Ins for seg skyggesidene. Vridningen i holdning skimtes allerede i coveret, som artig nok kan settes sammen med coveret til forgjengeren, og danne et helt bilde. Der Stage Names finner sted på overflaten, akkompagnert av gule og røde toner, er Stand Ins lokalisert ikke bare bak, men under scenen, nede i kjelleren, i mørket, utenfor rampelyset. Og den tematikken gjennomsyrer også låtene på plata. Vi blir presentert for problemstillinger knyttet til påvirkningen en låtskriver kan yte på en i overkant oppmerksom lytter, hvordan mentaliteten innad i fangrupperinger kan tippe over i det usunne og hvordan å være på konstant turné kan tære på. Sistnevnte scenario dukker opp i det egentlige åpningssporet "Lost Coastlines", der Johnatan Meiburg gjennom sitt vokale bidrag, tar farvel med Okkervil River. Da plata var å finne i butikkene var han allerede ute av bandet, med fullt fokus på sitt eget Shearwater-prosjekt. At det er turnélivets problemer han synger om i sitt siste Okkervil River-bidrag, viser at Stans Ins, til tross for å stort sett omhandle fiktive figurer og fortellinger, også har en forankring i virkeligheten.

Men til tross for at Stand Ins fokuserer på obskure og mindre lystige sider ved det å spille i band, består den musikalske palletten av ganske så lyse farger. Stage Names var hele veien ganske melankolsk og ettertenksom, mens dens oppfølger faktisk fremstår som langt mer livsbejaende og lystbetont. Et par av Okkervil Rivers aller beste uptempo-låter finner man nemlig her, og selv i låtene der tempoet trekkes noen hakk ned, er det en lystighet over låtene og arrangementene. Det er ikke akkurat et ukjent grep å pakke triste fortellinger inn i en noe lysere musikalsk drakt, men her fungerer det spesielt bra. "Pop Lie" er i så måte et strående eksempel på en fortelling som handler om en fan sine knuste illusjoner, men på samme tid klarer å formidle noe av det vakre og energiske i det å virkelig være forelsket i et band. Nevnte "Lost Coastlines" har også dette sorgmuntre draget over seg.

Om man skal si noe ytterligere om det musikalske, utover at det lyder lett, poppa og ganske lykkelig, er det verdt å rette blikket mot hvor flinke Okkervil River er til å parre det tradisjonelle med det moderne. Deres inspirasjonskilder later til å være fundert i like deler klassisk pop og rock som Beatles, The Band og Beach Boys, og de siste femten års amerikanske indierock. Man skal være forsiktig med å sammenligne vokalister med Jeff Mangum, men Will Sheff har i det minste noe av den samme appellen i sin stemme. Videre finner vi innslag av klassisk amerikansk folk, litt country og polert vestkyst-pop. Som et annet band vi har vært innom i denne gjennomgangen, har Okkervil River noe klassisk amerikansk over seg - små drypp fra flere tiår med populærmusikk, filtrert gjennom en skarp låtskriverpenn og et band som aldri lar referansene bli overtydelige. I sum ender vi opp med det som rett og slett må kalles en svinegod pop-plate, som både får hjertet til å banke og tankene til å vandre.

Hadde det ikke vært for at jeg hadde billetter til Okkervil Rivers konsert i København i slutten av oktober, hadde jeg trolig ikke investert like mye tid i The Stand Ins. Jeg er veldig glad konserten ga meg en god grunn til å allikevel gjøre det. Årets syvende beste album? Ja, det synes jeg, faktisk. Noen ganger er et knippe velskrevne låter, noen tankevekkende fortellinger og - ikke minst - en gnistrende spilleglede alt som skal til. Når man i tillegg har med et band som tar på seg en såpass ambisiøs oppgave som å lage ikke bare ett, men to album som kretser rundt metatekster om å skrive, spille og lytte til musikk, og atpåtil gjennomfører det på en så fortreffelig måte, er det bare å bøye seg i støvet.

Nøkkelspor: Pop Lie (mp3)
Okkervil River på Myspace

2008, #8: «I want my bones on the firing line»

Beck
Modern Guilt
[Interscope; 7. juli, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.57
Metacritic.com: 77

"Hit me like a gamma ray
Standing in a hurricane
And I'm pulling out thorns"


Vi har allerede vært innom Spiritualized og Mogwai, og i serien "Artister som var innovative på 90-tallet, kjipe på første halvdel av 00-tallet, men i 2008 vendte tilbake til det de kan aller best, nemlig å lage gode plater" har vi nå kommer til Beck Hansen. Denne merkelige mannen var en av få soloartister som var med på å dytte musikken i en ny retning på 90-tallet. Etter den absurde suksessen med låta Loser, gikk han hen og laget et av sitt tiårs mest definerende album, Odelay (1996). Beck var verken den første eller den eneste som kokte sammen hiphop, pop og rock til en blanding som i 1996 må ha vært en åpenbaring for både den ene og den andre, men han var definitvt den som gjorde det med både kunstnerisk og bred kommersiell suksess. Odelay er noe så sjeldent - i alle fall om vi begrenser oss til de seneste tjuefem årene - som et album som på en og samme tid fikk spilletid på radio, ble verdsatt av kritikerne, ble anerkjent av hipsterne og påvirket en hel pop- og rockverden til å endre sitt syn på hva sjangeren kunne representere. Det mest imponerende er kanskje at plata fremstår som både frisk, spennende og relevant den dag i dag, hvilket er langt mer enn man kan si om mange av de andre platene som var med på å gjøre 90-tallet til hva vi husker det som i dag.

Når jeg åpner denne omtalen av Modern Guilt med såpass mange ord om hva Beck drev med for godt over et tiår siden, er det fordi vi må helt tilbake til 1996 for å finne en like inspirert, sprudlende og relevant Beck som den vi fikk servert i 2008. Riktignok fullførte Beck 90-tallet med solide, om enn sprikende utgivelser, og med sin første post-millenium-plate, Sea Change (2002), viste han med et storslagent, melankolsk og i stor grad akustisk album at han såvisst kunne andre ting enn å lage dansbar og hiphop-influert pop. Og kanskje det var i denne leia han skulle ha fortsatt, for i 2005 og i 2006 gjorde Beck det nok mange av hans fans godt kunne tenke seg at han gjorde, men som en kunstner av hans kaliber burde ha forstått at ikke kunne gå bra - han forsøkte å lage Odelay på nytt. Verken Guero eller The Information er svake plater. Men i stedet for å engasjere og begeistre, er de stort sett bare bleke kopier av det Beck hadde gjort så vanvittig mye bedre før. En artist som forsøker å gjenskape en fordums suksess, er nærmest dømt til å mislykkes. Og nettopp med Odelay 2- og 3-forsøkene friskt i minne, og de relativt lave forventningene til en eventueller 4-er de førte med seg, er det vanvittig gledelig å konstatere at Beck endelig har gjort seg selv relevant igjen.

Skjønt, på dette tidspunktet, og før hyllesten av Modern Guilt tar til for alvor, er det verdt å nevne at han fikk hjelp. God hjelp. Danger Mouse, for mange best kjent som den ene halvdelen av Gnarls Barkley, for andre som en produsent som dukker opp både her og der, og gjør mye av det han tar i til gull, ble nemlig hanket inn for å produsere Becks åttende plate på et stort selskap. Og selv om nok Beck skal ha sin del av æren for hvordan Modern Guilt lyder, er det vanskelig å komme utenom at Danger Mouses grønne fingre har gitt plata et yrende liv den trolig ikke ville hatt uten ham. Beck skal uansett ha kreditten for å tørre å bringe et såpass stort navn inn som produsent. Og uansett hvem av dem som har hovedæren for at Beck har gjenoppstått, er det ingen tvil om at samarbeidet har båret frukter.

For sammen har de kledd den befriende korte og konsise Modern Guilt i en ytterst forførende musikalsk drakt. Det er fortsatt beats og pop og sløve vokale bidrag fra Hansen selv, men det er liten tvil om at Danger Mouse har satt sitt preg på ting. Beatsene er noen hakk mer subtile, og ikke like dominerende. Det er med andre ord litt mindre dansbart, men på langt nær mindre fengende. Danger Mouse har også krydret låtene med knitring, knasing og annet elektronisk garnityr som gjør plata til en fryd å høre i høretelefoner. Det foregår hele tiden ting i bakgrunnen, og det helt uten at det føles verken rotete eller irriterende. På overflaten har Beck gjennomført en liten retro-orientert oppussing, som gjør at soundet peker tilbake mot 60-tallet, psykedelia og crispy pop. Uten sammenligning for øvrig gir Modern Guilt noe av den samme syrete følelsen Caribous Andorra gjorde i 2007, selv om Becks retroreise er av det mer fokuserte og pop-orienterte slaget. Blandingen av klassisk Beck, med milde nikk mot hiphop, noen kvessede gitarer, men mest av alt bare perfekt pop-musikk, og det lett syrete og 60-talls-flørtende soundet som ligger som et teppe over hele plata, gir i sum noe som for denne skribent er det soleklart mest interessante, tidsriktige og samtidig innovative Beck har gjort siden den nevnte milepælen Odelay.

Rent tekstmessig er Modern Guilt en ganske mørk plate. Den dreier seg rundt to hovedtemaer, hvorav det ene foregår på mikronivå, det andre på et makronivå. For å ta det siste først, er miljø, natur og frykten for en apokaplypse sterkt tilstedeværende. Du vet, klimakrise og global oppvarming og alt det der vi snakket om før finanskrisa kom. Beck er, som Ravi og Odd Børretzen, bekymra for kloden vår, som ifølge de fleste rapporter er diagnostisert med en mild, men tiltagende feber. Men det er ikke bare kloden som ikke helt er seg selv. Det har lenge gått rykter om at Beck er syk - skikkelig syk. Per dags dato har det vel ennå ikke blitt bekreftet verken om han er så syk som rapportene sier, eller om han er syk overhodet. Men alle som så den lille, vevre mannen på Hove i sommer, kan vel skrive under på at han ikke så helt frisk ut. Og etter tekstene på denne plata å dømme, har i det minste Beck reflektert over at livet er en forgjengelig greie, og at ingenting varer evig. Og når frykten for ens eget ve og vel møter en kollektiv og global frykt for en klimatisk epidemi ingen helt vet hvordan vi skal stoppe, resulterer det i dette tilfellet i noen nakne og mørke tekster, som på en og samme tid er dypt personlige og av global skala. Det er ikke så mye hver enkelt tekst, som den generelle stemningen de formidler, som peker imot en slik tolkning. Der Beck tidligere låt tilbakelent og kul, virker han nå nervøs og usikker. Og det er med på å gi plata en dybde Beck ikke har kunnet diske opp med på evigheter.

Jeg har allerede nevnt det et par ganger, men synes det er verdt å si en siste gang mot slutten av denne omtalen: Modern Guilt er lyden av en Beck som makter å gjøre seg selv relevant igjen. 14 år etter Loser ble en internasjonal hymne for alle slackers, og 12 år etter at Beck var en av klodens aller kuleste menn, vendte i 2008 den snart 40 år gamle mannen tilbake med en plate som ikke bare traff en nerve i tiden, men som også, i all sin musikalske letthet og tekstlige mismod, kan vise seg å ha ganske så lang levetid. En drøy halvtime med perfekt pop-musikk fra en av vår tids fremste pop-låtsmeder. Hva mer kan man forlange?

Nøkkelspor: Gamma Ray (mp3)
Beck på Myspace

2008, #9: «..the sun smells too loud»

Mogwai
The Hawk Is Howling
[Matador; 23. september 2008]

Rateyourmusic.com: 3,47
Metacritic.com: 76


Til tross for å ha et helt gyselig og relativt kitschy cover, er The Hawk Is Howling ikke bare det beste Mogwai har prestert på mange år, men også en av 2008s ti beste plater. Mogwai kan også sies å være en del av en tendens som var med på å prege 2008, nemlig at artister hvis største både kunstneriske og kommersielle suksesser fant sted på 90-tallet, vender tilbake med bravur, og viser at de ikke har utspilt sin rolle. 90-tallshelten Beck lagde sitt første virkelig gode album siden 2002, Spiritualized laget sitt beste 00-album, mens Magnetic Fields sin støypop-flørt var av det forfriskende slaget. For Mogwai ble linken til 90-tallet kanskje enda tydeligere ved at deres 1997-klassiker Young Team ble reutgitt på vårparten. Og det må kunne sies å være et styrketegn at man i samme år som man minner både fansen og anmelderkorpset på hvor gode Mogwai kunne være på sitt beste, gir ut en plate med nytt materiale som selv om den kanskje ikke er helt på samme nivå, på ingen som helst måte trenger å stå med lua i hånda.

Mogwai har vært ett av de siste ti årenes viktigste aktører innenfor sjangeren som har fått det temmelig pretensiøse og litt intentsigende navnet post-rock. Hver gang jeg med få ord skal forsøke å oppsummere hvordan musikk som plasseres i denne båsen høres ut, ender jeg med å ty til eksempler. Men om man kort skal forsøke å oppsummere stilretningen, kan den kanskje beskrives som instrumental, storslaget og atmosfærisk musikk, med lange låter og fokus på å bygge opp låtene mot et klimaks heller enn å hvile seg på en klassisk vers-refreng-struktur. Sjangeren er en salig blanding av kraut, shoegaze og mer klassisk gitarrock, og minner kanskje mer om klassisk musikk spilt med instrumenter man gjerne kjenner fra rocken, enn rock'n'roll. De fleste av de toneangivende bandene kommer fra Nord-Amerika, og selv om man finner aktører innen sjangeren både i Storbritannia, på Island og i Japan, er det få ikke-amerikanske aktører som har hatt den samme suksessen som Mogwai.

Det interessante med Mogwai som post-rock-band ligger kanskje i det britiske. Det er mulig jeg er i overkant opptatt av geografi og opprinnelse, men jeg synes å ane en nerve av punk og annen britisk gitarrock i Mogwais musikk man sjelden finner hos deres amerikanske sjanger-brødre. Sammenligner man dem med band som Tortoise, Godspeed You! Black Emperor eller Explosions In The Sky, er Mogwais låter kortere, mer presise og mer konsise. Selv om atmosfæren står i sentrum også for Mogwai, er de i langt større grad enn de nevnte band opptatt av å fatte seg i presis korthet, og heller komprimere gitarangrepene sine inn i harde og kompakte pakker snarere enn å la det flyte ut, og ta den brede penselen frem.

Denne tendensen er både videreført, og til en viss grad perfeksjonert på The Hawk Is Howling. Det høres hele veien ut som klassisk Mogwai, men vi må ganske mange år tilbake for å finne et album fra den skotske kvintetten som på en og samme tid er så kompakte og stilsikre, og samtidig utforskende og eksperimenterende. Det er vanskelig å finne opp post-rock-kruttet i 2008, men i den grad året bød på innovative innspill innenfor sjangeren, sto Mogwai for ett av de fremste.

De to mest slående aspektene ved The Hawk Is Howling er hvordan de elektroniske elementene har fått sin naturlige plass i lydbildet, og hvordan fokuset på relativt fengende melodier gjør seg mer gjeldende enn tidligere. Begge deler var for så vidt allerede til stede på Mr. Beast (2006), men der den godt og vel to år gamle utgivelsen aldri helt kom ut av skallet sitt, foredler Mogwai nå de samme elementene både med inspirasjon og teft. De elektroniske impulsene er ikke lenger bare et krydder, men snarere en bærebjelke i noen av de mest dirrende soniske angrepene på The Hawk. Samtidig er er det som nevnt gjort plass til noen virkelig vakre, og relativt sorgløse melodier. "The Sun Smells Too Loud" er på en og samme tid platas klart beste spor, og det lyseste og mest optimistiske Mogwai kanskje noen gang har gjort. Men for et band som sjelden har hatt for vane å være endimensjonale, er det ganske naturlig at den harde sola også gjør at omgivelsene kaster mørke skygger. Det blir tydelig i det det på grensen til euforiske omkvedet som bærer låta, følges opp et noe mer avventende og nølende parti, der man skimter den øyenbrynrynkende skepsisen det å være totalt blendet av sollyset før med seg.

Foruten "The Sun Smells Too Loud", og det nærmeste man kommer en singel fra plata, "Batcat", har jeg vanskelig for å trekke frem høydepunkter. Når det kommer til post-rock-utgivelser kan det være en like stor fordel som ulempe. Mørk, instrumental og sonisk rock trenger ikke fange oppmerksomheten hvertannet minutt. Det holder at den trekker deg inn i et univers, og lar deg forbli der plata igjennom.

Og det er akkuat der The Hawk lykkes, i å hensette lytteren til en stemning som til tross for at plata har både topper og bunner når det kommer til tempo, intensitet og volum, aldri slipper helt i taket i deg. I så måte er The Hawk Is Howling et særdeles godt post-rock-album, og det er kanskje mer beskrivende enn noe annet jeg har skrevet sålangt: God post-rock griper tak i deg på en helt spesiell måte, og nettopp følelsen det gir å gli inn i den stemningen god post-rock kan skape, er mer enn nok til å forsvare en topp 10-plassering på en liste over 2008s beste plater.

Nøkkelspor: The Sun Smells Too Loud (mp3)
Mogwai på Myspace