The Sonics - Here Are The Sonics (1965)

The Sonics er et av disse 60-tallsbandene som aldri ble virkelig store i sin samtid, men som gjennom innflytelsen på neste generasjon artister har havnet i en egen kategori av band som får en slags legendestatus flere tiår etter at de la instrumentene på hylla. Selv om de ikke har fått den samme posthume (kan man si det om band, eller kun om mennesker?) anerkjennelsen som Velvet Underground, til dels Love og (for å ta et nyere eksempel) Pixies, blir de relativt hyppig referert til på lister og i tekster om musikk. Vel fortjent, må man vel kunne si, for Here Are The Sonics er et svinebra album.

The Sonics plasserer seg midt i mellom 50-tallets rock'n'roll, british invasion og det som etterhvert har blitt klassisk amerikansk garasjerock. Med et skittent og i høyeste grad spartansk sound, trolig like mye grunnet mangel på utstyr som på bakgrunn av en kunstnerisk visjon, skiller de seg fra samtidige briter som The Who, The Kinks, Rolling Stones eller Beatles. Utgangspunktet i tidlig rock'n'roll, soul, r'n'b og blues er mye det samme, men utførelsen er hardere, mer fandenivoldsk og langt råere. I tillegg virker de enda mer inneforstått med opphavet til rock'n'roll som sådan. Selv om både Beatles, Stones og The Who hadde en på sett og vis imponerende teft for å treffe den amerikanske rockenerven, har The Sonics enda mer soul og groove i bunnen av sitt sound. Kanskje fordi de var amerikanske, heller enn å oppdage den amerikanske arven via radio og importerte plater i tenårene.

Den opprinnelige utgivelsen inneholdt fire egenkomponerte låter og åtte covere, deriblant «Roll Over Beethoven», «Money», «Good Golly Miss Molly» og «Night Time Is The Right Time», alle gjort i mer kjente versjoner av andre band. Høydepunktene fordeler seg jevnt mellom det selvlagde og det fortolkende, selv om originalen «Psycho» er i en egen klasse. Åpningssporet «The Witch» er heller ikke å kimse av.

I de nevnte låttitlene finner vi også noe av Sonics originalitet og appell: De har et mørke og et sinne som svært få andre band på samme tid evnet å kanalisere. Litt ligger nok i det skitne soundet. Om det var bevisst eller ei er vanskelig å slå fast i ettertid, men effekten av det grumsete, skingrende og samtidig (til tider, i alle fall) fyldige lydbildet er en djevelskap og en intensitet som er vanskelig å tangere. Det er ikke så vanskelig å forstå at Here Are The Sonics trekkes frem når det er snakk om protopunk og endog grunge. «The Witch» har naturlig nok et okkult element ved seg, mens «Psycho» er en beretning om både frykt og begjær for en gal eller besatt kvinne. Det er med andre ord et stykke unna «I Want To Hold Your Hand» (selv om Beatles også i 1965 tok ytterligere steg mot det mørke og forbudte, om enn noe mer subtilt).

Det fascinerende med Sonics er hvordan de i 2011 fortsatt høres skumle, voldsomme og på grensen til onde ut. Selv etter flere tiår med hardrock, metal, hardcore og andre halvgrimme sjangereksursjoner har Sonics fortsatt en slags uroligende effekt. Da kan man jo forsøke å forestille seg hvordan det lød i 1965. Om Beatles var piggtrådmusikk, og deres hoderistende og samstemte «aaah»-ing hadde et element av det seksuelt utfordrende, må Sonics ha fremstått som et tegn på dommedag. At de i tillegg blandet inn soul og groove i miksen, på en tid der en god del fortsatt mente at den svarte musikkarven var knyttet til det dyriske og utemmede, må ha ført til ytterligere moralsk panikk.

Nevnte «Roll Over Beethoven» er kanskje det beste eksempelet på hva Sonics må ha hørtes ut som sammenlignet med Beatles. Chuck Berry-låta handler i korte trekk om hvordan en ny generasjon feier den gamble av banen - «Roll over Beethoven, and tell Tschaikowski the news». Låtas jeg-person sender et brev til sin lokale radio-DJ og vil høre rock'n'roll, og resten av låta er en beretning om hva rock'n'roll og rythm'n'blues gjør med lytterne. Beatles' versjon er litt ertende, den peker på en måte nese til den eldre generasjonen. Låta alluderer scenene fra A Hard Day's Night, et smilende Beatles som løper rundt i by etter by, midt oppe i et samfunnsopprør, men fortsatt med et lekent og skjevt smil om munnen. Sonics' versjon av samme låt er en helt annen historie. Det høres ikke ut som om de er ute etter å peke nese eller erte litt, det høres snarere ut som en revolusjon. At det bestående skal rives ned med makt, at det ikke er et lett ungdomsopprør på gang, men snarere et intenst og brennende ønske om å knuse undertrykkerne. Igjen er det soundet som er med på å skape denne oppfatningen. Nakent, mørkt og samtidig skremmende nært. Jeg får nesten frysninger av håndklappingen, og den grumsete og dirrende bassen er rystende.

Sånn sett har Sonics' lydlige fortolkning av generasjonskløft og opprør mer til felles med Bob Dylans «The Times They Are A-Changing» enn med Beatles. Med et helt annet sonisk repertoar enn Sonics (du vet, Dylan + munnspill + gitar) varsler ikke Dylan bare revolusjon, han tenderer mot å skildre en apokalypse. «It will soon shake your windows and rattle your door, case the times they are a-changing». Foreldrene har ikke lenger noe å stille opp med – «your sons and your daughters are beyond you're command, the order is rapidly fading». Det er mer i dette landskapet Sonics befinner seg. Og etter å ha hørt Beatles' versjon av låta tett på hundre ganger før jeg i det hele tatt visste hvem Sonics er, var det forunderlig å høre hvordan den lettbente og morsomme rock'n'roll-låta forvandlet seg til noe så mørkt og skremmende.

Here Are The Sonics er både et tidsdokument og en plate som fungerer forbløffende godt selv 45 år etter den ble til. Senere skulle Velvet Underground og Stooges på ulike måter peke frem mot punken, og i Seattle (samme by som The Sonics er fra) skulle Mudhoney og Nirvana, som begge er blant bandene som har latt seg inspirere av The Sonics, ta den samme følelsen videre under grunge-merkelappen. Men det var her, i 1965 det startet. Derfor er Here Are The Sonics en plate som bør være en liten del av pensumet for alle som er glad i støyende rock i en eller annen form.

Firkantet Trekant-debatt

Det er ikke ofte jeg lar meg fyre opp over mer eller mindre opplyste debatter om TV-mediets tvilsomme påvirkning på den oppvoksende generasjon. Vi overlevde Big Brother, vi ser (så vidt) ut til å overleve Paradise Hotel og vi har alle overlevd fnisende fikling med dekoderfjernkontrollen hjemme hos en kompis med parabol. Vi klarer oss stort sett bra, og debattene om vårt samfunns moralske forfall pleier sjelden å bli noe annet enn dystre og ikke helt presise spådommer.

Men nå merker jeg at det pågående Trekant-maset begynner å bli i overkant provoserende. NRK har kjørt i gang andre sesong av et passe kleint, passe morsomt og passe informativt program om ungdom og seksualitet. Første sesongen medførte en og annen rynket panne, men nå – etter at selveste statskanalen har vist en kvinnelig orgasme – pumper blodet litt raskere hos puritanere og selvbestaltede medievitere/barne- og ungdomspsykologer. Jeg vil ta meg den frihet å gå gjennom noen av de mest interessante innvendingene mot både programkonseptet i seg selv, målgruppen og tilgjengeligheten.

Trekant handler for mye om teknikk, og for lite om kjærlighet.

I denne uttalelsen, som i ulike former og arter har blitt ytret daglig siden NRK zoomet inn mot underlivet, foregår det mye bra. For det første: Hva faen er feil med teknikk? Enten man skal lage mat, danse eller ha sex – alle aktiviteter noen oppfatter som lystbetonte – er teknikk en fordel. Man blir ikke noe mindre glad i mat av å vite mer om hvordan man tilbereder den. Man synes ikke dansing er noe mindre stas om man kjenner trinnene. Og man trenger ikke utøve sex med noe mindre kjærlighet selv om man har fått noen retningslinjer på hvordan man bør oppføre seg i senga. Og derfor, for det andre: Hvor i alle dager er motsetningen mellom teknikk og kjærlighet? Er man noe mindre glad i kjæresten om man vet noe mer om hva som er bra og hva som er dårlig? Og for det tredje: Hvorfor må på død og liv et program om sex også handle om kjærlighet? Som mange andre kobler jeg også de to sammen, men jo mer jeg tenker på uttalelser som nærmest vil tvinge denne koblingen på andre, blir jeg mer og mer provosert. Faktisk mener jeg denne holdningen i seg selv er et godt argument for å ha et program som utelukkende handler om sex, og kun i svært liten grad om De Store Følelsene.

NRK bidrar til økt sex-fokus i samfunnet.

Takk for den, NRK. Før november 2011 var vi skånet fra nakne damer på husveggene, stringtruser til treåringene, daglige pupper på forsiden av Dagbladet, Rihanna, Rune Rudberg, Pornopung og chick lit. Nå, derimot, er alt snudd på hodet. La gå at orgasme-klippet var litt spekulativt. NRK visste hva de drev med, og de visste at de ville få oppmerksomheten. Men sex-fokuset var der med respekt å melde fra før. Om NRK setter sex på agendaen gjør de det i alle fall på en langt mer pedagogisk og lystbetont måte enn hva motebransjen, musikk(video)industrien eller norsk presse for øvrig er i stand til å gjøre.

Trekant skaper forventningspress, og de unge blir redde for å prestere.

Slapp av, folkens, det forventningspresset der fantes nok en god stund før Trekant fant veien til NRK3. Jeg tror både gutter og jenter har vært temmelig usikre på om de vet hvordan de skal følge opp famlende fomling med seksuelle prestasjoner i verdensklasse. Dessuten: Trekant er på ingen måte programmet som presenterer fasiten. Sånn jeg oppfatter vinklingen dreier den seg om utforsking, om det individuelle, om ulike preferanser. Om det bidrar til noe må det vel være en økt aksept for at det finnes mange veier til målet. Så kan man kanskje innvende at voldsomt fokus på at sex skal være så forbanna bra hele tiden ikke er så oppbyggende. Men hva er alternativet? Jeg vil i alle fall foretrekke å se et TV-program der jeg får inspirasjon til hvordan det kan bli bedre enn timeslange formaninger om at det ikke alltid funker like bra.

Det er jo bare gamle, grisete menn som ser på Trekant….

Ja, og dette er selvfølgelig NRK sin skyld – at andre enn de som er i målgruppen ser på programmet. Og hva er egentlig problemet? Med at menn på over 50 ser på programmet, mener jeg. Vi får tro og håpe at de har erfart en kvinnelig orgasme på nærmere hold enn gjennom TV-skjermen, så det kan ikke være det at de får greie på at dette finner sted som er problemet. Vi får vel også ha såpass stor tillit til de samme mannfolkenes evne til å oppsøke en kiosk, bensinsstasjon eller endog internettet at vi kan anta de har sett lignende greier i langt drøyere formater tidligere. I det å påpeke faktum at menn på 50+ ser på Trekant, avsløres dessuten en moralisme av styggeste sort. Gamle menn skal ikke finne glede i å se et program om sex på TV. Da er man skitten, grisete og på grensen til en potensiell overgriper. Fy skam.

…og det er i alle fall langt fler av de gamle grisene enn av de unge.

Ja, fordi det a) er ganske mange menn på 50+, b) at disse bruker en god del mer tid på å se TV enn mennesker fra 16 til 25 og c) fordi sistnevnte gruppe trolig ser mer NRK på laptopen enn de gjør på TV-skjermen. Skal dette målgruppeargumentet ha noe som helst for seg (hvilke det sånn i utgangspunktet ikke har) får man i det minste ta med hele bildet.

Tenk på barna!

Ja, tenk på de stakkars barna. De som sitter oppe til halv elleve på kvelden for å se en orgasme i fri dressur i TV-stua sammen med mamma og pappa. Dem er det nok mange av. Og om en og annen elleveåring skulle zappe innom Trekant – hva så? For det første har de antakeligvis en ganske klar formening om hva sex er sånn i utgangspunktet. For det andre tviler jeg på at NRKs fortolkning av hva sex kan eller bør være vil ryste noen i grunnvollene. Pinlig, ja vel, men neppe særlig skadelig.

Men programmet er jo også tilgjengelig på det skumle internettet, døgnet rundt.

Ja, det er riktig. Det er for så vidt Youporn også. Og en rekke relativt lugubre sider som får NRK-orgasmen til å fremstå som Anne Cath. Vestly på sitt aller mildeste. Om man er redd for hva barna skal få med seg på nettet tror jeg ikke nrk.no er den første siden man bør blokkere.


Så hva er egentlig problemet? Er det seksualitetens tilstedeværelse per se som er problemet for enkelte, eller er det det at statskanalen har vært så frimodige å lage et TV-program om fenomenet? Barna overlever nok, de usikre tenåringene også. Samfunnet er såpass gjennomsyret av sex at det er tvilsomt hva et NRK3-program kan gjøre fra eller til, og hvorvidt det er gamle menn eller unge jenter som finner glede i programmet bør vel være revnende likegyldig for den som uansett skyr unna.

I sum fremstår hele debatten som kunnskapsfattig, gammeldags, moralistisk og pinlig. Trekant tar opp problemstillinger knyttet til seksualitet på en morsom, lettfattelig og interessant måte. Det er kleint og det er kanskje i overkant, eh, lekent. Men pokker heller, det er sex sånn på generell basis også.

Om man mener at fokus på teknikk utelukker at kjærlighet ligger i bunn, bør man gå i sine egne holdninger, ikke gå til frontalangrep på NRK. Om man er redd for forventningspresset bør man sikte mot hjerneforskningen. Og hvis man er redd for barna, ja da tror jeg like gjerne man kan forsone seg med redselen eller avslutte kundeforholdet til internettleverandøren omgående.

Heller enn å slakte, synes jeg det er på sin plass å berømme NRK. For å lage et populært, underholdende og tidvis morsomt program om hva sex kan være. At de samtidig klarer å pådra seg moralistenes vrede er egentlig bare en bonus.

Fra blått til hvitt

"I took these blue arrangements and threw them in the sea/ when older waves from older caves brought them back to me"

Når man tenker på hvor tett rock og rus er knyttet sammen er det oppsiktsvekkende lite musikk som handler om bakfylla, fylleangsten og dagen derpå. Kanskje er det fordi man på turné sjelden rekker å være fyllesjuk særlig lenge før man er full igjen. Kanskje handler det mer om at de fleste rockere på et tidspunkt forlater alkoholen og søker andre og sterkere stimuli. Eller så er det rett og slett fordi det er en del morsommere å skrive om det å feste enn å synge om hvordan man føler seg når festen er over.

Uansett, fylleangst er spennende. Den murrende, skumle og klamme følelsen som siger på i løpet av formiddagen, og som (stadig oftere, dessverre) noen ganger vedvarer til godt utpå mandagskvelden. Det handler ikke om å være fysisk dårlig, om å kaste opp eller å ha hodepine. Det handler heller ikke utelukkende om å angre på noe man har gjort. I Danmark har man, så vidt jeg vet i alle fall, ikke noe godt begrep for fylleangsten. De snakker om «tømmermænd», som er den fysiske delen av det, og «moralske tømmermænd», som naturlig nok handler om anger og skyldfølelse. Men det er mer subtilt enn som så. Fylleangsten er ikke bare anger, det er en brennende og intens følelse av utilstrekkelighet, usikkerhet og ubehag. En følelse av at man skulle gjort noe annerledes, at man skulle gitt seg, stoppet og – enkelte ganger – ta tak i sitt eget liv. Uansett hvor bra man har det på fredag kan du banne på at du klarer å finne noe å deppe over på søndag. Sånn er det bare. Og det er ganske interessant i seg selv.

Akkurat som musikken har en naturlig rolle i andre intense situasjoner som forelskelsen, festen og kjærlighetssorgen, har musikken en funksjon å fylle når det kommer til den selvpåførte angsten. Man skal være fryktelig forsiktig før man setter på musikk en tidlig søndag ettermiddag (eller for den saks skyld mandag morgen). Akkurat som i matveien i de kritiske timene etter at rusen har sluppet taket skal man unngå det aller sterkeste, det aller søteste og det aller bitreste. Det må være mildt, men samtidig ha en edge eller en nerve som tangerer det intense mentale ubehaget man føler. Etter mye prøving og feiling har jeg kommet frem til tre kategorier som definerer hva man (eller for å være mer presis, jeg) kan høre på både når jeg er sliten på søndag og marineblå på mandag.

Den første kategorien er kanskje den mest åpenbare: Musikk som handler om de følelsene man sitter der og sutrer over at man har. Som nevnt innledningsvis er det lite musikk om bakrus, men det er noe å finne. Og herregud, det er deilig. Å sette på en plate der en fyr som antakeligvis er en del kulere enn deg selv forteller om hvordan han har det dagen derpå. Om ordene som kommer tilbake med dobbel kraft, om de små glimtene av hendelser man helst skulle vært foruten og om hvor vanskelig det er å sove når ettervirkningene av giften man har helt i seg ikke vil slippe taket. Art Brut er et band som leverer på den fronten. Jeg har mang en gang trøstet meg med låter som Late Sunday Evening («I'm gonna find it hard to sleep tonight/ there's nothing that's been done that can't be undone/ you were sick/ now you're better/ there's work to be done») og Mysterious Bruises («I can't remember anything I've done/ I fought the floor and the floor won»). Det beste botemiddelet mot fylleangst (bortsett fra å oppsøke dem man drakk med, men det er det ikke alltid man har nerver til) er å vite at andre har eller har hatt det like ille. Da er Art Brut en passe bra venn.

Den andre kategorien er instrumental og kanskje også litt storslåtte greier. Postrock, ambient, nær sagt hva som helst, så lenge det er musikk uten ord. Det føles som en mental massasje å høre kontrollert og strukturert støy, uten å måtte forholde seg til et budskap. Favoritten min er kanskje Mogwai, særlig fordi de har en romantisk varme i en del av låtene sine. Men Explosions In The Sky, Migala eller Sigur Ros fungerer greit det også. Postrock er særlig bra fordi musikken tangerer noe intensiteten til følelsene man sitter der med. Det er som om nerven og de litt skarpe kantene treffer den rufsete hjernen man så sårt vil bildgjøre. Samtidig er det såpass abstrakt og fjernt at man slipper å tenke noe særlig. Samtidig skal man være litt forsiktig her, for blir det intenst nok tipper dette forholdet over i slem friksjon. Om musikken minner såpass mye om angsten at den bidrar til å forsterke den heller enn å jevne den ut, kan man fort gå på en smell. Og dét er ikke særlig ålreit.

Den tredje kategorien er kanskje min favoritt. Og jeg vet ikke engang om det er en kategori, for foreløpig inneholder den egentlig bare ett band: Silver Jews. Den mørke, melankolske og bitre Dave Berman har en evne til å tegne noen bilder som fungerer som speil for følelsene man selv sitter med. Litt bitterhet, litt mørke, litt tilbakelent apati. Og bittelitt håp. Det meste av Silver Jews fungerer bra, men min favoritt er nok Bright Flight (2001). Kanskje fordi det var den plata Berman lagde da han var på sitt dårligste, både mentalt og rent rusmessig. Den har en kulhet og en gi faen-attityde som kan bygge selvtilliten selv på den mørkeste søndag. Og den har samtidig den brennende og intense romantikken som samsvarer godt med ønsket om å være et godt menneske. Tekstene på Bright Flight kommer fra et sted der det er mørkt og tungt, men hvor rusen mildner kantene. Og musikken er på et vis så lett å forstå. Country, folk, americana, litt rock'n'roll. Kjærlig og ømt, samtidig lett pulserende. Noen av låtene er såpass triste at de kan få deg til å tippe over, men det er alltid på den gode måten. Og da er det liksom greit.

Det bør lages mer musikk om og for fylleangst.

Bjella og Nilsen: Periferiens poesi

I 2009 kom det to plater som på hver sin måte fikk bred oppmerksomhet både i norsk musikkpresse og blant lytterne. Fellestrekkene var ikke så mange: Den første platen var rock'n'roll, et rått og ungdommelig primalskrik fra Loddefjorden, den andre var en stillfaren og lett vemodig country/folk-plate fra langt, langt oppe i Hallingdal. Men både John Olav Nilsen og Stein Torleif Bjella sang på norsk – og det på en måte og om ting som lytterne åpenbart kunne identifisere seg med. Nilsen og gjengen hans stjal nok de største overskriftene, men Bjella fikk skryt både her og der han også. Allikevel skulle det ta måneder (Nilsen) og år (Bjella) før jeg i det hele tatt rotet meg til å sjekke ut hva denne appellen besto i. Der jeg falt pladask for For Sant Til Å Være Godt på vårparten i fjor, plukket jeg ikke opp Heidersmenn før på søndag. Ikke et sekund for tidlig, åpenbart.

De to platene er temmelig forskjellige. Gjengens første utspill er hektisk og oppjaget, ungdommelig og temmelig urbant. Britisk-insprert, rocka og temmelig, eh, indie. Bjella er tilbakelent, moden og lakonisk. Ikke helt country, ikke helt folk, men alltid akustisk. Der Gjengen alluderer Jokke og Clash, sender Bjella tankene til Hellbillies og Cash. By mot bygd, fortauskanter mot gårdstun, ung mot gammel. Men er de kanskje litt like også?

For å starte med det åpenbare: Nilsen og Bjella er begge menn. Men ikke bare menn, de er menn. Nilsen er den utagerende og impulsive typen, han som sloss, drikker seg altfor full og driter seg ut på damefronten. Bjella har blitt kalt «de tause menns talsmann», og det er en ganske treffende beskrivelse. Der Nilsen fremstår som en litt (riktignok litt usikker) alfahann, er Bjella mer den tenkende og litt forsagte typen. Nilsen angrer på ting han har gjort, Bjella angrer på alt han ikke har gjort. Men de er begge menn, menn som Bjørn Eidsvåg kanskje ville sagt gjør så godt de kan, til tross for å mangle mye på ufeilbarlighet eller helgenstatus.

Ikke bare er de menn: De henvender seg også tilsynelatende til menn. «Va du ego og dårleg likt», synger Bjella, «fekk du stryk i sjølinnsikt, skulle ha tatt ein prat me to, funne ut kor me stod. Problemet er kje i skallen din, men hjå alle rundt deg rundt omkring. Det er fleir som er som deg». I dette ligger også et annet aspekt de to deler, ikke bare med hverandre men også med temmelig mange andre musikere og lyrikere: Dyrkingen av outsider-rollen. «Eg e egentlig en prins», sier Nilsen, «en prins av ingenting». Å være en utenforstående trenger ikke å ha med kjønn å gjøre, og i både Bjella og Nilsens univers handler det nok vel så mye om geografi, sosiale kår og samfunnets forventninger til mennesker heller enn menn. Men det føles allikevel som om den tause manns talsmann henvender seg til andre tause menn og sier at det er greit å ha sine mangler, at det er flere som er akkurat som deg, mens Nilsen gjør stas på bandnavnet sitt og snakker til «gjengen». Du vet, gutta. Det er andre menn som kan forstå de to outsidernes verdensbilde, og det er også dem som kan gi et vern mot små og store eksterne trusler. Det være seg samfunnet i bred forstand, enkel ensomhet eller dametrøbbel. «Har sjele di fått varige mén tå lite peng og dameproblem, det er fleir som er som deg».

Foruten å være menn som henvender seg til andre menn, er både Bjella og Nilsen norske menn. De synger på norsk og de synger på dialekt. Og de synger om landet de bor og lever i. «Dette røde og hvite og blåe flagget har aldri sagt noe til meg om mitt liv her i dag», synger en desillusjonert Nilsen, norsk nok til å synge på norsk, men ikke norsk nok til å føle seg som en del nasjonen. Bjella plasserer seg selv «øvst i bygde-Norge», der han bosatte seg for å «få fred», men registrerer at «no går det stolheis over meg». Natur møter kultur og tradisjon møter modernitet. Begge er enkeltindivider i et sosialdemokratisk paradis der fellesskapet er et ideal ingen av dem føler seg særlig tilpass i. Bjella kommer ikke helt til orde, andre snakker høyere og tar snarveier der han nøler og tenker. Nilsen skriker til gjengjeld, men føler tilsynelatende at han er plassert i et sosialt og kulturelt sjikt der stemmen hans uansett ikke blir hørt. Alle skal med, men vi vet jo alle at ikke alle faktisk blir med. Å høre velartikulerte poeter formidle en følelse av å være fremmedgjort er både rørende og interessant. Nilsens tekster er nok – i alle fall til tider – mer eksplisitte sosiale kommentarer, men Bjellas portrett av bygdekaren er heller ikke søkt å se i en nasjonal kontekst.

Og i forlengelsen av Nilsen og Bjella som observatører av nasjonen, kommer vi til det kanskje mest interessante fellestrekket mellom de to debutplatene: Deres evne til å formidle periferiens poesi. Og ikke minst hvordan de gjør det fra helt forskjellige steder, både i landet og i livet. Nilsens tekster tar utgangspunktet i drabantbyen. «Over broen og gjennom et fjell», synger Nilsen. Bergen er sentrum og Loddefjord er periferien, ikke bare geografisk, men også kulturelt og sosialt. Med én enkelt linje formidler Nilsen hvor lang selv den korteste reise kan være: «Bussen går hvert kvarter men ingen kommer seg herifra». Når Gjengen ankommer Bergen, skjer det med et smell. Over broa, opp på Utsikten på Høyden, «og så går vi på trynet i by'n». Nilsen formidler en utbrytertrang, en voldsom vilje til å komme seg vekk, opp, ut. Men forsøkene ender som regel med knuste flasker og fortauskanter. «Denne byen, eg fikser ikkje det, bare fiks meg opp, ja fikser du det?». Frustrasjonen ligger tykt utenpå hvert ord, og selv om Nilsen også romantiserer de formålsløse handlingene som får dagene til å gå, er det lengselen etter å bryte ut som er drivkraften.

Bjella befinner seg ikke bare et annet sted i landet, nærmere bestemt i Ål i Hallingdal, han er også et helt annet sted i livet. Bjella har gjennomført flukten, og der Gjengen gikk på trynet i byen, traff Bjella storbyen «i monster pick-up truck». Drømmen om å bli «den nye Olav Thon» gikk ikke helt som planlagt, og etter en gjesteopptreden som «pleieassistent på Ullevål sjukehus» hører han Språkteigen og lengter hjem. Veien fra periferien til sentrum var mulig å gjennomføre, men gresset var egentlig aldri grønnere på andre siden. Bjella romantiserer verken flukten eller hjemkomsten. Ting er som de er, og slik vil de trolig også forbli, men det er der ute i periferien han hører hjemme. Og det er dette livet han skildrer, livet «øvst i bygde-Norge». Om turisme, forsagte menn, utro fruer og dårlige kamerater. Og om å spankulere gjennom Ål Sentrum, der man finner både HÅP (Hol og Ål pinsemenighet) og Beijing (kinarestaurant med skjenkebevilgning), og undrer på om de ikke bare kan slå sammen «turing og frelsing» en gang for alle.

Både Nilsen og Bjella går en balansegang mellom det å romantisere periferien – både den geografiske og den sosiale – og det å reflektere over hvor lang veien fra utkanten til sentrum egentlig er. Nilsen gjør det med ungdommelig frustrasjon, Bjella med en moden resignasjon. Nilsens intense ønske om å bryte ut speiler seg i Bjellas erkjennelse om at man er den man er, og at om man først har forstått hva det vil si å representere periferien, vil man kanskje alltid bære periferiens perspektiv med seg, uavhengig av hvor man havner rent fysisk. Noen ganger føles tekstene til loddefjordingen Nilsen og hallingdølen Bjella som en samtale mellom en yngre og en eldre utgave av samme karakter. «Helt aleine i en virvelvind», synger Nilsen, mens Bjella repliserer: «Du er kje akkurat den som kjem som et naturfenomen». Det understreker den første sin voldsomme og tøylesløse ungdommelighet, der den andre fremstår som litt klokere, litt trøttere og litt bitrere. Og hvordan lysten på å leve livet like kan ende i melankoli forårsaket nettopp av levd liv.

Både i kraft av å dyrke bildet av seg selv som outsidere, å vekselvis problematisere og romantisere periferien de ser verden fra og gjennom å blande skepsis og håp er både For Sant... og Heidersmenn plater som formidler noe genuint menneskelig. Og det at fortellingene så åpenlyst blir fortalt fra et norsk ståsted, med presise geografiske referanser og med den norske kulturen som et bakteppe for refleksjonene, gjør kanskje at det føles enda mer nært og virkelig. Og ikke bare er platene gode og tankevekkende i seg selv, de fungerer også som kommentarer til og speil for hverandre. To norske utgivelser fra samme år som skildrer vidt forskjellige steder, scener og typer, men som allikevel vekker noen av de samme følelsene.

Jeg oppdaget både Nilsen og Bjella sent men godt. Heldigvis er det mer å hente enn de glimrende 2009-debutene. Denne vinteren har begge sluppet oppfølgerplatene, til tildels strålende omtaler. Jeg har foreløpig ikke hørt noen av dem, og tenkte det kanskje var greit å lufte noen tanker om debutplatene før jeg gjorde det. Med den jobben unnagjort er det bare å brette opp armene og gjøre seg klar for nye dypdykk ned i periferiens poesi.

Fysisk format

I et anfall av selvbelønning/virkelighetsflukt gikk jeg innom butikken etter jobb i dag, kjøpte fire halvlitere med Guinness, og lovte meg selv at jeg skulle vie kvelden til å drikke meg akkurat passe brisen og samtidig høre gjennom en del plater jeg ikke har hørt på en stund. Så det gjør jeg nå. Er brisen og hører på plater. Samtidig har jeg funnet igjen en gammel tråd fra et diskusjonsforum der jeg og andre debattanter postet platekjøp fortløpende. En litt stusselig aktivitet, kanskje, og en greie som kanskje handler vel så mye om et klapp på skulderen for Den Gode Smak eller evne og vilje til å kjøpe mer musikk enn man rekker å lytte til. Men å skumme gjennom den lange lista over kjøpte plater gjorde at én ting ble fryktelig klar og tydelig for meg: Jeg kommer alltid, såfremt det er mulig, til å kjøpe musikk på et fysisk format.

I løpet av de to årene jeg bodde i København falt musikkforbruket mitt drastisk. Jeg lyttet nok ikke til noe mindre musikk, men jeg kjøpte langt mindre. Det hadde litt å gjøre med at jeg forut for avreisen til København hadde et usunt forhold til det å kjøpe plater, kombinert med at jeg jobbet i platebutikk, hvilket både ga temmelig lett tilgang og også en økonomisk mulighet til å bruke et par tusen kroner i måneden på plater. Men det har nok også litt å gjøre med at det å kjøpe musikk er basert på rutiner, og at jeg i København sjelden gikk forbi platebutikker, at tollreglene gjorde bestillinger fra USA vanskeligere og at jeg generelt falt ut av rytmen. Nå er jeg tilbake i Norge, til norske platebutikker, norske tollregler (som når det kommer til det å handle fra USA faktisk er mer liberale enn i Danmark) og en inntekt som gjør det mulig å bruke en del penger i måneden på musikk jeg strengt tatt kunne funnet gratis på nettet.

Dette gjør at jeg kjøper flere plater. Og det gjør, interessant nok, at jeg lytter til musikk på en annen måte. For det er det som er greia: Musikk komprimert til filer er ikke det samme som musikk enten kodet eller gravert inn i et fysisk objekt. Det vil si, musikken i seg selv er (i det store og det hele, dette handler egentlig ikke om lydkvalitet) den samme. Men handlingen, måten man tilegner seg musikken på, og dermed også – vil jeg hevde – måten vi forstår den på er vidt forskjellig.

Musikk handler – selvfølgelig – om følelser. Vi hører på musikk for å enten vekke, fordrive eller forsterke følelser. Eller vi oppdager følelser vi ikke visste vi hadde i møte med ny musikk. Svulstig, ja vel. Men er det ikke sånn det er? For meg er kanskje musikk først og fremst minner. Ikke på den måten at et gitt musikkstykke og en gitt opplevelse eller erindring står i et 1:1-forhold, men i den forstand at hver gang jeg hører musikk på nytt baserer jeg forståelsen av det jeg hører på den forrige opplevelsen. Hver lytting endrer inntrykket eller oppfatningen av en plate bittelitt, og denne reviderte oppfatningen av plata ligger til grunn for neste lytterunde. Musikk er så abstrakt og uhåndgripelig at det nesten er sånn det må funke – i alle fall for min del.

I det perspektivet – musikk som et slags kognitivt og retrospektivt bibliotek – blir format/medium interessant. For selv om minner også er uhåndgripelige og abstrakte forsøker vi vel gjerne å knytte dem til noe fysisk. Det er derfor vi har bilder på peishylla, ferdigleste bøker i hyller fremfor i kasser på loftet og tar litt ekstra godt vare på en kinobillett eller en ølbrikke fra en eller annen bar besøkt på en eller annen storbyferie. Fordi disse objektene blir fysiske manifestasjoner av opplevelser.

Når jeg leste gjennom diskusjonstråden der jeg listet opp tallrike platekjøp fra 2006 og 2007 så jeg noe mer enn en liste over transaksjoner. Jeg kunne kronologisk spore opp min egen fortid, vri blikket litt mot høyre og se den samme fortiden være fysisk manifest i CD-hylla. Hvert enkelt platekjøp var ikke bare en byttehandel der jeg ga fra meg penger og fikk en plastikkbit tilbake. De var snarere små røde stifter på en tidslinje. De fortalte meg ikke bare om anvendte penger og påfølgende musikkopplevelser, men også noe om – i dobbel forstand – hvor jeg var i livet, hva jeg drev med og på sett og vis også hva jeg tenkte. Ervervelsen av et fysisk objekt ble et minne, på samme måte som lytteopplevelsen ble og blir et minne. Mange minner. Mange små puslespillbrikker som både utgjør en fargerik og abstrakt utsmykking på stueveggen og som til sammen forteller en historie.

Om man ser det fra et sånt ståsted kunne jeg kanskje fått den samme opplevelsen om jeg så en tilsvarende liste over dagligvareinnkjøp eller antall kroner svidd av på en bar (skummelt tanke, forresten). Men for det første tror jeg ikke det ville blitt det samme, for det andre har jeg beviselig aldri funnet det hensiktsmessig å loggføre slike transaksjoner på et diskusjonsforum på Internett. Det handler naturligvis også – eller først og fremst – om det som er kodet inn i objektene. Om selve musikken. Poenget er at de to eksisterer i tandem: Selve kjøpet av en plate og den soniske opplevelsen den har gitt er to sider av samme sak. Og jeg vil påstå at det å oppsøke disse soniske opplevelsene gjennom fysiske objekter man har investert tid og penger i å erverve seg gir en annerledes, større, ja, bedre opplevelse enn om man oppsøker de samme opplevelsene gjennom ikke-fysiske og digitale filer. Rett og slett fordi man i kombinasjonen av et fysisk produkt og en abstrakt og emosjonell opplevelse man får gjennom det å lytte til innholdet på det fysiske produktet både skaper og foreviger minner.

Når jeg sitter her, enda litt mer brisen enn da innlegget ble påbegynt, og hører på plater jeg nesten ikke husker å ha kjøpt, og samtidig leser hva jeg har skrevet om innkjøpene av dem (på vei hjem fra en eksamen, etter en lang arbeidsdag, på platemesser med eks-kjærester) tenker jeg at det fysiske har en verdi i seg selv. Ikke fordi musikken i seg selv høres merkbart annerledes ut, men fordi det å fysisk og håndgripelig oppsøke en høyst reell forretning og betale menneskepenger for et konkret objekt gjør at jeg i større grad er i stand til å kontekstualisere, systematisere og sette pris på musikken som gir objektet sin verdi.

Så med mer presserende debatter om både lydkvalitet og etiske/økonomiske diskusjoner knyttet til ulovlig nedlasting sånn passe langt i bakhodet skal jeg sette på nok en plate. Ta den ut av hylla, minnes hvor og hvorfor jeg kjøpte den, hvor jeg hørte den første gang og hva jeg gjorde sånn ellers den dagen. Og samtidig grave meg ned i en lykkelig materialisme, med en visshet om at den gjør livet mitt bittelitt rikere.