45 sekunder

Musikk er delt opp i enheter. Fra enkeltvers, -broer og -refreng, til låter til plater, til kataloger. Mange små puslespillbiter utgjør etter hvert et større hele, et helt inntrykk av hva et band eller en artist er, ønsker å formidle eller står for. Så fort man har hørt tilstrekkelig mye musikk av et band er dette helhetsbildet nærmest umulig å kondensere ned til enkeltlåter eller –plater. Vi gjør underinndelinger, og sier at plate X er representativ for katalogens første halvdel, mens plate Y og kanskje særlig singel Z gir et godt bilde av en senere periode. Dette er helt naturlig – vi vil jo gjerne, både for oss selv og for andre, av praktiske hensyn og av et ønske om å spre det glade budskap, ha noen kroker å henge helhetsinntrykket på.

Men hvor små enheter kan være tilstrekkelig for å gi et godt bilde av et band? Én låt er aldri nok, mens et knippe på tre-fire i visse tilfeller kan være det. Ett album er også problematisk, mens to enkelte ganger kan markere ytterpunktene for en katalog, og samtidig alt som ligger mellom dem. Noen ganger fungerer en låt eller endog et refreng som en metafor for en hel karriere, mens andre ganger kan en videosnutt som også tar opp i seg det visuelle og attitydemessige gjøre nytten.

Men hva med en 45 sekunder lang avslutning på et tredjespor fra plate nummer to i en rekke av tre? 45 sekunder som verken kan klassifisere som et vers, et refreng eller en bro, men snarere en egen del av en ellers ganske strømlinjeformet låt, løselig bygget over den samme strukturen som versene, men med en litt annen rytme, intensitet og oppbygning?

Lifter Puller var et fantastisk rockeband fra Minneapolis som på de seks årene de var aktive (1994-2000) rakk å gi ut tre plater, en EP og noen singler. De kan kort beskrives som et postpunk-inspirert rockeband med hektiske og litt kantete låter krydret med snakkesungede tekster (eller ”manic barks”, som noen foretrekker å kalle det) om dop, sex, paranoia og mellommenneskelige relasjoner av varierende trofast og moralsk art. Støvete, men på asfalt-, og ikke ørkenmåten. Urbant, ikke som i moderne og pulserende, men som i gatesmart og bakgårdsskittent. Og ikke så rent lite filmatisk, men mer med tanke på den røde tråden i tekstene enn svevende og vakre bilder som vekkes i sinnet under lyttingen. Albumene kan nemlig (eller, påstås å kunne – jeg har enda ikke kommer helt til bunns i det her) leses som én sammenhengende fortelling om feilbarlige, sårbare og hevngjerrige aktører i underverdenen.

Det tredje sporet på deres andre plate, Half Dead And Dynamite fra 1997, heter Sherman City. Det handler, i likhet med et knippe andre Lifter Puller-låter, om mennesker som finner sammen i en tåke av hedonisme, rus og felles interesser, herunder målsettingen om å antenne lyset i begge ender samtidig. De lever hardt, de våkner opp blodige på parkeringsplasser, de plukker opp klærne sine og de går på igjen med friskt mot.

Første del av Sherman City følger en relativt klassisk vers/refreng-struktur, både i melodi og tekst. De er som de to første delene av eventyret, der hendelser gjentar seg og elementer dukker opp på ny, men i en litt annen drakt enn i første runde. Men etter det andre refrenget, der jeg-personen rister av seg rusen, og sier til seg selv at ”this ain’t no place to jones” (2:45), tar låta en vending. Og det er her vi når våre 45 sekunder.

Partiet innledes av en sjøsyk og vaklende gitarfigur som indikerer at paranoiaen og abstinensene er nær forestående. Så kommer kompet tilbake: Hardere, tøffere og mer intensivt enn tidligere, som om det haster, som om det er nå det gjelder. ”She’s proud of her sound proof bedroom”, sier vår helt, og godt er det for ”it gets so loud, it’s like thirty threesomes”. Med sex, fest og flyt kommer protagonistens livsgnist tilbake gjennom de neste linjene, og det hele topper seg i sanseinntrykk fra omkring 3:08. Den andre gitaren slår inn, ”the boombox rocks and the microphone shocks” – blandingen av rytmer, støy, elektriske støt og stigende rus blir svimlende i det bandet strammer skrustikka enda et hakk. Herifra og ut slår paranoiaen ut for fullt: Protagonisten ser politi på taket, tenker på ”deadbolt locks” og frykter avlytting. Ikke så rart, han har sokkene fulle av ulovlige substanser. I de siste to linjene vender et slags klarsyn tilbake, igjen – som med oppturen noen linjer tidligere – i form av begjær. Det 45 sekunder lange avsluttende infernoet av Sherman City konkluderes med at vår venn konstaterer følgende: ”You’ll look just like another when I push you under water”.

I løpet av dette gnistrende partiet dras vi gjennom de sjøsyke abstinensene, de første kriblende øyeblikkene av en ny opptur, klimakset der rusen virkelig slår inn, den tiltagende uroen, den fullvoksne paranoiaen og til slutt punktumet for hele Sherman City, en fortelling som føles som tre døgn i mer eller mindre konstant rus fra start til ugjenkallelig slutt.

Og det er jo dette som virkelig er Lifter Puller: Rusen, relasjonene og råskapen, hvordan bunnløse avgrunner avløser de høyeste topper, den hektiske og oppjagede jakten på klimaks, enten i form av dop, sex eller musikk. Og det er bare den tematiske biten. Også musikalsk er avslutningen på Sherman City Lifter Puller i et nøtteskall. En smakebit av de glidende gitarfigurene, rikelig med tørre postpunk-trommer, samspillet mellom rytme- og sologitaren, det nesten umerkelige skiftet fra hektisk og intenst til mer hektisk og mer intenst, med Craig Finns hese spoken word på toppen av det hele. Selv Finns på alle måter rikholdige og mangefasetterte tekstunivers er oppsummert på disse ti linjene. Enderimene og alliterasjonene som kveiler seg i hverandre (rocks, shocks, blocks, cops, locks, socks og proud/proof, beach/boombox/blocks), ”me and you”-strukturen, den muntlige stilen, de korte og sansebaserte inntrykkene som satt sammen utgjør et absurd men forståelig bilde.

Om du aldri har hørt eller hørt om Lifter Puller vil trolig ikke disse 45 sekundene ikke en gang kunne gi deg en klar fornemmelse av hvordan Sherman City lyder i sin helhet, langt mindre hvordan Half Dead And Dynamite eller Lifter Puller-katalogen sett under ett høres ut. Men likesom man fra et enkelt fotografi kan forstå essensen av en historisk hendelse, hva den handlet om, hvorfor den var viktig og hvorfor den hadde betydning for en rekke mennesker, kan man på bakgrunn av disse sekundene få en ikonisk eller metonymisk forståelse av hva Lifter Puller egentlig var – hva de ville formidle, hva som var bandets grunnleggende verdier og på hvilke måter de tegnet karakterer, følelser og stemninger.

Derfor, hvis noen skulle finne på å spørre meg hvor de bør starte i utforskingen av Lifter Puller, skal jeg ikke anbefale den siste (og beste) plata, Fiestas & Fiascos, jeg skal ikke trekke frem den ypperlige digitale samleplata Lifter Puller Vs. The End Of eller påstå at den lange og episke Naussau Coliseum gir et godt inntrykk. I stedet for skal jeg henlede oppmerksomheten mot den siste tredjedelen av en litt over tre minutter lang Youtube-video, og sette all min lit til at det vil friste til et videre dypdykk.