2008, #11: «...strange victory, strange defeat»

Silver Jews
Lookout Mountain, Lookout Sea
[Drag City; 17. juni, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.39
Metacritic.com: 78

"And failure's got you in its grasp
and you're reaching for your very last
vicious beginning"


Det har blitt påstått både her og der at Lookout Mountain, Lookout Sea er lyden av en Dave Berman - sanger, gitarist, låtskriver i, og, sammen med kona si, det eneste egentlige medlemmet av Silver Jews - som har blitt lykkelig. Etter å ha bruk sensommeren og høsten til å bli godt kjent med det som kun er Silver Jews' sjette album på godt og vel femten år er den mest nærliggende responsen til en slik påstand at alt er relativt.

Silver Jews er kanskje mest kjent - i den grad man kan si de er særlig kjent for noe overhodet - å være prosjektet Stephen Malkmus, best kjent fra Pavement, har lånt både stemmen og gitaren sin til et par ganger i løpet av de siste ti årene. På samme tid som det er fint at Pavement-fans kanskje får øynene opp for et av de flotteste bandene USA har hatt å by på siden midten av 90-tallet og frem til i dag, er det litt trist at når man snakker om Silver Jews, er det først og fremst i form av bisetninger relatert til nettopp Malkmus' deltagelse. Nå har kanskje ikke Berman selv gjort sitt ytterste for å presentere bandet sitt for et bredere publikum heller, for til tross for å ha vært aktiv under det spenstige navnet sent på 80-tallet, var det ikke før i 2006 han la ut på turné for første gang noensinne. Nå var det vel heller ikke bare viljen det sto på, for som en annen kar vi har vært innom tidligere i denne gjennomgangen, har heller ikke Berman hatt det så helt greit. En salig blanding av depresjoner og avhengighet til diverse rusmidler kuliminerte i 2003 i et selvmordsforsøk og påfølgende innleggelse. Rockemyten unnlot heldigvis å bli komplett, og i 2005 kom det mesterlige comeback-albumet Tanglewood Numbers, etterfulgt av den nevnte turnéen.

Og nå er altså Dave Berman lykkelig. Eller er han? Lookout Mountain, Lookout Sea er heldigvis, i tradisjonell Silver Jews-stil, litt for subtil og mangefasettert til at man kan gi noe entydig svar på det. Men jeg kan forstå at førsteinntrykket - særlig om man har best kjennskap til de to mest bejublede albumene, American Water (1998) og Bright Flight (2001) - kan peke i den retningen. Til tross for at også en og annen av låtene på Silver Jews' fire første plater skimter lyset i enden av tunnelen, er nær på alle låtene preget av et mørke og en melankoli som føles langt mer som noe humant, ektefølt og derfor så rørende og noen ganger skremmende, enn som et stilgrep. På Tanglewood Numbers ble derimot den mer lystige siden av country-musikken tatt inn i varmen, og dette er tildels videreført på årets utspill, noe som defintivt kan tolkes som at Berman er - igjen, relativt sett - lykkelig. En låt som "Open Field" må for eksempel være noe av det mest harmoniske Dave Berman har hatt noe med å gjøre.

Men selv om Berman tilsynelatende lever det gode liv sammen med kona Cassie i et lite hus rett utenfor Nashville, er det åpenbart at tungsinnet ikke helt har forlatt den 41 år gamle kroppen. Åpningssporet med den megetsigende tittelen "What Is Not But Could Be If" er et perfekt eksempel på ambivalensen som i positiv forstand preger plata. De dystre versene ser ettertenksomt tilbake på alt som har gått feil, og følgene det har fått. Men i refrenget lysner det musikalsk, og man aner en kime av håp i tekstlinjene også. Det er altså både lov og fruktbart å ha to tanker i hodet på én gang. Et annet møte med noe av den samme tvetydigheten kommer i det som er et av platas aller beste spor, igjen med en beskrivende tittel: "Strange Victory, Strange Defeat". Refrenget føles musikalsk som en triumf, og det støttes opp av en sjeldent oppstemt Berman som messer "strange victory!" hele tre ganger, før han lakonisk bryter rytmen i det den fjerde gjentagelsen uteblir, og tørt avslutter med "strange defeat". For en som først forelsket seg i Silver Jews i møtet med Tanglewood Numbers er det naturlig å trekke en parallell til åpningssporet på 2005-plata, der Cassie med sin lyse, vakre røst ufullendt, og ut i luften synger "If it gets really, really bad...", og ektemann Dave avbryter henne med et tørt "Let's not kid ourselves - it gets really, really bad". Lyset i enden av tunnelen kan like gjerne være et tog.

I det hele tatt er det vanskelig å komme utenom enkeltsporene når man skal oppsummere Lookout. Albumet føles til tider som en novellesamling der Berman som en koselig, men litt bitter onkel tar rollen som forteller av historier fra en svunnen tid, og som alltid ender med en moral relatert til tanken om at det som fremstår som godt ikke alltid er det, og motsatt. Den underlige og maritime "Party Barge", med måkeskrik og skipsbjeller, er en anomali i Silver Jews-katalogen, der Berman forlater innlandet og Nashville, og setter kursen sørover mot Atlanterhavskysten. Det er også verdt å nevne den ordrike og innfløkte Dylan-inspirerte "San Fransisco B.C.", der en barberer må bøte med livet, og Berman blir forlatt av en make som ser bedre muligheter annensteds hen. Men det er også en og annen av disse novellene som ikke engasjerer i like stor grad. Det blir aldri virkelig kjedelig, men låter som "My Pillow Is The Threshold" og avslutningen "We Could Be Looking For The Same Thing" blir satt litt i skyggen av de mer inspirerte narrativene.

Derfor er det også litt vanskelig å sette fingeren på hva Lookout Mountain, Lookout Sea har å formidle som plate. Er Dave Berman en ny og bedre mann? Har han funnet lykken der nede i det Tennessee han så inderlig ønsket å reise til i 2001? Eller er Mørket uadskillelig fra Mannen, og for evig innkapslet i Den Fortvilte Kunstneren? Heldigvis trenger man ikke sette verken én eller to streker under svaret. Man kan nøye seg med å fortape seg i noen nydelige, ambivalente fortellinger som verken konkluderer med det ene eller andre, men som kanskje gir en følelse av å ha forstått en ting eller to om det å leve et liv som ikke er helt A4, og et forsterket håp om at Berman tar med seg Cassie og et lite knippe andre musikere, og vender tilbake til Europa for å gi oss noen leksjoner fra scenekanten.

Nøkkelspor: Strange Victory, Strange Defeat (mp3)
Silver Jews på Myspace.