Det kanskje aller fineste med å bruke noen år av sitt liv til å grave seg godt ned i musikk, er at potensialet for vakker samrøre mellom elementer man i utgangspunktet ikke så sammenhengen mellom. Band er band, og plater er plater, men etterhvert som man oppdager hundrevis, tusenvis av dem oppdager man at verden er liten, også når det kommer til musikk. Og jo flere slike uventede sammenhenger man oppdager, jo større blir gleden over de enkelte punktene i nettverket som veves. Et par ganger har jeg stått på konsert når det slår meg hvordan veien frem til akkurat dette bandet ble til - sånn for min egen del. En brent CD fra en venninne, et innspill fra et debattforum, et lykketreff av et blindkjøp fra en billighylle, en plutselig meningsbærende referanse i en anmeldelse, et Google-søk som ga treff utover det man lette etter. Fire-fem ledd/band/plater senere fant man kanskje noe som traff midt i hjertet. Og som trolig aldri hadde truffet på samme måte om veien frem til nettopp det punktet hadde vært en annen. Det at jeg sto akkurat der, i det landet, i den byen, og hørte på akkurat dette bandet var tilfeldig, men allikevel ikke. Eller for å si det på en annen måte: Måten jeg nå sto der og hørte dette bandet på, den konteksten jeg selv hadde skapt på veien som ble til mens jeg gikk på den, ikke tilfeldig. Å oppdage, lytte til og bli blad i musikk er ikke en prosess fra A til B på en linje. Jeg tror det handler mer om å meisle ut puslespillbrikker til et motiv som aldri er helt tydelig, til et pusespill som aldri blir helt ferdig.
Noen ganger virker det som om musikerne legger slike puslespill selv. Eller kanskje at de har en usynlig finger med i spillet når det gjelder å legge mitt.
Vinteren 2009 dro jeg sammen med en gjeng medstudenter til Lille Vega i København for å høre The Gaslight Anthem. Etter at jeg oppdaget Hold Steady i to-tre år i forveien (jeg skal ikke dra akkurat den historien én gang til), hadde jeg en trang til å finne flere band i samme gate, flere band som med noenlunde samme resept var i stand til å gi meg den samme voldsomme opplevelsen jeg fikk (og forstsatt får) av nettopp dem. Ett av bandene som dukket opp i løpet av denne jakten var The Gaslight Anthem. De hadde litt andre punkrøtter enn Hold Steady (mer Rancid enn Hüsker Dü), var nostalgiske på en litt annen måte (mer god, gammel og ren rock'n'roll enn bredbedt 70-tallsrock og glaminspirert 80-tallsrock) og var kanskje enda mer glad i Springsteen (tekstene, stilen, blue collar-estetikken der Hold Steady nøyde seg med på riffene og pianofigurene). Gaslight Anthem var nok ikke alt jeg lette etter, men de var gode nok, og i riktig nok gate, til at jeg gledet meg til å se dem live.
Men allerede noen måneder før konserten, bestemte jeg meg for å sjekke ut fyren som skulle varme opp, en britisk singer/songwriter-type ved navn Frank Turner. Det viste seg at han, til tross for å være et godt stykke unna den rotamerikanske heartland-rocken Gaslight Anthem er så glade i, var jævlig bra. Jeg fant ut at han hadde en tenåringsfortid i et band ved navn Million Dead, og at han allerede ganske tidlig i 20-årene hadde siktet seg inn mot folk- og singer/songwriter-greia. Han hørtes både ung og gammel ut på en gang - fengende og friske låter om fest, tristesse og dagen derpå, parret med en moden og litt resignert ettertenksomhet, mer kledelig for folk dobbelt så gamle som han. Som om han hadde allerede hadde levd et fullendt og hektisk liv som rocker, og nå så tilbake på det hele med en bittersøt melankoli. Og det slo meg at selv om han rent musikalsk lå et stykke unna Hold Steadys rifftunge og til dels nesten stadionvennlige amerikarock, var han kanskje nærmere Hold Steadys sentimentale og analyserende blikk på sitt eget levde liv og sin egen tid og kultur.
Frank Turner gjorde en jævlig god jobb som oppvarmer. Han stilte alene med gitaren sin, og hamret seg gjennom et knippe fortellinger om damer, rus og bakrus. Han gjorde det med en voksen trygghet, men samtidig med et fandeninnvoldsk glimt i øyet. En type som ikke bare hadde noe å melde, men som samtidig nøt det å skrive, spille og synge låter i fulle drag. En trubadur med et brennende hjerte. Han virket rett og slett som en jævlig fin fyr.
Ikke lenge etter kom Gaslight Anthem på. Og selv om de var bra, fikk jeg bekreftet en mistanke jeg hadde på forhånd: Til tross for gode låter og at bandet var tight og solid, så jeg dem mer som folk som hadde staffasjen og referansene i orden, enn som et band som kunne sette hjertet i brann. Å sette "fattigmanns-"-prefikset foran bandnavn X er ikke særlig sympatisk, men det var den følelsen jeg satt med halvveis ut i konserten - at dette var en litt blek kopi av en type musikk jeg uansett hadde hørt nesten-perfeksjonert i Hold Steadys tre første plater.
Jeg bestemte meg derfor for å tusle ned i 1. etasje, for å se hva jeg kunne finne av Frank Turner-relatert merchandise. Da jeg kom ned til det lille bordet fylt med CD-plater, t-skjorter og tote bags, så jeg at det var Frank Turner selv som sto for salget - og sånt er jo alltid trivelig og sympatisk, artister som ikke bare inntar scenen helt på egen hånd, men som også fungerer som crew for seg selv. Jeg takket ham for en fin konsert, og fortalte at jeg hadde sjekket ut musikken hans temmelig nylig, og likte begge de to første platene veldig godt. Da spurte han: "Do you like The Hold Steady?". Det gjorde jeg jo åpenbart, for jeg sto der i en t-skjorte med den subtile påskriften "THE HOLD STEADY ALMOST KILLED ME". Jeg svarte som sant var, at Hold Steady kanskje er det beste bandet jeg noen gang har hørt. Jeg fortalte også kort om det jeg skisserte tidligere, at jeg hadde oppdaget Gaslight Anthem via Hold Steady, og videre oppdaget Frank Turner via Gaslight Anthem. Det var da Frank Turner gjorde noe av det fineste jeg har opplevd i hele mitt liv. Han gliste, snudde seg rundt, dro opp t-skjorta og viste frem ryggen sin. Over hele korsryggen hans gikk det en tatovert og buet linje med tekst som sa "Damn right I'll rise again". Jeg har forståelse for at dette ikke er et budskap som umiddelbart vekkker særlig oppsikt (utover at en ung og moderne mann har valgt å tatovere hele korsryggen sin), men for meg var det en åpenbaring. "Damn right I'll rise again" er tatoveringen karakteren Holly, som går igjen i samtlige av Hold Steadys plater, og som på mange måter er navet i narrativet tekstene deres er bygget på, har på sin korsrygg. Det er for det første en referanse du ikke kan ha plukket opp med mindre du har lyttet til spor fire på plate nummer to - Banging Camp fra Separation Sunday (EDIT: Her må jeg komme med en ganske flau innrømmelse. Det er jo selvfølgelig i Your Little Hoodrat Friend, spor tre på samme plate, referansen til tatoveringen kommer. Hør fra 0:49) - en del ganger. Og det er for det andre et temmelig sterkt statement om hvor fan du egentlig er at du velger å vie korsryggen din til akkurat denne referansen. Men det steget hadde altså Frank Turner tatt. Han var med andre ord minst like glad i Hold Steady som det jeg var.
Samtalen stoppet liksom litt opp der. Det var ikke så mye mer å si. Men i ettertid har jeg tenkt mye på akkurat det møtet, og hvor tilfeldige, og samtidig ikke-tilfeldige, veiene mot det vi lytter til og liker egentlig er. Fra Hold Steady til blind jakt på likelydende band til Frank Turner - og tilbake igjen. Frank Turner som singer/songwriter, Frank Turner som punkvokalist, Frank Turner som leter etter linken mellom råskapen og ettertenksomheten, og (kanskje, hva vet jeg) fant den i et amerikansk band som opererte i samme skjæringspunkt. Min egen jakt på noe "autentisk", eller i alle fall noe som hørtes like autentisk ut som Hold Steady. Erkjennelsen om at det ikke egentlig handlet om sound og referanser, men snarere et verdenssyn og en stemning. Og til slutt vårt møte der ved det lille merch-bordet i 1. etasje under Lille Vega, mens Gaslight Anthem leverte en helt ålreit konsert. Det høres kanskje ut som jeg tegner opp et halvreligiøst bilde av at alt har en mening og alt det der, men det handler jo egentlig om det motsatte: At det langt ifra er forutbestemt. At vi har noen preferanser, at vi gjør noen valg, at veien mot mer, ny, bedre musikk blir til mens vi går. Og at det på ingen måte er merkelig eller uforklarlig når slike sammentreff oppstår.
Frank Turner har mildt sagt tatt noen steg siden vårt møte i 2009. Han har spilt konsert på Wembley, han selger bøttevis av plater i England og han ble til og med hanket inn til å spille på avslutningsseremonien for OL i London i fjor sommer. Det gjør vårt lille møte i København enda litt mer spesielt.
Men vi deler åpenbart fortsatt noen av de samme preferansene. I går postet en kompis av meg en video på Facebook av nettopp Frank Turner, som gjør en akustisk cover av en låt av "my favourite band, and I've never actually done this before". Låta var Stuck Between Stations. For meg vil alltid Frank Turner være uløselig knyttet til hvordan jeg oppdaget han og hans musikk, til det møtet i København, til tatoveringen og til oppdagelsen av at vi delte det samme favorittbandet. Og derfor ser jeg denne videoen for femte gang denne formiddagen, og tenker at den oppsummerer noe av det fineste ved det å være glad i musikk. Veiene som blir til mens man går. Hvordan vi ubevisst kobler de ulike sondene sammen. Hvordan alt henger sammen med alt.
