The Alexandria Quartet
The Alexandria Quartet
[Your Favourite; 5. mars, 2008]
Rateyourmusic.com: 3.50
Metacritic.com: N/A
"Me I'm just a guy who lives for rock'n'roll
I live the simple life with no purpose or no goal
Getting drunk in the backseat while you are at the wheel
Making toasts and singing songs about the way I like to feel"
Det er alltid en eller annen grunn til at man lytter til musikken man gjør. Du må gjerne si at det er selvfølgelig, og det er det jo (selvfølgelig) også. Men det er kanskje man bør reflektere litt over engang i blant. Jeg investerer for eksempel langt mer tid i plater jeg har betalt penger for enn de jeg bare har lastet ned. Jeg investerer også mer tid en plate jeg har betalt hundreogfemti kroner for, enn en jeg fant til 40 kroner i en eller annen tilbudshylle. Kjøper jeg en plate av et band jeg fra før av har et godt forhold til, er jeg villig til å bruke mer tid på å avsløre dens eventuelle potensiale enn om det er komplett ukjent band jeg lytter til. Og ting anbefalt av venner, folk jeg anser for å ha peiling på musikk, eller har bra kjennskap til mine preferanser når det kommer til musikk, får alltid en ekstra runde eller to i spilleren, av ren goodwill for vedkommende som kom med tipset. Men har det egentlig noe å si? Sånn i ettertid, mener jeg - så lenge man har hørt nok på en plate til å kunne konkludere med at den er svært bra, er årsakene til de gjentatte spillingene temmelig irrelevante. Det interessante er hvorvidt man etter de gjentatte spillingene har fått en ny favoritt.
Når jeg innleder omtalen av inneværende års 13. beste plate med disse ordene, er på den ene siden et forsvar, samtidig som jeg ikke ønsker at det skal oppfattes som ett. Jeg vet nemlig med meg selv at jeg aldri hadde spilt The Alexandria Quartet mange nok ganger til at jeg hadde blitt glad i den om det ikke var fordi vokalist og låtskriver Odd Martin Skålnes ikke bare var kollegaen min da plata kom ut, men også er en knakende fin fyr. For når man kjenner en knakende fin fyr, og bandet hans gir ut en plate, er det klart man investerer mer tid i nettopp den plata enn i en hvilken som helst annen plate av et hvilket som helst fremadstormende norsk band. For å si det jeg har nå har sagt med mange ord med litt færre: At jeg kjenner unge herr Skålnes gjør albumet verken mer eller mindre godt enn om det motsatte hadde vært tilfellet - men det er helt klart en sterkt medvirkende faktor til at jeg spilte plata nok ganger til å kunne gjøre meg opp en skikkelig mening om dets kvaliteter.
For Alexandria Quartet, med bakgrunn fra blant annet Haugesund og Bergen, men nå stasjonert i London, er et band det er fryktelig lett å avfeie som litt kjedelig, på bakgrunn av en følelse av at du har hørt dette tretti tusen ganger fra før. Og det har du jo, på sett og vis også, for streit og radiovennlig poprock er noe vi stort sett har blitt proppet ørene våre fulle av så lenge vi har levd. Men, herregud, dette er bra poprock, og uansett hvor overeksponert jeg er for poprock generelt, blir jeg aldri lei av å høre noen som virkelig mestrer kunsten å skrive bunnsolide låter, med både masseappell nok til å fri til den jevne radiolytter, men samtidig krydre hver eneste låt med nok detaljer til at den mer konsentrerte lytter stadig får nye gaver i fanget.
Det gir på en måte mening at bandet nå har forlatt den norske pop-hovedstaden Bergen, og reist for å prøve lykken i England. Det hviler nemlig noe umiskjennelig britisk over hele denne debuten: Låtstrukturer som ikke ville ha vært malplassert på The Bends, noen gitarer fra noen Manchester-jyplinger en gang rundt 1994-'95, og noen dråper stadionfrierier á la Coldplay. Alexandria Quartet høres aldri ut som kopiister - langt derifra. Men stemningen, den lukter fish n'chips lang vei. Allikevel er de kanskje på sitt aller beste når de serverer en låt som føles unik, og verken bundet av tid, sted eller inspirasjonskilder. Det gjør de på det aldeles fantatiske åpningssporet "Leaving You With The Music", den friskeste norske pop-låta på mange år. Fra det bunnsolide kompet via den florlette akustiske gitaren og de karakteristiske, men aldri dominerende trommefigurene, til det syrlige og elegante pianoet som bærer andreverset på sine skuldre, er dette pop-perfeksjon.
Det bør kanskje også legges til at Alexandria Quartet, til tross for å være alt fra bra til veldig bra på plate, tar alt et hakk videre i live-drakt. Det er som om hvert eneste farge de har på paletten blir litt sterkere og klarere på scenen. Det gjelder i særlighet Skålnes' imponerende stemmeprakt - det er ikke det at stemmen drukner på plate, den er bare ikke like dominerende. Live fremstår den som uttrykkets sentrum, det alt det andre dreier rundt. Mens det vokale stiger frem og blir vakrere, tenderer bandet til å gjøre særlig de allerede rocka låtene, enda noen hakk skitnere, tyngre og seigere. Når de lar låte skli ut i regnende gitarer over et bunnsolid komp, er det også blant landets bedre rockeband.
The Alexandria Quartet er en debut med både hjerte og hjerne, og selv om den har sine skjønnhetsfeil, og muligens mister litt av piffen mot slutten, er det 2008s 13. beste plate. Med base i London, og et andrealbum som kanskje blir enda mer enhetlig og spisset, skal det bli svært spennende å følge dem fremover.
Nøkkelspor: Leaving You With The Music
The Alexandria Quartet på Myspace.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar