Ladri di biciclette

Høsten 2005 tok jeg et medievitenskap-emne ved UiB som halvveis ga meg muligheten til, halvveis påla meg, å se en haug med filmer fra før fargene ble oppfunnet. Én av disse var den rimelig triste affæren Sykkeltyven, et aldeles overveldende deprimerende italiensk drama fra det herrens år 1948 der hele handlingen kretser rundt en fattig stakkar som i etterkrigstidens Italia er avhengig av en sykkel for å få jobb som en slags plakatopphenger. For å finansiere dette nødvendige transportmiddelet selger han like godt sin kones giftering, hvilket må sies å være en ganske drastisk handling. Det er derfor ikke så vanskelig å forestille seg at vår venn Antonio er svært nær å gå fra forstanden når sykkelen blir stjålet, og det er lite annet enn kullsort depresjon å spore i den påfølgende drøye timen der han med sønnen på slep forsøker å finne den igjen. Dette lykkes han naturligvis ikke i, og enden på visa er at han selv går til det steg å stjele en sykkel - hvorpå han naturligvis blir tatt.

Det er altså ikke småtteri å bli frastjålet sykkelen sin, og jeg må innrømme at da jeg søndag morgen våknet og registrerte at min ganske så nyanskaffede Jupiter-sykkel var forsvunnet, ble både sinnet og sjelen sort som olje. Jeg er riktignok noen få hakk bedre stilt enn Antonio, men etter å ha brukt noen uker på å gjøre meg avhengig av sykkel i en by der syklister er like hellige som kuene er i India (det er i India kuene er hellige?), var det som om verden raste sammen da jeg registrerte det inntrufne. Tirsdag morgen - jeg var overhodet ikke i humør til noe på mandag - presset jeg meg inn i en overfylt buss, snublet ut på Nørreport, betalte flere hundre kroner for et buss-/metro-/togkort og svor hevn over sykkeltyven.

Heldigvis er jeg ikke bare litt bedre økonomisk og sosialt stilt enn Antonio, jeg er også ganske mye smartere. Jeg har nemlig noe som heter reiseforsikring, noe stuten av en italiener kanskje burde sørget for å skaffe seg før han kastet seg ut i Romas gater på sykkel. Nå ser det ut til at forsikringsselskapet er behjelpelige med å skaffe meg en ny Jupiter, og sinnet og sjelen er på god vei til å blekes tilbake til normalen. Om en ukes tid er jeg atter syklist.