Etter at jeg fikk både fancy telefon og
fancy nettbrett til min disposisjon, er det svært sjelden jeg setter meg ned
med en konvensjonell laptop med et ordinært tastatur. Nå gjør jeg imidlertid
det. Jeg hadde faktisk tenkt å logge meg inn her, og skrive noen ord om en
plate jeg likte veldig godt for ganske mange år siden, og som det slo meg en
morgen jeg sto i dusjen at jeg liker ganske godt fortsatt. Og skal jeg skrive
noen ord, er det greit med et tastatur. Så da sitter jeg her med laptopen. Men
som den flyktige og moderne nettbruker jeg er, gikk jeg verken til denne
nettadressen eller til et tekstbehandlingsverktøy først. Jeg skummet
nettaviser, leste om en gledelig meningsmåling, sjekket reaksjoner på Twitter
og Facebook, begynte å lete opp Lifter Puller-plater på ebay og Discogs, ble
såpass inspirert at jeg reiste meg opp og satte på en plate (Vampire Weekends
nyeste, den er bra), og klikket meg videre inn på rateyourmusic.com for å se om
jeg hadde husket å registrere de Lifter Puller-platene jeg fant på forrige
ebay/Discogs-runde.
Det var da jeg kom over dette
internettsammentreffet som jeg gjerne skulle sagt man sjelden opplever, men som
jeg etter hvert har erfart at man opplever ganske ofte, kort og godt fordi jeg
sitter og suser på nettet i 12-13 av døgnets timer, og fordi det rett og slett
er uungåelig at ikke slike sammentreff dukker opp med en viss frekvens.
Dette var imidlertid av det mer odde
slaget. Plata jeg hadde satt meg ned for å skrive noen ord om var den (i 2013)
ikke akkurat voldsomt populære debutplata til Marcy Playground. Et band og en
plate jeg riktignok tenker på nå og da, men ikke akkurat ukentlig. Og ikke
minst et band andre, eller skal jeg si internettet som sådan, ikke finner det
verdt å vie oppmerksomhet særlig mye oftere. Hva er sjansen for at jeg, en
hvilken som hels junikveld, skal finne det for godt å skrive noen ord om en
femten år gammel ikke-klassiker av en plate, og at et nettsted som
Rateyourmusic, som inneholder et temmelig mangesifret antall plateanmeldelser,
på den samme junikvelden kjører en anmeldelse av Marcy Playground – Marcy
Playground på forsiden? Ikke så veldig stor (men stor nok til at jeg skriver det på kontoen for nevnte
uungåelige internettsammentreff heller enn søke etter kosmiske forklaringer (men liten nok til at jeg
har brukt tre avsnitt, og nå parantes inne i en parantes til å reflektere over
det, men/så nok om det)).
For dette skal, som så ofte før, handle om
en blanding av en slags banal teknologiskepsis, naiv nostalgi og om en plate
som jeg kanskje holder høyere enn rettmessig er – eller?
Marcy Playgrounds debutalbum kom i 1997,
men jeg kan aldri tenke meg at jeg hørte det før året etter Det var nemlig ikke
før i november ’97 at Sex and Candy ble gitt ut på singel, og den nådde så vidt
jeg husker en Absolute Music-samleplate våren 1998. Jeg likte Sex and Candy.
Jeg var ikke fortapt i den (det var jeg vel ikke av noe musikk på den tiden),
men den var fin. Kul, sløv og med en sommervarm intensitet – det siste sikkert
fordi jeg hørte den stadig oftere i løpet av sommeren, ettersom min gode venn
Joachim hadde gått til det steg å kjøpe hele albumet for 179 kroner på
Torgersen Musikk. Jeg tror vi hørte mye på hele plata den sommeren. Ikke på den
måten man leser om i oppvekstromaner, at vi lå fortapte rundt platespilleren og
drømte oss til USA og alt det der, mer at den sto på i bakgrunnen mens vi
spilte Nintendo, før vi stakk ut på sykkel, dro og badet, besøkte det lokale
linkepartyet, eller noe annet trivielt.
Men vi hørte altså på hele plata. Og den
hadde andre fine låter enn Sex and Candy. Den hadde et kult åpningsspor, en
litt skummel og samtidig så lettbent sak om vampyrer i New York (og hei, mens
vi snakker om tilfeldigheter og sammentreff, det slo meg ikke før jeg skrev den
setningen at jeg nå sitter og hører på Moderen Vampires Of The City, en plate
som har blitt beskrevet som Vampire Weekends hyllest til… New York) en sår
ballade om ei navngitt dame (Sherry Fraser) og en sang som inkorporerte den
gamle barnesangen om én og to og tre indianer og så videre. Senere har det
slått meg at det var en av de første samtidige, engelskspråklige platene som
hadde noe jeg i ettertid kan identifisere som hooks (jeg må presisere samtidig
fordi jeg noen år tidligere hadde funnet dette i Bon Jovi, og engelskspråklig
fordi jeg så definitivt hadde funnet det samme i Di Derre). Hvem var egentlig
hun der Sherry Fraser? Hun hadde et navn, så hun fantes plutselig på et vis.
Hva visste jeg egentlig om New York? Jeg måtte i alle fall forsøke å forestille
meg kulissene disse vampyrene beveget seg i. Fantes den barnesangen på engelsk
også, altså, aha, det visste jeg ikke. Hva betyr Poppies? Hvorfor synger han om
India og dronningen? Har det noe med koloniene å gjøre? Men det var vel
England? Du skjønner greia. Jeg var (nesten) 14 år gammel, og en plate fikk meg
til å tenke over de tingene der. Ikke en låt, men en hel plate. Det er klart
det festet seg.
Femten år senere vet jeg en hel del mer om
både Marcy Playground og om greiene de sang om på debutplata. Men, og det er
kanskje like viktig, jeg vet også mer om smak, hierarkier, referanser, kred og
at alt det der finnes, at det er bakteppet, noen ganger uttalt, andre ganger
ikke, for alle samtaler om kultur generelt og musikk spesielt. Da jeg oppdaget
Marcy Playground eksisterte de i et kontekstløst vakuum. De var amerikanske
menn som lagde musikk. Det var omtrent det jeg visste.
I dag vet jeg at de red på en bølge av
post-grunge (eller skal man si post-post grunge), at de nok hadde hørt mye på
Nirvana, Pearl Jam og flere av deres like, men kanskje vel så mye på sine
samtidige, de som kom rett etter på, som Weezer og Offspring. De er regnet som
et one hit wonder, og de er selvfølgelig mildt hatet for nettopp den ene
hitten. Skjønt hatet, de er per i dag, for perifere til at noen nærer hat til
dem. De er obskure, et ganske kjipt band som lagde kjipe plater der de vannet
ut essensen til de ganske bra som kom før dem, og de veldig bra som kom før dem
igjen. De er Kjip Amerikansk Rock, fra en æra musikkhistorien har forlatt. De var mellom bølger, de vannet ut, drakk og kastet opp igjen restene av det som var bra, de pekte ikke fremover. De er et sånt band man glemmer, men husker på grunn av Sex and Candy, humrer litt av, glemmer igjen.
Femten år senere vet jeg også dette. Jeg
lånte plata av Joachim på et tidspunkt. Det kan ha vært allerede i 1998, men
det kan også ha vært i 2001 eller der omkring, da jeg hadde begynt å virkelig
interessere meg for musikk, og således husket at jeg hadde digget noe greier
for noen år siden, og ville gjenoppleve det jeg opplevde da. Jeg vet at jeg tok
den med meg hjem, at jeg aldri leverte den tilbake og at jeg hørte en god del
på den i løpet av årene frem til 2003. Jeg vet at jeg fikk en venninne som
likte plata akkurat like godt som meg, vi spilte den i sin helhet på fest, og
vi sang med, trolig til en viss irritasjon for andre. Når vi møtes i dag, og vi
begge er fulle, snakker vi om Marcy Playground. Jeg vet at jeg ble vokalist i
et husband på en bitteliten pub, vi spilte coverlåter og vi tok med Poppies i
settet vårt, og jeg vet at jeg elsket å synge den låta der (selv om jeg
fortsatt ikke helt skjønte hva det der med Kina og dronningen og India skulle bety, jeg
vet faktisk ikke helt om jeg skjønner hva det betyr i dag).
Så har det gått rundt ti år, ti år der
Marcy Playground til en viss grad har vært en del av bevisstheten min, men
aldri i nevneverdig viktig grad. Jeg har playlistet en og annen låt på fest
(også fra den undervurderte andreplata), jeg har nynnet på Poppies når jeg
tenker tilbake på husbandet vårt, jeg har lurt på om de la opp, eller om de
holder på fortsatt, et godt stykke under radaren. Jeg har opplevd, hørt, lest,
diskutert ting som har satt meg i stand til å formulere det fordomsfulle og
triste avsnittet to hakk lenger
opp. Jeg har hørt nye band som har tatt meg med storm, band som har vært både
like og temmelig ulike Marcy Playground. Og det er da det slår meg: Hva skjer
om jeg setter på Marcy Playground nå?
Jeg synes den er dritbra. Rett og slett.
Når gitarene slår inn i Poppies, er det akkurat like tøft, Sherry Fraser er
akkurat like sår, vampyrene i New York er fortsatt både ertende og litt skumle.
Jeg hører naturligvis gode minner, men jeg hører først og fremst gode låter, og
viktigst av alt, skillet mellom de to er uviktig. De kjære, få, sjeldne platene
man fikk lov til å oppleve nærmest kontekstløst, de som bare var musikk man
likte (men ikke nødvendigvis elsket), som var der, som fargela en sommer, som
var bakgrunnsstøy, men allikevel seg inn, som skapte mild undring som forsvant
i neste sekund, som man kom tilbake til, som man internaliserte og som til
slutt bare ble… musikk. De platene vil alltid være gode. Er det nostalgi? Ja. Nostalgi som står i veien for bedre vitende? Tja. Kan man høre dem med nye, friske, smartere ører? Nei, det er umulig. Ignorance
is bliss, eller noe sånt. Savnet etter å høre musikk i et vakuum, uten
kontekst, er både banalt, naivt og sørgelig sentimentalt. Å tillate seg å tenke tanken (eller tenke at man skal tenke tanken) om at man kanskje burde ha revurdert sitt syn på plater som denne er kynisk og skremmende. Gleden over at man
fant noen sånne plater før man (i alle fall for en periode) ble for smart for
sitt eget beste, er derimot ganske nydelig.
I sin Rateyourmusic-omtale av plata skriver wyattte:
”Truth be told, Marcy Playground were
never anything extraordinary, in and of themselves”
Det er helt sant. Men de var der i 1998.
Jeg fant dem, og de fant ørene mine. Og nå er de der for alltid.
