Bjella og Nilsen: Periferiens poesi

I 2009 kom det to plater som på hver sin måte fikk bred oppmerksomhet både i norsk musikkpresse og blant lytterne. Fellestrekkene var ikke så mange: Den første platen var rock'n'roll, et rått og ungdommelig primalskrik fra Loddefjorden, den andre var en stillfaren og lett vemodig country/folk-plate fra langt, langt oppe i Hallingdal. Men både John Olav Nilsen og Stein Torleif Bjella sang på norsk – og det på en måte og om ting som lytterne åpenbart kunne identifisere seg med. Nilsen og gjengen hans stjal nok de største overskriftene, men Bjella fikk skryt både her og der han også. Allikevel skulle det ta måneder (Nilsen) og år (Bjella) før jeg i det hele tatt rotet meg til å sjekke ut hva denne appellen besto i. Der jeg falt pladask for For Sant Til Å Være Godt på vårparten i fjor, plukket jeg ikke opp Heidersmenn før på søndag. Ikke et sekund for tidlig, åpenbart.

De to platene er temmelig forskjellige. Gjengens første utspill er hektisk og oppjaget, ungdommelig og temmelig urbant. Britisk-insprert, rocka og temmelig, eh, indie. Bjella er tilbakelent, moden og lakonisk. Ikke helt country, ikke helt folk, men alltid akustisk. Der Gjengen alluderer Jokke og Clash, sender Bjella tankene til Hellbillies og Cash. By mot bygd, fortauskanter mot gårdstun, ung mot gammel. Men er de kanskje litt like også?

For å starte med det åpenbare: Nilsen og Bjella er begge menn. Men ikke bare menn, de er menn. Nilsen er den utagerende og impulsive typen, han som sloss, drikker seg altfor full og driter seg ut på damefronten. Bjella har blitt kalt «de tause menns talsmann», og det er en ganske treffende beskrivelse. Der Nilsen fremstår som en litt (riktignok litt usikker) alfahann, er Bjella mer den tenkende og litt forsagte typen. Nilsen angrer på ting han har gjort, Bjella angrer på alt han ikke har gjort. Men de er begge menn, menn som Bjørn Eidsvåg kanskje ville sagt gjør så godt de kan, til tross for å mangle mye på ufeilbarlighet eller helgenstatus.

Ikke bare er de menn: De henvender seg også tilsynelatende til menn. «Va du ego og dårleg likt», synger Bjella, «fekk du stryk i sjølinnsikt, skulle ha tatt ein prat me to, funne ut kor me stod. Problemet er kje i skallen din, men hjå alle rundt deg rundt omkring. Det er fleir som er som deg». I dette ligger også et annet aspekt de to deler, ikke bare med hverandre men også med temmelig mange andre musikere og lyrikere: Dyrkingen av outsider-rollen. «Eg e egentlig en prins», sier Nilsen, «en prins av ingenting». Å være en utenforstående trenger ikke å ha med kjønn å gjøre, og i både Bjella og Nilsens univers handler det nok vel så mye om geografi, sosiale kår og samfunnets forventninger til mennesker heller enn menn. Men det føles allikevel som om den tause manns talsmann henvender seg til andre tause menn og sier at det er greit å ha sine mangler, at det er flere som er akkurat som deg, mens Nilsen gjør stas på bandnavnet sitt og snakker til «gjengen». Du vet, gutta. Det er andre menn som kan forstå de to outsidernes verdensbilde, og det er også dem som kan gi et vern mot små og store eksterne trusler. Det være seg samfunnet i bred forstand, enkel ensomhet eller dametrøbbel. «Har sjele di fått varige mén tå lite peng og dameproblem, det er fleir som er som deg».

Foruten å være menn som henvender seg til andre menn, er både Bjella og Nilsen norske menn. De synger på norsk og de synger på dialekt. Og de synger om landet de bor og lever i. «Dette røde og hvite og blåe flagget har aldri sagt noe til meg om mitt liv her i dag», synger en desillusjonert Nilsen, norsk nok til å synge på norsk, men ikke norsk nok til å føle seg som en del nasjonen. Bjella plasserer seg selv «øvst i bygde-Norge», der han bosatte seg for å «få fred», men registrerer at «no går det stolheis over meg». Natur møter kultur og tradisjon møter modernitet. Begge er enkeltindivider i et sosialdemokratisk paradis der fellesskapet er et ideal ingen av dem føler seg særlig tilpass i. Bjella kommer ikke helt til orde, andre snakker høyere og tar snarveier der han nøler og tenker. Nilsen skriker til gjengjeld, men føler tilsynelatende at han er plassert i et sosialt og kulturelt sjikt der stemmen hans uansett ikke blir hørt. Alle skal med, men vi vet jo alle at ikke alle faktisk blir med. Å høre velartikulerte poeter formidle en følelse av å være fremmedgjort er både rørende og interessant. Nilsens tekster er nok – i alle fall til tider – mer eksplisitte sosiale kommentarer, men Bjellas portrett av bygdekaren er heller ikke søkt å se i en nasjonal kontekst.

Og i forlengelsen av Nilsen og Bjella som observatører av nasjonen, kommer vi til det kanskje mest interessante fellestrekket mellom de to debutplatene: Deres evne til å formidle periferiens poesi. Og ikke minst hvordan de gjør det fra helt forskjellige steder, både i landet og i livet. Nilsens tekster tar utgangspunktet i drabantbyen. «Over broen og gjennom et fjell», synger Nilsen. Bergen er sentrum og Loddefjord er periferien, ikke bare geografisk, men også kulturelt og sosialt. Med én enkelt linje formidler Nilsen hvor lang selv den korteste reise kan være: «Bussen går hvert kvarter men ingen kommer seg herifra». Når Gjengen ankommer Bergen, skjer det med et smell. Over broa, opp på Utsikten på Høyden, «og så går vi på trynet i by'n». Nilsen formidler en utbrytertrang, en voldsom vilje til å komme seg vekk, opp, ut. Men forsøkene ender som regel med knuste flasker og fortauskanter. «Denne byen, eg fikser ikkje det, bare fiks meg opp, ja fikser du det?». Frustrasjonen ligger tykt utenpå hvert ord, og selv om Nilsen også romantiserer de formålsløse handlingene som får dagene til å gå, er det lengselen etter å bryte ut som er drivkraften.

Bjella befinner seg ikke bare et annet sted i landet, nærmere bestemt i Ål i Hallingdal, han er også et helt annet sted i livet. Bjella har gjennomført flukten, og der Gjengen gikk på trynet i byen, traff Bjella storbyen «i monster pick-up truck». Drømmen om å bli «den nye Olav Thon» gikk ikke helt som planlagt, og etter en gjesteopptreden som «pleieassistent på Ullevål sjukehus» hører han Språkteigen og lengter hjem. Veien fra periferien til sentrum var mulig å gjennomføre, men gresset var egentlig aldri grønnere på andre siden. Bjella romantiserer verken flukten eller hjemkomsten. Ting er som de er, og slik vil de trolig også forbli, men det er der ute i periferien han hører hjemme. Og det er dette livet han skildrer, livet «øvst i bygde-Norge». Om turisme, forsagte menn, utro fruer og dårlige kamerater. Og om å spankulere gjennom Ål Sentrum, der man finner både HÅP (Hol og Ål pinsemenighet) og Beijing (kinarestaurant med skjenkebevilgning), og undrer på om de ikke bare kan slå sammen «turing og frelsing» en gang for alle.

Både Nilsen og Bjella går en balansegang mellom det å romantisere periferien – både den geografiske og den sosiale – og det å reflektere over hvor lang veien fra utkanten til sentrum egentlig er. Nilsen gjør det med ungdommelig frustrasjon, Bjella med en moden resignasjon. Nilsens intense ønske om å bryte ut speiler seg i Bjellas erkjennelse om at man er den man er, og at om man først har forstått hva det vil si å representere periferien, vil man kanskje alltid bære periferiens perspektiv med seg, uavhengig av hvor man havner rent fysisk. Noen ganger føles tekstene til loddefjordingen Nilsen og hallingdølen Bjella som en samtale mellom en yngre og en eldre utgave av samme karakter. «Helt aleine i en virvelvind», synger Nilsen, mens Bjella repliserer: «Du er kje akkurat den som kjem som et naturfenomen». Det understreker den første sin voldsomme og tøylesløse ungdommelighet, der den andre fremstår som litt klokere, litt trøttere og litt bitrere. Og hvordan lysten på å leve livet like kan ende i melankoli forårsaket nettopp av levd liv.

Både i kraft av å dyrke bildet av seg selv som outsidere, å vekselvis problematisere og romantisere periferien de ser verden fra og gjennom å blande skepsis og håp er både For Sant... og Heidersmenn plater som formidler noe genuint menneskelig. Og det at fortellingene så åpenlyst blir fortalt fra et norsk ståsted, med presise geografiske referanser og med den norske kulturen som et bakteppe for refleksjonene, gjør kanskje at det føles enda mer nært og virkelig. Og ikke bare er platene gode og tankevekkende i seg selv, de fungerer også som kommentarer til og speil for hverandre. To norske utgivelser fra samme år som skildrer vidt forskjellige steder, scener og typer, men som allikevel vekker noen av de samme følelsene.

Jeg oppdaget både Nilsen og Bjella sent men godt. Heldigvis er det mer å hente enn de glimrende 2009-debutene. Denne vinteren har begge sluppet oppfølgerplatene, til tildels strålende omtaler. Jeg har foreløpig ikke hørt noen av dem, og tenkte det kanskje var greit å lufte noen tanker om debutplatene før jeg gjorde det. Med den jobben unnagjort er det bare å brette opp armene og gjøre seg klar for nye dypdykk ned i periferiens poesi.

Fysisk format

I et anfall av selvbelønning/virkelighetsflukt gikk jeg innom butikken etter jobb i dag, kjøpte fire halvlitere med Guinness, og lovte meg selv at jeg skulle vie kvelden til å drikke meg akkurat passe brisen og samtidig høre gjennom en del plater jeg ikke har hørt på en stund. Så det gjør jeg nå. Er brisen og hører på plater. Samtidig har jeg funnet igjen en gammel tråd fra et diskusjonsforum der jeg og andre debattanter postet platekjøp fortløpende. En litt stusselig aktivitet, kanskje, og en greie som kanskje handler vel så mye om et klapp på skulderen for Den Gode Smak eller evne og vilje til å kjøpe mer musikk enn man rekker å lytte til. Men å skumme gjennom den lange lista over kjøpte plater gjorde at én ting ble fryktelig klar og tydelig for meg: Jeg kommer alltid, såfremt det er mulig, til å kjøpe musikk på et fysisk format.

I løpet av de to årene jeg bodde i København falt musikkforbruket mitt drastisk. Jeg lyttet nok ikke til noe mindre musikk, men jeg kjøpte langt mindre. Det hadde litt å gjøre med at jeg forut for avreisen til København hadde et usunt forhold til det å kjøpe plater, kombinert med at jeg jobbet i platebutikk, hvilket både ga temmelig lett tilgang og også en økonomisk mulighet til å bruke et par tusen kroner i måneden på plater. Men det har nok også litt å gjøre med at det å kjøpe musikk er basert på rutiner, og at jeg i København sjelden gikk forbi platebutikker, at tollreglene gjorde bestillinger fra USA vanskeligere og at jeg generelt falt ut av rytmen. Nå er jeg tilbake i Norge, til norske platebutikker, norske tollregler (som når det kommer til det å handle fra USA faktisk er mer liberale enn i Danmark) og en inntekt som gjør det mulig å bruke en del penger i måneden på musikk jeg strengt tatt kunne funnet gratis på nettet.

Dette gjør at jeg kjøper flere plater. Og det gjør, interessant nok, at jeg lytter til musikk på en annen måte. For det er det som er greia: Musikk komprimert til filer er ikke det samme som musikk enten kodet eller gravert inn i et fysisk objekt. Det vil si, musikken i seg selv er (i det store og det hele, dette handler egentlig ikke om lydkvalitet) den samme. Men handlingen, måten man tilegner seg musikken på, og dermed også – vil jeg hevde – måten vi forstår den på er vidt forskjellig.

Musikk handler – selvfølgelig – om følelser. Vi hører på musikk for å enten vekke, fordrive eller forsterke følelser. Eller vi oppdager følelser vi ikke visste vi hadde i møte med ny musikk. Svulstig, ja vel. Men er det ikke sånn det er? For meg er kanskje musikk først og fremst minner. Ikke på den måten at et gitt musikkstykke og en gitt opplevelse eller erindring står i et 1:1-forhold, men i den forstand at hver gang jeg hører musikk på nytt baserer jeg forståelsen av det jeg hører på den forrige opplevelsen. Hver lytting endrer inntrykket eller oppfatningen av en plate bittelitt, og denne reviderte oppfatningen av plata ligger til grunn for neste lytterunde. Musikk er så abstrakt og uhåndgripelig at det nesten er sånn det må funke – i alle fall for min del.

I det perspektivet – musikk som et slags kognitivt og retrospektivt bibliotek – blir format/medium interessant. For selv om minner også er uhåndgripelige og abstrakte forsøker vi vel gjerne å knytte dem til noe fysisk. Det er derfor vi har bilder på peishylla, ferdigleste bøker i hyller fremfor i kasser på loftet og tar litt ekstra godt vare på en kinobillett eller en ølbrikke fra en eller annen bar besøkt på en eller annen storbyferie. Fordi disse objektene blir fysiske manifestasjoner av opplevelser.

Når jeg leste gjennom diskusjonstråden der jeg listet opp tallrike platekjøp fra 2006 og 2007 så jeg noe mer enn en liste over transaksjoner. Jeg kunne kronologisk spore opp min egen fortid, vri blikket litt mot høyre og se den samme fortiden være fysisk manifest i CD-hylla. Hvert enkelt platekjøp var ikke bare en byttehandel der jeg ga fra meg penger og fikk en plastikkbit tilbake. De var snarere små røde stifter på en tidslinje. De fortalte meg ikke bare om anvendte penger og påfølgende musikkopplevelser, men også noe om – i dobbel forstand – hvor jeg var i livet, hva jeg drev med og på sett og vis også hva jeg tenkte. Ervervelsen av et fysisk objekt ble et minne, på samme måte som lytteopplevelsen ble og blir et minne. Mange minner. Mange små puslespillbrikker som både utgjør en fargerik og abstrakt utsmykking på stueveggen og som til sammen forteller en historie.

Om man ser det fra et sånt ståsted kunne jeg kanskje fått den samme opplevelsen om jeg så en tilsvarende liste over dagligvareinnkjøp eller antall kroner svidd av på en bar (skummelt tanke, forresten). Men for det første tror jeg ikke det ville blitt det samme, for det andre har jeg beviselig aldri funnet det hensiktsmessig å loggføre slike transaksjoner på et diskusjonsforum på Internett. Det handler naturligvis også – eller først og fremst – om det som er kodet inn i objektene. Om selve musikken. Poenget er at de to eksisterer i tandem: Selve kjøpet av en plate og den soniske opplevelsen den har gitt er to sider av samme sak. Og jeg vil påstå at det å oppsøke disse soniske opplevelsene gjennom fysiske objekter man har investert tid og penger i å erverve seg gir en annerledes, større, ja, bedre opplevelse enn om man oppsøker de samme opplevelsene gjennom ikke-fysiske og digitale filer. Rett og slett fordi man i kombinasjonen av et fysisk produkt og en abstrakt og emosjonell opplevelse man får gjennom det å lytte til innholdet på det fysiske produktet både skaper og foreviger minner.

Når jeg sitter her, enda litt mer brisen enn da innlegget ble påbegynt, og hører på plater jeg nesten ikke husker å ha kjøpt, og samtidig leser hva jeg har skrevet om innkjøpene av dem (på vei hjem fra en eksamen, etter en lang arbeidsdag, på platemesser med eks-kjærester) tenker jeg at det fysiske har en verdi i seg selv. Ikke fordi musikken i seg selv høres merkbart annerledes ut, men fordi det å fysisk og håndgripelig oppsøke en høyst reell forretning og betale menneskepenger for et konkret objekt gjør at jeg i større grad er i stand til å kontekstualisere, systematisere og sette pris på musikken som gir objektet sin verdi.

Så med mer presserende debatter om både lydkvalitet og etiske/økonomiske diskusjoner knyttet til ulovlig nedlasting sånn passe langt i bakhodet skal jeg sette på nok en plate. Ta den ut av hylla, minnes hvor og hvorfor jeg kjøpte den, hvor jeg hørte den første gang og hva jeg gjorde sånn ellers den dagen. Og samtidig grave meg ned i en lykkelig materialisme, med en visshet om at den gjør livet mitt bittelitt rikere.