I omtalen av Half Dead And Dynamite
avsluttet jeg med å varsle at neste utgivelse ut var Fiestas And
Fiascos (2000). Men det stemmer ikke helt. For mellom den andre og
den tredje (og siste) fullengderen slapp Lifter Puller en
egeninnspilt og egenutgitt EP. The Entertainment And Arts (1998) er
en seks sanger og tjue minutter lang EP som både eksisterer litt på
utsiden av, og samtidig gir ytterligere kontektst til narrativet som
snirkler seg gjennom albumutgivelsene.
Å gå gjennom alle Lifter
Puller-utgivelsene på denne måten er for meg en ganske annen
opplevelse enn den opprinnelige veien til å oppdage og oppleve
Lifter Puller som band. Da jeg først begynte å grave meg tilbake i
Craig Finn-historikken, var ingen av utgivelsene tilgjengelig på
Spotify eller Wimp, langt mindre på fysiske utgivelser (i alle fall
til en overkommelig pris for en som levde på studielån). Det var
faktisk ikke så lett å finne illegale digitale utgaver av platene
hver for seg heller. Den enkleste løsningen, utvalget av
torrent-pakker tatt i betraktning, var å laste ned Fiestas And
Fiascos separat, og deretter få tilgang til mesteparten av det
resterende materialet på en samleplate titulert Soft Rock (2002).
Her var begge de to første platene, Entertainment And Arts EP-en og
noen singler/b-sider. Men en samleplate lastet ned, overført til
iPod, og mest spilt til og fra steder, på t-banen, på sykkel, på
gåturer, gir ikke et klart bilde av skillet mellom de ulike
utgivelsene. Derfor var det ikke før et par år etter jeg først
hadde hørt låtene på denne EP-en, jeg hadde et klart bilde av
hvordan den fremsto som enkeltstående utgivelse. Og det var faktisk
først denne uken jeg mottok et fysisk eksemplar i posten.
Jeg drar denne fortellingen for å
understreke at det ikke alltid har vært noen selvfølgelighet for
meg at disse seks låtene utgjør en separat utgivelse, heller enn
enkeltstående låter i en mer tåkete og uoversiktelig katalog. Sett
som en egen utgivelse, har Entertainment And Arts noen særtrekk.
For det første eksisterer den litt på
utsiden av narrativet som snirkler seg gjennom de tre fullengderne.
De velkjente karakterene omtales kun ved navn på én av låtene,
nemlig Star Wars Hips. Denne låta er spesiell i seg selv, for som de
årvåkne husker, dukker denne låta også opp på debutplata. Dette
er rett og slett en reinnspilling, som skiller seg ut ved å gå i et
langt lavere tempo (og her er en live-versjon i nettopp dette tempoet). Der albumversjonen er lettbeint, kjapp og passe
fuzzy alternativ rock, er reinnspillingen en seigere, mer
klaustrofobisk sak
. Hvorfor Lifter Puller valgte å gjøre en ny
versjon av låta, aner jeg ikke, men det forsterker inntrykket av at
denne EP-en befinner seg litt på siden av alt det andre.
En annen ting verdt å merke seg her er
avslutningslåta Let's Get Incredible. Litt fordi jeg synes den
hinter om hva som skal komme på Fiestas And Fiascos. Den har noe av
den skumle, nervepirrende oppbyggingen, der teksten, men ikke minst
musikken forteller lytterne at det er noe stort og voldsomt som står
på spill. Men mest fordi Craig Finn selv har trukket den frem som
sin favorittlåt av Lifter Puller, eller mer presist den låta han er
mest stolt av. I en såpass sterk katalog er det en greie i seg selv.
Ellers er det en utgivelse som spiller
på alle Lifter Pullers styrker. Det hektiske og pesende kompet, de
urbane kulissene og Craig Finns evige rants og oneliner-perler. Jeg
vil særlig trekke frem en linje som “She came on like she wanted a
kiss/ now she's kissing like she allready came”. Skittent og
innsiktsfullt på en gang. I samme låt (Roaming The Foam) dukker det
forresten opp ytterligere et hint til Apetite For Destruction (for de
som husker snakket om fløyta og Paradise City i omtalen av Half Dead
And Dynamite). I innledningen til mellompartiet glefser (og her
glefser han kanskje mer enn noe annet sted i katalogen) Craig Finn
“You know where you are? You're in the jungle, baby! You're gonna
DIE!” med en voldsom intensitet. Det er lite i Lifter Pullers
musikalske uttrykk som skulle tyde på at de var spesielt begeistret
for hårrock fra vestkysten og The Sunset Strip, men kanskje det er
noe av hedonismen og råskapen som appellerte til tekstforfatter
Finn.
The Entertainment And Arts er verken en
stor eller en viktig utgivelse. Men som en mellomstasjon mellom det
gnistrende andrealbumet og den rett ut fantastiske sisteplata, og som
en egenfinansiert og egenutgitt plate, har den allikevel sin egen
identitet. Kanskje dette er så langt Lifter Puller kunne gå i
retning av en “eksperimentell” utgivelse litt på siden av den
jevne albumstrømmen? Særlig sært eller eksperimentelt kan nok ikke
plata sies å være, men den virker litt friere enn platene, som den
spiller på litt andre strenger. Ikke som en bror eller søster, men
som en kusine man kjenner igjen noen av familietrekkene i. Og med et
par låter (Plymouth Rock, Let's Get Incredible) som hadde fått
plass på en hvilken som helst tenkt best of av Lifter Puller.
NESTE: Fiestas And Fiascos (2000)
Bonusspor, side 1: På denne lenken kan du høre Entertainment And Arts i sin helhet. Jeg vet ikke om det er forstyrrende eller givende å se den mildt sagt amatørmessige og hjemmelagde filmen som ledsager plata. Morsomt er det i alle fall. Ellers kan du gå på Wimp og Spotify. Det er betraktelig lettere (men kanskje ikke like morsomt).
Bonusspor, side 2: Da jeg googlet lenker til noen av låtene som er omtalt her, kom jeg over noe så sjeldent som en Lifter Puller-cover. Helt merkelig å høre Craig Finns rabling om dop, våkenetter og trøbbel med denne vokalen her.
