Om å ta seg vann over hodet

Jeg vet jeg for en drøy måned siden lovte at 2008 skulle være ferdig oppsummert innen utgangen av året. Jeg sjokkerer vel ingen om jeg nå konstaterer at den lovnaden ikke innfris. Men komplett oppsummering, det skal det nok bli, selv om jeg må ta 2009 til hjelp. 5. januar er jeg ferdig med semesteroppgaven det virker som det har tatt en evighet å fullføre, og da skal det nok bli fortgang i ting. Så får jeg heller se på meg selv om en sunn motvekt til de som postulerer de endelige listene før årets siste måned i det hele tatt er i gang.

Så følg med - de ni siste platene er på vei!

Massive high!

Tror jeg nøyer meg med å si følgende: Franz Nicolay er verdens kuleste keyboardist i verdens aller beste band. I går fikk jeg, en time etter å ha sendt ham en liten beskjed på Facebook med en desperat forespørsel om de ikke kunne vende tilbake til Europa for å gjøre opp for de avlyste konsertene i høst, svaret dere kan bivåne ovenfor.

Ganske glad nå. Ganske glad.

That's great, it starts with an earthquake

Selv om denne bloggen i desember primært både har handlet, og skal fortsette å handle om musikk, 2008 og alle de fine platene vi var så heldige å få høre, må jeg nesten bryte inn, og fortelle litt om mitt siste døgn i Danmark før juleferien, som var preget av to relativt rystende - i både bokstavelig og overført betydning - hendelser.

Mandag kveld satt jeg hjemme i sofaen, drakk en flaske vin og hørte på R.E.M.s Document. Den inneholder en av 80-tallets aller beste låter, nemlig "It's The End Of The World As We Know It (And I Feel Fine)", og det er fra denne låtas åpningsstrofe tittelen på dette innlegget er hentet fra. Skjebnen ville ha det til at Michael Stipes linje bare få timer senere skulle gå troll i ord.

Tirsdag morgen våknet jeg nemlig av noe såpass eksotisk som et jordskjelv. Et fuckings jordskjelv! Klokka var nesten halv sju, og selv med rødvinen fortsatt ravende rundt et sted i systemet mitt, og den relativt tunge søvnen slik stimuli medfører, våknet jeg umiddelbart av den semi-voldsomme ristingen. I hodet var jeg så vidt innom muligheten for at noe kunne ha eksplodert, men overraskende raskt konstaterte jeg at den mest nærliggende forklaringen - hvor sykt det enn høres ut - måtte være at lille Danmark var utsatt for jordskjelv. Jeg var imidlertid ikke helt klar for å stå opp, men en time senere karret jeg meg ut av senga, fikk skrudd på TV-en, og hørte antagelsene om at det var tidenes størst jordskjelv i Danmark. Så fikk jeg i alle fall med meg dét. Jeg må derimot innrømme at jeg hadde litt vondt av det som må være en av Danmarks største eksperter på jordskjelv - han ble intervjuet både titt og ofte i løpet av tirsdagen. Han hadde nemlig sovet over hele greiene. Tenk å være såpass interessert i jordskjelv at det er det du velger å jobbe med, og når tidenes mest rystende skjelv rammer det lille landet du bor i, så sover du. Det er litt som om Knut Jørgen Røed-Ødegård skulle forsove seg til en solformørkelse (hvilket naturligvis aldri vil skje, da nevnte populærakademiker åpenbart forbruker amfetamin i industrielle kvanta).

Uansett, tirsdagen forløp videre uten de store hendelsene. Onsdag var det derimot klart for action igjen. Jeg skulle reise hjem fra Danmark til Norge med fly, og som den gode nordmannen jeg er var ikke det første jeg gjorde etter å ha landet å stille meg ved (eller ikke ved, men så tett som overhodet mulig inntil) bagasjebåndet, men snarere å sporenstreks lokalisere og oppsøke tax free-foretningen. Som den drevne tollfrihandler jeg er, tok det ikke lang tid før jeg sto ved en kasse, med hendene fulle av varer som koster det tredobbelte i Norge. Skuffelsen var derimot stor da jeg etter å ha ført magnetstripen gjennom terminalen, og tastet den firesifrede koden, fikk den nedslående beskjeden "AVVIST". Som seg hør og bør forsøkte jeg naturligvis igjen, samtidig som jeg lirte av meg en standardfrase om at joda, det skulle da være penger på kortet. Hvorfor jeg gjør dette etter å ha jobbet flere år i butikk, aner jeg ikke, for jeg vet jo at det ikke er slik at maskinen lyver, og at om den på første forsøk registerer at det ikke er penger på kontoen tilknyttet kortet, er det rimelig dårlige sjanser for at dette er endret til forsøk nummer to. Det ble, som det våkne leser allerede har gjettet seg til, intet kjøp.

Men å tomhendt forlate et område der tungt skatte- og avgiftsbelagte varer kan kjøpes til spottpris, strider mot alt som heter instinkter, fornuft og samvittighet. Derfor ringte jeg min bank-arbeidende far, og spurte om han kunne sørge for å midlertidig bemidle meg i en slik grad at jeg ble satt i stand til å kjøpe tollfrie varer. Da han imøtekom denne forespørselen, hadde jeg i det minste nok skam i livet til å spørre om det var noe jeg kunne ta med hjem til jul, og ønsket gikk på en flaske med gin heller en akevitt ("Vi har så mye akevitt... gin går unna uansett"). Gin ble kjøpt, transaksjonen ble godkjent, og jeg vandret glad og fornøyd mot den grønne delen av tollområdet.

Og her, mine damer og herrer, er det jordskjelv nummer to, denne gangen i overført betydning, finner sted. Jeg vet ikke hva det er med tollere, men jeg vet at jeg aldri noen gang har blitt stoppet i tollen. Og frykten for å nettopp bli stoppet har stort sett ført til at jeg kun unntaksvis har smuglet med meg noen dråper ekstra. Denne gangen hadde jeg derimot ikke bare gin til pappa, jeg hadde også med meg en medbrakt gin til Jonas, pakket godt inn i skittentøy i den ordinære bagasjen min. Derfor gjorde hjertet et ikke så rent lite hopp da en skummel, stor og høy toller i lyseblå skjorte vinket meg inn i det nærliggende avlukket. Nå gikk det til helvete.

Den videre seansen er litt tåkete for meg, men jeg husker det meste sånn passe tydelig. Jeg setter bagasjen på båndet som går gjennom scanneren, tolleren registerer noe på skjermen, og ber om å få se i tax free-posen min. Jeg stotrer frem at det er en gin-falske der, og legger til at jeg har en flaske for mye. Tolleren spør om jeg har med for mye tobakk, og jeg svarer nei, hvorpå han kaller til seg den andre tolleren, og med et merkelig tonefall sier noe sånt som dette. "Du, han her har med seg ei flaske for mye...såeeeh.... hva gjør vi med det a?". Den andre tolleren, som åpenbart var scanningmannens overordnede sier "Det får være opp til deg, det". Et par sekunders knusende stillhet følger, før jeg hører de i aller høyeste grad befriende og forløsende ordene: "Ja, det får gå for denne gangen da, siden det er jul. Men neste gang tar vi fra deg alt sammen, og du får 300 kroner i bot". Jeg: "Takk...! Hadebra". Han: "Hadebra.".

Til tross for at jeg er overlykkelig for sakens utfall, har jeg et par aspekter jeg har lyst til å rette fokus mot:

*Det er per definisjon greit å smugle, så lenge du ikke smugler mye. Effektiv grense for hvor mye brennevin du kan ta med deg inn i landet er den dobbelte av hva regelverket sier
*Det er åpenbart smart å smugle i høytidene, for om jeg skal ta tolleren på ordet, ville jeg ikke sluppet like billig unna om vi ikke sto foran en av de religiøse høytidene
*Det er en komplett skjønnsmessig vurdering hvorvidt en som bryter det foreliggende regelverket skal straffes i henhold til dette, eller ei. Denne gangen fikk mannen med scanning-maskinen frie tøyler av sin overordnede, og han lot meg gå.
*Straffen for å bli tatt med to liter brennevin i stedet for én er at man blir fratatt varene, og blir ilagt et gebyr på 300 kroner. Å kjøpe to liter gin på tax free, koster cirka 200 kroner. Plusser vi på forelegget, snakker vi om til sammen 500 kroner. Å kjøpe to liter med gin i Norge (0,7 + 0,35*2) koster minst 500 kroner, antakelig en hel del mer. Om man derfor smugler én flaske hver eneste gang man reiser, kan man bli tatt annenhver gang, og fortsatt ikke tape penger på det. Det slår meg at straffen for å bedrive småsmugling er uforholdsmessig lav, og med mindre du er innvandrer, eller ser ut som en, er sjansene for å bli stoppet annenhver gang man passerer gjennom den grønne sonen omtrent like stor som for at vinmonopolet gir bort brennevin gratis.

Det er jo litt rart at man har a) regler, og b) mennesker som er ansatt for sørge for at reglene blir overholdt, men når menneskene som er satt til dette oppdager at det foreligger brudd på reglene, unnlater de å gjøre noe med det. Jeg er glad, altså. For all del. Men det er jo litt rart. Moralen må uansett bli at det lønner seg å smugle, men at man maksimerer sine sjanser for å komme fra deg med både spriten og lommeboka i behold om man gjør det i høytidene.

Puh, det var det. Et par rystende dager, altså. Jeg håper juleferien her hjemme i Hønefoss blir litt mer behagelig og bedagelig. For at den skal bli det, må jeg nesten gjøre meg ferdig med den 25-30 sider lange oppgaven jeg så vidt er halvferdig med. Den som setter halvferdig oppgave i sammenheng med et umenneskelig langt blogg-innlegg om veldig lite, har oppdaget en korrelasjon som trolig har noe med den virkelige verden å gjøre.

Vi ses på Lloyds om 13,67 normalsider.

2008, #10: «...and turn the white snow red as strawberries in the summertime»

Fleet Foxes
Fleet Foxes
[Subpop; 3. juni, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.78
Metacritic.com: 87

"Lie to me if you will at the top of Beringer Hill
Tell me anything you want, any old lie will do
Call me back to you
Back to you"


Det er litt merkelig å føle behovet for å forsvare at en plate bare fremstår som årets tiende beste. Av de omkring femti platene jeg eier på fast format, og følgelig har hørt nok på til å gjøre meg opp en mening om, er Fleet Foxes' debutalbum blant de aller mest interessante. Så hvorfor åpner denne omtalen med et forsvar?

Det har naturligvis å gjøre med den helt absurde oppmerksomheten debutantene fra Seattle har blitt viet i løpet av 2008. For ett år siden var det knapt et menneske som visste hvem Fleet Foxes var, mens de per desember er for musikken i 2008 det Obama har vært for politikken. Det hele startet, slik det de siste årene har startet for en rekke andre band, på det innflytelsesrike SXSW-arrangementet i Austin, Texas i mars. Den voldsomme happeningen, som er en god blanding av verdens største bransjetreff og verdens største klubb-festival, har de seneste årene vist seg å gi en bra pekepinn på hva som går fra undergrunn til mainstream i løpet av få måneder, og tar man en titt på årets program for festivaler som Øya eller Roskilde, og sammenligner dem med dekningen fra SXSW fra 2006 og 2007, finner man ganske mange sammenfallende navn. I år var det altså Fleet Foxes som ble kåret til den store vinneren, og hypen ble ytterligere forsterket gjennom utgivelsen av Sun Giant EP i mars, og endelig det selvtitulerte debutalbumet i juni, sistnevnte for øvrig til relativt samstemt hyllest i pressen (hvilket en gjennomsnittelig score på 87/100 er en grei indikasjon på). Sommeren ble brukt til å spikre ryktet som et strålende live-band, og når en hel verden i desember gjorde opp status for året som gikk i listeform, var det få publikasjoner som ikke hadde Fleet Foxes på en av de aller gjeveste plassene.

Og man kan jo i grunnen ikke gjøre så mye annet enn å kaste seg på bølgen, for Fleet Foxes er et nydelig album som med det som fremstår som både en dyp, bred og inderlig facsinasjon for alt som er amerikansk, samler trådene fra hundre års musikkhistorie til noe som både føles tradisjonelt, innovativt og tidløst. Foruten elektrisk gitar og bass, er det lite som tidfester dette til 2008, eller for den sakens skyld, til denne siden av 2. verdenskrig - det er som om disse låtene, både hva tekst, melodi og instrumentering angår, like gjerne kunne stammet fra 20- eller 30-tallet. Fleet Foxes har en aura av noe naturlig, i ordets rette forstand. Man får følelsen av å lytte til noe rent og uhildet, noe som har fått utvikle seg i en parallell dimensjon, upåvirket av utvikling, teknologi og moderne tankegods.

Allikevel føles det veldig riktig at et band som Fleet Foxes ikke bare debuterer, men også får suksess i 2008. Som alt annet går trender innen musikken i bølger, og sett i lys av den urbane, kjølige og street-smarte indiercoken/(post)-post-punken som var så dominerende fra omkring 2001 til 2005, er det kanskje ikke annet å forvente enn kompassnåla nå peker vekk fra byen og ut mot naturen. Stadig flere band har de seneste årene nådd et bredt publikum med pop og rock solid tuftet på det erke-amerikanske, og heller enn å vende seg mot et skittent og Tatchersk Storbritannia anno 1982, heller ser tilbake mot den romantiske oppfatningen et fordums Amerika. Ikke alle har det samme uttrykket, rent musikalsk, men det er liten tvil om at band som The Shins, Band Of Horses og Okkervil River har en større forkjærlighet for amerikansk folk, folkrock, americana, country og sørstatsrock. Selvfølgelig snakker vi ikke om pastisjer her, men snarere hvor man ender om man trekker linjene for inspirasjon langt nok tilbake.

Fleet Foxes er på mange måter selve perfeksjoneringen av denne trenden. For selv om man ved de første gjennomhøringene får følelsen av at dette kunne vært en sytti år gammel glemt skatt, forstår man etterhvert at albumet også er formet av det som har skjedd etter krigen. Flere av sporene har for eksempel en struktur og oppbygning som er utenkelig pre-rock'n'roll. Og den elegante måten de parrer herlige pop-melodier med et stort, luftig og naturlig sound, sender åpenbare nikk til vestkystrock som CSNY. Den akustiske folken på 60-tallet, og måten Gram Parsons, The Byrds og flere andre var med på å parre folken med rocken mot slutten av samme tiår, lurer også i kulissene. Men det kan ikke rokke ved det faktum at Fleet Foxes lyder som noe ganske unikt i måten de kanaliserer disse inspirasjonskildene på. Det er en fantastisk følelse å la Fleet Foxes ta deg med på en reise på kryss og tvers av hele USA, frem og tilbake mellom ulike tidsepoker og gjennom alle de fire årstidene. I sommer føltes Fleet Foxes som den perfekte plata for en het sommernatt. Nå som snøen har kommet, virker den like naturlig som akkompagnement til en vandring gjennom vinterhvite skoger.

Så hvorfor er ikke Fleet Foxes årets beste plate? Det er ikke så helt lett å sette fingeren på, og det handler mest av alt om at den siste følelsen av virkelig perfeksjon, aldri helt dukker opp. Soundet og stemningen er helt fantastisk, og både låtene, instrumenteringen og harmoniene er fortryllende. Men det mangler kanskje ørlite progresjon? Den beste måten jeg kan forklare hva jeg savner fra Fleet Foxes, er å vise til når de virkelig oppnår perfeksjon. Avslutningen på "Ragged Wood" er nemlig noe av det mest rørende, inderlig vakre og samtidig rockende tøffe 2008 hadde å by på. Her tar bandet stemningene de er så gode til å formidle, og trekker det til et nytt nivå, i et crescendo som uten å ha noe som helst med rock'n'roll å gjøre, rocker mer enn det meste. Nå kan man ikke skape slike magiske øyeblikk på hver eneste låt gjennom en hel plate, men allsidigheten og dybden bandet oppviser i en slik låt, kunne med fordel ha vært overført til andre låter også. Da hadde Fleet Foxes gått fra å være et vakkert stemningsdokument med historisk forankring, til et sant mesterverk av rockehistoriske proporsjoner.

Men, hei, dette var debutalbumet. Hvem vet hva den skjeggete, men unge, gjengen finner på ved neste korsvei? Fleet Foxes vil nok bli flittig spilt i 2009 også, og er - til tross for den sobre tiendeplassen på denne lista - på mange måter soundtracket til året som gikk.

Nøkkelspor: Ragged Wood (mp3)
Fleet Foxes på Myspace

2008, #11: «...strange victory, strange defeat»

Silver Jews
Lookout Mountain, Lookout Sea
[Drag City; 17. juni, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.39
Metacritic.com: 78

"And failure's got you in its grasp
and you're reaching for your very last
vicious beginning"


Det har blitt påstått både her og der at Lookout Mountain, Lookout Sea er lyden av en Dave Berman - sanger, gitarist, låtskriver i, og, sammen med kona si, det eneste egentlige medlemmet av Silver Jews - som har blitt lykkelig. Etter å ha bruk sensommeren og høsten til å bli godt kjent med det som kun er Silver Jews' sjette album på godt og vel femten år er den mest nærliggende responsen til en slik påstand at alt er relativt.

Silver Jews er kanskje mest kjent - i den grad man kan si de er særlig kjent for noe overhodet - å være prosjektet Stephen Malkmus, best kjent fra Pavement, har lånt både stemmen og gitaren sin til et par ganger i løpet av de siste ti årene. På samme tid som det er fint at Pavement-fans kanskje får øynene opp for et av de flotteste bandene USA har hatt å by på siden midten av 90-tallet og frem til i dag, er det litt trist at når man snakker om Silver Jews, er det først og fremst i form av bisetninger relatert til nettopp Malkmus' deltagelse. Nå har kanskje ikke Berman selv gjort sitt ytterste for å presentere bandet sitt for et bredere publikum heller, for til tross for å ha vært aktiv under det spenstige navnet sent på 80-tallet, var det ikke før i 2006 han la ut på turné for første gang noensinne. Nå var det vel heller ikke bare viljen det sto på, for som en annen kar vi har vært innom tidligere i denne gjennomgangen, har heller ikke Berman hatt det så helt greit. En salig blanding av depresjoner og avhengighet til diverse rusmidler kuliminerte i 2003 i et selvmordsforsøk og påfølgende innleggelse. Rockemyten unnlot heldigvis å bli komplett, og i 2005 kom det mesterlige comeback-albumet Tanglewood Numbers, etterfulgt av den nevnte turnéen.

Og nå er altså Dave Berman lykkelig. Eller er han? Lookout Mountain, Lookout Sea er heldigvis, i tradisjonell Silver Jews-stil, litt for subtil og mangefasettert til at man kan gi noe entydig svar på det. Men jeg kan forstå at førsteinntrykket - særlig om man har best kjennskap til de to mest bejublede albumene, American Water (1998) og Bright Flight (2001) - kan peke i den retningen. Til tross for at også en og annen av låtene på Silver Jews' fire første plater skimter lyset i enden av tunnelen, er nær på alle låtene preget av et mørke og en melankoli som føles langt mer som noe humant, ektefølt og derfor så rørende og noen ganger skremmende, enn som et stilgrep. På Tanglewood Numbers ble derimot den mer lystige siden av country-musikken tatt inn i varmen, og dette er tildels videreført på årets utspill, noe som defintivt kan tolkes som at Berman er - igjen, relativt sett - lykkelig. En låt som "Open Field" må for eksempel være noe av det mest harmoniske Dave Berman har hatt noe med å gjøre.

Men selv om Berman tilsynelatende lever det gode liv sammen med kona Cassie i et lite hus rett utenfor Nashville, er det åpenbart at tungsinnet ikke helt har forlatt den 41 år gamle kroppen. Åpningssporet med den megetsigende tittelen "What Is Not But Could Be If" er et perfekt eksempel på ambivalensen som i positiv forstand preger plata. De dystre versene ser ettertenksomt tilbake på alt som har gått feil, og følgene det har fått. Men i refrenget lysner det musikalsk, og man aner en kime av håp i tekstlinjene også. Det er altså både lov og fruktbart å ha to tanker i hodet på én gang. Et annet møte med noe av den samme tvetydigheten kommer i det som er et av platas aller beste spor, igjen med en beskrivende tittel: "Strange Victory, Strange Defeat". Refrenget føles musikalsk som en triumf, og det støttes opp av en sjeldent oppstemt Berman som messer "strange victory!" hele tre ganger, før han lakonisk bryter rytmen i det den fjerde gjentagelsen uteblir, og tørt avslutter med "strange defeat". For en som først forelsket seg i Silver Jews i møtet med Tanglewood Numbers er det naturlig å trekke en parallell til åpningssporet på 2005-plata, der Cassie med sin lyse, vakre røst ufullendt, og ut i luften synger "If it gets really, really bad...", og ektemann Dave avbryter henne med et tørt "Let's not kid ourselves - it gets really, really bad". Lyset i enden av tunnelen kan like gjerne være et tog.

I det hele tatt er det vanskelig å komme utenom enkeltsporene når man skal oppsummere Lookout. Albumet føles til tider som en novellesamling der Berman som en koselig, men litt bitter onkel tar rollen som forteller av historier fra en svunnen tid, og som alltid ender med en moral relatert til tanken om at det som fremstår som godt ikke alltid er det, og motsatt. Den underlige og maritime "Party Barge", med måkeskrik og skipsbjeller, er en anomali i Silver Jews-katalogen, der Berman forlater innlandet og Nashville, og setter kursen sørover mot Atlanterhavskysten. Det er også verdt å nevne den ordrike og innfløkte Dylan-inspirerte "San Fransisco B.C.", der en barberer må bøte med livet, og Berman blir forlatt av en make som ser bedre muligheter annensteds hen. Men det er også en og annen av disse novellene som ikke engasjerer i like stor grad. Det blir aldri virkelig kjedelig, men låter som "My Pillow Is The Threshold" og avslutningen "We Could Be Looking For The Same Thing" blir satt litt i skyggen av de mer inspirerte narrativene.

Derfor er det også litt vanskelig å sette fingeren på hva Lookout Mountain, Lookout Sea har å formidle som plate. Er Dave Berman en ny og bedre mann? Har han funnet lykken der nede i det Tennessee han så inderlig ønsket å reise til i 2001? Eller er Mørket uadskillelig fra Mannen, og for evig innkapslet i Den Fortvilte Kunstneren? Heldigvis trenger man ikke sette verken én eller to streker under svaret. Man kan nøye seg med å fortape seg i noen nydelige, ambivalente fortellinger som verken konkluderer med det ene eller andre, men som kanskje gir en følelse av å ha forstått en ting eller to om det å leve et liv som ikke er helt A4, og et forsterket håp om at Berman tar med seg Cassie og et lite knippe andre musikere, og vender tilbake til Europa for å gi oss noen leksjoner fra scenekanten.

Nøkkelspor: Strange Victory, Strange Defeat (mp3)
Silver Jews på Myspace.

2008, #12: «Teen creeps, please don't leave me dead»

No Age
Nouns
[Subpop; 6. mai, 2008]

Rateyourmusic: 3.47
Metacritic.com: 79

"Wash away what we create
I hate you more, I hate this place
I know why I feel this way"


Det er noe umiddelbart, rått og veldig, veldig friskt over Nouns. "In medias res" er en frase jeg tviler på jeg har anvendt siden ungdomsskolens norsktimer, men den rinner meg i hu når det gjelder No Ages langspillerdebut - å bli kastet inn i platas første spor er nemlig litt som å åpne en vilkårlig dør i kjelleren på den lokale ungdomsklubben, og registrere at man befinner seg midt i et grumsete og kaotisk, men allikevel fokusert inferno. Gnagende og rustne gitarer sliper seg mot et stakatto trommemønster, og selv om det hele fremstår som ganske uferdig, skimter man også noen frekke, ungdommelige ambisjoner, pakket inn i desillusjonert frustrasjon og trass.

Allikevel er ikke No Age så ferske som introduksjonen kan tyde på. Duoen, bestående av Randy Randall (tøft navn) og Dean Allen Spunt (også, om enn på en lit annen måte, tøft navn), har allerede rukket å eksistere i tre år, og har allerede rukket å gi ut en slags kompilasjon. Weirdo Rippers (2007) er en litt nemlig en litt merkelig utgivelse. Den 26. mars i fjor pøste nemlig No Age ut ikke mindre enn fem EP-er/singler på forskjellige selskaper - altså fem utgivelser på fem selskaper på én dag. Disse utspillene ble samlet på CD-format senere samme år, da med tittelen nevnt litt ovenfor. Til tross for platas litt merkelige bakgrunn, føles den overraskende koherent og enhetlig, og den vitnet om et spennende band som fikk voldsomt mye ut av sin relativt sparsommelige besetning. Det merkelige med forholdet Weirdo Rippers/Nouns er hvordan den førstnevnte er variert, moden og tilsynelatende seriøs, mens den sistnevnte er en oppvisning i rå, upolert og rett-fra-kjelleren-punk. Sistnevnte høres ut som et klassisk debutalbum, mens førstnevnte høres ut som en klassisk oppfølger.

For Nouns er enkelt og greit et skittent oppkok av punk, indierock, støy og pop. Rent soundmessig er det så enkelt og rett frem som man får det - en overstyrt og støyende gitar, stakkato og enkel tromming, og på toppen - eller i midten - av det hele, en gneldrende, klagende vokal som høres ut som den kommer fra garasjens innerste kroker. Med Weirdo Rippers i bakhodet kan man vanskelig komme utenom tanken at dette er hundre prosent tilsiktet. Kompilasjonen viste at No Age, om de ville, var i stand til å skape, om ikke akkurat sofistikerte og finslepne, så i alle fall luftige og dynamiske låter. På Nouns er alt rørt sammen til én grøt, og det må være gjort med hensikt. Greit, det, for det funker. Den primale følelsen av å bli kastet inn i en garasje, eller et mørkt og fuktig øvingslokale i en forstatskjeller, er noe av det som gjør opplevelsen så frisk.

Punk med hjerne, støy med hjerte og gode poplåter dynket i søle. Nouns vil ikke bli stående igjen som en av 2008s mest monumentale plater, men den representerte en friskhet og råskap som få andre var i stand til å skape i inneværende år.

Nøkkespor: Teen Creeps (mp3)
No Age på Myspace.

2008, #13: «Leaving you with the sweet, sweet music»

The Alexandria Quartet
The Alexandria Quartet
[Your Favourite; 5. mars, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.50
Metacritic.com: N/A

"Me I'm just a guy who lives for rock'n'roll
I live the simple life with no purpose or no goal
Getting drunk in the backseat while you are at the wheel
Making toasts and singing songs about the way I like to feel"


Det er alltid en eller annen grunn til at man lytter til musikken man gjør. Du må gjerne si at det er selvfølgelig, og det er det jo (selvfølgelig) også. Men det er kanskje man bør reflektere litt over engang i blant. Jeg investerer for eksempel langt mer tid i plater jeg har betalt penger for enn de jeg bare har lastet ned. Jeg investerer også mer tid en plate jeg har betalt hundreogfemti kroner for, enn en jeg fant til 40 kroner i en eller annen tilbudshylle. Kjøper jeg en plate av et band jeg fra før av har et godt forhold til, er jeg villig til å bruke mer tid på å avsløre dens eventuelle potensiale enn om det er komplett ukjent band jeg lytter til. Og ting anbefalt av venner, folk jeg anser for å ha peiling på musikk, eller har bra kjennskap til mine preferanser når det kommer til musikk, får alltid en ekstra runde eller to i spilleren, av ren goodwill for vedkommende som kom med tipset. Men har det egentlig noe å si? Sånn i ettertid, mener jeg - så lenge man har hørt nok på en plate til å kunne konkludere med at den er svært bra, er årsakene til de gjentatte spillingene temmelig irrelevante. Det interessante er hvorvidt man etter de gjentatte spillingene har fått en ny favoritt.

Når jeg innleder omtalen av inneværende års 13. beste plate med disse ordene, er på den ene siden et forsvar, samtidig som jeg ikke ønsker at det skal oppfattes som ett. Jeg vet nemlig med meg selv at jeg aldri hadde spilt The Alexandria Quartet mange nok ganger til at jeg hadde blitt glad i den om det ikke var fordi vokalist og låtskriver Odd Martin Skålnes ikke bare var kollegaen min da plata kom ut, men også er en knakende fin fyr. For når man kjenner en knakende fin fyr, og bandet hans gir ut en plate, er det klart man investerer mer tid i nettopp den plata enn i en hvilken som helst annen plate av et hvilket som helst fremadstormende norsk band. For å si det jeg har nå har sagt med mange ord med litt færre: At jeg kjenner unge herr Skålnes gjør albumet verken mer eller mindre godt enn om det motsatte hadde vært tilfellet - men det er helt klart en sterkt medvirkende faktor til at jeg spilte plata nok ganger til å kunne gjøre meg opp en skikkelig mening om dets kvaliteter.

For Alexandria Quartet, med bakgrunn fra blant annet Haugesund og Bergen, men nå stasjonert i London, er et band det er fryktelig lett å avfeie som litt kjedelig, på bakgrunn av en følelse av at du har hørt dette tretti tusen ganger fra før. Og det har du jo, på sett og vis også, for streit og radiovennlig poprock er noe vi stort sett har blitt proppet ørene våre fulle av så lenge vi har levd. Men, herregud, dette er bra poprock, og uansett hvor overeksponert jeg er for poprock generelt, blir jeg aldri lei av å høre noen som virkelig mestrer kunsten å skrive bunnsolide låter, med både masseappell nok til å fri til den jevne radiolytter, men samtidig krydre hver eneste låt med nok detaljer til at den mer konsentrerte lytter stadig får nye gaver i fanget.

Det gir på en måte mening at bandet nå har forlatt den norske pop-hovedstaden Bergen, og reist for å prøve lykken i England. Det hviler nemlig noe umiskjennelig britisk over hele denne debuten: Låtstrukturer som ikke ville ha vært malplassert på The Bends, noen gitarer fra noen Manchester-jyplinger en gang rundt 1994-'95, og noen dråper stadionfrierier á la Coldplay. Alexandria Quartet høres aldri ut som kopiister - langt derifra. Men stemningen, den lukter fish n'chips lang vei. Allikevel er de kanskje på sitt aller beste når de serverer en låt som føles unik, og verken bundet av tid, sted eller inspirasjonskilder. Det gjør de på det aldeles fantatiske åpningssporet "Leaving You With The Music", den friskeste norske pop-låta på mange år. Fra det bunnsolide kompet via den florlette akustiske gitaren og de karakteristiske, men aldri dominerende trommefigurene, til det syrlige og elegante pianoet som bærer andreverset på sine skuldre, er dette pop-perfeksjon.

Det bør kanskje også legges til at Alexandria Quartet, til tross for å være alt fra bra til veldig bra på plate, tar alt et hakk videre i live-drakt. Det er som om hvert eneste farge de har på paletten blir litt sterkere og klarere på scenen. Det gjelder i særlighet Skålnes' imponerende stemmeprakt - det er ikke det at stemmen drukner på plate, den er bare ikke like dominerende. Live fremstår den som uttrykkets sentrum, det alt det andre dreier rundt. Mens det vokale stiger frem og blir vakrere, tenderer bandet til å gjøre særlig de allerede rocka låtene, enda noen hakk skitnere, tyngre og seigere. Når de lar låte skli ut i regnende gitarer over et bunnsolid komp, er det også blant landets bedre rockeband.

The Alexandria Quartet er en debut med både hjerte og hjerne, og selv om den har sine skjønnhetsfeil, og muligens mister litt av piffen mot slutten, er det 2008s 13. beste plate. Med base i London, og et andrealbum som kanskje blir enda mer enhetlig og spisset, skal det bli svært spennende å følge dem fremover.

Nøkkelspor: Leaving You With The Music
The Alexandria Quartet på Myspace.

2008, #14: «...got a hurricane inside my veins»

Spiritualized
Songs In A&E
[Sanctuary; 5. mai, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.46
Metacritic.com: 76

"So death take your fiddle/ and play a song for me
Play a song we used to sing/ the one that brought you close to me
Play a song and I will sing along"


Jason Pierce har aldri vært spesielt opptatt av verken de små eller de nære ting. Gjennom de siste 20 årene har han stort sett fokusert på to ting: Å lage musikk som er såpass grandios, pompøs og kosmisk at lite på den siden av den ikke-ironiske prog-rocken kan måle seg med proporsjonene, og samtidig få stappet i seg så mange illegale substanser som overhodet mulig. Vi snakker her om mannen hvis favorittema når det kommer til tekster er gud, himmelen, frelse og tilgivelse, men som også er såpass glad i å ruse seg at et av platene han har vært med på å skape, har fått tittelen Taking Drugs To Make Music To Take Drugs To. Kombinasjonen har ført til noen ganske fantastiske plater, som badet i strykere og storhet har et religiøst preg, men har trolig også gitt Jason Pierces 43 år gamle kropp, herunder både hjerne, lever og hjerte- og karsystem, en solid trøkk eller to.

Derfor var det også smått paradoksalt at da Jason Pierce, eneste varlige og faste medlem av Spiritualized, i 2005 var så nær døden at kjæresten hans fikk tilbud om sorgterapi, var det verken heroin, alkohol eller noe som helst annet potensielt skadelig stoff som var synderen. Det osm holdt på å ta livet av en av Storbritannias mest dopglade menn var... lungebetennelse. Da 7/7-bombene påvirket sykehuset Pierce lå på, og han måtte flyttes i all hui og hast, var det etter sigende bare flaks at han overlevde. Det er naturligvis gledelig i et humant perspektiv. Men det er også gledelig i den forstand at Songs In A&E ble en realitet.

I lys av overnevnte hendelse, er det kanskje ikke så rart at A&E blir tolket som en fortelling om hvor nær Pierce var å forlate denne verdenen. Én betyding av A&E er for eksempel "Accident and Emergency", og fargetonene og fonten på coveret forsterker følelsen av at dette handler om noe helse- og behandlingsrelatert. Når i tillegg rytmen i "Death Take Your Fiddle" minner mistenkelig om lyden av en respirator, og låtens første tekstlinje inneholder ordet "coma", er det nærliggende å tolke albumet som reaksjonen på det Pierce var igjennom. Men store deler av A&E ble faktisk spilt inn før Pierce pådro seg lungebetennelsen, og med tanke på Spiritualizeds hang til de virkelig store temaene også på tidligere plater, kan det godt hende at våre fortolkende ører legger mer i ordene enn det som i utgangspunktet var tiltenkt. Det vil i så fall ikke være første gang en plate tillegges budskap som en direkte årsak av utenfor-musikalske hendelser.

Uansett: Songs In A&E er en Spiritualized-plate slik vi har lært å kjenne platene fra den kanten - og samtidig ikke. Sammenlignet med Amazing Grace (2003) er dette definitivt nærmere klassisk Spiritualized, med et fokus på den nevnte storheten, på sveipende, myke strykere og på en like sakral som spacerocka stemning. Men sammenlignet med relativt koherente affærer som presist titulerte Ladies And Gentlemen, We Are Floating In Space (1997) og ikke fullt så presist titulerte Let It Come Down (2001), har A&E en kjærkommen variasjon og stil og uttrykk. Selv om det er herlig å skru opp volumet, iføre seg astronaut-utstyret, og sveve ut i rommet i 70-75 minutter, kan det være vel så bra å kun unntaksvis føle at man svever, og fra tid til annen føle landjorda under føttene også.

Det får man muligheten på relativt konsise A&E, som ikke engang bikker timen i spilletid. Som eksempel kan man trekke frem den tidlige trioen "Death Take Your Fiddle", "I Got A Fire" og "Soul On Fire", der man først får to låter, en svært rolig, og en raskere, som gir langt mer motstand, både i lydbilde og struktur, enn hva man er vant til fra Pierce & co, før heroinforherligelsen i "Soul On Fire" både utviser en fantastisk pop-sensibilitet, samtidig som alle de elementene som er med på å konstituere Spiritualized-soundet er til stede. Men det kan bli for mye motstand og variasjon også. De seks relativt meningsløse "Harmony"-snuttene er kanskje ikke utpreget irriterende de første gangene man hører plata, men etterhvert blir man glad for at man i det minste på iPoden kan fjerne alle de små mellomspillene, og fokusere på låtene.

Songs In A&E er ikke Spiritualized på sitt beste. Men det er et prov på at Pierce fortsatt kan, og selv om han nok har vært bedre, er 2008-utgivelsen defintivt et interessant tilskudd til katalogen. Og det at Spiritualized har vært bedre, står ikke i veien for det faktum at når det virkelig glimter i gammel storhet, er det ingen som på samme måte kan sende deg på en real romferd akkompagnert av seksten symfoniorkestre, tusen syngende munker og masse, masse dop.

Nøkkelspor: Baby, I'm A Fool (som jeg dessverre ikke har klart å oppdrive på mp3)
Spiritualized på Myspace.

2008, #15: «...darkness disintegrates»

Sun Kil Moon
April
[Calo Verde; 1. april, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.68
Metacritic.com: 81

"Darkness disintegrates/
I'm rising, I'm rising toward a light"


Jeg har hørt ganske mange kjedelige plater i mitt liv. Det de fleste av dem har til felles, er at jeg ikke har det helt store ønsket om å høre dem igjen. Kjedelig er per definisjon et negativt ladet adjektiv. Men noen ganger glir det kjedsommelige over i det meditative, drømmende og behagelige. Og hadde det vært mer spennende - eller mindre kjedelig om du vil - hadde det rett og slett ikke fungert like bra. April er på mange måter en slik plate.

Mark Kozelek er en mann med mange jern i ilden. For de fleste er han kanskje best kjent fra American Music Club og/eller Red House Painters. Men Sun Kil Moon-prosjektet er neimen ikke dumt det heller. April er kollektivets tredje plate på fem år, men bare den andre med eget materiale, da Tiny Cities (2005) er noe såpass spesielt som et album som kun inneholder cover-låter av ett, og bare ett annet band, i dette tilfellet Modest Mouse. Ghosts Of The Great Highway (2003) har jeg dessverre ikke hørt, men folk som later til å ha peiling på det, forteller at den er pen. Etter å ha brukt sommeren og høsten på å bli kjent med April spørs det om jeg ikke må gjøre noe med den saken.

April er, tittelen til tross, en skikkelig høstplate. De elleve stort sett akustiske, men også unntaksvis elektriske, låtene sleper seg av gårde i godt over 70 minutter i et landskap som mest av alt minner om klassisk Neil Young. Noen ganger er det folk, noen ganger er det folkrock og noen ganger er det nesten bare rock. Men selv om en enkelt fuzzet og jam-aktig passasje bryter opp her og der, snakker vi for det meste om sparsommelig instrumenterte viser, gjerne på 7-8 minutter eller mer. Men til tross for at tempoet er bedagelig, og rock'n'roll-aspektet er tonet kraftig ned, føles det sjelden stillestående eller tamt - til det er både avleveringen engasjerende, intensiteten i melodiene suggerende og de melankolske tekstene for interessante. Kanskje må man også være i den rette modusen for å bli trukket inn i April-sfæren - og uten å henfalle til de verste klisjéene var det nok først i mild rødvinsrus en ganske varm natt i juli jeg for første gang tenkte at "kjedelig" kanskje kunne være en bra ting.

For å lytte gjennom April fra a til å skal man ha solide porsjoner av både tålmodighet og oppmerksomhet. Det som er så fint er at April på ingen måte trenger din fulle oppmerksomhet for at dens skjønnhet skal åpenbare seg. Snarere tvert imot: Den er på sitt beste når du lar ting flyte, og lar deg trekke inn i det varme, bittersøte og sedate universet Mark Kozelek tegner opp.

Det var sikkert 30 plater som på ett eller annet tidspunkt av 2008 som fremsto som langt bedre enn April. Men det var ikke så mange plater som føltes så riktig i et par øyeblikk der alt man trengte var en plate som denne.

Nøkkelspor: "Lost Verses".
Sun Kil Moon på Myspace.