2008, #15: «...darkness disintegrates»

Sun Kil Moon
April
[Calo Verde; 1. april, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.68
Metacritic.com: 81

"Darkness disintegrates/
I'm rising, I'm rising toward a light"


Jeg har hørt ganske mange kjedelige plater i mitt liv. Det de fleste av dem har til felles, er at jeg ikke har det helt store ønsket om å høre dem igjen. Kjedelig er per definisjon et negativt ladet adjektiv. Men noen ganger glir det kjedsommelige over i det meditative, drømmende og behagelige. Og hadde det vært mer spennende - eller mindre kjedelig om du vil - hadde det rett og slett ikke fungert like bra. April er på mange måter en slik plate.

Mark Kozelek er en mann med mange jern i ilden. For de fleste er han kanskje best kjent fra American Music Club og/eller Red House Painters. Men Sun Kil Moon-prosjektet er neimen ikke dumt det heller. April er kollektivets tredje plate på fem år, men bare den andre med eget materiale, da Tiny Cities (2005) er noe såpass spesielt som et album som kun inneholder cover-låter av ett, og bare ett annet band, i dette tilfellet Modest Mouse. Ghosts Of The Great Highway (2003) har jeg dessverre ikke hørt, men folk som later til å ha peiling på det, forteller at den er pen. Etter å ha brukt sommeren og høsten på å bli kjent med April spørs det om jeg ikke må gjøre noe med den saken.

April er, tittelen til tross, en skikkelig høstplate. De elleve stort sett akustiske, men også unntaksvis elektriske, låtene sleper seg av gårde i godt over 70 minutter i et landskap som mest av alt minner om klassisk Neil Young. Noen ganger er det folk, noen ganger er det folkrock og noen ganger er det nesten bare rock. Men selv om en enkelt fuzzet og jam-aktig passasje bryter opp her og der, snakker vi for det meste om sparsommelig instrumenterte viser, gjerne på 7-8 minutter eller mer. Men til tross for at tempoet er bedagelig, og rock'n'roll-aspektet er tonet kraftig ned, føles det sjelden stillestående eller tamt - til det er både avleveringen engasjerende, intensiteten i melodiene suggerende og de melankolske tekstene for interessante. Kanskje må man også være i den rette modusen for å bli trukket inn i April-sfæren - og uten å henfalle til de verste klisjéene var det nok først i mild rødvinsrus en ganske varm natt i juli jeg for første gang tenkte at "kjedelig" kanskje kunne være en bra ting.

For å lytte gjennom April fra a til å skal man ha solide porsjoner av både tålmodighet og oppmerksomhet. Det som er så fint er at April på ingen måte trenger din fulle oppmerksomhet for at dens skjønnhet skal åpenbare seg. Snarere tvert imot: Den er på sitt beste når du lar ting flyte, og lar deg trekke inn i det varme, bittersøte og sedate universet Mark Kozelek tegner opp.

Det var sikkert 30 plater som på ett eller annet tidspunkt av 2008 som fremsto som langt bedre enn April. Men det var ikke så mange plater som føltes så riktig i et par øyeblikk der alt man trengte var en plate som denne.

Nøkkelspor: "Lost Verses".
Sun Kil Moon på Myspace.