Fleet Foxes
Fleet Foxes
[Subpop; 3. juni, 2008]
Rateyourmusic.com: 3.78
Metacritic.com: 87
"Lie to me if you will at the top of Beringer Hill
Tell me anything you want, any old lie will do
Call me back to you
Back to you"
Det er litt merkelig å føle behovet for å forsvare at en plate bare fremstår som årets tiende beste. Av de omkring femti platene jeg eier på fast format, og følgelig har hørt nok på til å gjøre meg opp en mening om, er Fleet Foxes' debutalbum blant de aller mest interessante. Så hvorfor åpner denne omtalen med et forsvar?
Det har naturligvis å gjøre med den helt absurde oppmerksomheten debutantene fra Seattle har blitt viet i løpet av 2008. For ett år siden var det knapt et menneske som visste hvem Fleet Foxes var, mens de per desember er for musikken i 2008 det Obama har vært for politikken. Det hele startet, slik det de siste årene har startet for en rekke andre band, på det innflytelsesrike SXSW-arrangementet i Austin, Texas i mars. Den voldsomme happeningen, som er en god blanding av verdens største bransjetreff og verdens største klubb-festival, har de seneste årene vist seg å gi en bra pekepinn på hva som går fra undergrunn til mainstream i løpet av få måneder, og tar man en titt på årets program for festivaler som Øya eller Roskilde, og sammenligner dem med dekningen fra SXSW fra 2006 og 2007, finner man ganske mange sammenfallende navn. I år var det altså Fleet Foxes som ble kåret til den store vinneren, og hypen ble ytterligere forsterket gjennom utgivelsen av Sun Giant EP i mars, og endelig det selvtitulerte debutalbumet i juni, sistnevnte for øvrig til relativt samstemt hyllest i pressen (hvilket en gjennomsnittelig score på 87/100 er en grei indikasjon på). Sommeren ble brukt til å spikre ryktet som et strålende live-band, og når en hel verden i desember gjorde opp status for året som gikk i listeform, var det få publikasjoner som ikke hadde Fleet Foxes på en av de aller gjeveste plassene.
Og man kan jo i grunnen ikke gjøre så mye annet enn å kaste seg på bølgen, for Fleet Foxes er et nydelig album som med det som fremstår som både en dyp, bred og inderlig facsinasjon for alt som er amerikansk, samler trådene fra hundre års musikkhistorie til noe som både føles tradisjonelt, innovativt og tidløst. Foruten elektrisk gitar og bass, er det lite som tidfester dette til 2008, eller for den sakens skyld, til denne siden av 2. verdenskrig - det er som om disse låtene, både hva tekst, melodi og instrumentering angår, like gjerne kunne stammet fra 20- eller 30-tallet. Fleet Foxes har en aura av noe naturlig, i ordets rette forstand. Man får følelsen av å lytte til noe rent og uhildet, noe som har fått utvikle seg i en parallell dimensjon, upåvirket av utvikling, teknologi og moderne tankegods.
Allikevel føles det veldig riktig at et band som Fleet Foxes ikke bare debuterer, men også får suksess i 2008. Som alt annet går trender innen musikken i bølger, og sett i lys av den urbane, kjølige og street-smarte indiercoken/(post)-post-punken som var så dominerende fra omkring 2001 til 2005, er det kanskje ikke annet å forvente enn kompassnåla nå peker vekk fra byen og ut mot naturen. Stadig flere band har de seneste årene nådd et bredt publikum med pop og rock solid tuftet på det erke-amerikanske, og heller enn å vende seg mot et skittent og Tatchersk Storbritannia anno 1982, heller ser tilbake mot den romantiske oppfatningen et fordums Amerika. Ikke alle har det samme uttrykket, rent musikalsk, men det er liten tvil om at band som The Shins, Band Of Horses og Okkervil River har en større forkjærlighet for amerikansk folk, folkrock, americana, country og sørstatsrock. Selvfølgelig snakker vi ikke om pastisjer her, men snarere hvor man ender om man trekker linjene for inspirasjon langt nok tilbake.
Fleet Foxes er på mange måter selve perfeksjoneringen av denne trenden. For selv om man ved de første gjennomhøringene får følelsen av at dette kunne vært en sytti år gammel glemt skatt, forstår man etterhvert at albumet også er formet av det som har skjedd etter krigen. Flere av sporene har for eksempel en struktur og oppbygning som er utenkelig pre-rock'n'roll. Og den elegante måten de parrer herlige pop-melodier med et stort, luftig og naturlig sound, sender åpenbare nikk til vestkystrock som CSNY. Den akustiske folken på 60-tallet, og måten Gram Parsons, The Byrds og flere andre var med på å parre folken med rocken mot slutten av samme tiår, lurer også i kulissene. Men det kan ikke rokke ved det faktum at Fleet Foxes lyder som noe ganske unikt i måten de kanaliserer disse inspirasjonskildene på. Det er en fantastisk følelse å la Fleet Foxes ta deg med på en reise på kryss og tvers av hele USA, frem og tilbake mellom ulike tidsepoker og gjennom alle de fire årstidene. I sommer føltes Fleet Foxes som den perfekte plata for en het sommernatt. Nå som snøen har kommet, virker den like naturlig som akkompagnement til en vandring gjennom vinterhvite skoger.
Så hvorfor er ikke Fleet Foxes årets beste plate? Det er ikke så helt lett å sette fingeren på, og det handler mest av alt om at den siste følelsen av virkelig perfeksjon, aldri helt dukker opp. Soundet og stemningen er helt fantastisk, og både låtene, instrumenteringen og harmoniene er fortryllende. Men det mangler kanskje ørlite progresjon? Den beste måten jeg kan forklare hva jeg savner fra Fleet Foxes, er å vise til når de virkelig oppnår perfeksjon. Avslutningen på "Ragged Wood" er nemlig noe av det mest rørende, inderlig vakre og samtidig rockende tøffe 2008 hadde å by på. Her tar bandet stemningene de er så gode til å formidle, og trekker det til et nytt nivå, i et crescendo som uten å ha noe som helst med rock'n'roll å gjøre, rocker mer enn det meste. Nå kan man ikke skape slike magiske øyeblikk på hver eneste låt gjennom en hel plate, men allsidigheten og dybden bandet oppviser i en slik låt, kunne med fordel ha vært overført til andre låter også. Da hadde Fleet Foxes gått fra å være et vakkert stemningsdokument med historisk forankring, til et sant mesterverk av rockehistoriske proporsjoner.
Men, hei, dette var debutalbumet. Hvem vet hva den skjeggete, men unge, gjengen finner på ved neste korsvei? Fleet Foxes vil nok bli flittig spilt i 2009 også, og er - til tross for den sobre tiendeplassen på denne lista - på mange måter soundtracket til året som gikk.
Nøkkelspor: Ragged Wood (mp3)
Fleet Foxes på Myspace
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar