Hard knock life

Jeg er vanligvis ikke den som stiller meg på barrikadene for den noe ullent definerte demografiske grupperingen "de eldre", en frase som gir formidable 182 000 treff på google.no ("de ældre" gir til sammenligning 366 000 treff på google.dk, uten at jeg ser noen som helst grunn til å diskutere mulige årsaker til dette uforholdsmessig store spriket mellom de e/ældres posisjon i norsk kontra dansk offentlighet). Erfaringsmessig er det stort sett folk over 60 som opptrer uforskammet i forholdet kunde/ekspeditør, som sniker i køen på Rimi eller som utmerker seg som de mest ektefølte og reinspikka rasistene.

Til tross for dette er jo gamle folk ofte ganske søte, og de har det jo ikke alltid så greit. Nettopp fordi jeg også har et hjerte som stille og forsiktig banker litt for de som har passert den famøse middagshøyden, synes jeg hva man kan skue i bildet øverst i denne posten var både et småtrist og et tankevekkende syn.

Det er særlig to ting som utmkerer seg ved fotografiet. La oss ta en nærmere titt på den første:


Joda, du ser rett. Rullatoren er lenket fast til bygningen med det som ser ut som en solid wire-lås. Det er altså ikke bare sykkelen som er utsatt for tyveri her på Nørrebro, her må gamle damer faktisk lenke fast rullatoren til bygget for å kunne ha en overskuelig mulighet til å finne den igjen når man igjen skulle føle lysten til å tusle litt rundt på fortauet. I så måte har kanskje de eldre et poeng når de snakker om "dagens unge". For uten å trekke altfor raske slutninger her - for alt jeg vet er det eldre som stjeler rullatorer fra hverandre - føles det rimelig å anta at det er medlemmer av vår, heller enn deres generasjon som gjør det nødvendig å lenke den mobile gåstolen fast til veggen.

Men en forsikring mot tyveri er ikke noen garanti for at fremkomstmiddelet - om man kan kalle en rullator for dét - ikke blir skjendet på andre måter. La oss ta en titt på et annet utsnitt:


Joda, du ser rett: En eller annen gjøk har tagget rullatoren! Og her finner jeg det naturlig å vende fokuset fra de eldre, og - igjen med forutsetningen om at det ikke er Jesper (87) eller Gitte (93) som har vært ute etter å markere revir - over på de unge. For hvilken tankerekke ligger egentlig bak en handling som denne? Jeg tror i det minste vi kan slå fast at vi ikke har med noen stor-tagger å gjøre. Signaturen er foretatt med noe som minner om en sølvpenn, sist sett under min og mammas felles julekortproduksjon i desember 1993, hvilket ikke kan sies å utstråle den helt store pondusen. Det er også betimelig å stille spørsmålet om "Orias" - min tolkning, jeg er åpen for andre forslag - har blitt out-tagget på andre, og mer kredible områder, og nettopp derfor har oppsøkt en tagge-nisje, nemlig å dekorere heller ukonvensjonelle objekter lenket fast til boligblokker heller enn å vinne tilbake tapt terreng.

Så selv om "de e/ældre" altså kan være ganske ulikelige, masete og krevende, synes jeg den fastlåste og nedtaggede rullatoren utenfor oppgangen min bør minne oss alle om at det å være gammel kan være riktig så hardt - også i Norge. I kveld tenner jeg et lys for de eldre.

---

Haha, jeg sverger på at jeg ikke så dette før jeg postet. Det gjør jo situasjonen i Danmark dobbelt så aktuell. For øvrig passende at Mette Marit, som i grunnen ser ut som hun har gått fremoverbøyd over en rullator i hele sitt liv, er dama som kaster glans over dette aldeles strålende arrangementet.

Ladri di biciclette

Høsten 2005 tok jeg et medievitenskap-emne ved UiB som halvveis ga meg muligheten til, halvveis påla meg, å se en haug med filmer fra før fargene ble oppfunnet. Én av disse var den rimelig triste affæren Sykkeltyven, et aldeles overveldende deprimerende italiensk drama fra det herrens år 1948 der hele handlingen kretser rundt en fattig stakkar som i etterkrigstidens Italia er avhengig av en sykkel for å få jobb som en slags plakatopphenger. For å finansiere dette nødvendige transportmiddelet selger han like godt sin kones giftering, hvilket må sies å være en ganske drastisk handling. Det er derfor ikke så vanskelig å forestille seg at vår venn Antonio er svært nær å gå fra forstanden når sykkelen blir stjålet, og det er lite annet enn kullsort depresjon å spore i den påfølgende drøye timen der han med sønnen på slep forsøker å finne den igjen. Dette lykkes han naturligvis ikke i, og enden på visa er at han selv går til det steg å stjele en sykkel - hvorpå han naturligvis blir tatt.

Det er altså ikke småtteri å bli frastjålet sykkelen sin, og jeg må innrømme at da jeg søndag morgen våknet og registrerte at min ganske så nyanskaffede Jupiter-sykkel var forsvunnet, ble både sinnet og sjelen sort som olje. Jeg er riktignok noen få hakk bedre stilt enn Antonio, men etter å ha brukt noen uker på å gjøre meg avhengig av sykkel i en by der syklister er like hellige som kuene er i India (det er i India kuene er hellige?), var det som om verden raste sammen da jeg registrerte det inntrufne. Tirsdag morgen - jeg var overhodet ikke i humør til noe på mandag - presset jeg meg inn i en overfylt buss, snublet ut på Nørreport, betalte flere hundre kroner for et buss-/metro-/togkort og svor hevn over sykkeltyven.

Heldigvis er jeg ikke bare litt bedre økonomisk og sosialt stilt enn Antonio, jeg er også ganske mye smartere. Jeg har nemlig noe som heter reiseforsikring, noe stuten av en italiener kanskje burde sørget for å skaffe seg før han kastet seg ut i Romas gater på sykkel. Nå ser det ut til at forsikringsselskapet er behjelpelige med å skaffe meg en ny Jupiter, og sinnet og sjelen er på god vei til å blekes tilbake til normalen. Om en ukes tid er jeg atter syklist.

En fucking popsang

"En fucking popsang/ der sætter sig fast"

Siden jeg på sett og vis har postulert det som et mål for denne bloggen å minske avstanden mellom meg og de der hjemme, mellom København og Norge, føler jeg at et helt naturlig sted å starte er ved å referere til en sak som knytter de to destinasjonene sammen. Og hvilket populærkulturet fenomen er mer egnet til den oppgaven enn vårt alles kjære... Aqua!

For Aqua er kanskje dødt, René har kanskje fått tupé og Lene er kanskje blitt gammel - men Søren (Nystrøm! Han har tatt Lenes etternavn. Nytt for meg.) Rasted, han holder koken. Ikke bare holder han koken, han står bak det som jeg uten tvil vil rangere som den fremste kulturopplevelsen jeg har hatt etter at jeg flyttet ned hit, nemlig å gjentatte ganger ha gleden av å høre mesterverket Walkmand.

Walkmand er (foruten å tilby en introduksjon til et fenomen ved det danske sprog, et språk der man lar tenåringer bli "teenagers" og helg "weekend", men allikevel presterer å fordanske det svært internasjonale ordet "walkman") den massive hitsingelen signert Søren og hans nevø Jacob, som for anledningen opererer under det spenstige navnet Hej Matematik. Musikalsk planter de føttene et sted midt i mellom eurodance-bølgen Søren i kraft av sitt Aqua-engasjement var en av de fremste eksponentene for, moderne klubbmusikk og 80-tallets kjølige electropop. Men selv om melodien er fengende som fy er det allikevel teksten, og ikke minst Sørens übercoole måte å fremføre den på, som virkelig slår deg i bakken. Hør bare her:

"Ud på gulvet, baby, vis hvad du ka'
Gi' mig alt hvad du har i dig
For, baby, livet det skal leves nu
Og det er dig der tænder mig

Vi bølger håret Michael Hardinger style
Smiler bredt af kærlighed
Til en sang der har banket rundt i min skal
En evighed "

Her har man alt hva man kan lyste etter i en (fucking) popsang: Referanser til dansegulvet, et kvinnemenneske man kaller "baby", ikke veldig subtile hint til et brennende ønske om seksuelt samkvem med "baby", intertekstuelle referanser til forhenværende danske popstjerner og en slags refleksiv betraktning om popsangen som sjanger, og dens vanedannende kraft. Men det er i refrenget pop blir kunst, tekst blir poesi og lykke blir ren eufori:

"Nu har jeg købt mig en walkman
Nu lyder skoven som New York, mand
Nu har jeg købt mig, købt mig en walkman
En fucking popsang
Sætter sig fast"

Og setter seg fast, det kan man trygt si at Walkmand gjør. Det føles, for å si det med Hej Matematiks ord, som om låta har "banket rundt i min skal en evighed". Men slik både er, og skal det være, med (fuckings) popsanger. Måtte Hej Matematik ha appell langt utover Danmarks grenser, og bli booket til en norsk scene fortere enn svint. Jeg synes ikke danskene skal få ha dette for seg selv.

Å rettferdiggjøre

Så har jeg faen meg gjort det: Jeg har opprettet en blogg. Jeg merker at det å skrive ordene gjør at jeg føler meg skyldig, litt flau og at et voldsomt behov for å rettferdiggjøre handlingen velter over meg. For hvorfor i alle dager skulle jeg opprette en blogg? Og hvorfor i alle dager skulle noen være interessert å lese hva jeg måtte finne på å lire av meg?

Det første spørsmålet er ganske enkelt å besvare. Det er knyttet til ganske basale behov for å gi uttryk for tanker, meninger og holdninger, og et like basalt behov for å få respons på disse. En supplerende, noe mer sober og ikke riktig så sosialpsykologisk forklaring ligger i at jeg for noen uker og måneder siden flyttet først fra Bergen, dernest fra Hønefoss, ut av landet og til København, og at jeg har levd uten internett i sistnevnte by såpass lenge at ønsket om å formidle noe om hvordan livet her nede her er har vokst seg større og større. Da (superhyggelige) Bo fra TDC stakk innom i formiddag, og sørget for at nettforbindelsen som skulle vært aktiv for et par uker siden endelig virket, lot jeg instinktene ta overhånd, og opprettet en blogg.

Det andre spørsmålet er det litt verre å finne et svar på. Kan jeg med noen som helst forhåpninger forvente at mine betraktninger om livet i København skal ha relevans eller interesse for noen andre enn meg selv? Jeg er sannelig ikke sikker. Men med vissheten om at det er nok av mennesker der hjemme i Norge (og for så vidt en rekke andre steder på kloden) jeg savner jevnlig kontakt med, og troen på at om noen av disse hadde opprettet en blogg der de delte noen betraktninger om ditt og datt, ville jeg hatt glede av å lese den, gjør at jeg tar sjansen.

Så får det heller være at ordet "blogg" gir en passe flau smak i munnen, at det å kaste seg på en trend som ærlig talt begynner å miste litt av glansen føles bittert og at hele medelelsesformen har et sterkt innslag av narsisme. En luring jeg stiftet bekjentskap med i Bergen hevdet at "the medium is not the message", og litt etter som det passer meg, støtter jeg meg til den tanken.

Everyone's a critic, most people are DJs... og jeg har blitt blogger.

Peace out.