Fra 19 til 30: Et tiår med Mountain Goats

I 2004 hørte jeg mitt første Mountain Goats-album. Jeg tror kanskje jeg hadde plukket opp navnet tidligere, enten på VGD eller gjennom Andreas, som var spesielt begeistret for de tidlige og skurrete greiene. Jeg tror jeg leste noen fryktelig gode anmeldelser av 2002-plata Tallahasse, som først fikk europeisk distribusjon året etter. Og det kan nok hende min medelev på Åsane Folkehøgskole, Bjarte, hadde en finger med i spillet. En torsdag kveld i januar 2004 gikk jeg i alle fall småfull inn på Platekompaniet i Bergen og kjøpte Tallahassee på CD til den nette sum av 99 kroner.

I kveld sitter jeg i sofaen på Tøyen og hører på Mountain Goats' nyeste album, Beat The Champ, det niende siden Tallahasse kom ut. Jeg har både hørt på, og kjøpt alle de syv som har kommet i mellom dem. Og det slo meg akkurat at Mountain Goats kanskje er det eneste aktive bandet som har vært med meg hele veien fra tenåra til tredveåra. Noen av bandene jeg likte da jeg var 18-19 har lagt inn årene i mellomtida, noen har blitt ubegripelig dårlige, andre komplett irrelevante. Med et mulig unntak for Wilco, er det ingen av bandene eller artistene jeg hørte på som tenåring som interesserer meg nok til at en plateutgivelse i 2015 er noe jeg ser frem til. Og det er en forskjell på Wilco og Mountain Goats også. Fra jeg fylte tjue og frem til i dag, har Wilco gitt ut tre album, Mountain Goats sju. Det er lettere å la seg begeistre over noe som skjer hvert tredje eller fjerde år enn noe som skjer nesten årlig. Og Mountain Goats har altså hatt atskillig flere sjanser til å drite seg ut, og lage en plate som gjør at den neste blir møtt med skuldertrekk heller enn spenning.

Så der andre tenåringsfavoritter har forsvunent (Oasis, White Stripes), blitt temmelig irrelevante (Eels, Strokes) eller bare blitt ubegripelig ræva (Weezer), har altså Mountain Goats vært en konstant. Platene har kommet med rundt halvannet års mellomrom, de har vært jevnt bra, alltid gode, noen ganger veldig gode, et par ganger topp ti gjennom tidene-gode. Jeg har hørt platene for første gang i senger, i kontorstoler og sofaer. På solide stereoanlegg, på iPod og på discman. Som student, arbeidssøker og arbeidstaker. I Bergen, København og Hønefoss. Og det må jo også bety at en reise gjennom mitt forhold til Mountain Goats, forteller noe om en tilsvarende reise fra det å være nitten til det å være tredve.

Derfor, mens Beat The Champ runger i stua på Tøyen, vil jeg ta et kjapt tilbakeblikk på Mountain Goats' produksjon fra Tallahassee og frem til i dag – fra verst til best. En slik avgrensning er ikke bare knyttet til mitt eget liv. Tallahasse var også et slags skille i karrieren til John Darnielle (og det er det kanskje verdt å påpeke her, at Mountain Goats til tross for flertallsformen, for alle praktiske formål er John Darnielle, om enn med noen medhjelpere). Til og med All Hail West Texas (2001) var utgivelsene hans av det høyst hjemmesnekrede slaget. Vi snakker om en mann med kassegitar som foretrakk å spille inn låtene sine rett inn i en boombox. Flere av utgivelsene kom kun på kassett, og de som kom ut på CD eller LP hadde ikke akkurat en lydkvalitet som rettferdiggjorde formatet. I 2002 signerte han med 4AD og tok i bruk de fasilitetene et studio kunne tilby. Noen mener at han aldri ble den samme, mens andre (som meg) nok setter pris på den mer polerte utgaven. De eldre platene er også knallbra, men det går et naturlig skille ved Tallahassee. Og det er kun platene derifra og ut jeg har kjøpt og blitt kjent med i sanntid. Hvis du vil vite mer om John Darnielle og Mountain Goats, kan du sjekke ut to smarte nettsider ved navn Youtube og Wikipedia. Men om du har lest helt til hit uten å savne noen form for kontekst, er vel sjansene ganske gode for at du vet litt fra før av.

8. All Eternals Deck (2011)

Det føles litt urettferdig å gi All Eternals Deck bunnplasseringen. Ikke fordi den er vanvittig bra, men fordi jeg aldri helt har gitt den en sjanse. Jeg tror jeg forhåndsbestilte denne på CD, og at den dukket opp i postkassa i Hønefoss rundt releasedatoen i mars 2011. Jeg hørte den for første gang på det gode, gamle stereoanlegget mitt i kjellerleiligheten i Hønefoss, der jeg bodde mens jeg ventet på oppstartsdato for min første voksenjobb, og å flytte ut fra foreldrene mine igjen, og inn i et lite kott i Gamlebyen i Oslo. All Eternals Deck minner litt om We Shall All Be Healed. En ganske rocka (i Mountain Goats-sammenheng) oppfølger til en heller stillferdig plate, en litt skranglete utblåsning som mangler en slags tyngde eller betydning. Og selv om det høres ut som en ganske kravstor kritikk, er det et savn etter noe konseptuelt. Kanskje fordi Darnielle har skjemt bort lytterne med slikt tidligere, men det forsterker uansett inntrykket av en litt uinspirert plate på autopilot. På stående fot kan jeg ikke trekke frem mer enn ett skikkelig høydepunkt, nemlig det dempede og melodisk sterke åpningssporet Damn These Vampires, som ikke hadde gjort seg bort på The Life Of The World To Come. For å trekke inn meg selv og mitt eget liv igjen: Det kan hende at jeg aldri ga denne nok tid. Om jeg mottok den rundt påsketider i 2011, gikk det slag i slag frem til jeg flytta til Oslo. I månedene jeg bodde i Gamlebyen hørte jeg ikke stort på musikk, og det kan hende den ble ufortjent glemt. Men den havner altså på 8.- og sisteplass i denne rangeringen. 

7. Heretic Pride (2008)

Om jeg kritiserer All Eternals Deck for å mangle en konseptuell tråd, er det morsomt at en bruker på RYM omtaler Heretic Pride som “a concept album about not being a concept album” - et metakonsept som nok har gått meg hus forbi. Heretic Pride var den første Mountain Goats-plata jeg kjøpte og først hørte på vinyl, plukka opp for en veldig billig penge på Apollon i Nygårdsgaten, og først spilt på rommet i kollektivet i Håkonsgaten. Igjen kan nok omstendighetene ha bidratt til at jeg har brukt mindre tid på albumet enn jeg burde ha gjort. Med et stereoanlegg som hadde litt trøbbel med å spille LP-er på skikkelig vis, er det ikke utenkelig at jeg prioriterte en av de rundt 25 CD-ene jeg kjøpte i måneden på denne tida i stedet. Men så er det heller ikke en Mountain Goats-plate heeelt etter mitt hjerte. Igjen tenker jeg “rocka” og “skranglete”. Kanskje det handler mer om plassen trommeslager Jon Wurster tar på plata, at trommene hans ligger lenger frem i lydbildet enn på de foregående utgivelsene. For de låtene jeg husker best (som åpningssporet og førstesingelen/internett-teaseren Sax Rohmer #1) er av det behagelige og stillfarne slaget.

6. Get Lonely (2006)

Get Lonely er kanskje det mest ujevne albumet Darnielle har gitt ut på 2000-tallet. Det er, som tittelen indikerer, et klassisk break up-album, dynket i melankoli, anger og tristesse. Og noen av de tristeste låtene er ikke bare triste, slik Mountain Goats er rett som det er uten at det blir et problem; de fremstår rett og slett som litt selvmedlidende. Men det er bare den ene siden av historien. For de resterende låtene, de som har et snev av desperasjon eller inderlig resignasjon i seg, er blant de aller beste han noen gang har laget. Det gjelder både Wild Sage og New Monster Avenue, men kanskje særlig den avsluttende kvartetten. Woke Up New er en av de mest hverdagslige og samtidig drepende triste brudd-sangene som finnes, If You See Light har et nydelig og bittersøt driv, mens sistelåta In Corolla tar opp i seg noe av den duvende uroen som gjør de beste sporene på Tallahassee og The Sunset Tree til noe av det beste som er laget.

Jeg kjøpte Get Lonely så fort Platekompaniet på Torgallmeningen fikk den i hyllene, og hørte den først på det samme kollektivrommet som Heretic Pride ble spilt for første gang. Den fikk senere et langt liv på en iPod Classic, uten å gå på høy rotasjon. Noen år senere, da platas tematikk var noe mer aktuell for meg enn den var i 2006, ble den hentet frem igjen, med blandede følelser. 

5. We Shall All Be Healed (2004)

Det er alltid spesielt å oppdage et band, men for meg er det minst like spesielt med den første plata man kjøper som fan. Et halvt år etter at jeg oppdaget Tallahasse, kjøpte jeg We Shall All Be Healed på tilbud på Platekompaniet i Sandvika. Jeg tror jeg hørte på den allerede på discman (herregud, dette er lenge siden) i bussen på vei hjem til Hønefoss, hvor jeg var hjemme på en tidlig sommerferie etter folkehøgskoleåret på Hylkje. Jeg minnes at den ikke falt umiddelbart i smak. Noe av det jeg likte best med Tallahasse, var den akustiske sårheten og de dvelende historiene. We Shall All Be Healed var fyldigere arrangert, trommene var tydeligere og produksjonen var fremtredende. Tallahasse rocket på sitt skeive vis den også, men en låt som Letter From Belgium var mer rock'n'roll enn noe annet. Jeg fikk tidlig en serie favorittlåter fra plata, og glemte litt bort albumet som helhet. I ettertid ser jeg gjennom låtlista, og konkluderer med at jeg liker de aller fleste, og samtidig at jeg må ha hørt mye mer på albumet enn jeg først antok. We Shall All Be Healed er nok først og fremst en Mountain Goats-plate for fans – et album man kan sette pris på om man allerede har gravd seg godt ned i katalogen, og liker det man har funnet. Men da er det til gjengjeld en ganske god plate også.

4. The Life Of The World To Come (2009)

Før jeg startet på denne gjennomgangen trodde jeg at Heretic Pride kom ut i 2007, og at The Life Of The World To Come var den første Mountain Goats-plata på over to år. Jeg ser nå at jeg tok feil, og at tidsspennet mellom de to albumene er omtrent det samme som mellom alle utgivelsene frem til denne. Det kan rett og slett være at det skjedde så mye i mitt eget liv i mellomtiden, at opprommet føles lenger. Fra Heretic Pride kom ut vinteren 2008 og frem til ...World To Come høsten 2009 hadde jeg flyttet fra Bergen, hatt en sommer i Hønefoss, blitt samboer i København, fullført over halvparten av masterstudiet mitt, blitt singel og bodde helt alene for aller første gang. Jeg bestilte plata på Play.com, og hørte den for første gang i stua i leiligheten min på Hulgårds Plads i København. Når jeg plasserer den på en 4. plass er det kanskje mer et resultat av retrospektiv begeistring. Den høsten der tror jeg ...World To Come ble både for stille, for trist og for skjør. Når jeg hører på den nå, tenker jeg at det kanskje er den dempede utgaven av Mountain Goats på sitt aller beste. Mye skyldes nok gode låter, men produksjonen må nok også ta litt mer av æren. Jeg har tidligere skrevet om hvordan plata skjemmes/prydes (alt etter hvordan man ser det) av lyden av fingre over gripebrettet på gitaren. Det er ikke det eneste som er nært her. Stemmen til Darnielle kommer tett på øret, pianoet også. Og noen ganger er det nesten så man kan høre lufta i rommet der musikken blir spilt inn. Det er ikke den jevneste av 2000-tallsplatene, det er ikke engang den med de helt store høydepunktene. Men det er veldig, veldig pent.

3. Transcendental Youth (2012)

Dette er den eneste plata på lista jeg måtte sjekke akkurat når jeg kjøpte. Den kom ut høsten 2012, og jeg var usikker på om jeg kjøpte den før jul – og dermed da jeg bodde med Christer på Birkelunden – eller etter jul, da jeg hadde flytta inn på Tøyen. Det viste seg at jeg kjøpte den omtrent da den kom. Forvirringen kan ha oppstått fordi dette er den første Mountain Goats-plata som kom ut etter at jeg hadde fått meg en smarttelefon, og således kunne laste ned og høre plater via Wimp på mobilen. Jeg husker faktisk ikke i farten om jeg noen gang gjorde det, og tror den første gjennomlyttinga skjedde på vinyl på Christers anlegg. Når jeg ser på lista over låter kan jeg heller ikke huske navnet på én eneste en av dem.

Alt dette tatt i betraktning, er det kanskje merkelig at jeg rangerer den som den tredje beste av utgivelsene etter Tallahassee. Men selv om jeg nok trenger en oppfriskningsrunde for å verifisere at jeg husker rett, er jeg ganske sikker på at det er fortjent. Jeg husker Transcendental Youth som en vanvittig flott, balansert og gjennomført plate, der de rolige låtene er akkurat passe skeive og skjøre, og de mer temposterke sporene er blant de beste han har gjort siden The Sunset Tree. Etter noen litt ujevne utgivelser føltes dette som en fullendt og bunnsolid Mountain Goats-utgivelse. Og dét inntrykket tror jeg står seg i dag, til tross for at minnet om enkeltlåter er temmelig vagt. Det slår meg at det er vanskelig å si om dette er en plate som er såapss god fordi man kjenner katalogen og forhistorien til Darnielle og Mountain Goats. Eller om det rett og slett er sånn at det er en veldig god vei inn, også for dem med lite forhåndskjennskap til produksjonen hans. Jeg vet ikke. En knallgod plate er det nå uansett.

2. Tallahassee (2002)

På listas nest siste oppføring er vi tilbake der det startet – med folkehøgskole, platekjøp i halvfylla og sengelytting via discman og (altfor) dyre Koss-hodetelefoner. Tallahasse er ikke bare 2000-tallets nest beste Mountain Goats-plate. Det er også en av de beste platene jeg har hørt i det hele tatt. Den hadde alt jeg satte pris på som 19-åring, og fortsatt setter pris på i dag: Knallsterke låter, en intens vokalist som høres ut som han virkelig og inderlig mener det han synger, pene akustiske gitarer, men allikevel med en intensitet og nerve som er ganske rock'n'roll til tross for mangelen på elektrisitet og forsterkere. Ja, og en konseptuell og rød tråd som binder plata sammen, da. For dette er et album der ikke bare musikeren, vokalisten og låtskriveren, men også historiefortelleren John Darnielle får vist hva han kan. Hele plata er en historie om et par som flytter til Tallahassee i Florida, der både livene deres og parforholdet sakte men sikkert rives i fillebiter. Det er mange titalls tekstlinjer som kan illustrere hvor godt Darnielle gjør denne fortellingen, men jeg nøyer meg med å trekke frem låta med den megetsigende tittelen No Children (“I hope you die! I hope we both die!”) International Small Arms Traffic Blues (der en serie med linjer som starter med “Our love is like...” avsluttes med hyggelige bilder som “...the border between Greece and Albania”). De dirrende akustiske rockerne er fryktelig gode, men her sitter også de stille balladene som et skudd. Den nærheten som på The Life Of The World To Come skapes gjennom produksjonen og innspillingen, oppnås her også, simpelten i kraft av Darnielles gitarspill og stemme.

Jeg har et annet sted på denne bloggen skrevet mye og mangt om hvordan og hvorfor Hold Steady traff meg så sterkt i 2006. Jeg tror en god del av det kan spores tilbake til John Darnielle (som ikke bare er en kompis av Craig Finn, men også namedroppes på stilig vis i Hold Steadys Girls Like Status). Første gangen jeg hørte Separation Sunday, var min umiddelbare tanke at det låt som Mountain Goats-låter backet av et fulltallig rockeband. Den sammenligningen funker fortsatt, og den forteller like mye om Mountain Goats som den gjør om Hold Steady. Akkurat som Finn skriver Darnielle fantastiske karakterportretter gjennom låtene sine. Stemmen til Darnielle er nok bedre enn Finns, men de har allikevel noe av det samme inderlige trøkket i måten de leverer tekstene sine på. Og melodiføringene er ikke så ulike de heller, selv om instrumenteringen og fylden er ganske forskjellig. Drivende og melodiske vers avløses av allsangvennlige og triumferende refrenger. Liker du Hold Steady, og samtidig ikke har fobi for at gitarøset avløses av akustiske gitarer og piano, er sjansen god for at du liker Mountain Goats (og Tallahassee) også.

Tallahassee har fulgt meg hele veien fra 2004 og frem til i dag. Jeg tar den kanskje ikke frem så mange ganger i løpet av et år, men det er fortsatt en av platene jeg holder høyest, og som jeg oftest anbefaler til andre. Der har 19-åringen fra 2004 og 30-åringen fra 2015 en hel del til felles.

1. The Sunset Tree (2005)

Og om Tallahassee er en av de beste platene jeg noen gang har hørt, har du vel kanskje gjettet deg til at The Sunset Tree er det samme. Jeg kan telle på én hånd de platene som har berørt meg såpass sterkt som The Sunset Tree gjorde i 2005. Dette er nok den eneste plata i denne oversikten jeg har lastet ned ulovlig, brent ut på CD, og lytta til på et mikroanlegg – denne gangen på et kollektivrom et annet sted i Bergen enn det tidligere omtalte, nærmere bestemt i Haugeveien på Nordnes. Årsaken var ikke at jeg var uvillig til å betale for meg, men snarere at jeg hadde påtatt meg oppgaven å anmelde den for nettmagasinet !HISSIG. Utenlandske plateselskaper var ikke voldsomt interessert i å sende oss promo-utgaver av platene vi skrev om, og derfor måtte jeg ty til ulovligheter for å få anmeldelsen ferdig i rimelig tid til offisiell utgivelse.

Den anmeldelsen ble en uforbeholden hyllest. The Sunset Tree er albumet John Darnielle ikke kunne spille inn og gi ut før stefaren hans var død. Årsaken til dette er like enkel som den er brutal: Dette er et konseptalbum om stefarens vedvarende fysiske mishandling av Darnielle opp gjennom oppveksten. Tallahassee hadde også vært ganske rørende i sin beskrivelse av et dysfunksjonelt (og kanskje også voldelig) parforhold. Men denne gangen var volden utøvd av en voksen mot en barn. Og det var historier hentet fra virkeligheten. “And then I'm awake, and I'm guarding my face/ hoping you don't break my stereo/ because it's the one the that I couldn't live without/ and so I think about that, then I sort of black out”. Det er ikke poetisk, det er bare så hardt, kaldt og ekte. Og kanskje særlig fordi en låt noen spor tidligere på plata hadde omtalt det å lytte til musikk gjennom hodetelefoner som den kanskje eneste effektive virkelighetsflukten. Andre låter skildrer ikke mishandlingen like direkte, men handler om flukt og frigjørelse, rusmisbruk og substitutter, og enkelte ganger også hint om at sønnen overfører volden han har blitt påført på andre. Det er vanskelig å ikke la seg berøre av sånt.

I tilegg er The Sunset Tree den kanskje best avrundede og gjennomførte Mountain Goats-plata rent musikalsk. Den er et slags kondensat av platene som kom forut og i etterkant. Her er både nærheten og skjørheten fra The Life Of The World To Come og Tallahasse, de varme arrangementene fra Get Lonely og Transcendental Youth, det rocka drivet fra We Shall All Be Healed. Men alle elementene skinner litt sterkere her. Den beste parallelen er kanskje Bob Dylans mesterverk Blood On The Tracks. Både den og The Sunset Tree er i all hovedsak akustiske plater, men med arrangementer så fyldige og rike at de føles som dempede rockeplater. Og begge låter jævlig bra.

The Sunset Tree er rett og slett et mesterverk den også. Dype personlie beretninger med universell gjennomslagskraft, steingode låter, varme arrangementer og en opphavsmann og frontfigur som åpenbart har et brennende behov for å formidle noe så nært, vondt og intenst på en måte som gjør at lytteren kan føle både behovet og påkjenningene. Sånt blir det stor kunst av.

--

Så da er vi tilbake til Beat The Champ – hvor plasserer denne seg inn i fortellingen om 2000-tallet, Mountain Goats og meg selv? Det er litt tidlig å si. Men førsteinntrykket er at den trolig vil snike seg inn på øvre halvdel. Det høres ut som han er i siget nå, John Darnielle. Et konseptalbum om wrestling kan høres ganske corny ut, men resultatet har blitt en nydelig blanding av sentimental mimring om storøyd beundring og en temmelig filosofisk undersøkelse av hva denne sporten-som-egentlig-er-skuespill egentlig forteller om oss mennesker. I intervjuer har Darnielle fortalt om hvordan heltene i ringen ble et substitutt for den helten han manglet på hjemmebane. En erstatning for en omsorgsperson som behandlet ham med alt annet enn omsorg. Blandningen av karakterportretter, humor, alvor og en personlig tangent til Darnielles eget liv lover temmelig godt. Og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med hans fortolkning av wrestling-universet.

Mest av alt jeg er glad for at Mountain Goats gjør 30-åringen nesten like begeistret som 19-åringen ble. At det finnes band og artister som ikke bare holder det gående gjennom ens egne skiftende livsfaser, men som også leverer såpass bra musikk at begeistringen og engasjementet holdes ved like. Dét er langt viktigere enn om Beat The Champ er bra, veldig bra eller fanastisk.

Hvis du er så heldig å ha et Wimp-abonnement, kan du høre en spilleliste med 30 av de beste låtene fra disse platene her: http://wimp.no/playlist/635f0f2b-34ca-4e12-baf8-697454f2d83a