...than we could dare to try: Om internett, dugnad og verdens vakreste reunion

På vei til jobb en dag forrige uke, der jeg – som man jo gjerne gjør i dag – bladde kjapt og formålsløst gjennom en rekke nettsider på mobilen min, så jeg en overskrift jeg aldri trodde jeg skule få se. ”NEUTRAL MILK HOTEL REUNITE FOR TOUR”, sto det, rødt på hvitt. Jeg har aldri laget en liste over band jeg aldri har sett, men inderlig gjerne vil se. Men på t-banen den morgenen slo det meg at det trolig ikke er noe band i verden, hvis medlemmer er i live, jeg heller vil se gjenforent enn Neutral Milk Hotel.

På en rolig og beleilig helligdag som den i dag, tenkte jeg at jeg kanskje burde hedre denne erkjennelsen med å spille gjennom NMH sitt mesterverk, deres andre og siste plate, In The Aeroplane Over The Sea (1998). Men da jeg skulle finne frem albumet, kom jeg over en annen plate som vekket langt større interesse. En plate som i aller høyeste grad er NMH-relatert, men som kanskje forteller mer om både bandet, musikken de laget og facsinasjonen den har skapt for så mange, enn noen beskrivelse av selve albumet vil gjøre.

Men først bittelitt om In The Aeroplane… i seg selv.

 Jeg har sagt det en del ganger hist og her, og jeg nøler ikke med å si det igjen: Den gangen tidlig på sommeren i 2002 da jeg for første gang hørte In The Aeroplane Over The Sea, var vendepunktet for min interesse for musikk, og begynnelsen på en helt annen måte å lytte til, tenke om og forholde seg til musikk på. Jeg hadde naturligvis vært glad i musikk før sommeren 2002 også. Først gjennom et nesten usunt og autistpreget forhold til Beatles, dernest gjennom å oppdage band jeg så vidt hadde hørt på 90-tallet (Weezer, Oasis) i albumformat. Jeg fant etter hvert nygamle favoritter som Velvet Underground, Pixies og 70-tallsutgaven av Bob Dylan, relativt samtidige greier som Eels og blodferske stjerneskudd som White Stripes og Strokes.  Da jeg oppdaget Neutral Milk Hotel åpnet det seg imidlertid en ny verden. In The Aeroplane Over The Sea var så rå, så naken og så hjerteskjærende desperat. Mannen som vrengte ut av seg de skranglete og skjøre melodiene, akkompagnert av stramme akustiske gitarer, blåsere og sag, hørtes ut som om det sto om livet. Og lydbildet som omkranset ham, var så fremmed, det hørtes ut som den kom fra en annen tid, ja, nesten en annen verden.

Det hjalp også med mytene rundt både bandet og plata. Historiene gikk ut på at hele In The Aeroplane… handler om Anne Frank, og at vokalist og låtskriver Jeff Mangum hadde en syretripp-influert misjon om å reise tilbake i tid for å redde henne. Naturlig nok en ganske absurd tanke, men når man lyttet til plata, både hørtes og føltes det reelt nok for Mangum. Historien skulle også ha det til at Mangum kort tid etter at plata kom ut, fikk et slags mentalt sammenbrudd, for deretter å gå under jorden. En interessant nok (om enn ganske erketypisk, i et rockeperspektiv) historie i seg selv, men enda mer fascinerende når albumet hørtes så til de grader ektefølt, desperat og bunnløst ærlig ut.  For meg ble møtet med både myten og musikken en slags erkjennelse av hva musikk på sitt beste kunne være, noe så rått og inderlig at det overgikk virkeligheten og gikk opp i en slags høyere enhet. At musikk var, i mangel av et bedre ord, ren kunst.

Både tipsene om at plata fantes, store ord om hvor god den var og fortellingene jeg skisserte ovenfor, kom ikke ut av det blå. Eller, det gjorde de på sett og vis: De kom til meg via Internett, fra ansiktsløse mennesker med mer eller mindre veloverveide nick og kallenavn, på VGs debattforum (VGD). Fra jeg første gang forvillet meg inn på forumets musikkavdeling høsten 2001, fikk jeg stadig flere hint og vink om hva jeg kanskje kunne like, om jeg var beredt til å legge den verste Beatles-fundamentalismen på hylla. Ett av de soleklart mest (og best) omtalte bandene var nettopp Neutral Milk Hotel. Og hadde det ikke vært for VGD vet jeg ikke om (eller i alle fall ikke når, hvilket jo heller ikke er helt ubetydelig) jeg ville oppdaget dem. Hadde det ikke vært for konteksten de ansiktsløse debattantene utstyrte meg med, hadde jeg kanskje ikke orket å ta meg tid til å se storheten i musikken. Og uten den påfølgende debatten om av linje X i låt Y egentlig betydde, eller om lydene i The Fool skulle forestille togene som rullet inn i konsentrasjonsleirene, hadde kanskje ikke interessen og kjærligheten vedvart på samme måte.

Og med et kollektivt VGDs brennende engasjement for Neutral Milk Hotel, er vi tilbake til den plata jeg snakket om for litt for mange avsnitt siden. VGD nøyde seg nemlig ikke med å debattere In The Aeroplane… nærmest til døde. Et knippe debattanter bestemte seg like godt for å spille inn en hyllestplate. Fra VGD til NMH, iksom. Primus motor var en kvinne som kalte seg for aneli, som tok på seg å samle inn alle bidragene, brenne ut eksemplarer av plata, printe cover, og deretter sende per post til alle som ville ha. En annen debattant tok på seg å lage coveret, og en håndfull andre bidro med det som jo kanskje var det viktigste, nemlig nyinnspillinger av alle låtene på In The Aeroplane…

 Each Song A Little More Than We Could Dare To Try. Selvfølgelig måtte den hete det. Linja fra åpningssporet The King Of Carrot Flowers pt. I beskrev både ydmykheten de fleste av oss hadde i møtet med plata generelt, og (vil jeg tro) de som spilte inn låtene spesielt. I tilleg føltes ”we”-biten som en signatur fra hele VGD, avdeling musikk. Neutral Milk Hotel var liksom vårt band – i alle fall følte jeg det sånn. Ikke bare mitt, men en skjult skatt jeg kunne dele med andre folk jeg aldri trodde jeg skulle treffe ansikt til ansikt.

Selv fulgte jeg prosjektet fra sidelinjen, allikevel med ikke så rent lite entusiasme. Det var noe vakkert over at en gjeng med ukjente mennesker på et debattforum a) hadde sånn en voldsom kjærlighet til et amerikansk rockealbum gitt ut for fire-fem år siden, b) delte den kjærligheten i tekstlig form på nettet, og c) endte opp med å gjøre en felles innsats for at alle som likte plata, skulle få sin helt egen VGD-versjon av den i posten.

I ettertid fremstår hele det lille, store prosjektet som et uttrykk for en tid der internett var på sitt aller beste. VGD var et forum som både var stort nok til å tiltrekke seg mange interessante folk, men også lite nok til at folk rakk å få et forhold til hverandre og hverandres preferanser. Teknologien hadde kommet langt nok til at det å spille inn låter, sende via e-post, for deretter å brenne ut på en CD-plate var en enkel sak. Men den hadde heller ikke kommet lenger enn at de aller fleste av oss så på det å få en fysisk plate i posten som den endelige, og naturlige kulminasjonen av opplegget. Mennesker av kjøtt og blod møttes på nett under pseudonymer og skapte noe som i dag både er fysisk manifest (jeg sitter med plata foran meg nå), og allikevel litt mystisk og spennende. Det er illustrerende at flere av artistene på plata er kreditert med sitt VGD-nick fremfor et artist- eller døpenavn. I dag  vet jeg hvem flere av disse menneskene er. Jeg møter noen av dem på konsert nå og da, skåler, slår av en liten prat.  Noen har jeg aldri møtt, men vet allikevel at de fortsatt driver med musikk, under andre navn enn den gangen. Andre kjenner jeg kun som nickene som opererte inne på VGD for ti år siden.

Jeg hørte på plata i dag, for første gang siden 2003-2004. Den var fin. Den minnet meg om hvor jævlig bra Neutral Milk Hotel er. Men den minnet meg kanskje mest om måten vi tenkte, skrev og følte om Neutral Milk Hotel på et enkelt, men effektivt nettforum for pluss/minus ti år siden.

Jeg elsker fortsatt Neutral Milk Hotel. Og jeg elsker In The Aeroplane Over The Sea. Å gjenoppdage et – som sagt – lite men stort VGD-prosjekt ment å hedre originalutgivelsen, fikk meg til å både huske og forstå mer om hvorfor det ble sånn.

Så får man bare krysse fingrene for at Neutral Milk Hotel spiller på norsk jord i løpet av 2014. Da er jeg defintivt på plass. Og jeg tipper en del av folkene som skjuler seg bak pseudonymer som galveston, Subsqueeze, rockette, spilk eller mortasam vil ta turen også.

(Jeg har dessverre ingen av låtene tilgjengelig, ellers skulle jeg gladelig delt dem. I stedet kan jeg jo legge ved et par låter fra originalalbumet. De er pokker meg verdt å høre på de også)