Kjøtt, blod og fingre over gripebrettet

For et par-tre år siden satt jeg i en park i København og drakk øl med gode venner. Vi snakket om musikk. Jeg husker den samtalen spesielt godt fordi vi denne gangen ikke snakket om hva som var god eller dårlig musikk, hva vi likte eller satte pris på eller hva andre burde – eller ikke burde – vie verdifull lyttetid. Nei, denne gangen snakket vi om hva som utgjorde en god innspilling. Jeg merker jeg steiler litt allerede når jeg skriver det, for det er i utgangspunktet ganske lite sexy å snakke om innspillingskvalitet og studiotekniske vurderinger. Kanskje er det fordi det for det moderne mennesket er innspilt musikk som er musikk. Når vi går på konsert i dag sammenligner vi det vi hører med det vi har hørt på plate - plata er fasiten, konserten er en fortolkning. Det var ikke før jeg leste den ganske gode Perfecting Sound Forever av Greg Milner det slo meg at det faktisk ikke alltid har vært slik – at i århundrer var levende musikk det som var musikk, og at det er først de siste hundre årene at innspillinger av musikk har vært en mulighet. Det er temmelig interessant i seg selv, i en tid der vi trolig lytter til et titalls timer innspilt musikk for hver time vi ser og hører musikk bli fremført i et fysisk rom der vi er til stede samtidig som artisten.

Uansett: Fritt etter minnet dreide diskusjonen seg om innspilt musikk, mer spesifikt gitarlyd. Jeg husker ikke helt hvordan vi kom inn på det, men en av de øl-drikkende menneskene i parken snakket om en konkret innspilling, og hvordan den ble skjemmet av at man kunne høre fingrene bevege seg over gripebrettet. Jeg forsto ham i retning av at disse lydene ikke hørte hjemme i en innspilling, at lyder som gir klare indikasjoner på at et menneske faktisk spiller på gitaren, ikke hører hjemme når en låt havner på bånd og plate. Jeg forstår et sånt synspunkt. Hvorfor skal man akseptere lyder som står i veien for selve musikken om man kan unngå dem? Det er jo lyden av strengene vi skal høre, når fingrene beveger seg over strengene for å skifte grep er det bare et nødvendig onde for å skifte akkord, ikke et estetisk grep som er ment å tilføre musikken noe. Kort sagt: Hvorfor ikke etterstrebe den perfeksjonen som moderne innspillingsutstyr gir muligheten til? Allikevel var jeg ikke enig. Jeg argumenterte for at jeg synes det er fint å høre fingre gli over gripebrettet, at det å høre sangerens pust og sukk eller trommeslagerens fikling med stikkene, gir en merverdi. At det ikke forringer musikken, men snarere forsterker innspillingen. Vi ble aldri helt enige om det der.

Jeg kom på hele denne diskusjonen da jeg søndag kveld kom hjem fra en Susanne Sundfør-konsert i Operaen, som på alle måter var storslagen og massiv. Sundførs stemme er imponerende i seg selv, og i Operaen var hun backet av fem medmusikere i tillegg til et tolvmanns strykeorkester. I tillegg var lyssettingen nydelig. Det var fint når Sundfør sang over nakent piano og synth, og det var enda finere når trommemaskiner, gitarer og strykere slo til på likt og lyden traff brystet, ansiktet og ørene som en bølge. Men det slo meg også, midt oppe i alle de voldsomme soniske og visuelle effektene, at jeg savnet litt dynamikk, litt topografi. Svært mange av låtene endte i kraftige finaler, og selv de partiene som var nedpå rent instrumentelt var preget av Sundførs dramatiske stemme. Det var ikke det at det føltes anmassende eller anstrengt, men heller at jeg etter klimakset i den første låten følte at vi som tilskuere aldri ble tatt med inn eller ned i nært rom som satte det storslagne i kontekst. Det var en flott konsert, men det var full pinne hele veien.

Da jeg kom hjem nevnte kveld satte jeg på en plate jeg har spilt altfor lite, The Life Of The World To Come av Mountain Goats. Jeg vet ikke om det var en bevisst (mot)reaksjon på det Sundfør hadde spilt tidligere samme kveld, men det føltes med en gang veldig riktig. John Darnielle er en fyr som vet å porsjonere ut følelsene sine. Med som regel ganske enkle virkemidler, skaper han drama i stor skala. Men han tar det også svært ofte ned på et mildere og mer bedagelig plan. Det får naturlig nok også toppene til å fremstå som sterkere.

Jeg hørte plata på iPad, og fordi jeg hadde brukt samme apparat til å spille spillelister på en fest et par kvelder i forveien, sto Wimp fortsatt i shuffle-modus. Fem-seks spor inn i plata kom låta som både satte Sundfør-konserten i kontekst, men som også minnet meg på diskusjonen jeg refererte litt lenger opp. Albumets åpningsspor, Samuel 15:23, er nemlig veldig nært, skjørt og intenst selv til Mountain Goats/John Darnielle å være. Låta åpner med utilslørt fikling med gitaren, som om han spiller inn låta helt på egenhånd, og må trykke «rec» før han kan sette seg ordentlig til. Mellom hver linje hører man Darnielle puste, det er som om han har leppene på selve mikrofonen. På 1:38 starter det et svært enkelt mellomspill. Det er så nært at det føles som om Darnielle sitter i sofaen ved siden av deg. Du hører fingrene treffe strengene. Og på 2:03 (og igjen på 3:39) hører du det min parksamtalepartner nok ville fått frysninger på ryggen av: En lett skjærende lyd av fingre som forsvinner en god del centimeter oppover gripebrettet for å spille lysere toner. Der jeg lå i senga, etter å ha overvært to timer i en vakker og overdådig sonisk tørketrommel i Operaen, fikk jeg sannelig frysninger jeg også. Det var som om nettopp denne lyden, den som har aller minst med musikk å gjøre i hele Samuel 15:23, var det som gjorde hele låta.

Der og da husket jeg hvorfor jeg likte The Life Of The World To Come så godt da den kom ut. Ikke fordi det var Darnielles beste alt tatt i betraktning, ikke fordi den hadde de beste låtene, de frekkeste arrangementene eller de mest følelsesspekkede tekstene. Nei, det var fordi den føltes så vanvittig nær. Fordi jeg følte det som om Darnielle kom inn i stua der nede i København for å spille for meg. Og fordi denne nærheten og intensiteten fikk meg til å føle at det betydde noe spesielt for Darnielle også. At denne nærheten ikke var et resultat av slump, men et bevisst valg. Han ville virkelig at dette skulle føles nært, intenst og kanskje til og med litt ubehagelig. Derfor var det heller ingen grunn til, selv om han i 2009 naturligvis hadde hatt teknisk mulighet til det, å rigge til en innspilling som forhindret lydlige biprodukter av gitarspillingen, av sangen, av lett knirking i stolen han satt på.

Viktigst av alt: The Life Of  The World To Come generelt, og Samuel 15:23 spesielt, er lyden av et menneske av kjøtt og blod som rent fysisk og reelt spiller musikk i et levende rom. Og innspillingen av denne musikken er fanget på en så nær måte at det for lytteren ikke er noen tvil om at det er dette som skjer. Den er ikke «perfekt» i lydlig forstand – låta ble trolig aldri skrevet med den intensjon at Darnielles pust og fingre skulle være en viktig bestanddel av musikken. Men disse små biproduktene, ulydene, er med på å gjøre innspillingen menneskelig, de puster liv i den. De fører oss nærmere både musikken og artisten.

Jeg setter definitivt pris på en velpolert og massivt produsert studioinnspilling. Jeg mener ikke at fingre over gripebrettet er en fasit for å skape god musikk, ei heller at Sundfør innenfor sitt prosjekt burde gjort så mye så veldig annerledes i Operaen.

Men jeg merker at de små lydlige indeksene på at det jeg lytter til er skapt av levende, pustende, fingerforflyttende mennesker av kjøtt og blod en gang i blant er saliggjørende i seg selv. 

45 sekunder

Musikk er delt opp i enheter. Fra enkeltvers, -broer og -refreng, til låter til plater, til kataloger. Mange små puslespillbiter utgjør etter hvert et større hele, et helt inntrykk av hva et band eller en artist er, ønsker å formidle eller står for. Så fort man har hørt tilstrekkelig mye musikk av et band er dette helhetsbildet nærmest umulig å kondensere ned til enkeltlåter eller –plater. Vi gjør underinndelinger, og sier at plate X er representativ for katalogens første halvdel, mens plate Y og kanskje særlig singel Z gir et godt bilde av en senere periode. Dette er helt naturlig – vi vil jo gjerne, både for oss selv og for andre, av praktiske hensyn og av et ønske om å spre det glade budskap, ha noen kroker å henge helhetsinntrykket på.

Men hvor små enheter kan være tilstrekkelig for å gi et godt bilde av et band? Én låt er aldri nok, mens et knippe på tre-fire i visse tilfeller kan være det. Ett album er også problematisk, mens to enkelte ganger kan markere ytterpunktene for en katalog, og samtidig alt som ligger mellom dem. Noen ganger fungerer en låt eller endog et refreng som en metafor for en hel karriere, mens andre ganger kan en videosnutt som også tar opp i seg det visuelle og attitydemessige gjøre nytten.

Men hva med en 45 sekunder lang avslutning på et tredjespor fra plate nummer to i en rekke av tre? 45 sekunder som verken kan klassifisere som et vers, et refreng eller en bro, men snarere en egen del av en ellers ganske strømlinjeformet låt, løselig bygget over den samme strukturen som versene, men med en litt annen rytme, intensitet og oppbygning?

Lifter Puller var et fantastisk rockeband fra Minneapolis som på de seks årene de var aktive (1994-2000) rakk å gi ut tre plater, en EP og noen singler. De kan kort beskrives som et postpunk-inspirert rockeband med hektiske og litt kantete låter krydret med snakkesungede tekster (eller ”manic barks”, som noen foretrekker å kalle det) om dop, sex, paranoia og mellommenneskelige relasjoner av varierende trofast og moralsk art. Støvete, men på asfalt-, og ikke ørkenmåten. Urbant, ikke som i moderne og pulserende, men som i gatesmart og bakgårdsskittent. Og ikke så rent lite filmatisk, men mer med tanke på den røde tråden i tekstene enn svevende og vakre bilder som vekkes i sinnet under lyttingen. Albumene kan nemlig (eller, påstås å kunne – jeg har enda ikke kommer helt til bunns i det her) leses som én sammenhengende fortelling om feilbarlige, sårbare og hevngjerrige aktører i underverdenen.

Det tredje sporet på deres andre plate, Half Dead And Dynamite fra 1997, heter Sherman City. Det handler, i likhet med et knippe andre Lifter Puller-låter, om mennesker som finner sammen i en tåke av hedonisme, rus og felles interesser, herunder målsettingen om å antenne lyset i begge ender samtidig. De lever hardt, de våkner opp blodige på parkeringsplasser, de plukker opp klærne sine og de går på igjen med friskt mot.

Første del av Sherman City følger en relativt klassisk vers/refreng-struktur, både i melodi og tekst. De er som de to første delene av eventyret, der hendelser gjentar seg og elementer dukker opp på ny, men i en litt annen drakt enn i første runde. Men etter det andre refrenget, der jeg-personen rister av seg rusen, og sier til seg selv at ”this ain’t no place to jones” (2:45), tar låta en vending. Og det er her vi når våre 45 sekunder.

Partiet innledes av en sjøsyk og vaklende gitarfigur som indikerer at paranoiaen og abstinensene er nær forestående. Så kommer kompet tilbake: Hardere, tøffere og mer intensivt enn tidligere, som om det haster, som om det er nå det gjelder. ”She’s proud of her sound proof bedroom”, sier vår helt, og godt er det for ”it gets so loud, it’s like thirty threesomes”. Med sex, fest og flyt kommer protagonistens livsgnist tilbake gjennom de neste linjene, og det hele topper seg i sanseinntrykk fra omkring 3:08. Den andre gitaren slår inn, ”the boombox rocks and the microphone shocks” – blandingen av rytmer, støy, elektriske støt og stigende rus blir svimlende i det bandet strammer skrustikka enda et hakk. Herifra og ut slår paranoiaen ut for fullt: Protagonisten ser politi på taket, tenker på ”deadbolt locks” og frykter avlytting. Ikke så rart, han har sokkene fulle av ulovlige substanser. I de siste to linjene vender et slags klarsyn tilbake, igjen – som med oppturen noen linjer tidligere – i form av begjær. Det 45 sekunder lange avsluttende infernoet av Sherman City konkluderes med at vår venn konstaterer følgende: ”You’ll look just like another when I push you under water”.

I løpet av dette gnistrende partiet dras vi gjennom de sjøsyke abstinensene, de første kriblende øyeblikkene av en ny opptur, klimakset der rusen virkelig slår inn, den tiltagende uroen, den fullvoksne paranoiaen og til slutt punktumet for hele Sherman City, en fortelling som føles som tre døgn i mer eller mindre konstant rus fra start til ugjenkallelig slutt.

Og det er jo dette som virkelig er Lifter Puller: Rusen, relasjonene og råskapen, hvordan bunnløse avgrunner avløser de høyeste topper, den hektiske og oppjagede jakten på klimaks, enten i form av dop, sex eller musikk. Og det er bare den tematiske biten. Også musikalsk er avslutningen på Sherman City Lifter Puller i et nøtteskall. En smakebit av de glidende gitarfigurene, rikelig med tørre postpunk-trommer, samspillet mellom rytme- og sologitaren, det nesten umerkelige skiftet fra hektisk og intenst til mer hektisk og mer intenst, med Craig Finns hese spoken word på toppen av det hele. Selv Finns på alle måter rikholdige og mangefasetterte tekstunivers er oppsummert på disse ti linjene. Enderimene og alliterasjonene som kveiler seg i hverandre (rocks, shocks, blocks, cops, locks, socks og proud/proof, beach/boombox/blocks), ”me and you”-strukturen, den muntlige stilen, de korte og sansebaserte inntrykkene som satt sammen utgjør et absurd men forståelig bilde.

Om du aldri har hørt eller hørt om Lifter Puller vil trolig ikke disse 45 sekundene ikke en gang kunne gi deg en klar fornemmelse av hvordan Sherman City lyder i sin helhet, langt mindre hvordan Half Dead And Dynamite eller Lifter Puller-katalogen sett under ett høres ut. Men likesom man fra et enkelt fotografi kan forstå essensen av en historisk hendelse, hva den handlet om, hvorfor den var viktig og hvorfor den hadde betydning for en rekke mennesker, kan man på bakgrunn av disse sekundene få en ikonisk eller metonymisk forståelse av hva Lifter Puller egentlig var – hva de ville formidle, hva som var bandets grunnleggende verdier og på hvilke måter de tegnet karakterer, følelser og stemninger.

Derfor, hvis noen skulle finne på å spørre meg hvor de bør starte i utforskingen av Lifter Puller, skal jeg ikke anbefale den siste (og beste) plata, Fiestas & Fiascos, jeg skal ikke trekke frem den ypperlige digitale samleplata Lifter Puller Vs. The End Of eller påstå at den lange og episke Naussau Coliseum gir et godt inntrykk. I stedet for skal jeg henlede oppmerksomheten mot den siste tredjedelen av en litt over tre minutter lang Youtube-video, og sette all min lit til at det vil friste til et videre dypdykk.