For et par-tre år siden satt jeg i en park i København og
drakk øl med gode venner. Vi snakket om musikk. Jeg husker den samtalen
spesielt godt fordi vi denne gangen ikke snakket om hva som var god eller
dårlig musikk, hva vi likte eller satte pris på eller hva andre burde – eller ikke
burde – vie verdifull lyttetid. Nei, denne gangen snakket vi om hva som
utgjorde en god innspilling. Jeg merker jeg steiler litt allerede når jeg
skriver det, for det er i utgangspunktet ganske lite sexy å snakke om
innspillingskvalitet og studiotekniske vurderinger. Kanskje er det fordi det
for det moderne mennesket er innspilt musikk som er musikk. Når vi går på konsert
i dag sammenligner vi det vi hører med det vi har hørt på plate - plata er
fasiten, konserten er en fortolkning. Det var ikke før jeg leste den ganske
gode Perfecting Sound Forever av Greg Milner det slo meg at det faktisk ikke
alltid har vært slik – at i århundrer var levende musikk det som var musikk, og
at det er først de siste hundre årene at innspillinger av musikk har vært en
mulighet. Det er temmelig interessant i seg selv, i en tid der vi trolig lytter
til et titalls timer innspilt musikk for hver time vi ser og hører musikk bli
fremført i et fysisk rom der vi er til stede samtidig som artisten.
Uansett: Fritt etter minnet dreide diskusjonen seg om
innspilt musikk, mer spesifikt gitarlyd. Jeg husker ikke helt hvordan vi kom
inn på det, men en av de øl-drikkende menneskene i parken snakket om en konkret
innspilling, og hvordan den ble skjemmet av at man kunne høre fingrene bevege
seg over gripebrettet. Jeg forsto ham i retning av at disse lydene ikke hørte
hjemme i en innspilling, at lyder som gir klare indikasjoner på at et menneske
faktisk spiller på gitaren, ikke hører hjemme når en låt havner på bånd og
plate. Jeg forstår et sånt synspunkt. Hvorfor skal man akseptere lyder som står
i veien for selve musikken om man kan unngå dem? Det er jo lyden av strengene
vi skal høre, når fingrene beveger seg over strengene for å skifte grep er det
bare et nødvendig onde for å skifte akkord, ikke et estetisk grep som er ment å
tilføre musikken noe. Kort sagt: Hvorfor ikke etterstrebe den perfeksjonen som
moderne innspillingsutstyr gir muligheten til? Allikevel var jeg ikke enig. Jeg
argumenterte for at jeg synes det er fint å høre fingre gli over gripebrettet,
at det å høre sangerens pust og sukk eller trommeslagerens fikling med
stikkene, gir en merverdi. At det ikke forringer musikken, men snarere
forsterker innspillingen. Vi ble aldri helt enige om det der.
Jeg kom på hele denne diskusjonen da jeg søndag kveld kom
hjem fra en Susanne Sundfør-konsert i Operaen, som på alle måter var storslagen
og massiv. Sundførs stemme er imponerende i seg selv, og i Operaen var hun
backet av fem medmusikere i tillegg til et tolvmanns strykeorkester. I tillegg
var lyssettingen nydelig. Det var fint når Sundfør sang over nakent piano og
synth, og det var enda finere når trommemaskiner, gitarer og strykere slo til
på likt og lyden traff brystet, ansiktet og ørene som en bølge. Men det slo meg
også, midt oppe i alle de voldsomme soniske og visuelle effektene, at jeg
savnet litt dynamikk, litt topografi. Svært mange av låtene endte i kraftige
finaler, og selv de partiene som var nedpå rent instrumentelt var preget av
Sundførs dramatiske stemme. Det var ikke det at det føltes anmassende eller
anstrengt, men heller at jeg etter klimakset i den første låten følte at vi som
tilskuere aldri ble tatt med inn eller ned i nært rom som satte det storslagne
i kontekst. Det var en flott konsert, men det var full pinne hele veien.
Da jeg kom hjem nevnte kveld satte jeg på en plate jeg har
spilt altfor lite, The Life Of The World To Come av Mountain Goats. Jeg vet
ikke om det var en bevisst (mot)reaksjon på det Sundfør hadde spilt tidligere samme kveld, men det føltes med en gang veldig riktig. John Darnielle er en fyr
som vet å porsjonere ut følelsene sine. Med som regel ganske enkle virkemidler,
skaper han drama i stor skala. Men han tar det også svært ofte ned på et
mildere og mer bedagelig plan. Det får naturlig nok også toppene til å fremstå
som sterkere.
Jeg hørte plata på iPad, og fordi jeg hadde brukt samme
apparat til å spille spillelister på en fest et par kvelder i forveien, sto
Wimp fortsatt i shuffle-modus. Fem-seks spor inn i plata kom låta som både
satte Sundfør-konserten i kontekst, men som også minnet meg på diskusjonen jeg
refererte litt lenger opp. Albumets åpningsspor, Samuel 15:23, er nemlig veldig
nært, skjørt og intenst selv til Mountain Goats/John Darnielle å være. Låta
åpner med utilslørt fikling med gitaren, som om han spiller inn låta helt på
egenhånd, og må trykke «rec» før han kan sette seg ordentlig til. Mellom hver
linje hører man Darnielle puste, det er som om han har leppene på selve
mikrofonen. På 1:38 starter det et svært enkelt mellomspill. Det er så nært at
det føles som om Darnielle sitter i sofaen ved siden av deg. Du hører fingrene
treffe strengene. Og på 2:03 (og igjen på 3:39) hører du det min
parksamtalepartner nok ville fått frysninger på ryggen av: En lett skjærende
lyd av fingre som forsvinner en god del centimeter oppover gripebrettet for å
spille lysere toner. Der jeg lå i senga, etter å ha overvært to timer i en
vakker og overdådig sonisk tørketrommel i Operaen, fikk jeg sannelig frysninger
jeg også. Det var som om nettopp denne lyden, den som har aller minst med
musikk å gjøre i hele Samuel 15:23, var det som gjorde hele låta.
Der og da husket jeg hvorfor jeg likte The Life Of The World
To Come så godt da den kom ut. Ikke fordi det var Darnielles beste alt tatt i
betraktning, ikke fordi den hadde de beste låtene, de frekkeste arrangementene
eller de mest følelsesspekkede tekstene. Nei, det var fordi den føltes så
vanvittig nær. Fordi jeg følte det som om Darnielle kom inn i stua der nede i
København for å spille for meg. Og fordi denne nærheten og intensiteten fikk
meg til å føle at det betydde noe spesielt for Darnielle også. At denne
nærheten ikke var et resultat av slump, men et bevisst valg. Han ville virkelig
at dette skulle føles nært, intenst og kanskje til og med litt ubehagelig.
Derfor var det heller ingen grunn til, selv om han i 2009 naturligvis hadde
hatt teknisk mulighet til det, å rigge til en innspilling som forhindret
lydlige biprodukter av gitarspillingen, av sangen, av lett knirking i stolen
han satt på.
Viktigst av alt: The Life Of
The World To Come generelt, og Samuel 15:23 spesielt, er lyden av et
menneske av kjøtt og blod som rent fysisk og reelt spiller musikk i et levende
rom. Og innspillingen av denne musikken er fanget på en så nær måte at det for
lytteren ikke er noen tvil om at det er dette som skjer. Den er ikke «perfekt»
i lydlig forstand – låta ble trolig aldri skrevet med den intensjon at
Darnielles pust og fingre skulle være en viktig bestanddel av musikken. Men
disse små biproduktene, ulydene, er med på å gjøre innspillingen menneskelig,
de puster liv i den. De fører oss nærmere både musikken og artisten.
Jeg setter definitivt pris på en velpolert og massivt
produsert studioinnspilling. Jeg mener ikke at fingre over gripebrettet er en
fasit for å skape god musikk, ei heller at Sundfør innenfor sitt prosjekt burde
gjort så mye så veldig annerledes i Operaen.
Men jeg merker at de små lydlige indeksene på at det jeg
lytter til er skapt av levende, pustende, fingerforflyttende mennesker av kjøtt
og blod en gang i blant er saliggjørende i seg selv.
