De siste par månedene har jeg gått
gjennom plate for plate av Lifter Puller og Hold Steady. Prosjektet
ble egentlig avsluttet med omtalen av Teeth Dreams, det så langt
siste kapittelet i en fyldig fortelling. Men fortellingen om Hold
Steady har aldri vært begrenset til det de har gitt ut på plate –
den handler minst like mye om det som har skjedd på scenen i de
elleve årene som har gått siden de spilte sin første konsert.
“De er gode på plate, men du må få
sett dem live” har blitt en slags klisjé. Ja, faktisk ikke bare en
klisjé, men en ytring enkelte leser som et uttrykk for snobberi og
elitisme. Da jeg tidligere i påsken tok en (morsom) test på nettet
for å se i hvor stor grad jeg er en musikksnobb, dukket en variant
av den setningen opp. Det stusset jeg litt over. Det er for meg
temmelig åpenbart at noen band har sin styrke på plate, mens andre
har sin styrke live, og det har ikke så mye med elitisme eller
snobberi å gjøre. En sjelden gang er gode plateartister ubrukelige
på en scene, og noe oftere er band som er helt middels på plate,
veldig gode live. Men som oftest er det ikke snakk om de store
kvalitetsforskjellene, men snarere to forskjellige opplevelser eller
utgaver av den samme materien. Og noen ganger er det faktisk mulig å
tenke tanken at en som ikke nødvendigvis får et kick av et bands
innspilte materiale, kanskje vil sette mer pris på det samme
materialet fremført i levende live på en scene. Selv om sjansen for
å sette pris på en konsert naturlig nok øker betratkelig om man
fra før er glad i de innspilte versjonene av låtene.
Hold Steady har (med rette) blitt
trukket frem som et band man bør oppleve live. Med betegnelsen som
“Americas #1 bar band” skulle det vel egentlig bare mangle. Deres
styrke som live-band ligger ikke i at låtene gjennomgår store
endringer, eller at de blir utbrodert eller utvidet med flere
instrumenter eller andre musikalske krumspring. Jeg tror heller det
handler om en holdning til konserten som sjanger og medium, om
energien bandet investerer og om en veldig uttrykt og eksplisitt
glede fra bandets side knyttet til det å skape levende musikk i et
høyst fysisk møte med fansen. Craig Finn har gjort det til en vane
å avslutte konsertene (eller i alle fall innlede siste låt) med en
fast rutine (så fast at han de seneste årene har lagt til en “I
know I say this every time, but I only say it cause it's true”) som
fremført av en annen vokalist fra et annet band kunne fremstått som
ganske klein: “There is SO MUCH JOY in what we do up here. I'm glad
you are here to share that joy with us”. Men det blir aldri kleint,
fordi den halvannen timen med musikk som har ledet opp til denne
lille talen, så ettertrykkelig har vist at han oppriktig mener det.
Den hjelpeløse dansingen, skrikingen utenfor mikrofonen, et fårete
– nesten dumt – glis på kjeften gjennom store deler av
konserten; Craig Finn er en vokalist som har det gøy i et band som
har det morsomt. Og det gjør i seg selv konsertopplevelsen til noe
fint å være med på.
Det er nesten noe gladkristent over
hele showet. Og med Hold Steadys temmelig eksplisitte lyriske bånd
mellom rock, religion og rus, er kanskje ikke det så rart. Craig
Finn fremstår på scenen som en vekkelsespredikant, og han
interpellerer sitt publikum som en menighet. Rolige formaninger
avløses av roping, skriking og veiving med armene, linjer dedikeres
til enkeltpublikummere, understreket av en pekefinger rettet mot
vedkommende, og preken avløses av allsang. “Our psalms are
sing-along-songs”, synger han i Constructive Summer. I Chicago
Seemed Tired Last Night snakkes det om et rockeband som opptrer som
misjonærer (“We mix our own mythologies, we push them out through
PA systems”), og “the unified scene” som opptrer så promintent
i både Sweet Payne og Stay Positive, er definitivt en forsamling som
minner om menigheten. Rock'n'roll som frelse er en ganske pompøs
idé, men den er temmelig vakker også.
Jeg har hatt gleden av å se Hold
Steady live ved flere anledninger. Og med en ny plate og ny turné i
vente, tenkte jeg kanskje det kunne være et fint apropos til
albumgjennomgangen å ta et tilbakeblikk på konsertopplevelsene
også.
---
Hovefestivalen, Arendal, 26. juni
2007Konserten på Hovefestivalen ble på mange måter klimakset i
den første fasen av mitt forhold til Hold Steady. Den fant sted
nøyaktig seks måneder etter at jeg oppdaget Boys And Girls, og det
at Hold Steady ble booket til Hove var en avgjørende årsak til at
jeg reiste til Arendal i stedet for Roskilde. Å få sin livedebut
med et band på en stor festivalscene, i fullt dagslys klokka 17 på
ettermiddagen, er mildt sagt ikke idéelt. Men det ble en stor
opplevelse allikevel. Bandet spilte et kompakt set på nøyaktig en
time, der de rakk å dra gjennom stort sett samtlige av mine største
favoritter fra Separation Sunday og Boys And Girls. Selv på den
altfor store scenen så jeg glimt av det jeg skulle få oppleve på
nært hold ved senere møter: Energien, spillegleden, ønsket om å
knytte reelle og varige bånd mellom band og publikum.
NRK P3TV streamet konserten live, og
gjorde den også tilgjengelig på nett i ettertid – dessverre bare
for et par ukers tid. Men en snill sjel et sted i verden har åpenbart
lagret opptaket, og for noen uker siden dukket det opp igjen på
Youtube. Det var mildt sagt morsomt å gjenoppleve hele konserten.
Jeg hadde glemt at Franz Nicolay på et tidspunkt satt på
scenekanten og spilte munnspill. Og jeg hadde glemt hvor mye Craig
Finn snakket og hylte utenfor mikrofonen, hørbart for oss på første
rad. Som en kuriositet ble jeg også minnet på hvor opptatt jeg på
dette tidspunktet var av å knytte noen fysiske bånd til dette
bandet jeg hadde blitt så glad i. For mot slutten av opptaket kan
man se en svett og sliten 22-åring henvende seg til vaktene og be
dem om å plukke opp noe fra bakken. Et sted i kjelleren min finnes
nok fortsatt det jeg ba om: Den brukte tannpirkeren til Franz
Nicolay.
End Of The Road Festival, Dorset, 13.
september 2009
Det skulle gå over to år til neste
gang jeg skulle få se Hold Steady. Det var mest av alt uflaks.
Høsten 2008, i etterkant av utgivelsen av Stay Positive, skulle
bandet på en lengre Europa-turné. Jeg hadde billetter til
konsertene i København og Amsterdam, og så gode mulihgeter for å
også se dem i Göteborg. Turneen ble avlyst grunnet Tad Kublers
tidligere omtalte helseproblemer. En vanvittig nedtur.
Men det kom nye muligheter. I 2009 ble
Hold Steady bekreftet som en slags headliner til den lille End Of The
Road-festivalen i England. Så da dro jeg. Nok en festivalkonsert,
nok en stor scene med en viss avstand fra første rad (ja, jeg kom
meg dit denne gangen også) og frem til scenen, og nok en veldig bra
konsert. Jeg husker at jeg allerede nå hadde fått en viss ro på
dette med å se Hold Steady live. At det var fint å være der, men
at det ikke var livsviktig for meg å være fortapt i musikken
gjennom hele konserten. Det illustreres morsomt nok av det enesteklippet fra konserten som ligger på Youtube, et halvannet minutt
langt outtake av You Can Make Him Like You. Jeg husker at jeg (lett
blasert) tenkte at dette var en låt jeg kunne slappe av litt under,
tente meg en røyk, og droppet synging og digging for tre minutter
tid. Det er midt hode du ser midt i bildet der.
Til å være en festival-gig var det en
lang konsert. Bandet rakk å kjøre gjennom hele 23 låter. Det å
spotte ut enkeltlåter man var så heldig å få høre er vel
egentlig mer for fans som har sett 200 konserter av et band med en 20
album lang platekarriere. Men jeg fikk også noen sjeldenheter denne
kvelden. Både Goin' On A Hike og Separate Vacations var låter som
kun ble spilt intensivt en kort periode i 2009, og som aldri har
blitt utgitt på noen offisiell utgivelse. Det var stas å få med
seg disse. Konserten ble også spesiell på en annen måte. Det var
en av de siste bandet gjorde med Franz Nicolay. Senere samme høst
annonserte han sin sorti fra bandet.
Melkweg, Amsterdam, 21. juni 2010
Vi spoler ni måneder frem i tid til
en konsert som ble en “first” på mange måter for min del. Det
var første gangen jeg så Hold Steady uten Franz Nicolay (og for så
vidt første gangen jeg så dem med den nye gitaristen Steve
Selvidge). Det var første gangen jeg så Hold Steady under tak, på
en klubb, uten gjerder og stort avstand mellom band og publikum. Det
var første gangen jeg krysset en landegrense for én enkelt konsert.
Og det var første gangen jeg dro på en konsert mutters alene, noe
som ble hakket mer spesielt enn det kunne ha vært, om forrige punkt
ikke var innfridd.
Sånn sett var dette vel så mye en
opplevelse som en konsert. Det ga en freidig og fin følelse av at
dette var noe man faktisk kunne gjøre; finne en by, finne en
konsert, bestille flybilletter og bare reise. Jeg satt i det som
begynte å ligne på innspurten av masteroppgaven min, og en
utenlandstur for å se verdens beste band var et perfekt avbrekk. Og
helt alene var jeg ikke. For første gang fikk jeg både førstehånds
kjennskap, og et fysisk møte med folk fra fellesskapet Unified
Scene. En nederlender fra forumet fikset billett til meg da det viste
seg at man trengte en form for medlemskap for å kjøpe slike, og
ytterligere to trivelige US-ere (fra England) hadde tatt turen i ens
ærend for konserten, og møtte meg på Melkweg.
Konserten som sådan var fin, men litt
preget av at jeg hvilte hodet mot Craig Finns monitor gjennom hele
konserten. Jeg husker jeg foretok en kalkuert vurdering om å gi opp
litt lydkvalitet for å for første (og hva visste jeg, kanskje
eneste) gang å være femten centimeter fra føttene til bandet, og
på et glissent Melkweg var det ikke kamp om plassene helt foran. Jeg
husker ikke setlista, og den ligger heller ikke på nettet, men jeg
tror de åpnet med Sweet Part Of The City, og jeg tipper den var
tungt preget av at Heaven Is Whenever hadde kommet ut noen uker i
forveien. Det var først og fremst et nær Hold Steady-øyeblikk, og
sånn sett var det nydelig. Dessuten skulle det ikke gå lang tid før
jeg kunne prioritere nærhet noe ned, og lydkvalitet noe opp...
HMV Forum, London, 22. juni 2010
For bare noen timer senere skulle jeg
stå foran en ny scene, i en ny by, i et nytt land, og se Hold Steady
en gang til. Turen til Amsterdam var nemlig ikke tur/retur, jeg hadde
planlagt såpass godt at jeg visste jeg kunne se dem i London den
påfølgende dagen. Etter å ha våknet opp på et skittent
Amsterdam-hostel rundt åtte timer etter konsertslutt på Melkweg,
tok jeg toget til Schiphol, og reiste videre til England. I London
møtte jeg Magnus og Harald, så VM på pub, og pøste i meg temmelig
mange øl før jeg og sistnevnte tok turen til HMV Forum.
Det var en fantastisk konsert. HMV
Forum var ikke glissent, det var fylt til randen, og stemningen var
upåklagelig. For første gang fikk jeg se Hold Steady i et rom der
en god del av de som var der var like glad i bandet som meg selv.
Dessuten hadde jeg selskap. Harald var kanskje ikke blodfan i det vi
gikk inn, men jeg tror han likte seg han også. Heller ikke setlista
for denne konserten er å finne på nettet, men jeg husker godt at de
spilte Barfruit Blues, og at det var mitt cue til å forlate Harald,
og kaste meg inn i mengden tettest på scenen. Det var helt nydelig,
bare konfettien manglet.
Og samtidig var det en kuliminasjon av
en veldig riktig progresjon. Fra festivaler hjemme til festivaler
utenlands til glisne klubbkonserter til klubbkonserter med topp
stemning. Det peaka liksom der. Musikken var den samme, og energien
fra bandets side var nok heller ikke betraktelig annerledes enn
kvelden i forveien. Men hele settingen, følelsen av at det var andre
kveld på rad, stemningen i Forum og det at jeg hadde en sidemann å
dele den med, gjorde det til en magisk kveld.
Academy, Dublin, 10. februar 2011
Nytt år, nye utenlandsturer. Den korte
europaturnéen vinteren 2011 tok ikke turen innom Skandinavia. Da var
Dublin et godt alternativ. På denne tiden bodde jeg hjemme hos
foreldrene mine, jobbet som timevikar på Statens Kartverk, og fikk
svar på temmelig få jobbsøknader. Da føltes det temmelig passende
å ta med Arne og Jørgen til Dublin for å drikke øl og se Hold
Steady.
Selve konserten har jeg ikke så klare
minner fra. Jeg tror ikke det var fordi jeg var så fryktelig full
(vi drakk i alle fall noen øl etter konserten også), men snarere
fordi jeg følte meg veldig komfortabel med å være til stede i
øyeblikket, suge det inn der og da, og kanskje ikke nødvendigvis
gjøre så voldsomt mye ut av det etterpå. Jeg hadde blitt litt mer
erfaren nå. Det var nok en konsert på lista. Jævlig moro,
selvfølgelig, men heller ikke en av disse første gang-greiene.
Jeg tror heller ikke at lyden var helt
optimal. Det var høyt og litt tåkete. Men morsomt.
Parkteatret, Oslo, 29. august 2012
Jeg har hatt mange store øyeblikk med
Hold Steady, men jeg tror konserten på Parkeatret i 2012 kanskje er
det største. Alt passet så perfekt. Det var over halvannet år
siden jeg sist så dem. Snakket om et nytt album hadde stilnet. Craig
Finn hadde gitt ut et soloalbum. Jeg leste ingenting om noen turné i
Europa. Så, ut av det blå, dukket det opp en dato i Oslo. Ikke bare
i Oslo, men på fuckings Parkeatret, byens flotteste scene, to
minutters gange fra der jeg bodde på tidspunktet. Det var rett og
slett perfekt. For første gang kunne jeg varme opp til en Hold
Steady-konsert i mitt eget hjem, omgitt av et tjuetalls venner, med
musikken på anlegget. Det var en perfekt setting for å gire seg
skikkelig opp, og samtidig bevare en slags ro på at dette kom til å
bli en bra kveld.
Og det ble en jævlig bra kveld.
Parkteatret er rigget på en slik måte at man nesten kan stå på
scenen sammen med bandet. Og bandet strålte. Det virket som om de
trivdes i Norge (og Craig Finn kunne bekrefte dette da jeg møtte ham
et drøyt år senere, helt uten at det hørtes ut som noe han sa om
alle steder han hadde spilt), og var klare for å levere en
kjempekveld for det lille knippet publikumere som viste klart og
tydelig at Hold Steadys ankomst var etterlengtet.
Setlista var nesten perfekt. De startet
med Hornets! Hornets!, fortsatt med Girls Like Status, sneiet innom
Banging Camp og åpnet ekstranummerne med Positive Jam. Under det
andre ekstranummeret (Stay Positive) fikk jeg for første gang gleden
av å få pekefingeren rettet mot meg når Finn synger “We couldn't
have done this if it wasn't for you, you, you, you”, hvilket der og
da føltes temmelig stort (det er ganske stort i ettertid også, det
føles bare litt mer pinlig å innrømme det).
Da konserten var over var jeg så svett
at det rant av meg, og jeg gikk rett hjem. Ikke lenge etterpå fikk
jeg meldinger fra venner om at de hang på Parkeatert og pratet med
bandet. Jeg vurderte et øyeblikk å skifte t-skjorte og gå ned
igjen, men så la jeg det fra meg. Jeg tenkte at det kom til å bli
kleint. Dagen etter angret jeg selvfølgelig. Heldigvis fikk jeg
mulihgeten til å gjøre opp for det ved en senere anledning.
---
Seks konserter, alle gode, alle
spesielle på sitt vis. Hold Steady er et band som alltid leverer.
Noen ganger er det veldig bra, andre ganger er det rett ut
fantastisk. Og på et tidspunkt der jeg har slått meg til ro med at
mitt forhold til bandet ikke bare er en boblende forelskelse, men en
varig kjærlighet, føles det godt bare å treffes enda en gang. For
å se at de fortsatt gjør det de gjør best. For å kunne synge med
på låtene jeg kan så altfor godt. For å kunne svette ut til
sitrende god musikk i halvannen time. Jeg er ikke helspent, på samme
måten som før Hove- eller Melkweg-konserten. Men jeg gleder meg
voldsomt. For nå er det ikke lenge til neste gang. 5. mai skal jeg
se Hold Steady på Bush Hall i London, sammen med kun 300 andre. Jeg
tror ikke det blir noen åpenbaring. Men jeg vet at det blir jævlig
morsomt.
