Fra 19 til 30: Et tiår med Mountain Goats

I 2004 hørte jeg mitt første Mountain Goats-album. Jeg tror kanskje jeg hadde plukket opp navnet tidligere, enten på VGD eller gjennom Andreas, som var spesielt begeistret for de tidlige og skurrete greiene. Jeg tror jeg leste noen fryktelig gode anmeldelser av 2002-plata Tallahasse, som først fikk europeisk distribusjon året etter. Og det kan nok hende min medelev på Åsane Folkehøgskole, Bjarte, hadde en finger med i spillet. En torsdag kveld i januar 2004 gikk jeg i alle fall småfull inn på Platekompaniet i Bergen og kjøpte Tallahassee på CD til den nette sum av 99 kroner.

I kveld sitter jeg i sofaen på Tøyen og hører på Mountain Goats' nyeste album, Beat The Champ, det niende siden Tallahasse kom ut. Jeg har både hørt på, og kjøpt alle de syv som har kommet i mellom dem. Og det slo meg akkurat at Mountain Goats kanskje er det eneste aktive bandet som har vært med meg hele veien fra tenåra til tredveåra. Noen av bandene jeg likte da jeg var 18-19 har lagt inn årene i mellomtida, noen har blitt ubegripelig dårlige, andre komplett irrelevante. Med et mulig unntak for Wilco, er det ingen av bandene eller artistene jeg hørte på som tenåring som interesserer meg nok til at en plateutgivelse i 2015 er noe jeg ser frem til. Og det er en forskjell på Wilco og Mountain Goats også. Fra jeg fylte tjue og frem til i dag, har Wilco gitt ut tre album, Mountain Goats sju. Det er lettere å la seg begeistre over noe som skjer hvert tredje eller fjerde år enn noe som skjer nesten årlig. Og Mountain Goats har altså hatt atskillig flere sjanser til å drite seg ut, og lage en plate som gjør at den neste blir møtt med skuldertrekk heller enn spenning.

Så der andre tenåringsfavoritter har forsvunent (Oasis, White Stripes), blitt temmelig irrelevante (Eels, Strokes) eller bare blitt ubegripelig ræva (Weezer), har altså Mountain Goats vært en konstant. Platene har kommet med rundt halvannet års mellomrom, de har vært jevnt bra, alltid gode, noen ganger veldig gode, et par ganger topp ti gjennom tidene-gode. Jeg har hørt platene for første gang i senger, i kontorstoler og sofaer. På solide stereoanlegg, på iPod og på discman. Som student, arbeidssøker og arbeidstaker. I Bergen, København og Hønefoss. Og det må jo også bety at en reise gjennom mitt forhold til Mountain Goats, forteller noe om en tilsvarende reise fra det å være nitten til det å være tredve.

Derfor, mens Beat The Champ runger i stua på Tøyen, vil jeg ta et kjapt tilbakeblikk på Mountain Goats' produksjon fra Tallahassee og frem til i dag – fra verst til best. En slik avgrensning er ikke bare knyttet til mitt eget liv. Tallahasse var også et slags skille i karrieren til John Darnielle (og det er det kanskje verdt å påpeke her, at Mountain Goats til tross for flertallsformen, for alle praktiske formål er John Darnielle, om enn med noen medhjelpere). Til og med All Hail West Texas (2001) var utgivelsene hans av det høyst hjemmesnekrede slaget. Vi snakker om en mann med kassegitar som foretrakk å spille inn låtene sine rett inn i en boombox. Flere av utgivelsene kom kun på kassett, og de som kom ut på CD eller LP hadde ikke akkurat en lydkvalitet som rettferdiggjorde formatet. I 2002 signerte han med 4AD og tok i bruk de fasilitetene et studio kunne tilby. Noen mener at han aldri ble den samme, mens andre (som meg) nok setter pris på den mer polerte utgaven. De eldre platene er også knallbra, men det går et naturlig skille ved Tallahassee. Og det er kun platene derifra og ut jeg har kjøpt og blitt kjent med i sanntid. Hvis du vil vite mer om John Darnielle og Mountain Goats, kan du sjekke ut to smarte nettsider ved navn Youtube og Wikipedia. Men om du har lest helt til hit uten å savne noen form for kontekst, er vel sjansene ganske gode for at du vet litt fra før av.

8. All Eternals Deck (2011)

Det føles litt urettferdig å gi All Eternals Deck bunnplasseringen. Ikke fordi den er vanvittig bra, men fordi jeg aldri helt har gitt den en sjanse. Jeg tror jeg forhåndsbestilte denne på CD, og at den dukket opp i postkassa i Hønefoss rundt releasedatoen i mars 2011. Jeg hørte den for første gang på det gode, gamle stereoanlegget mitt i kjellerleiligheten i Hønefoss, der jeg bodde mens jeg ventet på oppstartsdato for min første voksenjobb, og å flytte ut fra foreldrene mine igjen, og inn i et lite kott i Gamlebyen i Oslo. All Eternals Deck minner litt om We Shall All Be Healed. En ganske rocka (i Mountain Goats-sammenheng) oppfølger til en heller stillferdig plate, en litt skranglete utblåsning som mangler en slags tyngde eller betydning. Og selv om det høres ut som en ganske kravstor kritikk, er det et savn etter noe konseptuelt. Kanskje fordi Darnielle har skjemt bort lytterne med slikt tidligere, men det forsterker uansett inntrykket av en litt uinspirert plate på autopilot. På stående fot kan jeg ikke trekke frem mer enn ett skikkelig høydepunkt, nemlig det dempede og melodisk sterke åpningssporet Damn These Vampires, som ikke hadde gjort seg bort på The Life Of The World To Come. For å trekke inn meg selv og mitt eget liv igjen: Det kan hende at jeg aldri ga denne nok tid. Om jeg mottok den rundt påsketider i 2011, gikk det slag i slag frem til jeg flytta til Oslo. I månedene jeg bodde i Gamlebyen hørte jeg ikke stort på musikk, og det kan hende den ble ufortjent glemt. Men den havner altså på 8.- og sisteplass i denne rangeringen. 

7. Heretic Pride (2008)

Om jeg kritiserer All Eternals Deck for å mangle en konseptuell tråd, er det morsomt at en bruker på RYM omtaler Heretic Pride som “a concept album about not being a concept album” - et metakonsept som nok har gått meg hus forbi. Heretic Pride var den første Mountain Goats-plata jeg kjøpte og først hørte på vinyl, plukka opp for en veldig billig penge på Apollon i Nygårdsgaten, og først spilt på rommet i kollektivet i Håkonsgaten. Igjen kan nok omstendighetene ha bidratt til at jeg har brukt mindre tid på albumet enn jeg burde ha gjort. Med et stereoanlegg som hadde litt trøbbel med å spille LP-er på skikkelig vis, er det ikke utenkelig at jeg prioriterte en av de rundt 25 CD-ene jeg kjøpte i måneden på denne tida i stedet. Men så er det heller ikke en Mountain Goats-plate heeelt etter mitt hjerte. Igjen tenker jeg “rocka” og “skranglete”. Kanskje det handler mer om plassen trommeslager Jon Wurster tar på plata, at trommene hans ligger lenger frem i lydbildet enn på de foregående utgivelsene. For de låtene jeg husker best (som åpningssporet og førstesingelen/internett-teaseren Sax Rohmer #1) er av det behagelige og stillfarne slaget.

6. Get Lonely (2006)

Get Lonely er kanskje det mest ujevne albumet Darnielle har gitt ut på 2000-tallet. Det er, som tittelen indikerer, et klassisk break up-album, dynket i melankoli, anger og tristesse. Og noen av de tristeste låtene er ikke bare triste, slik Mountain Goats er rett som det er uten at det blir et problem; de fremstår rett og slett som litt selvmedlidende. Men det er bare den ene siden av historien. For de resterende låtene, de som har et snev av desperasjon eller inderlig resignasjon i seg, er blant de aller beste han noen gang har laget. Det gjelder både Wild Sage og New Monster Avenue, men kanskje særlig den avsluttende kvartetten. Woke Up New er en av de mest hverdagslige og samtidig drepende triste brudd-sangene som finnes, If You See Light har et nydelig og bittersøt driv, mens sistelåta In Corolla tar opp i seg noe av den duvende uroen som gjør de beste sporene på Tallahassee og The Sunset Tree til noe av det beste som er laget.

Jeg kjøpte Get Lonely så fort Platekompaniet på Torgallmeningen fikk den i hyllene, og hørte den først på det samme kollektivrommet som Heretic Pride ble spilt for første gang. Den fikk senere et langt liv på en iPod Classic, uten å gå på høy rotasjon. Noen år senere, da platas tematikk var noe mer aktuell for meg enn den var i 2006, ble den hentet frem igjen, med blandede følelser. 

5. We Shall All Be Healed (2004)

Det er alltid spesielt å oppdage et band, men for meg er det minst like spesielt med den første plata man kjøper som fan. Et halvt år etter at jeg oppdaget Tallahasse, kjøpte jeg We Shall All Be Healed på tilbud på Platekompaniet i Sandvika. Jeg tror jeg hørte på den allerede på discman (herregud, dette er lenge siden) i bussen på vei hjem til Hønefoss, hvor jeg var hjemme på en tidlig sommerferie etter folkehøgskoleåret på Hylkje. Jeg minnes at den ikke falt umiddelbart i smak. Noe av det jeg likte best med Tallahasse, var den akustiske sårheten og de dvelende historiene. We Shall All Be Healed var fyldigere arrangert, trommene var tydeligere og produksjonen var fremtredende. Tallahasse rocket på sitt skeive vis den også, men en låt som Letter From Belgium var mer rock'n'roll enn noe annet. Jeg fikk tidlig en serie favorittlåter fra plata, og glemte litt bort albumet som helhet. I ettertid ser jeg gjennom låtlista, og konkluderer med at jeg liker de aller fleste, og samtidig at jeg må ha hørt mye mer på albumet enn jeg først antok. We Shall All Be Healed er nok først og fremst en Mountain Goats-plate for fans – et album man kan sette pris på om man allerede har gravd seg godt ned i katalogen, og liker det man har funnet. Men da er det til gjengjeld en ganske god plate også.

4. The Life Of The World To Come (2009)

Før jeg startet på denne gjennomgangen trodde jeg at Heretic Pride kom ut i 2007, og at The Life Of The World To Come var den første Mountain Goats-plata på over to år. Jeg ser nå at jeg tok feil, og at tidsspennet mellom de to albumene er omtrent det samme som mellom alle utgivelsene frem til denne. Det kan rett og slett være at det skjedde så mye i mitt eget liv i mellomtiden, at opprommet føles lenger. Fra Heretic Pride kom ut vinteren 2008 og frem til ...World To Come høsten 2009 hadde jeg flyttet fra Bergen, hatt en sommer i Hønefoss, blitt samboer i København, fullført over halvparten av masterstudiet mitt, blitt singel og bodde helt alene for aller første gang. Jeg bestilte plata på Play.com, og hørte den for første gang i stua i leiligheten min på Hulgårds Plads i København. Når jeg plasserer den på en 4. plass er det kanskje mer et resultat av retrospektiv begeistring. Den høsten der tror jeg ...World To Come ble både for stille, for trist og for skjør. Når jeg hører på den nå, tenker jeg at det kanskje er den dempede utgaven av Mountain Goats på sitt aller beste. Mye skyldes nok gode låter, men produksjonen må nok også ta litt mer av æren. Jeg har tidligere skrevet om hvordan plata skjemmes/prydes (alt etter hvordan man ser det) av lyden av fingre over gripebrettet på gitaren. Det er ikke det eneste som er nært her. Stemmen til Darnielle kommer tett på øret, pianoet også. Og noen ganger er det nesten så man kan høre lufta i rommet der musikken blir spilt inn. Det er ikke den jevneste av 2000-tallsplatene, det er ikke engang den med de helt store høydepunktene. Men det er veldig, veldig pent.

3. Transcendental Youth (2012)

Dette er den eneste plata på lista jeg måtte sjekke akkurat når jeg kjøpte. Den kom ut høsten 2012, og jeg var usikker på om jeg kjøpte den før jul – og dermed da jeg bodde med Christer på Birkelunden – eller etter jul, da jeg hadde flytta inn på Tøyen. Det viste seg at jeg kjøpte den omtrent da den kom. Forvirringen kan ha oppstått fordi dette er den første Mountain Goats-plata som kom ut etter at jeg hadde fått meg en smarttelefon, og således kunne laste ned og høre plater via Wimp på mobilen. Jeg husker faktisk ikke i farten om jeg noen gang gjorde det, og tror den første gjennomlyttinga skjedde på vinyl på Christers anlegg. Når jeg ser på lista over låter kan jeg heller ikke huske navnet på én eneste en av dem.

Alt dette tatt i betraktning, er det kanskje merkelig at jeg rangerer den som den tredje beste av utgivelsene etter Tallahassee. Men selv om jeg nok trenger en oppfriskningsrunde for å verifisere at jeg husker rett, er jeg ganske sikker på at det er fortjent. Jeg husker Transcendental Youth som en vanvittig flott, balansert og gjennomført plate, der de rolige låtene er akkurat passe skeive og skjøre, og de mer temposterke sporene er blant de beste han har gjort siden The Sunset Tree. Etter noen litt ujevne utgivelser føltes dette som en fullendt og bunnsolid Mountain Goats-utgivelse. Og dét inntrykket tror jeg står seg i dag, til tross for at minnet om enkeltlåter er temmelig vagt. Det slår meg at det er vanskelig å si om dette er en plate som er såapss god fordi man kjenner katalogen og forhistorien til Darnielle og Mountain Goats. Eller om det rett og slett er sånn at det er en veldig god vei inn, også for dem med lite forhåndskjennskap til produksjonen hans. Jeg vet ikke. En knallgod plate er det nå uansett.

2. Tallahassee (2002)

På listas nest siste oppføring er vi tilbake der det startet – med folkehøgskole, platekjøp i halvfylla og sengelytting via discman og (altfor) dyre Koss-hodetelefoner. Tallahasse er ikke bare 2000-tallets nest beste Mountain Goats-plate. Det er også en av de beste platene jeg har hørt i det hele tatt. Den hadde alt jeg satte pris på som 19-åring, og fortsatt setter pris på i dag: Knallsterke låter, en intens vokalist som høres ut som han virkelig og inderlig mener det han synger, pene akustiske gitarer, men allikevel med en intensitet og nerve som er ganske rock'n'roll til tross for mangelen på elektrisitet og forsterkere. Ja, og en konseptuell og rød tråd som binder plata sammen, da. For dette er et album der ikke bare musikeren, vokalisten og låtskriveren, men også historiefortelleren John Darnielle får vist hva han kan. Hele plata er en historie om et par som flytter til Tallahassee i Florida, der både livene deres og parforholdet sakte men sikkert rives i fillebiter. Det er mange titalls tekstlinjer som kan illustrere hvor godt Darnielle gjør denne fortellingen, men jeg nøyer meg med å trekke frem låta med den megetsigende tittelen No Children (“I hope you die! I hope we both die!”) International Small Arms Traffic Blues (der en serie med linjer som starter med “Our love is like...” avsluttes med hyggelige bilder som “...the border between Greece and Albania”). De dirrende akustiske rockerne er fryktelig gode, men her sitter også de stille balladene som et skudd. Den nærheten som på The Life Of The World To Come skapes gjennom produksjonen og innspillingen, oppnås her også, simpelten i kraft av Darnielles gitarspill og stemme.

Jeg har et annet sted på denne bloggen skrevet mye og mangt om hvordan og hvorfor Hold Steady traff meg så sterkt i 2006. Jeg tror en god del av det kan spores tilbake til John Darnielle (som ikke bare er en kompis av Craig Finn, men også namedroppes på stilig vis i Hold Steadys Girls Like Status). Første gangen jeg hørte Separation Sunday, var min umiddelbare tanke at det låt som Mountain Goats-låter backet av et fulltallig rockeband. Den sammenligningen funker fortsatt, og den forteller like mye om Mountain Goats som den gjør om Hold Steady. Akkurat som Finn skriver Darnielle fantastiske karakterportretter gjennom låtene sine. Stemmen til Darnielle er nok bedre enn Finns, men de har allikevel noe av det samme inderlige trøkket i måten de leverer tekstene sine på. Og melodiføringene er ikke så ulike de heller, selv om instrumenteringen og fylden er ganske forskjellig. Drivende og melodiske vers avløses av allsangvennlige og triumferende refrenger. Liker du Hold Steady, og samtidig ikke har fobi for at gitarøset avløses av akustiske gitarer og piano, er sjansen god for at du liker Mountain Goats (og Tallahassee) også.

Tallahassee har fulgt meg hele veien fra 2004 og frem til i dag. Jeg tar den kanskje ikke frem så mange ganger i løpet av et år, men det er fortsatt en av platene jeg holder høyest, og som jeg oftest anbefaler til andre. Der har 19-åringen fra 2004 og 30-åringen fra 2015 en hel del til felles.

1. The Sunset Tree (2005)

Og om Tallahassee er en av de beste platene jeg noen gang har hørt, har du vel kanskje gjettet deg til at The Sunset Tree er det samme. Jeg kan telle på én hånd de platene som har berørt meg såpass sterkt som The Sunset Tree gjorde i 2005. Dette er nok den eneste plata i denne oversikten jeg har lastet ned ulovlig, brent ut på CD, og lytta til på et mikroanlegg – denne gangen på et kollektivrom et annet sted i Bergen enn det tidligere omtalte, nærmere bestemt i Haugeveien på Nordnes. Årsaken var ikke at jeg var uvillig til å betale for meg, men snarere at jeg hadde påtatt meg oppgaven å anmelde den for nettmagasinet !HISSIG. Utenlandske plateselskaper var ikke voldsomt interessert i å sende oss promo-utgaver av platene vi skrev om, og derfor måtte jeg ty til ulovligheter for å få anmeldelsen ferdig i rimelig tid til offisiell utgivelse.

Den anmeldelsen ble en uforbeholden hyllest. The Sunset Tree er albumet John Darnielle ikke kunne spille inn og gi ut før stefaren hans var død. Årsaken til dette er like enkel som den er brutal: Dette er et konseptalbum om stefarens vedvarende fysiske mishandling av Darnielle opp gjennom oppveksten. Tallahassee hadde også vært ganske rørende i sin beskrivelse av et dysfunksjonelt (og kanskje også voldelig) parforhold. Men denne gangen var volden utøvd av en voksen mot en barn. Og det var historier hentet fra virkeligheten. “And then I'm awake, and I'm guarding my face/ hoping you don't break my stereo/ because it's the one the that I couldn't live without/ and so I think about that, then I sort of black out”. Det er ikke poetisk, det er bare så hardt, kaldt og ekte. Og kanskje særlig fordi en låt noen spor tidligere på plata hadde omtalt det å lytte til musikk gjennom hodetelefoner som den kanskje eneste effektive virkelighetsflukten. Andre låter skildrer ikke mishandlingen like direkte, men handler om flukt og frigjørelse, rusmisbruk og substitutter, og enkelte ganger også hint om at sønnen overfører volden han har blitt påført på andre. Det er vanskelig å ikke la seg berøre av sånt.

I tilegg er The Sunset Tree den kanskje best avrundede og gjennomførte Mountain Goats-plata rent musikalsk. Den er et slags kondensat av platene som kom forut og i etterkant. Her er både nærheten og skjørheten fra The Life Of The World To Come og Tallahasse, de varme arrangementene fra Get Lonely og Transcendental Youth, det rocka drivet fra We Shall All Be Healed. Men alle elementene skinner litt sterkere her. Den beste parallelen er kanskje Bob Dylans mesterverk Blood On The Tracks. Både den og The Sunset Tree er i all hovedsak akustiske plater, men med arrangementer så fyldige og rike at de føles som dempede rockeplater. Og begge låter jævlig bra.

The Sunset Tree er rett og slett et mesterverk den også. Dype personlie beretninger med universell gjennomslagskraft, steingode låter, varme arrangementer og en opphavsmann og frontfigur som åpenbart har et brennende behov for å formidle noe så nært, vondt og intenst på en måte som gjør at lytteren kan føle både behovet og påkjenningene. Sånt blir det stor kunst av.

--

Så da er vi tilbake til Beat The Champ – hvor plasserer denne seg inn i fortellingen om 2000-tallet, Mountain Goats og meg selv? Det er litt tidlig å si. Men førsteinntrykket er at den trolig vil snike seg inn på øvre halvdel. Det høres ut som han er i siget nå, John Darnielle. Et konseptalbum om wrestling kan høres ganske corny ut, men resultatet har blitt en nydelig blanding av sentimental mimring om storøyd beundring og en temmelig filosofisk undersøkelse av hva denne sporten-som-egentlig-er-skuespill egentlig forteller om oss mennesker. I intervjuer har Darnielle fortalt om hvordan heltene i ringen ble et substitutt for den helten han manglet på hjemmebane. En erstatning for en omsorgsperson som behandlet ham med alt annet enn omsorg. Blandningen av karakterportretter, humor, alvor og en personlig tangent til Darnielles eget liv lover temmelig godt. Og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med hans fortolkning av wrestling-universet.

Mest av alt jeg er glad for at Mountain Goats gjør 30-åringen nesten like begeistret som 19-åringen ble. At det finnes band og artister som ikke bare holder det gående gjennom ens egne skiftende livsfaser, men som også leverer såpass bra musikk at begeistringen og engasjementet holdes ved like. Dét er langt viktigere enn om Beat The Champ er bra, veldig bra eller fanastisk.

Hvis du er så heldig å ha et Wimp-abonnement, kan du høre en spilleliste med 30 av de beste låtene fra disse platene her: http://wimp.no/playlist/635f0f2b-34ca-4e12-baf8-697454f2d83a  

We make our own moves #14: Our psalms are sing-along-songs - Konsertene

De siste par månedene har jeg gått gjennom plate for plate av Lifter Puller og Hold Steady. Prosjektet ble egentlig avsluttet med omtalen av Teeth Dreams, det så langt siste kapittelet i en fyldig fortelling. Men fortellingen om Hold Steady har aldri vært begrenset til det de har gitt ut på plate – den handler minst like mye om det som har skjedd på scenen i de elleve årene som har gått siden de spilte sin første konsert.

“De er gode på plate, men du må få sett dem live” har blitt en slags klisjé. Ja, faktisk ikke bare en klisjé, men en ytring enkelte leser som et uttrykk for snobberi og elitisme. Da jeg tidligere i påsken tok en (morsom) test på nettet for å se i hvor stor grad jeg er en musikksnobb, dukket en variant av den setningen opp. Det stusset jeg litt over. Det er for meg temmelig åpenbart at noen band har sin styrke på plate, mens andre har sin styrke live, og det har ikke så mye med elitisme eller snobberi å gjøre. En sjelden gang er gode plateartister ubrukelige på en scene, og noe oftere er band som er helt middels på plate, veldig gode live. Men som oftest er det ikke snakk om de store kvalitetsforskjellene, men snarere to forskjellige opplevelser eller utgaver av den samme materien. Og noen ganger er det faktisk mulig å tenke tanken at en som ikke nødvendigvis får et kick av et bands innspilte materiale, kanskje vil sette mer pris på det samme materialet fremført i levende live på en scene. Selv om sjansen for å sette pris på en konsert naturlig nok øker betratkelig om man fra før er glad i de innspilte versjonene av låtene.

Hold Steady har (med rette) blitt trukket frem som et band man bør oppleve live. Med betegnelsen som “Americas #1 bar band” skulle det vel egentlig bare mangle. Deres styrke som live-band ligger ikke i at låtene gjennomgår store endringer, eller at de blir utbrodert eller utvidet med flere instrumenter eller andre musikalske krumspring. Jeg tror heller det handler om en holdning til konserten som sjanger og medium, om energien bandet investerer og om en veldig uttrykt og eksplisitt glede fra bandets side knyttet til det å skape levende musikk i et høyst fysisk møte med fansen. Craig Finn har gjort det til en vane å avslutte konsertene (eller i alle fall innlede siste låt) med en fast rutine (så fast at han de seneste årene har lagt til en “I know I say this every time, but I only say it cause it's true”) som fremført av en annen vokalist fra et annet band kunne fremstått som ganske klein: “There is SO MUCH JOY in what we do up here. I'm glad you are here to share that joy with us”. Men det blir aldri kleint, fordi den halvannen timen med musikk som har ledet opp til denne lille talen, så ettertrykkelig har vist at han oppriktig mener det. Den hjelpeløse dansingen, skrikingen utenfor mikrofonen, et fårete – nesten dumt – glis på kjeften gjennom store deler av konserten; Craig Finn er en vokalist som har det gøy i et band som har det morsomt. Og det gjør i seg selv konsertopplevelsen til noe fint å være med på.

Det er nesten noe gladkristent over hele showet. Og med Hold Steadys temmelig eksplisitte lyriske bånd mellom rock, religion og rus, er kanskje ikke det så rart. Craig Finn fremstår på scenen som en vekkelsespredikant, og han interpellerer sitt publikum som en menighet. Rolige formaninger avløses av roping, skriking og veiving med armene, linjer dedikeres til enkeltpublikummere, understreket av en pekefinger rettet mot vedkommende, og preken avløses av allsang. “Our psalms are sing-along-songs”, synger han i Constructive Summer. I Chicago Seemed Tired Last Night snakkes det om et rockeband som opptrer som misjonærer (“We mix our own mythologies, we push them out through PA systems”), og “the unified scene” som opptrer så promintent i både Sweet Payne og Stay Positive, er definitivt en forsamling som minner om menigheten. Rock'n'roll som frelse er en ganske pompøs idé, men den er temmelig vakker også.

Jeg har hatt gleden av å se Hold Steady live ved flere anledninger. Og med en ny plate og ny turné i vente, tenkte jeg kanskje det kunne være et fint apropos til albumgjennomgangen å ta et tilbakeblikk på konsertopplevelsene også.

---

Hovefestivalen, Arendal, 26. juni 2007Konserten på Hovefestivalen ble på mange måter klimakset i den første fasen av mitt forhold til Hold Steady. Den fant sted nøyaktig seks måneder etter at jeg oppdaget Boys And Girls, og det at Hold Steady ble booket til Hove var en avgjørende årsak til at jeg reiste til Arendal i stedet for Roskilde. Å få sin livedebut med et band på en stor festivalscene, i fullt dagslys klokka 17 på ettermiddagen, er mildt sagt ikke idéelt. Men det ble en stor opplevelse allikevel. Bandet spilte et kompakt set på nøyaktig en time, der de rakk å dra gjennom stort sett samtlige av mine største favoritter fra Separation Sunday og Boys And Girls. Selv på den altfor store scenen så jeg glimt av det jeg skulle få oppleve på nært hold ved senere møter: Energien, spillegleden, ønsket om å knytte reelle og varige bånd mellom band og publikum.

NRK P3TV streamet konserten live, og gjorde den også tilgjengelig på nett i ettertid – dessverre bare for et par ukers tid. Men en snill sjel et sted i verden har åpenbart lagret opptaket, og for noen uker siden dukket det opp igjen på Youtube. Det var mildt sagt morsomt å gjenoppleve hele konserten. Jeg hadde glemt at Franz Nicolay på et tidspunkt satt på scenekanten og spilte munnspill. Og jeg hadde glemt hvor mye Craig Finn snakket og hylte utenfor mikrofonen, hørbart for oss på første rad. Som en kuriositet ble jeg også minnet på hvor opptatt jeg på dette tidspunktet var av å knytte noen fysiske bånd til dette bandet jeg hadde blitt så glad i. For mot slutten av opptaket kan man se en svett og sliten 22-åring henvende seg til vaktene og be dem om å plukke opp noe fra bakken. Et sted i kjelleren min finnes nok fortsatt det jeg ba om: Den brukte tannpirkeren til Franz Nicolay.

End Of The Road Festival, Dorset, 13. september 2009

Det skulle gå over to år til neste gang jeg skulle få se Hold Steady. Det var mest av alt uflaks. Høsten 2008, i etterkant av utgivelsen av Stay Positive, skulle bandet på en lengre Europa-turné. Jeg hadde billetter til konsertene i København og Amsterdam, og så gode mulihgeter for å også se dem i Göteborg. Turneen ble avlyst grunnet Tad Kublers tidligere omtalte helseproblemer. En vanvittig nedtur.

Men det kom nye muligheter. I 2009 ble Hold Steady bekreftet som en slags headliner til den lille End Of The Road-festivalen i England. Så da dro jeg. Nok en festivalkonsert, nok en stor scene med en viss avstand fra første rad (ja, jeg kom meg dit denne gangen også) og frem til scenen, og nok en veldig bra konsert. Jeg husker at jeg allerede nå hadde fått en viss ro på dette med å se Hold Steady live. At det var fint å være der, men at det ikke var livsviktig for meg å være fortapt i musikken gjennom hele konserten. Det illustreres morsomt nok av det enesteklippet fra konserten som ligger på Youtube, et halvannet minutt langt outtake av You Can Make Him Like You. Jeg husker at jeg (lett blasert) tenkte at dette var en låt jeg kunne slappe av litt under, tente meg en røyk, og droppet synging og digging for tre minutter tid. Det er midt hode du ser midt i bildet der.

Til å være en festival-gig var det en lang konsert. Bandet rakk å kjøre gjennom hele 23 låter. Det å spotte ut enkeltlåter man var så heldig å få høre er vel egentlig mer for fans som har sett 200 konserter av et band med en 20 album lang platekarriere. Men jeg fikk også noen sjeldenheter denne kvelden. Både Goin' On A Hike og Separate Vacations var låter som kun ble spilt intensivt en kort periode i 2009, og som aldri har blitt utgitt på noen offisiell utgivelse. Det var stas å få med seg disse. Konserten ble også spesiell på en annen måte. Det var en av de siste bandet gjorde med Franz Nicolay. Senere samme høst annonserte han sin sorti fra bandet.

Melkweg, Amsterdam, 21. juni 2010

Vi spoler ni måneder frem i tid til en konsert som ble en “first” på mange måter for min del. Det var første gangen jeg så Hold Steady uten Franz Nicolay (og for så vidt første gangen jeg så dem med den nye gitaristen Steve Selvidge). Det var første gangen jeg så Hold Steady under tak, på en klubb, uten gjerder og stort avstand mellom band og publikum. Det var første gangen jeg krysset en landegrense for én enkelt konsert. Og det var første gangen jeg dro på en konsert mutters alene, noe som ble hakket mer spesielt enn det kunne ha vært, om forrige punkt ikke var innfridd.

Sånn sett var dette vel så mye en opplevelse som en konsert. Det ga en freidig og fin følelse av at dette var noe man faktisk kunne gjøre; finne en by, finne en konsert, bestille flybilletter og bare reise. Jeg satt i det som begynte å ligne på innspurten av masteroppgaven min, og en utenlandstur for å se verdens beste band var et perfekt avbrekk. Og helt alene var jeg ikke. For første gang fikk jeg både førstehånds kjennskap, og et fysisk møte med folk fra fellesskapet Unified Scene. En nederlender fra forumet fikset billett til meg da det viste seg at man trengte en form for medlemskap for å kjøpe slike, og ytterligere to trivelige US-ere (fra England) hadde tatt turen i ens ærend for konserten, og møtte meg på Melkweg.

Konserten som sådan var fin, men litt preget av at jeg hvilte hodet mot Craig Finns monitor gjennom hele konserten. Jeg husker jeg foretok en kalkuert vurdering om å gi opp litt lydkvalitet for å for første (og hva visste jeg, kanskje eneste) gang å være femten centimeter fra føttene til bandet, og på et glissent Melkweg var det ikke kamp om plassene helt foran. Jeg husker ikke setlista, og den ligger heller ikke på nettet, men jeg tror de åpnet med Sweet Part Of The City, og jeg tipper den var tungt preget av at Heaven Is Whenever hadde kommet ut noen uker i forveien. Det var først og fremst et nær Hold Steady-øyeblikk, og sånn sett var det nydelig. Dessuten skulle det ikke gå lang tid før jeg kunne prioritere nærhet noe ned, og lydkvalitet noe opp...

HMV Forum, London, 22. juni 2010

For bare noen timer senere skulle jeg stå foran en ny scene, i en ny by, i et nytt land, og se Hold Steady en gang til. Turen til Amsterdam var nemlig ikke tur/retur, jeg hadde planlagt såpass godt at jeg visste jeg kunne se dem i London den påfølgende dagen. Etter å ha våknet opp på et skittent Amsterdam-hostel rundt åtte timer etter konsertslutt på Melkweg, tok jeg toget til Schiphol, og reiste videre til England. I London møtte jeg Magnus og Harald, så VM på pub, og pøste i meg temmelig mange øl før jeg og sistnevnte tok turen til HMV Forum.

Det var en fantastisk konsert. HMV Forum var ikke glissent, det var fylt til randen, og stemningen var upåklagelig. For første gang fikk jeg se Hold Steady i et rom der en god del av de som var der var like glad i bandet som meg selv. Dessuten hadde jeg selskap. Harald var kanskje ikke blodfan i det vi gikk inn, men jeg tror han likte seg han også. Heller ikke setlista for denne konserten er å finne på nettet, men jeg husker godt at de spilte Barfruit Blues, og at det var mitt cue til å forlate Harald, og kaste meg inn i mengden tettest på scenen. Det var helt nydelig, bare konfettien manglet.

Og samtidig var det en kuliminasjon av en veldig riktig progresjon. Fra festivaler hjemme til festivaler utenlands til glisne klubbkonserter til klubbkonserter med topp stemning. Det peaka liksom der. Musikken var den samme, og energien fra bandets side var nok heller ikke betraktelig annerledes enn kvelden i forveien. Men hele settingen, følelsen av at det var andre kveld på rad, stemningen i Forum og det at jeg hadde en sidemann å dele den med, gjorde det til en magisk kveld.

Academy, Dublin, 10. februar 2011

Nytt år, nye utenlandsturer. Den korte europaturnéen vinteren 2011 tok ikke turen innom Skandinavia. Da var Dublin et godt alternativ. På denne tiden bodde jeg hjemme hos foreldrene mine, jobbet som timevikar på Statens Kartverk, og fikk svar på temmelig få jobbsøknader. Da føltes det temmelig passende å ta med Arne og Jørgen til Dublin for å drikke øl og se Hold Steady.

Selve konserten har jeg ikke så klare minner fra. Jeg tror ikke det var fordi jeg var så fryktelig full (vi drakk i alle fall noen øl etter konserten også), men snarere fordi jeg følte meg veldig komfortabel med å være til stede i øyeblikket, suge det inn der og da, og kanskje ikke nødvendigvis gjøre så voldsomt mye ut av det etterpå. Jeg hadde blitt litt mer erfaren nå. Det var nok en konsert på lista. Jævlig moro, selvfølgelig, men heller ikke en av disse første gang-greiene.

Jeg tror heller ikke at lyden var helt optimal. Det var høyt og litt tåkete. Men morsomt.

Parkteatret, Oslo, 29. august 2012

Jeg har hatt mange store øyeblikk med Hold Steady, men jeg tror konserten på Parkeatret i 2012 kanskje er det største. Alt passet så perfekt. Det var over halvannet år siden jeg sist så dem. Snakket om et nytt album hadde stilnet. Craig Finn hadde gitt ut et soloalbum. Jeg leste ingenting om noen turné i Europa. Så, ut av det blå, dukket det opp en dato i Oslo. Ikke bare i Oslo, men på fuckings Parkeatret, byens flotteste scene, to minutters gange fra der jeg bodde på tidspunktet. Det var rett og slett perfekt. For første gang kunne jeg varme opp til en Hold Steady-konsert i mitt eget hjem, omgitt av et tjuetalls venner, med musikken på anlegget. Det var en perfekt setting for å gire seg skikkelig opp, og samtidig bevare en slags ro på at dette kom til å bli en bra kveld.

Og det ble en jævlig bra kveld. Parkteatret er rigget på en slik måte at man nesten kan stå på scenen sammen med bandet. Og bandet strålte. Det virket som om de trivdes i Norge (og Craig Finn kunne bekrefte dette da jeg møtte ham et drøyt år senere, helt uten at det hørtes ut som noe han sa om alle steder han hadde spilt), og var klare for å levere en kjempekveld for det lille knippet publikumere som viste klart og tydelig at Hold Steadys ankomst var etterlengtet.

Setlista var nesten perfekt. De startet med Hornets! Hornets!, fortsatt med Girls Like Status, sneiet innom Banging Camp og åpnet ekstranummerne med Positive Jam. Under det andre ekstranummeret (Stay Positive) fikk jeg for første gang gleden av å få pekefingeren rettet mot meg når Finn synger “We couldn't have done this if it wasn't for you, you, you, you”, hvilket der og da føltes temmelig stort (det er ganske stort i ettertid også, det føles bare litt mer pinlig å innrømme det).

Da konserten var over var jeg så svett at det rant av meg, og jeg gikk rett hjem. Ikke lenge etterpå fikk jeg meldinger fra venner om at de hang på Parkeatert og pratet med bandet. Jeg vurderte et øyeblikk å skifte t-skjorte og gå ned igjen, men så la jeg det fra meg. Jeg tenkte at det kom til å bli kleint. Dagen etter angret jeg selvfølgelig. Heldigvis fikk jeg mulihgeten til å gjøre opp for det ved en senere anledning.

---

Seks konserter, alle gode, alle spesielle på sitt vis. Hold Steady er et band som alltid leverer. Noen ganger er det veldig bra, andre ganger er det rett ut fantastisk. Og på et tidspunkt der jeg har slått meg til ro med at mitt forhold til bandet ikke bare er en boblende forelskelse, men en varig kjærlighet, føles det godt bare å treffes enda en gang. For å se at de fortsatt gjør det de gjør best. For å kunne synge med på låtene jeg kan så altfor godt. For å kunne svette ut til sitrende god musikk i halvannen time. Jeg er ikke helspent, på samme måten som før Hove- eller Melkweg-konserten. Men jeg gleder meg voldsomt. For nå er det ikke lenge til neste gang. 5. mai skal jeg se Hold Steady på Bush Hall i London, sammen med kun 300 andre. Jeg tror ikke det blir noen åpenbaring. Men jeg vet at det blir jævlig morsomt.  

We make our own movies #13: The Hold Steady - Teeth Dreams (2014)

Så er vi fremme ved Teeth Dreams. Hold Steadys sjette plate, drøye sju år etter at jeg oppdaget bandet, ti år etter debuten Almost Killed Me og tett på tjue år etter at Lifter Puller oppsto som band. På disse årene har Craig Finn etablert seg som ikke bare en fryktelig god, men også respektert låtskriver. Bandet har tatt sin naturlige plass i historien om amerikansk rock’n’roll. Det illustreres i kraft av at referansene til Hold Steady i omtalen av andre band og artister (Gaslight Anthem, Japandroids, Frank Turner) opptrer vel så hyppig som referansene til eldre band i omtaler av Hold Steady. Det er forskjell på å være inspirert og å inspirere. Og uten at det ene utelukker det andre, er det ingen tvil om at Hold Steady anno 2014 er et band som eksisterer og produserer musikk på egne premisser.

Det har gått nesten fire år siden forrige plate, og mye har endret seg. Franz Nicolays sorti var av den varige sorten. Bandet forsøkte å erstatte ham på turneen som fulgte etter Heaven Is Whenever, der de ikke bare hentet inn en ny mann på tangenter, men også en ekstra gitarist i form av Steve Selvidge. Tangentene forsvant fort ut igjen, men Selvidge har blitt værende, og er tatt opp som et fullverdig medlem av bandet. Ikke bare har han etter sigende utviklet et slags brødreforhold med Tad Kubler (de er født på samme dag, og snakker om det rett som det er), de har også funnet hverandre musikalsk. Selv om jeg rett som det er savner Nicolays trillende pianotoner, har det blitt erstattet av et skamtøft gitarsamspill mellom Kubler/Selvidge. Det er ikke alltid bedre, men det er annerledes – ofte i positiv forstand. Og det forsterker inntrykket av at dette er Hold Steady versjon 2.0. En ny besetning som gir et litt annet inntrykk og en ny innfallsvinkel til materialet.

I tiden som har gått siden forrige plate, har også Craig Finn rukket å slippe et soloalbum. Med tanke på Hold Steadys stabile og høyfrekvente albumutgivelser, var det litt overraskende. I ettertid kan det se ut som det var et bevisst valg for å distansere seg litt fra Hold Steady som konsept. Jeg tror også Kublers nevnte drikkeproblemer spilte inn. I intervjuer gjort forut for albumutgivelsen, virker det som om Kubler var usikker på om Hold Steady i det hele tatt hadde en fremtid. Nå virker bandet imidlertid å ha fått en helt ny energi. Jeg tror Kublers forhold til Selvidge har hjulpet både ham og bandet, og at det samtidig har løftet Craig Finn, som i tillegg til å få en soloplate ut av systemet, vendte tilbake til et band som så mer framover enn bakover.

Teeth Dreams hadde offisiell releasedato 25. mars, men plata var tilgjengelig allerede fredagen i forveien. Jeg har for en gangs skyld møtt utgivelsen med en form for sinnsro. Riktignok har jeg lyttet et par ganger til en nettstream av albumet, og da de to første låtene ble tilgjengeliggjort for noen uker siden, ga jeg dem en god del runder. Men det har også holdt. Det føltes fint å vente til plata var i butikken, til jeg kunne høre den på et fysisk format hjemme i stua. Nå har jeg hatt omkring en uke til å bli kjent med albumet. Og selv om jeg begynner å danne meg et ganske klart bilde av hvordan den lyder, og hvordan den plasserer seg inn i Hold Steady-katalogen, velger jeg å angripe Teeth Dreams på en litt annen måte enn forgjengerne, nemlig låt for låt.

Albumet åpner med I Hope This Whole Thing Didn’t Frighten You, den første låta som ble sluppet på nett tidligere i vinter. Jeg fikk ikke umiddelbart fot. Produksjonen hørtes kald og hard ut, melodien litt for hektisk og følelsesløs, og Craig Finns vokal var kjørt gjennom et merkelig filter. Det hjalp betraktelig å høre låta i noe bedre lydkvalitet. Og nå tenker jeg at det er en ganske tøff rocker, der eventuelle melankolske og sentimentale trekk legges til teksten heller enn til melodien og kompet. Den handler nemlig om en ikke navngitt fyr som tar med seg kjæresten tilbake til hjembyen sin, der han treffer på en del folk han kanskje hadde håpet å unngå. «This is a side of the city I didn’t want you to see/ there’s just these guys that I know, we go back pretty deep», synger Finn i refrenget, og sender tankene i retning av en av de gamle kjenningene fra de foregående platene. En som har streitet seg opp, men som allikevel ikke kan flykte helt. Det er bra punch i låta, men den er ikke blant mine favoritter.

Det er derimot neste låt ut, Spinners. Der åpningssporet var det første som ble lansert som smakebit på plata, var dette nummer to. Og dette er Hold Steady omtrent akkurat slik jeg vil ha dem: Rocka og samtidig følsomme, med melodisk fingerspitzgefühl, en knallgod, tankevekkende og morsom tekst, krydret med noen instrumentale vrier som overrasker og gleder. Faktisk er det kanskje det siste som er det mest påfallende. Spinners er full av de små herlige øyeblikkene (kan man kalle det hooks?) jeg alltid blir glad av å høre. Den lille tonale opptrappingen på gitaren, først hørt på 1:23, og siden flere ganger utover i låta. Måten de bruker pausene på, først før refrenget, og deretter før soloen – som for øvrig er skitbra. Jeg har flere ganger tenkt at det er noe av det beste Kubler har gjort, men har senere forstått at det er Selvidges verk. Det er en solo av den korte og melodiske typen Dinosaur Jr. er så gode på å levere. Og det er favorittsoloene mine. Låta er velsignet med et nydelig mellomparti (før pausen før soloen), og sånn for øvrig med et deilig driv. Enkel og allikevel stor poprock. Og teksten? I velkjent Hold Steady-land, om ei dame, om musikk, om det å gå ut og drikke seg full, om det å gi seg hen til byen og nattelivet – alt sammen formidlet på et like sårt som triumferende og håpefullt vis. Rock’n’roll redemption i sin reneste form.

Tredjesporet The Only Thing er blant låtene som har blitt spilt en god stund live, da under navnet Teeth Dreams – og det er altså her platetittelen er hentet fra. Den fremstår som en manifestasjon av angstanfallene Craig Finn har fortalt han fikk etter at moren hans døde i fjor, og som resulterte i drømmer om tenner som faller ut, et kjent fenomen i drømmeforskning og psykologi. Men det er også en låt om ei dame som minner mistenkelig om Holly – og en historie som like gjerne kunne vært fortalt av Gideon som av noen andre. Referansene til Separation Sunday, Sequestered In Memphis og til og med Lifter Puller-universet er mange. Musikalsk er den mer beslektet med Frighten… enn med Spinners. Det er en hektisk, engstelig nerve i låta, understøttet av noen oppstykkende temposkifter. Til tross for dette er det en ganske klassisk rockelåt, kanskje litt for klassisk og/eller lite egenartet for min del. Jeg digger det murrende orgelet som lurer i bakgrunnen på refrenget, og det er mye fint gitararbeid. Men låta føles også litt emosjonelt uforløst.

Men så tar det seg betraktelig opp. Det er ikke vanlig for Hold Steady å levere en ballade allerede på det fjerde sporet – det er som regel spor fem som har vært holdt av til den første pustepausen. Men når de først gjør det tidlig, gjør de det til gjengjeld så jævlig godt. The Ambassador er kanskje den mest gjennomførte, stilrene og treffsikre balladen bandet noen gang har gitt ut. Tempoet, kombinert med et utrolig velspilt og smakfullt arrangement, gjør det hele så varmt, romantisk og rørende. Hør bare på hvordan gitarene kommer inn som fløyel i refrengene. Eller hvor slepent de gjør det når de først strammer til skrustikka noe midt i låta Det er en form for eleganse her som Hold Steady tradisjonelt har vært et stykke unna å oppnå. Teksten er en direkte oppfølger til Sweet Payne på debutplata, og handler følgelig om Gideon som vender tilbake – «you came back to us/ in South Minneapolis». Noen av linjene er tuftet på så subtile referanser til de eldre tekstene at jeg får frysninger. Et høydepunkt, ikke bare på Teeth Dreams, men i Hold Steady-katalogen sett under ett.

Rock’n’roll-bandet gjenoppstår for fullt på On With The Business, med en ny hardtslående rocker med mer attityde enn hjerte. Teksten er blant de kuleste Finn har levert siden Separation Sunday (og han har selv sagt at dette er den av de nye han er mest fornøyd med), og han leverer den over et komp som har tatt tempoet bittelitt ned fra åpningssporet. Låta fremstår allikevel som hardere. Det kan være måten Finn synger på (her er det nærmere den gamle snakkingen enn noe annet sted på plata), det kan være det tørre, kantete kompet i versene. Refrengene lyder egentlig ganske åpne og dynamiske, men melodilinja er allikevel mer i det tøffere, hardere landskapet. Til tross for flere fine elementer, treffer låta mer hjerne enn hjerte. Kanskje den funker best live?

Big Cig åpner med det som høres ut som en modifisert utgave av introen på Navy Sheets. Men det er en langt, langt bedre låt, som innleder en av de fineste triplene på plata. Versene er fortsatt i kult/tøft-land, men etter et drøyt minutt kommer et skifte i tone og stemning som låta kler uendelig godt. Gitarduoen Kulber/Selvidge bytter ut det stramme riffoppsettet med en nydelig melodifigur som åpner opp refrenget og gjør det til ett av platas beste. Det sender tankene både til Sequestered In Memphis og Our Whole Lives, og er rett og slett et fryktelig bra rockerefreng. Teksten er av det mindre viktige slaget, om ei dame som røyer 120mm-sigaretter (som jeg bare må anta er enda lengre varianter av de idiotiske Marlboro 100s, som det hende vi røykte da vi var 17), og som følgelig ser ut som en idiot. Det ligger også noen undertoner her, om forfengelighet, selvrepresentasjon og måter middelaldrende mennesker omgås på. «It’s not love, it’s not even a crush, that’s fine, I mostly dig her and her big cig».

Big Cig følges av det som i mine ører hadde vært det mest åpenbare singelvalget fra Teeth Dreams, den elegante og velskrevne Wait A While. Den føyer seg inn i en tradisjon av låter som Massive Nights, Magazines og Hurricane J som gjennomført gode midtempo-låter med hitpotensiale i pop-land. Kvaliteten på de nevnte låtene er variabel, men det er litt underordnet: Poenget er at rockebandet Hold Steady har disse låtene i seg, at de på hvert album spiller inn minst én av dem, og fremfører dem skamløst på konsert etter konsert. Teksten kan leses som en oppfølger til nevnte Hurricane J, eller mer generelt, som nok et kapittel der kloke onkel Craig gir gode råd til jenter som i oppmerksomhetens rus er i ferd med å ta noen valg de kanskje vil angre på. Det handler om gutter, jenter og ulike grader av lyst, begjær og… «sadness».

Den Selvidge-forfattede Runner’s High avslutter trippelen av knallgode midtempo-låter. Som Big Cig hviler låta på ett enkelt (godt) riff av klassisk format. I refrenget pøses det på med et par gitarer til, men uten at låta kveles av det. Bortsett fra Craig Finns vokal, som er begravd altfor lavt i mixen, er det en balansert og stilig låt. Ikke blant dem som blir stående igjen som klassikere eller trekkes frem som høydepunkter på setlistene, men snarer som bunnsolide låter som driver et godt album videre.

På platas nest siste spor tas tempoet helt ned igjen. Ikke bare det, bandet strippes også ned til sitt enkleste. Almost Everything er en oppsiktsvekkende god ballade, så ren, skjør og trist, sågar med en intens nerve som murrer under overflaten.Det er en låt det krever stor tålmodighet å dvele ved rett etter et albumslipp, men jeg føler meg trygg på at den vil stå igjen som en av Teeth Dreams’ aller beste spor. «Yeah, there are nights I get terrified, I know that you’re terrifed too», synger (ja, synger!) Finn på en måte han aldri før har gjort. Dette er rett og slett en god vokalprestasjon, som topper en fra før nydelig låt. Når han i tillegg synger om savn, angst, frykt og forspilte muligheter, blir det stor kunst. Jeg lurer på hva det er som skiller en ordinær nedpå-låt fra en virkelig stor nedpå-låt. Jeg klarer ikke finne ut av det, men jeg vet at dette treffer meg midt i hjertet.

Som vanlig rundes en Hold Steady-plate av med en stor, episk låt. Men Oaks er verken en ny Resurrection eller en ny Slapped Actress. Den har kanskje mest til felles med A Slight Discomfort – men først og fremst opererer den på egne premisser. Det er kanskje den mørkeste, mest subtile, mest tåkete låta bandet har spilt inn. Og jeg tror fortsatt jeg trenger litt tid på å dykke helt ned i den. «Keep the speed steady, hold the wheel straight», maner Finn, til dels oppgitt, til dels tryglende. Det er noe som står på spill her, det handler trolig om rus, og det handler fort om et lys som brenner i begge ender. Kubler har fortalt at han jobbet veldig lenge med melodien, og at det hadde å gjøre med følelsen av at dette kanskje var den siste plata han lagde sammen med Finn. Han ville de skulle avslutte på stort vis. Og det er en storhet her, men den er ikke av det overtydelige slaget. Låta sleper seg av gårde, tung og klam, den vekker mer ubehag enn velbehag. Men på en ganske god måte. Som sagt: Jeg tror ikke jeg kan bedømme Oaks helt enda. Men det er en spennende og – i Hold Steady-sammenehng – dristig måte å avslutte en plate på.

I tillegg til disse låtene er det sluppet til sammen tre bonuslåter. En av dem, Saddle Shoes, er også blitt viet plass på vinylutgaven av albumet, på samme måte som Ask Her For Adderall på Stay Positive. Det er en av de morsomste (og på mange måter, kuleste) låtene fra denne batchen. Enda kulere, og enda bedre – så bra at den definitivt burde vært med på plata – er Records And Tapes. Nydelige referanser til fortellingen om Holly, en deilig laidback og samtidig passiv-aggressiv Finn-vokal i versene, en skamtøff melodi. Den tredje låta, Look Alive, har flere fans på nettet ytret at er den beste av de tre, en låt som kommer rett ut av Separation Sunday, en klassisk Hold Steady-låt. Jeg ser ikke helt det. Jeg synes det er en litt rotete og litt masete greie. I mine ører er det en typisk b-side, og jeg kan fint forstå hvorfor den ble utelatt fra det orignale albumet.

Så hva skal man konkludere med? Er det for tidlig å konkludere? Både ja og nei. Jeg føler meg ganske trygg på å slå fast at Hold Steady har levert et veldig godt album. Det er – i likhet med de to forrige platene – ikke helt der oppe blant det beste de har gjort, men det er bra og vel så det. Jeg liker at de har funnet sin form med den nye besetningen. De høres ut som et band som er veldig trygge på det de driver med, selv når de tar noen avstikkere fra den opprinnelige formelen. Og Teeth Dreams er på alle måter en plate som lyder gjennomført, både i stil, sound og innrettning på låtene. Ikke alt treffer like godt, slik det kanskje heller ikke trenger å gjøre den første uka. Men det er tendenser i samtlige låter. Og høydepunktene, de er virkelig store. Ikke bare er det store, de er litt utradisjonelle. For meg er det veldig uvanlig at de roligste låtene er de som fremstår som de beste. Sammen med Spinners, er The Ambassador og Almost Everything klare favoritter for mitt vedkommende. Det kan ha noe med mangelen på Den Virkelig Store Rockelåta – men jeg helle mer mot at finessen og elegansen bandet åpenbart har opparbeidet seg, gir utslag i enda mer treffende og spissede ballader.

Først og fremst er jeg veldig glad for å ha fått nytt Hold Steady-materiale på bordet. Og at det resulterer i en turné som på ett eller annet tidspunkt finner veien til Europa. Jeg er glad for at historien om bandet har fått et nytt kapittel, at katalogen å velge fra når de entrer scenen er enda større enn sist gang. Og jeg føler en trygghet og en glede over at selv om et nytt Hold Steady-album ikke slår meg rett i bakken ved første gjennomspilling, sitter jeg allikevel igjen med en varm følelse av glede over at de i det hele tatt er her. Jeg har forstått at jeg passerte punktet der jeg objektivt og kjølig vurderte en Hold Steady-plates kvaliteter for mange år siden. Nå handler det vel så mye om å vedlikeholde og videreføre et kjærlighetsforhold. Teeth Dreams varsler en ny vår. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

We make our own movies #12: Alt det andre...: The Hold Steady (2003-2014)

Det er på sin plass med et lite oppsamlingsheat for Hold Steady-materiale også. Der det var ganske enkelt å oppsummere Lifter Puller på denne måten, er det mer trøblete med avleggeren. Hold Steady har foreløpig ikke kommet med noen samleplater, verken best of-plater eller b-sider/rarities-samlinger. De har til gjengjeld gitt ut et par EP-er og et livealbum på fysisk format (i tillegg til en rekke live-utgivelser kun tilgjengelig på digitalt format), og har en etterhvert ganske lang liste over b-sider, låter gitt ut på et soundtrack eller i andre sammenhenger.

Jeg innser at en gjennomgang av dette materialet er for spesielt interesserte. Men om man liker Hold Steady (og det gjetter jeg på at du gjør hvis du først har klikket deg inn på denne posten), er det verdt å merke seg at det finnes noen skjulte skatter som enten er gjemt bort på baksiden av en syvtommer eller på et soundtrack du trolig aldri ellers ville sjekket ut. En god del av disse låtene er heller ikke tilgjengelig på Spotify eller Wimp, og således ikke noe man snubler over om man scroller seg gjennom materialet på streamingtjenestene.

Dette er derfor å regne som en rough guide til Hold Steadys produksjon utover studioplatene.

Live: A Positive Rage/Live at Fingerprints/Taped Show Archive

Jeg har vært inne på det et par ganger tidligere: Hold Steady er et makeløst liveband. Å omtale konserter som et religiøst møte mellom den ekstatiske pastoren på alteret, og den entusiastiske menigheten nede på gulvet er kanskje en klisjé, men jeg har aldri sett floskelen komme til live på samme måte som under Hold Steady-konserter. Samtidig er det ikke til å underslå at opplevelsen, det å faktisk være der, er temmelig mye større enn å høre den gjengitt på plate. Jeg var glad da Hold Steady i 2009 slapp livealbumet A Positive Rage. Det var en fin mulighet til å høre et opptak av en av disse seremoniene, sågar på en plate som var mixet og mastret, og derfor trolig hadde brukbar lyd. Og det ble en fin utgivelse. Spilt inn på tampen av Boys And Girls In America-turneen, med noen smakebiter av hva som skulle komme på Stay Positive og et fint utvalg av låter. Et flott dokument av en turné som var magisk for alle oss som fikk oppleve deler av den. Men på plate føles det unektelig litt blasst. Lyden er overførbar, men varmen, svetten, spyttet, alkoholen, det kommer liksom ikke med. Derfor er det sjelden jeg drar frem igjen A Positive Rage i dag.

Da søker jeg heller til det rikholdige Taped Show Archive, som en kjernekar av en ildsjel holder ved like. Her kan man finne en rekke bootleg-opptak av Hold Steady-konserter. Og selv om man vel skal være godt over gjennomsnittlig glad i bandet for å bruke en time eller to på liveopptak i høyst varierende lydkvalitet, er det mye fint å finne for den interesserte.

Skulle man ikke få nok av både offisielle og uoffisielle opptak av Hold Steady i all sin konsertprakt, finnes det også en rekke akustiske opptakk å oppdrive. Hold Steady har bemerkelsesverdig ofte gjort akustiske minikonserter, ofte i forbindelse med promotering av nye plater, showcases eller signeringsrunder i platebutikker. Sistnevnte er festet til fysisk format på EP-en Live at Fingerprints, som både finnes som en enkeltstående utgivelse, og som følger med som bonusdisk på deluxe-utgaven av Boys And Girls In America. Selv om en akustisk utgave av Hold Steady naturligvis ikke kan måle seg med den elektriske maskinen av et liveband de er på sitt beste, har de også laget noen veldig fine akustiske versjoner av flere av låtene sine. Og de er – igjen, om du er over gjennomsnittlig interessert – verdt å høre.

B-sider/bonusspor

Man skulle tro at det godt inn på 2000-tallet var mulig å tilby lyttere over hele verden de samme låtene – om ikke annet enn digitalt via det vi kjenner som Internett. Men slik er det altså ikke. Derfor er det en rekke Hold Steady-låter som kun er tilgjengelig på de australske utgavene av platene. Både Almost Killed Me og Boys And Girls In America kom ut i egen australsk utgave med en serie ekstraspor. Noen av dem er tilgjengelige på iTunes, andre som b-sider på vinylsingler og noen ikke i det hele tatt.

Flere av b-sidene til Almost Killed Me er jævlig gode. Særlig Hot Fries, en låt som kunne passet godt inn på Separation Sunday (ikke minst tekstmessig), er et funn. Også You Gotta Dance (With Who You Came To The Dance With) er knallgod. Den har kanskje mer til felles med både soundet og tematikken på Boys And Girls enn noe annet, og forsterker inntrykket av Craig Finn som et låtskriver som tenkte stort og bredt allerede fra starten av. Milkcrate Mosh er heller ingen dårlig låt. Det var for øvrig den første syvtommeren Hold Steady ga ut, i et håndnummerert opplag på 500. Jeg er ganske fornøyd med at den står i hylla mi.

Bonussporene til Boys And Girls In America er kanskje enda bedre. Minst to av låtene – Girls Like Status og Arms And Hearts – står ikke det grann tilbake fra materialet på selve albumet. Girls Like Status er en lystig, munnspilltung og feiende flott poplåt om damer, biler og dop. Den har også noen ubetalelige referanser til Mountain Goats og Dillinger Four. Arms And Hearts hører tematisk hjemme i Separation Sunday-universet, og er en slags melankolsk hymne om død og gjenoppstandelse. Avslutningen, der hele bandet kommer inn og pøser på med gitarer, er enorm. Jeg har aldri vært så heldig å se denne live, men de som har fått den midt i trynet på konsert, forteller at det er noe av det fineste de har opplevd.

I forbindelse med Stay Positive fortsatte bandet trenden med å spe på originalplata med et knippe ekstralåter. Én av disse, Ask Her For Adderall, er på vinylutgaven blandet inn i den originale tracklista, mens den ikke er å finne på CD-utgaven. Der kunne man imidlertid finne den som én av tre låter (sammen med Cheyenne Sunrise og Two-Handed Handshake) pakket sammen på ett langt spor mot slutten av plata. I tillegg ble to låter fra Stay Positive-innspillingene sluppet som digitale bonusspor til A Positive Rage. Det dreier seg om 40 Bucks og Spectres. Av disse fem låtene, er Ask Her For Adderall den soleklart beste. Jeg setter den ofte i sammenheng med Girls Like Status. Begge er låter som på mange vis er bedre enn mesteparten av albumet de kunne vært plassert på, men samtidig hører jeg at de er valgt bort til fordel for låter som er temmelig like. Kanskje bandet tenkte det ville bli for mye av det gode – men jeg er ikke helt enig i hvilke låter som fikk bli med til plate, og hvilke som ble henvis til bonussporstatus. De resterende fire låtene er gode alle sammen, og går fint inn i Hold Steady-katalogen, både musikalsk og tematisk.

Heaven Is Whenever-innspillingene resulterte bare i to slike bonusspor, nemlig Touchless og Ascension Blues. Sistnevnte er – som tittelen antyder – en slags oppfølger til Arms And Hearts. Touchless er på sin side det fremste eksempelet på gitarist Tad Kublers erklærte kjærlighet til Oasis. Her har han lånt mer enn litt fra 1995-singelen Some Might Say. Teksten handler om turnélivet, om det man må anta er innpåslitne fans, og hvor matt man kan bli av å våkne opp på en turnébuss på nok et nytt sted.

I tillegg genererte nok innspillingsperioden mellom Stay Positive og Heaven Is Whenever noen låter til. Låter som Goin' On A Hike, Separate Vacations og Ballad Of The Midnight Hauler ble spilt side om side med låter som We Can Get Togehter og Our Whole Lives i løpet av 2009. Jeg var så heldig å få høre to av disse på End Of The Road-festivalen i England, september 2009. Noen studioinnspilling av låtene har imidlertid aldri sett dagens lys. Og ingen ser ut til å vite om låtene bare ble testet ut live, eller om det finnes innspillinger av disse et sted. I så fall skulle det vært bra stas å høre dem.

De siste tilskuddene til dette sidesporet av bandets katalog er de tre bonussporene som er sluppet i forbindelse med den nyeste plata, Teeth Dreams. Men dem tror jeg kanskje jeg skal si mer om i omtalen av akkurat den plata.

Soundtrack/hyllestplater/annet

En tredje kategori med ikke-albumrelatert materiale er den drøye håndfullen med låter Hold Steady har levert til filmer, serier eller hyllestplater. To av disse låtene handler om baseball – både Don't Call Them Twinkies og Take Me Out To The Ballgame er Hold Steady-originaler spilt inn til spesfikke arrangementer eller tilstelinger. Og begge er å finne digitalt på nettet.

Når det gjelder TV/film, er kanskje Game of Thrones-låta The Bear And The Maiden Fear den mest kjente. Den er (etter hva jeg har skjønt) basert på forfatterens originaltekst, men det er Hold Steady som har laget musikken. Det morsomme er at låta ikke bare dukker opp som en fullelektrisk innspilling som a) avslutter en av GoT-episodene, og b) ble utgitt som b-siden på en syvtommer til Record Store Day i 2013, men også fremføres i selve GoT-epiosden. Flere ganger kan man høre drikkfeldige bønder og krigere i Westeroes synge låta. A-siden til nevnte syvtommer inneholder forresten nok et spor som nok stammer fra tiden forut for Heaven Is Whenever, nemlig den spøkelsesaktige og temmelig tøffe Criminal Fingers. Der blir vi introdusert for en karakter som ikke dukker opp noe annet sted i Hold Steady-universet, en litt lyssky fyr ved navn Walter.

Ja, og forresten, når vi snakker om TV (og apropos bildet som ledsager denne posten): Jeg vet ikke helt hvajeg skal si om dette, du må nesten se og høre det med egne øyne/ører.

Hold Steady bidro også til soundtracket til den fantastiske Bob Dylan-filmen I'm Not There, der de covret Can You Please Crawl Out Your Window. På omtrent samme tid bidro de også på samleplaten War Child: Heroes, der Bruce Springsteen hadde håndplukket Hold Steady til å gjøre en versjon av Atlantic City.

Og når vi snakker om coverlåter: I januar i år slapp bandet også EP-en RAGS. Det var en del av et veledighetsprosjekt til støtte for langvarig fan Mike Van Jura. Konseptet var at hvert bandmedlem valgte seg ut en låt, bandet covret låtene og samlet dem på en EP som ble solgt til inntekt for Van Juras etterlatte. EP-en ble sluppet digitalt tidligere i år, og kommer litt senere i år på vinyl til dem som bidro til prosjektet.

--

Det har lenge vært et ønske fra den harde kjernen i fanbasen å få gitt ut mye av dette materialet samlet på fysisk format. Først og fremst fordi det hadde blitt en jævlig bra utgivelse, men også fordi tilgjengeligheten på en del av disse låtene er heller lav. Jeg krysser også fingrene for en slik utgivelse. For selv om Hold Steady er et band som stort sett makter å sette sammen gode album, er det ingen tvil om at det finnes mye gull under overflaten også.

NESTE: The Hold Steady – Teeth Dreams (2014)

Heller enn å lenke til hver enkelt låt nevnt i denne gjennomgangen, poster jeg Youtube-videoer av noen høydepunkter:

We make our own movies #11: The Hold Steady - Heaven Is Whenever (2010)

Rockehistorien er full av fortellinger om konflikter mellom bandmedlemmer, personlige kriser og samarbeidsproblemer. Gitarister forlater ett band og går inn i et annet, vokalister dør og bandet fortsetter ufortrødent videre, band splittes, noen går solo, andre går hjem. Hold Steady er blant de snilleste gutta i klassen. De er et solid band med voksne mennesker, der alle hadde passert 30 da debutplata kom ut. Derfor har vel også de største skandalene uteblitt. Men helt rosenrødt har det ikke vært. Og mellom Stay Positive og Heaven Is Whenever skjedde det to ting som i høyeste grad preger bandet slik vi kjenner det i dag. 

For det første forsvant Franz Nicolay. Jeg har ikke skrevet så mye om ham som jeg burde i de foregående omtalene, men det hersker liten tvil om at han var en særdeles viktig brikke i den utgaven av Hold Steady som slo gjennom og nådde ut til... nåvel, ikke massene, men til en god del folk. Som pianist/keyboardist var han en stor bidragsyter til soundet som fikk anmeldere til å trekke sammenligninger mellom Hold Steady og The E-Street Band. Han fylte ut det beintøffe gitarsoundet med nydelige pianofigurer og varmt orgelspill som ikke bare krydret låtene, men som ved flere tilfeller utgjorde låtene melodiske hjerte. Men han var også en strålende backup-vokalist. Ofte på plate, men særlig live. Det er ingen enkel oppgave å kjøre harmonier med Craig Finn, som snakker eller skriker like ofte som han synger. Men Nicolays dramatiske og lyse røst fungerte som en rød løper for Finns rabling, og gjorde soundet mer spiselig, mer tilgjengelig. Til slutt (og dette er ofte underkjent, selv av ganske engajserte fans) bidro han på låtskriversiden. Han er kredittert som en av tre låtskrivere på åtte av låtene på gjennombruddsplata Boys And Girls In America, og knallgode Hold Steady-låter som Party Pit og Yeah Sapphire er utelukkende kredittert Finn/Nicolay. Med det vi ellers vet om låtskriverprosessen i Hold Steady – der Kubler gjerne skriver melodiene, mens Finn tar seg av teksten – er det grunn til å tro at Nicolay alene står for det musikalske på disse låtene. 

Et bandmedlem kan forsvinne på så mange måter, og Nicolays sorti så ikke ut til å være av den dramatiske sorten. Men ikke lenge etter at nyheten var ute, gjorde han et intervju med Paste Magazine som – gitt at han bare måneder før lot til å være et dedikert og lykkelig medlem av bandet – hintet til at det hadde vært noen indre spenninger:

"In The Hold Steady, I was kind of a fox in a hedgehog band. The Isaiah Berlin thing about the hedgehogs who have one defining idea and the foxes who have a lot of different ideas. So this is going to let me indulge a lot of those different ideas. They have their one big idea—making literate, wordy lyrics over big anthemic rock—and the last two records were about as good as I felt like I could do with that idea.”

Kanskje ikke den saftigste kritikken man kan komme med, men i mine ører var Nicolays lille stikk av det i overkant syrlige slaget. Å lage “literate, wordy lyrics over big anthemic rock” er jo ikke galt i seg selv. Men det ligger liksom et implisitt “bare” der. Én stor idé, men ikke noe mer. Verken vilje eller evne til utvikling eller fremskritt. Og altså ikke et kollektiv der Franz Nicolay følte han kunne oppnå eller utrette noe mer.

Den andre hendelsen som markerer et skille i Hold Steadys virke, fikk jeg selv føle på kroppen høsten 2008. Bandet hadde planlagt en lengre Europa-turné som blant annet stakk innom Oslo, flere steder i Sverige, København og Amsterdam. Jeg hadde billetter til de to siste konsertene, og ambisjoner om å få med meg en av de resterende også. Kort tid før den skulle rulles i gang, ble hele turnéen avlyst. Årsaken var at gitarist Tad Kubler hadde fått bukspyttkjertelbetennelse. En kombinasjon av Google og sunn fornuft ledet til konklusjonen om at dette trolig var et resultat av temmelig tett drikking. Og følgene av dette ble at Kubler måtte legge flaska på hylla og bli, om ikke totalavholds, så i alle fall temmelig mye mer moderat i inntaket enn hva han tidligere hadde vært. I flere intervjuer i tiden som fulgte, snakket Kubler om hvordan det å vende seg av med drikkingen påvirket kjemien internt i bandet. De andre fortsatte festingen, mens han måtte holde seg på matta. Det skapte en avstand, og forandret hvordan Kubler tenkte på, og laget musikk. Alkohol ble erstattet av pot-røyking, og kveldene ute med bandkompisene ble erstattet av, ja, hvem vet. (Et lite sidespor, som har lite med Heaven Is Whenever å gjøre: I intervjuer gjort forut for den nyeste plata, har både Kubler og Finn vært oppsiktsvekkende åpne på selv om de på noen områder føler seg som brødre, bandkompiser gjennom snart tjue år, tilbringer de fryktelig lite tid sammen. Og Kubler har indikert en irritasjon over manglende anerkjennelse, samt snakket om hvordan han en lang stund trodde han og Finn hadde laget sin siste plate sammen. Sånt gjør nesten litt vondt å lese for en blodfan). Det synes i alle fall klart at Kubler hadde drukket mer en godt var, og at til tross for at ingen andre i bandet bekjente seg til avholdsbevegelsen, tok han det alltid litt lenger enn de andre. Jeg kan forestille meg at frustrasjonen over dette tiltok i styrke når en hel Europa-turné røk på grunn av uvanen. 

Disse to hendelsene – Nicolays sorti (og begrunnelsen for den) og Kublers drikkeproblem og sykehusinnleggelse – er kanskje ikke spesielt viktige i seg selv. Men jeg tror de er viktige årsaker til at Heaven Is Whenever av svært mange blir oppfattet som Hold Steadys a) annerledes-album, plata der de tilsynelatende tok et steg i en annen retning enn tidligere, og b) svakeste, mest ujevne plate. Jeg er ikke helt enig i noen av delene.

For å ta det andre først: Jeg tror jeg setter mer pris på Heaven Is Whenever enn Stay Positive. For meg er det et mer gjennomført, strømlinjeformet og fullendt album. Og jeg synes ikke det er spesielt ujevnt heller. Man kan kanskje si at det ikke er jevnt på et like høyt nivå som de tre første platene, men der Stay Positive hadde et par låter som brøt med soundet og formelen, og heller ikke var spesielt bra, høres samtlige låter på Heaven Is Whenever veldig ut som Hold Steady-låter. Og annerledesalbumet? Nei, jeg synes egentlig ikke det heller. For selv om den skiller seg fra de fire første platene i kraft av å være produsert på et langt mer polert og tettpakket vis, høres det ut som – gitt at stilendringen var bevisst – som en (eller bør jeg heller si én, som i én av flere mulige) forlengelse av det de allerede la opp til på Separation Sunday, via Boys And Girls og Stay Positive. De kunne gjerne ha valgt en annen vei også. Men å gå i retning av det mer poppa, det mer produserte, var verken mer eller mindre overraskende eller annerledes enn hva andre stilutviklinger ville ha vært.

De to eneste låtene som skiller seg fra det man kunne forvente fra Hold Steady, er åpnings- og avslutningssporet. Plata åpner med Sweet Part Of The City, en dempa og støvete låt med minst én fot i country&western-land, og med en nydelig bottleneck-gitar som det mest fremtredende instrumentet. Der de foregående platene hadde åpnet med store rockelåter, ble Heaven Is Whenever innledet på høyst tilbakelent vis. Og til tross for at det er en helvetes bra låt, en type låt jeg personlig gjerne ser at Hold Steady gjør flere av, er det forståelig at det ble oppfattet som et brudd med resten av katalogen. Avslutningssporet skiller seg først og fremst ut i form av å være så usigelig bekmørkt. Jeg vet jeg snakket mye om de mørke undertonene på Stay Positive, men her tas det helt ut. Det Dylanske dommedagspianoet som hjemsøker lytteren fra dypet av lydbildet, de tørre men dramatiske trommene, den dystre melodien – her er det svart. Måten Finn leverer tekstene på, og ikke minst temaene som snirkler seg gjennom teksten (ederkopper, blodsugere, falske forsikringer om at alt vil gå bra, mennesker som sier de ikke er redd for å dø, men som åpenbart er det allikevel), bygger opp under inntrykket, før den storslagne avslutningen vanskelig kan tolkes som noe annet enten en overdose eller et selvmord. Jeg klarer fortsatt ikke bestemme meg for om jeg synes låta er vanvittig tøff, eller bare trist. 

Mellom disse to på alle måter særegne låtene, leverer Hold Steady omtrent som de pleier – om enn et lite hakk blekere enn hva man har vent seg til på dette tidspunktet. Ta en låt som Soft In The Center, for eksempel. Omtrent så Hold Steady man får det. Punchy gitarer, et refreng med en melankolsk grunntone og en tekst som leverer kvikk og ledig livsvisdom på en kul måte. Men det låter bittelitt uinspirert. Barely Breathing er litt på samme måte, og jeg pleier å sammenligne den med Cattle And The Creeping Things fra Separation Sunday. Der sistnevnte er en frenetisk og hektisk berg-og-dalbane gjennom livet til mennesker hvis hjerter står i brann, er Barely Breathing – både i tekst, melodi og utførelse – litt eldre, litt mer satt og litt mer ferdig. Det låter jævlig bra, men nerven og den altomfattende desperasjonen som gjennomsyrer låtene fra de første platene er ikke til stede. Noen ganger er jo dette en fordel også. We Can Get Togheter er en på alle måter nydelig ballade, en type låt jeg ikke tror bandet hadde hatt roen eller tryggheten til å lage på noen av de foregående platene. Andre Hold Steady-ballader er både bedre og sterkere, rent følelsmessig, men We Can Get Togheter har i det minste en stemning som ikke er duplisert noe sted. 

Men selv om deler av materialet er et lite hakk under parti, treffer de også midt i blinken ved et par anledninger. Det skal mye til for å dytte Our Whole Lives ut av min topp 10-liste over beste enkeltlåter, og selv om Rock Problems kan beskyldes for å være både simpel og i overkant Cheap Trick-refererende, synes jeg det er en befriende ren og enkel rockelåt av ypperste merke. Og til tross for at jeg fikk førstesingelen Hurricane J langt opp i halsen ved første gjennomhøring, har jeg i ettertid satt veldig pris på den steintøffe bridgen og de nedstrippede versene, som har en deilig 70-talls MOR-feeling ved seg. Og den er skambra når de spiller den live – da er ikke de på plate i overkant prosesserte koringene der som et enerverende element. The Weekenders er også en sterk låt. Jeg sitter med en følelse av at det først og fremst er det, en sterk låt, ikke nødvendigvis en sterk Hold Steady-låt. Det er noe rock by numbers over den, akkurat som låta er litt for perfekt satt sammen til at jeg tror fullt og helt på den. Den redder seg først og fremst inn gjennom teksten, som åpenbart er en fortsettelse/et supplement til beretningen om gutten, jenta og veddeløpshesten på Chips Ahoy!.

Apropos tekstene: Jeg har ved et par anledninger brukt kommentarfeltet under anmeldelser på å forsvare Craig Finn mot beskyldninger om uoppfinnsomhet og latskap. Det er nemlig to måter å forstå hans endeløse rekke av referanser på kryss og tvers av egne låter og album. Som nettopp latskap og uoppfinnsomhet, eller som det radikalt motsatte, som et bevisst og reflektert forhold til egne tekster, til hva de betyr og hvordan de forholder seg til omverdenen og lytterne. Jeg er ganske overbevist om at Craig Finn kunne skrevet gode tekster uten disse referansene. Og så lenge de dukker opp som nettopp det – referanser, i motsetning til rene gjentakelser – mener jeg det viser en viss poetisk og (ikke minst!) narrativ fingerspissfølelse heller enn det motsatte.

Jeg nevner det her fordi Heaven Is Whenver er sterkt preget av denne intertekstuelle refereringen, kanskje mer enn de foregående platene. Jeg skjønner at noen synes det er teit og kjedelig. For min del er det en viktig årsak til at jeg vender tilbake til plata så ofte som jeg gjør. I tillegg sitter jeg med en følelse av at Heaven Is Whenever, på det tekstlige planet, har mest til felles med Boys And Girls, mens Separation Sunday og Stay Positive på sin side deler noen karakteristikker. Begge de to sistnevnte platene forholder seg til et mer eller mindre kronologisk plot, der en rekke karakterer begår handlinger som får konsekvenser som igjen ligger til grunn for låtene som omhandler hendelser på et senere tidspunkt i narrativet. Boys And Girls og Heaven Is Whenever er på sin side mer situasjonsbaserte, der hver enkelt låt er som en novelle som tegner et bilde av en hendelse eller en følelse. Forskjellen er at der Boys And Girls først og fremst tar utgangspunkt i festene drevet av ungdommelig overmot, følger Heaven Is Whenever opp sporet fra Stay Positive, og ser det hele litt mer i retrospekt, fra et annet fortellerståsted. Det er kanskje her fortelleren Craig Finn er tettest på å bikke over i det vi kan kalle mimring. Kanskje det også bidrar til at enkelte – til tross for det polerte og moderne soundet – føler dette er en plate som er litt satt og lite fremoverrettet i tonen.

Bandet selv har uttalt seg i retning av at Heaven Is Whenever var et lite feilskjær. En litt vanskelig plate, spilt inn på et tidspunkt der momentumet var over, der glorien hadde falmet noe. Men til tross for en god del innvendinger, liker jeg Heaven Is Whenever veldig godt. Det var plata der jeg slo meg endelig til ro med at jeg elsker Hold Steady, og at selv om de leverer plater som ikke endrer livet mitt den første gangen jeg hører dem, er de et trygt og fryktelig godt band jeg er glad for å ha i livet mitt. Heaven Is Whenever funker bra på den måten. Den fremviser alle Hold Steadys styrker som band, selv når presentasjonen mest av alt minner om hvordan de er i stand til å gjøre det enda bedre. Og den forteller noe om at selv på litt lavt gir, er bandet i stand til å levere noen fulltreffere som går rett inn i kanonen. For en plate som i ettertid har blitt et symbol på øyeblikket der idéstrømmen stopper opp, hvor gitaristen drikker seg syk og hvor pianisten finner seg noe annet å gjøre, er ikke det så aller verst.  

NESTE: Liveplater, EP-er +++: Alt det andre fra Hold Steady

We make our own movies #10: The Hold Steady - Stay Positive (2008)

Der Boys And Girls In America var den første Hold Steady-plata jeg hørte, var Stay Postive den første nye utgivelsen jeg fikk oppleve som fullblods fan. Stay Positive kom ut sommeren 2008, halvannet år etter at jeg oppdaget bandet og ett år etter at jeg så dem live for første gang. I løpet av disse atten månedene rakk forventningene til en ny plateutgivelse å bygge seg opp til voldsomme høyder. Jeg registrerte meg på bandets forum, lette opp b-sider og liveopptak og leste det jeg kom over. Og det er noe spesielt med den første utgivelsen etter man har forstått hvor glad man er i et gitt band. Man rekker liksom å bygge seg opp et eierskap til bandet, som ikke bare resulterer i forventninger, men også visse krav. Jeg hadde investert så mye tid og penger i bandet at jeg følte jeg kunne kreve et album av en viss standard.

Infridde Hold Steady? Ja og nei. Både da den kom ut, og særlig i ettertid, er det en plate som gir meg veldig blandede følelser. På den ene side var det en nedtur etter Boys And Girls In America. På noen områder en litt blekere kopi av sin forgjenger, på andre et brudd med det foregående, til svært vekslende suksess. Samtidig er det jo en bra plate. Flere av låtene er av typen jeg jubler for å få live, andre representerer noe annerledes, et lite friskt skifte fra det som hadde kommet tidligere. Da jeg oppsummerte plateåret 2008 på denne bloggen, ranket jeg Stay Positive som årets nest beste plate. Jeg synes fortsatt den står til en sterk femmer på terningen, eller en nier på en titrinnsskala. Så, joda, dette er bra greier. Men det er allikevel kanskje den mest sprikende, minst engasjerende og dermed også den svakeste Hold Steady-plata. Uten at det på noen som helst måte betyr at den ikke er temmelig god.

Det er noen trekk ved den som markerer et klart brudd med de tre foregående utgivelsene. For det første er den langt mørkere – både i tone og tekst. Hold Steady hadde flørtet med mørket tidligere også. Rusavhengigheten og dødsfallet på Separation Sunday var ikke akkurat av det lyste slaget, Almost Killed Me bærer på noen ganske skrekkelige scener fra et liv i undergrunnen, mens den omtalte sentimentaliteten i Boys And Girls heller ikke er lystige saker. Men på Stay Positive antar de mørkere sidene en annen dysterhet. Der Craig Finn to år før kunne beskrive en overdose i humoristiske, nesten romantiske vendinger på en låt som Chillout Tent, er forholdet til rus nå både tristere og sårere. Lord, I'm Discouraged skildrer det hele fra en mors perspektiv (“I bought back the jewelry she sold”), mens Joke About Jamaica forteller historien om hvor uendelig trist det ser ut når det som en gang var ungdommelig festing, har glitt over i middelaldrende og sliten avhengighet. Og der hvor Separation Sunday behandlet et annet dystert tema – døden – på et tegneserieaktig og mytisk vis (med mer vekt på lykken over gjenoppstandelsen), er både One For TheCutters og Both Crosses bekmørke, realistiske og skitne beskrivelser av ikke bare død, men også av drap. Dette betyr ikke at Stay Positive er en gjennomgående mørk plate (og det skal jeg komme tilbake til siden), men det er en tendens til at når deprimerende temaene omtales, er det i en langt mørkere tone enn tidligere.

Et annet trekk ved Stay Positive er at den handler om aldring, samt at den er langt mer selvbiografisk enn noen av de tidligere platene. Og dette henger sammen. Mange av låtene til Hold Steady er skrevet i jeg-form, uten at man umiddelbart tenker at Craig Finn synger om seg selv. Det gjør det langt oftere her. Tittelsporet handler åpenbart om Craig Finn så vel som Hold Steady som band: “The kids at our shows will have kids of their own, the sing-along-songs will be our scriptures”. Finn reflekterer over at han og bandet blir eldre, men går også langt i å hevde at de sannelig har oppnådd mye også – der han på førsteplata drømte om en “unified scene”, har det nå blitt en realitet. Det er dette som ligger i låtas og platas tittel også. En oppfordring til hele scenen, alle invovlerte, om å holde på troen og se fremover. “We gotta stay positive” bør ikke forstås som en gladkristen oppfordring til at alle skal smile så bredt som mulig, men snarere som en avgrensning mot alternativet – destruktivtet og negativitet. Hold Steadys forestilling om konsertsalen som en saliggjørende menighet er vaksinasjonen mot det.

En kombinert omtale av aldring og Hold Steadys varemerke som leverandør av nesten-religiøse allsanger, dukker også opp på det glitrende åpningssporet ConstructiveSummer. “Our psalms are sing-along-songs”, synger Finn allerede i førsteverset, før han i låtas avsluttende preken sier: “Getting older makes it harder to remember/ we are our only saviours/ we're gonna build something this summer”. Vi-et i denne linja kan bety både Hold Steady som band og den bredere forståelsen av Hold Steady. Finn har for vane å avslutte konsertene med å peke på en rekke publikumere, og anonnsere at alle som er her, “all of us, we're The Hold Steady”. Fansen er med, de er en del av vi-et, av “the unified scene”, og presten på scenen forenes med menigheten sin gjennom salmer av allsang. Et tredje eksempel på den selvbiografiske vinkelen er avslutningssporet Slapped Actress. Hele låta kan leses som et bilde der konserten og musikken er filmen, mens bandet er regissørene. “We're the directors/ our hands will hold steady (...) man, we make our own movies” - det er noe frigjørende i dette, en beskjed om at bandet har funnet sin plass, gjør sin greie, og at de trives godt med det. Så mens Craig Finn reflekterer over egen aldring, adresserer han en rekke observasjoner på vegne av bandet – hvem de er, hvor de hører hjemme, hva de driver med. Slikt var det lite av på Boys And Girls In America.

For det tredje er dette en musikalsk mer søkende plate. One For The Cutters innledes av en underlig harpsichord, Navy Sheets skjemmes av en enda merkeligere synth (og denne må du til Spotify eller Wimp for å høre, for jeg finner bare live-versjonen på nettet) , mens Both Crosses er en uvanlig støvete og western-preget Hold Steady-låt, helakustisk med en banjo (signert J. Mascis, av alle) prominent i lydbildet. Ingen av disse vriene er i seg selv oppsiktsvekkende, men de kommer såpass ofte, og er såpass langt unna et ellers ganske stringent Hold Steady-sound at det ender opp med å prege albumet – noen på godt, andre mest på vondt. Jeg kommer aldri til å skjønne hva de tenkte på da de spilte inn Navy Sheets. Noe av mørket beskrevet et stykke lenger opp er også synlig i det musikalske og melodiske. Jeg har ikke musikkfaglig kompetanse til å fastslå hva som foregår, men akkordene virker dystrere og mer urovekkende. One For The Cutters er et godt eksempel her også, det samme er versene i Joke About Jamaica og store deler av Slapped Actress. Noen av disse uventede grepene funker riktig så bra.

Men når alt dette er sagt, er det også verdt å understreke det som kanskje er opplagt: Dette er uten tvil en Hold Steady-plate. Og den inneholder noen umiskjennelige og klassiske Hold Steady-elementer. Det nevnte åpningssporet Constructive Summer er både så Hold Steady som du får det, og samtidig en av de beste låtene de noen gang har laget. Med en råere og mer punka energi enn noen gang tidligere, forener de det nydelige pianoet, de knusende gitarene og Craig Finns cocktail av rockehistorie og religion. Magazines er en annen låt som spiller på kjente strenger. Den er både lys og lett, og selv om jeg synes den er temmelig kjedelig, er det lett å kjenne igjen bandet. Yeah Sapphire er en personlig favoritt som dessverre konsekvent blir oversett live. For meg er den Stay Positives tilsvar til Party Pit på Boys And Girls; en poppa, pianodrevet og bittersøt midtempolåt med en noen hakk mer intens og desperat/lykkelig avslutning (og med et solid nikk tilbake til katalogen med linja “after you left it was a bit sketchy mess, it almost killed me”). Også balladene er av kjent sort. Lord, I'm Discouraged dukker opp på samme sted på plata som First Night på Boys And Girls. Men her snakker vi ikke bare ballade, vi snakker vaskekte power-ballade. En på alle måter storslagen låt blir toppa av en solo som like gjerne kunne vært signert Bon Jovi som Replacements eller Hüsker Dü. Og til slutt, Sequestered In Memphis, som er en typisk Hold Steady-låt i både stil og tone. For meg er den på grensen til for tydelig – i det grad det gir noen mening. Jeg får litt følelsen av et band som har fått i oppdrag å skrive en klassisk Hold Steady-låt, og som treffer veldig bra – bortsett fra at sluttresultatet mangler noe av spissheten og nerven originalen har på sitt beste.

Stay Positive kobler seg også tettere til resten av katalogen i kraft av å være plata der intertekstuelle referanser på tvers av platene gjør seg særlig gjeldende. De tre foregående platene hadde så visst referert til hverandre, men her er det enda flere hint og nikk til låter, linjer og karakterer. Og Stay Positive er faktisk (i alle fall tilsynelatende) enda mer knyttet til plottet på Separation Sunday enn hva Boys And Girls var. Det er verken mulig eller oppnåelig å sortere hendelsene spredd utover platene i noen kronologisk rekkefølge, men det er mye som tyder på at drapet (eller er det drapene i flertall?) som skildres på Stay Positive, er knyttet til ulumskhetene på Separation Sunday. Heller ikke her blir Holly, Gideon eller Charlemagne nevnt ved navn, men det gir lave odds om man gjetter på at de er tilstede – direkte, eller indirekte – i One For The Cutters, Yeah Sapphire eller Both Crosses. Noen hevder at alt som skjer på Stay Positive, skjer midt inne i Separation Sunday. Som om dette er et kapittel som ble revet ut av boka. Jeg tror ikke fortellingen Craig Finn fortalte (eller fortsatt forteller, det gjenstår å se) er så lineær, ei heller at historien er ferdigskrevet eller -tenkt. Og det er jo noe av moroa også: Å forsøke å trekke trådene sammen, samtidig som man fyller inn de blanke sidene med egne antagelser. Det handler egentlig ikke om den endelige destinasjonen, men om reisen dit.

Så hva er Stay Positive, sett under ett? For meg er det en god – en veldig god – plate, som allikevel ikke helt kan måle seg med den fantastiske trippelen som kom forut for den. Det er en plate der Hold Steady prøver og feiler, prøver og treffer og gjør noe av det de gjør aller best like godt som de pleier. Først og fremst er det kanskje lyden av et band som fikk en (relativt sett) voldsom suksess, og som i likhet med mange andre band sliter litt med å foredle den i noe som både er nytt og gjenkjennelig. Men som også leverer noen aldeles glitrende øyeblikk på veien. Stay Positive har en naturlig og viktig plass i Hold Steady-katalogen. Den bidrar med kontekst og perspektiver til det resterende materialet, og er i seg selv god uten å være fantastisk. I lys av en ellers helt fantastisk katalog, er det helt greit.

NESTE: The Hold Steady – Heaven Is Whenever (2010)