We make our own movies #13: The Hold Steady - Teeth Dreams (2014)

Så er vi fremme ved Teeth Dreams. Hold Steadys sjette plate, drøye sju år etter at jeg oppdaget bandet, ti år etter debuten Almost Killed Me og tett på tjue år etter at Lifter Puller oppsto som band. På disse årene har Craig Finn etablert seg som ikke bare en fryktelig god, men også respektert låtskriver. Bandet har tatt sin naturlige plass i historien om amerikansk rock’n’roll. Det illustreres i kraft av at referansene til Hold Steady i omtalen av andre band og artister (Gaslight Anthem, Japandroids, Frank Turner) opptrer vel så hyppig som referansene til eldre band i omtaler av Hold Steady. Det er forskjell på å være inspirert og å inspirere. Og uten at det ene utelukker det andre, er det ingen tvil om at Hold Steady anno 2014 er et band som eksisterer og produserer musikk på egne premisser.

Det har gått nesten fire år siden forrige plate, og mye har endret seg. Franz Nicolays sorti var av den varige sorten. Bandet forsøkte å erstatte ham på turneen som fulgte etter Heaven Is Whenever, der de ikke bare hentet inn en ny mann på tangenter, men også en ekstra gitarist i form av Steve Selvidge. Tangentene forsvant fort ut igjen, men Selvidge har blitt værende, og er tatt opp som et fullverdig medlem av bandet. Ikke bare har han etter sigende utviklet et slags brødreforhold med Tad Kubler (de er født på samme dag, og snakker om det rett som det er), de har også funnet hverandre musikalsk. Selv om jeg rett som det er savner Nicolays trillende pianotoner, har det blitt erstattet av et skamtøft gitarsamspill mellom Kubler/Selvidge. Det er ikke alltid bedre, men det er annerledes – ofte i positiv forstand. Og det forsterker inntrykket av at dette er Hold Steady versjon 2.0. En ny besetning som gir et litt annet inntrykk og en ny innfallsvinkel til materialet.

I tiden som har gått siden forrige plate, har også Craig Finn rukket å slippe et soloalbum. Med tanke på Hold Steadys stabile og høyfrekvente albumutgivelser, var det litt overraskende. I ettertid kan det se ut som det var et bevisst valg for å distansere seg litt fra Hold Steady som konsept. Jeg tror også Kublers nevnte drikkeproblemer spilte inn. I intervjuer gjort forut for albumutgivelsen, virker det som om Kubler var usikker på om Hold Steady i det hele tatt hadde en fremtid. Nå virker bandet imidlertid å ha fått en helt ny energi. Jeg tror Kublers forhold til Selvidge har hjulpet både ham og bandet, og at det samtidig har løftet Craig Finn, som i tillegg til å få en soloplate ut av systemet, vendte tilbake til et band som så mer framover enn bakover.

Teeth Dreams hadde offisiell releasedato 25. mars, men plata var tilgjengelig allerede fredagen i forveien. Jeg har for en gangs skyld møtt utgivelsen med en form for sinnsro. Riktignok har jeg lyttet et par ganger til en nettstream av albumet, og da de to første låtene ble tilgjengeliggjort for noen uker siden, ga jeg dem en god del runder. Men det har også holdt. Det føltes fint å vente til plata var i butikken, til jeg kunne høre den på et fysisk format hjemme i stua. Nå har jeg hatt omkring en uke til å bli kjent med albumet. Og selv om jeg begynner å danne meg et ganske klart bilde av hvordan den lyder, og hvordan den plasserer seg inn i Hold Steady-katalogen, velger jeg å angripe Teeth Dreams på en litt annen måte enn forgjengerne, nemlig låt for låt.

Albumet åpner med I Hope This Whole Thing Didn’t Frighten You, den første låta som ble sluppet på nett tidligere i vinter. Jeg fikk ikke umiddelbart fot. Produksjonen hørtes kald og hard ut, melodien litt for hektisk og følelsesløs, og Craig Finns vokal var kjørt gjennom et merkelig filter. Det hjalp betraktelig å høre låta i noe bedre lydkvalitet. Og nå tenker jeg at det er en ganske tøff rocker, der eventuelle melankolske og sentimentale trekk legges til teksten heller enn til melodien og kompet. Den handler nemlig om en ikke navngitt fyr som tar med seg kjæresten tilbake til hjembyen sin, der han treffer på en del folk han kanskje hadde håpet å unngå. «This is a side of the city I didn’t want you to see/ there’s just these guys that I know, we go back pretty deep», synger Finn i refrenget, og sender tankene i retning av en av de gamle kjenningene fra de foregående platene. En som har streitet seg opp, men som allikevel ikke kan flykte helt. Det er bra punch i låta, men den er ikke blant mine favoritter.

Det er derimot neste låt ut, Spinners. Der åpningssporet var det første som ble lansert som smakebit på plata, var dette nummer to. Og dette er Hold Steady omtrent akkurat slik jeg vil ha dem: Rocka og samtidig følsomme, med melodisk fingerspitzgefühl, en knallgod, tankevekkende og morsom tekst, krydret med noen instrumentale vrier som overrasker og gleder. Faktisk er det kanskje det siste som er det mest påfallende. Spinners er full av de små herlige øyeblikkene (kan man kalle det hooks?) jeg alltid blir glad av å høre. Den lille tonale opptrappingen på gitaren, først hørt på 1:23, og siden flere ganger utover i låta. Måten de bruker pausene på, først før refrenget, og deretter før soloen – som for øvrig er skitbra. Jeg har flere ganger tenkt at det er noe av det beste Kubler har gjort, men har senere forstått at det er Selvidges verk. Det er en solo av den korte og melodiske typen Dinosaur Jr. er så gode på å levere. Og det er favorittsoloene mine. Låta er velsignet med et nydelig mellomparti (før pausen før soloen), og sånn for øvrig med et deilig driv. Enkel og allikevel stor poprock. Og teksten? I velkjent Hold Steady-land, om ei dame, om musikk, om det å gå ut og drikke seg full, om det å gi seg hen til byen og nattelivet – alt sammen formidlet på et like sårt som triumferende og håpefullt vis. Rock’n’roll redemption i sin reneste form.

Tredjesporet The Only Thing er blant låtene som har blitt spilt en god stund live, da under navnet Teeth Dreams – og det er altså her platetittelen er hentet fra. Den fremstår som en manifestasjon av angstanfallene Craig Finn har fortalt han fikk etter at moren hans døde i fjor, og som resulterte i drømmer om tenner som faller ut, et kjent fenomen i drømmeforskning og psykologi. Men det er også en låt om ei dame som minner mistenkelig om Holly – og en historie som like gjerne kunne vært fortalt av Gideon som av noen andre. Referansene til Separation Sunday, Sequestered In Memphis og til og med Lifter Puller-universet er mange. Musikalsk er den mer beslektet med Frighten… enn med Spinners. Det er en hektisk, engstelig nerve i låta, understøttet av noen oppstykkende temposkifter. Til tross for dette er det en ganske klassisk rockelåt, kanskje litt for klassisk og/eller lite egenartet for min del. Jeg digger det murrende orgelet som lurer i bakgrunnen på refrenget, og det er mye fint gitararbeid. Men låta føles også litt emosjonelt uforløst.

Men så tar det seg betraktelig opp. Det er ikke vanlig for Hold Steady å levere en ballade allerede på det fjerde sporet – det er som regel spor fem som har vært holdt av til den første pustepausen. Men når de først gjør det tidlig, gjør de det til gjengjeld så jævlig godt. The Ambassador er kanskje den mest gjennomførte, stilrene og treffsikre balladen bandet noen gang har gitt ut. Tempoet, kombinert med et utrolig velspilt og smakfullt arrangement, gjør det hele så varmt, romantisk og rørende. Hør bare på hvordan gitarene kommer inn som fløyel i refrengene. Eller hvor slepent de gjør det når de først strammer til skrustikka noe midt i låta Det er en form for eleganse her som Hold Steady tradisjonelt har vært et stykke unna å oppnå. Teksten er en direkte oppfølger til Sweet Payne på debutplata, og handler følgelig om Gideon som vender tilbake – «you came back to us/ in South Minneapolis». Noen av linjene er tuftet på så subtile referanser til de eldre tekstene at jeg får frysninger. Et høydepunkt, ikke bare på Teeth Dreams, men i Hold Steady-katalogen sett under ett.

Rock’n’roll-bandet gjenoppstår for fullt på On With The Business, med en ny hardtslående rocker med mer attityde enn hjerte. Teksten er blant de kuleste Finn har levert siden Separation Sunday (og han har selv sagt at dette er den av de nye han er mest fornøyd med), og han leverer den over et komp som har tatt tempoet bittelitt ned fra åpningssporet. Låta fremstår allikevel som hardere. Det kan være måten Finn synger på (her er det nærmere den gamle snakkingen enn noe annet sted på plata), det kan være det tørre, kantete kompet i versene. Refrengene lyder egentlig ganske åpne og dynamiske, men melodilinja er allikevel mer i det tøffere, hardere landskapet. Til tross for flere fine elementer, treffer låta mer hjerne enn hjerte. Kanskje den funker best live?

Big Cig åpner med det som høres ut som en modifisert utgave av introen på Navy Sheets. Men det er en langt, langt bedre låt, som innleder en av de fineste triplene på plata. Versene er fortsatt i kult/tøft-land, men etter et drøyt minutt kommer et skifte i tone og stemning som låta kler uendelig godt. Gitarduoen Kulber/Selvidge bytter ut det stramme riffoppsettet med en nydelig melodifigur som åpner opp refrenget og gjør det til ett av platas beste. Det sender tankene både til Sequestered In Memphis og Our Whole Lives, og er rett og slett et fryktelig bra rockerefreng. Teksten er av det mindre viktige slaget, om ei dame som røyer 120mm-sigaretter (som jeg bare må anta er enda lengre varianter av de idiotiske Marlboro 100s, som det hende vi røykte da vi var 17), og som følgelig ser ut som en idiot. Det ligger også noen undertoner her, om forfengelighet, selvrepresentasjon og måter middelaldrende mennesker omgås på. «It’s not love, it’s not even a crush, that’s fine, I mostly dig her and her big cig».

Big Cig følges av det som i mine ører hadde vært det mest åpenbare singelvalget fra Teeth Dreams, den elegante og velskrevne Wait A While. Den føyer seg inn i en tradisjon av låter som Massive Nights, Magazines og Hurricane J som gjennomført gode midtempo-låter med hitpotensiale i pop-land. Kvaliteten på de nevnte låtene er variabel, men det er litt underordnet: Poenget er at rockebandet Hold Steady har disse låtene i seg, at de på hvert album spiller inn minst én av dem, og fremfører dem skamløst på konsert etter konsert. Teksten kan leses som en oppfølger til nevnte Hurricane J, eller mer generelt, som nok et kapittel der kloke onkel Craig gir gode råd til jenter som i oppmerksomhetens rus er i ferd med å ta noen valg de kanskje vil angre på. Det handler om gutter, jenter og ulike grader av lyst, begjær og… «sadness».

Den Selvidge-forfattede Runner’s High avslutter trippelen av knallgode midtempo-låter. Som Big Cig hviler låta på ett enkelt (godt) riff av klassisk format. I refrenget pøses det på med et par gitarer til, men uten at låta kveles av det. Bortsett fra Craig Finns vokal, som er begravd altfor lavt i mixen, er det en balansert og stilig låt. Ikke blant dem som blir stående igjen som klassikere eller trekkes frem som høydepunkter på setlistene, men snarer som bunnsolide låter som driver et godt album videre.

På platas nest siste spor tas tempoet helt ned igjen. Ikke bare det, bandet strippes også ned til sitt enkleste. Almost Everything er en oppsiktsvekkende god ballade, så ren, skjør og trist, sågar med en intens nerve som murrer under overflaten.Det er en låt det krever stor tålmodighet å dvele ved rett etter et albumslipp, men jeg føler meg trygg på at den vil stå igjen som en av Teeth Dreams’ aller beste spor. «Yeah, there are nights I get terrified, I know that you’re terrifed too», synger (ja, synger!) Finn på en måte han aldri før har gjort. Dette er rett og slett en god vokalprestasjon, som topper en fra før nydelig låt. Når han i tillegg synger om savn, angst, frykt og forspilte muligheter, blir det stor kunst. Jeg lurer på hva det er som skiller en ordinær nedpå-låt fra en virkelig stor nedpå-låt. Jeg klarer ikke finne ut av det, men jeg vet at dette treffer meg midt i hjertet.

Som vanlig rundes en Hold Steady-plate av med en stor, episk låt. Men Oaks er verken en ny Resurrection eller en ny Slapped Actress. Den har kanskje mest til felles med A Slight Discomfort – men først og fremst opererer den på egne premisser. Det er kanskje den mørkeste, mest subtile, mest tåkete låta bandet har spilt inn. Og jeg tror fortsatt jeg trenger litt tid på å dykke helt ned i den. «Keep the speed steady, hold the wheel straight», maner Finn, til dels oppgitt, til dels tryglende. Det er noe som står på spill her, det handler trolig om rus, og det handler fort om et lys som brenner i begge ender. Kubler har fortalt at han jobbet veldig lenge med melodien, og at det hadde å gjøre med følelsen av at dette kanskje var den siste plata han lagde sammen med Finn. Han ville de skulle avslutte på stort vis. Og det er en storhet her, men den er ikke av det overtydelige slaget. Låta sleper seg av gårde, tung og klam, den vekker mer ubehag enn velbehag. Men på en ganske god måte. Som sagt: Jeg tror ikke jeg kan bedømme Oaks helt enda. Men det er en spennende og – i Hold Steady-sammenehng – dristig måte å avslutte en plate på.

I tillegg til disse låtene er det sluppet til sammen tre bonuslåter. En av dem, Saddle Shoes, er også blitt viet plass på vinylutgaven av albumet, på samme måte som Ask Her For Adderall på Stay Positive. Det er en av de morsomste (og på mange måter, kuleste) låtene fra denne batchen. Enda kulere, og enda bedre – så bra at den definitivt burde vært med på plata – er Records And Tapes. Nydelige referanser til fortellingen om Holly, en deilig laidback og samtidig passiv-aggressiv Finn-vokal i versene, en skamtøff melodi. Den tredje låta, Look Alive, har flere fans på nettet ytret at er den beste av de tre, en låt som kommer rett ut av Separation Sunday, en klassisk Hold Steady-låt. Jeg ser ikke helt det. Jeg synes det er en litt rotete og litt masete greie. I mine ører er det en typisk b-side, og jeg kan fint forstå hvorfor den ble utelatt fra det orignale albumet.

Så hva skal man konkludere med? Er det for tidlig å konkludere? Både ja og nei. Jeg føler meg ganske trygg på å slå fast at Hold Steady har levert et veldig godt album. Det er – i likhet med de to forrige platene – ikke helt der oppe blant det beste de har gjort, men det er bra og vel så det. Jeg liker at de har funnet sin form med den nye besetningen. De høres ut som et band som er veldig trygge på det de driver med, selv når de tar noen avstikkere fra den opprinnelige formelen. Og Teeth Dreams er på alle måter en plate som lyder gjennomført, både i stil, sound og innrettning på låtene. Ikke alt treffer like godt, slik det kanskje heller ikke trenger å gjøre den første uka. Men det er tendenser i samtlige låter. Og høydepunktene, de er virkelig store. Ikke bare er det store, de er litt utradisjonelle. For meg er det veldig uvanlig at de roligste låtene er de som fremstår som de beste. Sammen med Spinners, er The Ambassador og Almost Everything klare favoritter for mitt vedkommende. Det kan ha noe med mangelen på Den Virkelig Store Rockelåta – men jeg helle mer mot at finessen og elegansen bandet åpenbart har opparbeidet seg, gir utslag i enda mer treffende og spissede ballader.

Først og fremst er jeg veldig glad for å ha fått nytt Hold Steady-materiale på bordet. Og at det resulterer i en turné som på ett eller annet tidspunkt finner veien til Europa. Jeg er glad for at historien om bandet har fått et nytt kapittel, at katalogen å velge fra når de entrer scenen er enda større enn sist gang. Og jeg føler en trygghet og en glede over at selv om et nytt Hold Steady-album ikke slår meg rett i bakken ved første gjennomspilling, sitter jeg allikevel igjen med en varm følelse av glede over at de i det hele tatt er her. Jeg har forstått at jeg passerte punktet der jeg objektivt og kjølig vurderte en Hold Steady-plates kvaliteter for mange år siden. Nå handler det vel så mye om å vedlikeholde og videreføre et kjærlighetsforhold. Teeth Dreams varsler en ny vår. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

We make our own movies #12: Alt det andre...: The Hold Steady (2003-2014)

Det er på sin plass med et lite oppsamlingsheat for Hold Steady-materiale også. Der det var ganske enkelt å oppsummere Lifter Puller på denne måten, er det mer trøblete med avleggeren. Hold Steady har foreløpig ikke kommet med noen samleplater, verken best of-plater eller b-sider/rarities-samlinger. De har til gjengjeld gitt ut et par EP-er og et livealbum på fysisk format (i tillegg til en rekke live-utgivelser kun tilgjengelig på digitalt format), og har en etterhvert ganske lang liste over b-sider, låter gitt ut på et soundtrack eller i andre sammenhenger.

Jeg innser at en gjennomgang av dette materialet er for spesielt interesserte. Men om man liker Hold Steady (og det gjetter jeg på at du gjør hvis du først har klikket deg inn på denne posten), er det verdt å merke seg at det finnes noen skjulte skatter som enten er gjemt bort på baksiden av en syvtommer eller på et soundtrack du trolig aldri ellers ville sjekket ut. En god del av disse låtene er heller ikke tilgjengelig på Spotify eller Wimp, og således ikke noe man snubler over om man scroller seg gjennom materialet på streamingtjenestene.

Dette er derfor å regne som en rough guide til Hold Steadys produksjon utover studioplatene.

Live: A Positive Rage/Live at Fingerprints/Taped Show Archive

Jeg har vært inne på det et par ganger tidligere: Hold Steady er et makeløst liveband. Å omtale konserter som et religiøst møte mellom den ekstatiske pastoren på alteret, og den entusiastiske menigheten nede på gulvet er kanskje en klisjé, men jeg har aldri sett floskelen komme til live på samme måte som under Hold Steady-konserter. Samtidig er det ikke til å underslå at opplevelsen, det å faktisk være der, er temmelig mye større enn å høre den gjengitt på plate. Jeg var glad da Hold Steady i 2009 slapp livealbumet A Positive Rage. Det var en fin mulighet til å høre et opptak av en av disse seremoniene, sågar på en plate som var mixet og mastret, og derfor trolig hadde brukbar lyd. Og det ble en fin utgivelse. Spilt inn på tampen av Boys And Girls In America-turneen, med noen smakebiter av hva som skulle komme på Stay Positive og et fint utvalg av låter. Et flott dokument av en turné som var magisk for alle oss som fikk oppleve deler av den. Men på plate føles det unektelig litt blasst. Lyden er overførbar, men varmen, svetten, spyttet, alkoholen, det kommer liksom ikke med. Derfor er det sjelden jeg drar frem igjen A Positive Rage i dag.

Da søker jeg heller til det rikholdige Taped Show Archive, som en kjernekar av en ildsjel holder ved like. Her kan man finne en rekke bootleg-opptak av Hold Steady-konserter. Og selv om man vel skal være godt over gjennomsnittlig glad i bandet for å bruke en time eller to på liveopptak i høyst varierende lydkvalitet, er det mye fint å finne for den interesserte.

Skulle man ikke få nok av både offisielle og uoffisielle opptak av Hold Steady i all sin konsertprakt, finnes det også en rekke akustiske opptakk å oppdrive. Hold Steady har bemerkelsesverdig ofte gjort akustiske minikonserter, ofte i forbindelse med promotering av nye plater, showcases eller signeringsrunder i platebutikker. Sistnevnte er festet til fysisk format på EP-en Live at Fingerprints, som både finnes som en enkeltstående utgivelse, og som følger med som bonusdisk på deluxe-utgaven av Boys And Girls In America. Selv om en akustisk utgave av Hold Steady naturligvis ikke kan måle seg med den elektriske maskinen av et liveband de er på sitt beste, har de også laget noen veldig fine akustiske versjoner av flere av låtene sine. Og de er – igjen, om du er over gjennomsnittlig interessert – verdt å høre.

B-sider/bonusspor

Man skulle tro at det godt inn på 2000-tallet var mulig å tilby lyttere over hele verden de samme låtene – om ikke annet enn digitalt via det vi kjenner som Internett. Men slik er det altså ikke. Derfor er det en rekke Hold Steady-låter som kun er tilgjengelig på de australske utgavene av platene. Både Almost Killed Me og Boys And Girls In America kom ut i egen australsk utgave med en serie ekstraspor. Noen av dem er tilgjengelige på iTunes, andre som b-sider på vinylsingler og noen ikke i det hele tatt.

Flere av b-sidene til Almost Killed Me er jævlig gode. Særlig Hot Fries, en låt som kunne passet godt inn på Separation Sunday (ikke minst tekstmessig), er et funn. Også You Gotta Dance (With Who You Came To The Dance With) er knallgod. Den har kanskje mer til felles med både soundet og tematikken på Boys And Girls enn noe annet, og forsterker inntrykket av Craig Finn som et låtskriver som tenkte stort og bredt allerede fra starten av. Milkcrate Mosh er heller ingen dårlig låt. Det var for øvrig den første syvtommeren Hold Steady ga ut, i et håndnummerert opplag på 500. Jeg er ganske fornøyd med at den står i hylla mi.

Bonussporene til Boys And Girls In America er kanskje enda bedre. Minst to av låtene – Girls Like Status og Arms And Hearts – står ikke det grann tilbake fra materialet på selve albumet. Girls Like Status er en lystig, munnspilltung og feiende flott poplåt om damer, biler og dop. Den har også noen ubetalelige referanser til Mountain Goats og Dillinger Four. Arms And Hearts hører tematisk hjemme i Separation Sunday-universet, og er en slags melankolsk hymne om død og gjenoppstandelse. Avslutningen, der hele bandet kommer inn og pøser på med gitarer, er enorm. Jeg har aldri vært så heldig å se denne live, men de som har fått den midt i trynet på konsert, forteller at det er noe av det fineste de har opplevd.

I forbindelse med Stay Positive fortsatte bandet trenden med å spe på originalplata med et knippe ekstralåter. Én av disse, Ask Her For Adderall, er på vinylutgaven blandet inn i den originale tracklista, mens den ikke er å finne på CD-utgaven. Der kunne man imidlertid finne den som én av tre låter (sammen med Cheyenne Sunrise og Two-Handed Handshake) pakket sammen på ett langt spor mot slutten av plata. I tillegg ble to låter fra Stay Positive-innspillingene sluppet som digitale bonusspor til A Positive Rage. Det dreier seg om 40 Bucks og Spectres. Av disse fem låtene, er Ask Her For Adderall den soleklart beste. Jeg setter den ofte i sammenheng med Girls Like Status. Begge er låter som på mange vis er bedre enn mesteparten av albumet de kunne vært plassert på, men samtidig hører jeg at de er valgt bort til fordel for låter som er temmelig like. Kanskje bandet tenkte det ville bli for mye av det gode – men jeg er ikke helt enig i hvilke låter som fikk bli med til plate, og hvilke som ble henvis til bonussporstatus. De resterende fire låtene er gode alle sammen, og går fint inn i Hold Steady-katalogen, både musikalsk og tematisk.

Heaven Is Whenever-innspillingene resulterte bare i to slike bonusspor, nemlig Touchless og Ascension Blues. Sistnevnte er – som tittelen antyder – en slags oppfølger til Arms And Hearts. Touchless er på sin side det fremste eksempelet på gitarist Tad Kublers erklærte kjærlighet til Oasis. Her har han lånt mer enn litt fra 1995-singelen Some Might Say. Teksten handler om turnélivet, om det man må anta er innpåslitne fans, og hvor matt man kan bli av å våkne opp på en turnébuss på nok et nytt sted.

I tillegg genererte nok innspillingsperioden mellom Stay Positive og Heaven Is Whenever noen låter til. Låter som Goin' On A Hike, Separate Vacations og Ballad Of The Midnight Hauler ble spilt side om side med låter som We Can Get Togehter og Our Whole Lives i løpet av 2009. Jeg var så heldig å få høre to av disse på End Of The Road-festivalen i England, september 2009. Noen studioinnspilling av låtene har imidlertid aldri sett dagens lys. Og ingen ser ut til å vite om låtene bare ble testet ut live, eller om det finnes innspillinger av disse et sted. I så fall skulle det vært bra stas å høre dem.

De siste tilskuddene til dette sidesporet av bandets katalog er de tre bonussporene som er sluppet i forbindelse med den nyeste plata, Teeth Dreams. Men dem tror jeg kanskje jeg skal si mer om i omtalen av akkurat den plata.

Soundtrack/hyllestplater/annet

En tredje kategori med ikke-albumrelatert materiale er den drøye håndfullen med låter Hold Steady har levert til filmer, serier eller hyllestplater. To av disse låtene handler om baseball – både Don't Call Them Twinkies og Take Me Out To The Ballgame er Hold Steady-originaler spilt inn til spesfikke arrangementer eller tilstelinger. Og begge er å finne digitalt på nettet.

Når det gjelder TV/film, er kanskje Game of Thrones-låta The Bear And The Maiden Fear den mest kjente. Den er (etter hva jeg har skjønt) basert på forfatterens originaltekst, men det er Hold Steady som har laget musikken. Det morsomme er at låta ikke bare dukker opp som en fullelektrisk innspilling som a) avslutter en av GoT-episodene, og b) ble utgitt som b-siden på en syvtommer til Record Store Day i 2013, men også fremføres i selve GoT-epiosden. Flere ganger kan man høre drikkfeldige bønder og krigere i Westeroes synge låta. A-siden til nevnte syvtommer inneholder forresten nok et spor som nok stammer fra tiden forut for Heaven Is Whenever, nemlig den spøkelsesaktige og temmelig tøffe Criminal Fingers. Der blir vi introdusert for en karakter som ikke dukker opp noe annet sted i Hold Steady-universet, en litt lyssky fyr ved navn Walter.

Ja, og forresten, når vi snakker om TV (og apropos bildet som ledsager denne posten): Jeg vet ikke helt hvajeg skal si om dette, du må nesten se og høre det med egne øyne/ører.

Hold Steady bidro også til soundtracket til den fantastiske Bob Dylan-filmen I'm Not There, der de covret Can You Please Crawl Out Your Window. På omtrent samme tid bidro de også på samleplaten War Child: Heroes, der Bruce Springsteen hadde håndplukket Hold Steady til å gjøre en versjon av Atlantic City.

Og når vi snakker om coverlåter: I januar i år slapp bandet også EP-en RAGS. Det var en del av et veledighetsprosjekt til støtte for langvarig fan Mike Van Jura. Konseptet var at hvert bandmedlem valgte seg ut en låt, bandet covret låtene og samlet dem på en EP som ble solgt til inntekt for Van Juras etterlatte. EP-en ble sluppet digitalt tidligere i år, og kommer litt senere i år på vinyl til dem som bidro til prosjektet.

--

Det har lenge vært et ønske fra den harde kjernen i fanbasen å få gitt ut mye av dette materialet samlet på fysisk format. Først og fremst fordi det hadde blitt en jævlig bra utgivelse, men også fordi tilgjengeligheten på en del av disse låtene er heller lav. Jeg krysser også fingrene for en slik utgivelse. For selv om Hold Steady er et band som stort sett makter å sette sammen gode album, er det ingen tvil om at det finnes mye gull under overflaten også.

NESTE: The Hold Steady – Teeth Dreams (2014)

Heller enn å lenke til hver enkelt låt nevnt i denne gjennomgangen, poster jeg Youtube-videoer av noen høydepunkter:

We make our own movies #11: The Hold Steady - Heaven Is Whenever (2010)

Rockehistorien er full av fortellinger om konflikter mellom bandmedlemmer, personlige kriser og samarbeidsproblemer. Gitarister forlater ett band og går inn i et annet, vokalister dør og bandet fortsetter ufortrødent videre, band splittes, noen går solo, andre går hjem. Hold Steady er blant de snilleste gutta i klassen. De er et solid band med voksne mennesker, der alle hadde passert 30 da debutplata kom ut. Derfor har vel også de største skandalene uteblitt. Men helt rosenrødt har det ikke vært. Og mellom Stay Positive og Heaven Is Whenever skjedde det to ting som i høyeste grad preger bandet slik vi kjenner det i dag. 

For det første forsvant Franz Nicolay. Jeg har ikke skrevet så mye om ham som jeg burde i de foregående omtalene, men det hersker liten tvil om at han var en særdeles viktig brikke i den utgaven av Hold Steady som slo gjennom og nådde ut til... nåvel, ikke massene, men til en god del folk. Som pianist/keyboardist var han en stor bidragsyter til soundet som fikk anmeldere til å trekke sammenligninger mellom Hold Steady og The E-Street Band. Han fylte ut det beintøffe gitarsoundet med nydelige pianofigurer og varmt orgelspill som ikke bare krydret låtene, men som ved flere tilfeller utgjorde låtene melodiske hjerte. Men han var også en strålende backup-vokalist. Ofte på plate, men særlig live. Det er ingen enkel oppgave å kjøre harmonier med Craig Finn, som snakker eller skriker like ofte som han synger. Men Nicolays dramatiske og lyse røst fungerte som en rød løper for Finns rabling, og gjorde soundet mer spiselig, mer tilgjengelig. Til slutt (og dette er ofte underkjent, selv av ganske engajserte fans) bidro han på låtskriversiden. Han er kredittert som en av tre låtskrivere på åtte av låtene på gjennombruddsplata Boys And Girls In America, og knallgode Hold Steady-låter som Party Pit og Yeah Sapphire er utelukkende kredittert Finn/Nicolay. Med det vi ellers vet om låtskriverprosessen i Hold Steady – der Kubler gjerne skriver melodiene, mens Finn tar seg av teksten – er det grunn til å tro at Nicolay alene står for det musikalske på disse låtene. 

Et bandmedlem kan forsvinne på så mange måter, og Nicolays sorti så ikke ut til å være av den dramatiske sorten. Men ikke lenge etter at nyheten var ute, gjorde han et intervju med Paste Magazine som – gitt at han bare måneder før lot til å være et dedikert og lykkelig medlem av bandet – hintet til at det hadde vært noen indre spenninger:

"In The Hold Steady, I was kind of a fox in a hedgehog band. The Isaiah Berlin thing about the hedgehogs who have one defining idea and the foxes who have a lot of different ideas. So this is going to let me indulge a lot of those different ideas. They have their one big idea—making literate, wordy lyrics over big anthemic rock—and the last two records were about as good as I felt like I could do with that idea.”

Kanskje ikke den saftigste kritikken man kan komme med, men i mine ører var Nicolays lille stikk av det i overkant syrlige slaget. Å lage “literate, wordy lyrics over big anthemic rock” er jo ikke galt i seg selv. Men det ligger liksom et implisitt “bare” der. Én stor idé, men ikke noe mer. Verken vilje eller evne til utvikling eller fremskritt. Og altså ikke et kollektiv der Franz Nicolay følte han kunne oppnå eller utrette noe mer.

Den andre hendelsen som markerer et skille i Hold Steadys virke, fikk jeg selv føle på kroppen høsten 2008. Bandet hadde planlagt en lengre Europa-turné som blant annet stakk innom Oslo, flere steder i Sverige, København og Amsterdam. Jeg hadde billetter til de to siste konsertene, og ambisjoner om å få med meg en av de resterende også. Kort tid før den skulle rulles i gang, ble hele turnéen avlyst. Årsaken var at gitarist Tad Kubler hadde fått bukspyttkjertelbetennelse. En kombinasjon av Google og sunn fornuft ledet til konklusjonen om at dette trolig var et resultat av temmelig tett drikking. Og følgene av dette ble at Kubler måtte legge flaska på hylla og bli, om ikke totalavholds, så i alle fall temmelig mye mer moderat i inntaket enn hva han tidligere hadde vært. I flere intervjuer i tiden som fulgte, snakket Kubler om hvordan det å vende seg av med drikkingen påvirket kjemien internt i bandet. De andre fortsatte festingen, mens han måtte holde seg på matta. Det skapte en avstand, og forandret hvordan Kubler tenkte på, og laget musikk. Alkohol ble erstattet av pot-røyking, og kveldene ute med bandkompisene ble erstattet av, ja, hvem vet. (Et lite sidespor, som har lite med Heaven Is Whenever å gjøre: I intervjuer gjort forut for den nyeste plata, har både Kubler og Finn vært oppsiktsvekkende åpne på selv om de på noen områder føler seg som brødre, bandkompiser gjennom snart tjue år, tilbringer de fryktelig lite tid sammen. Og Kubler har indikert en irritasjon over manglende anerkjennelse, samt snakket om hvordan han en lang stund trodde han og Finn hadde laget sin siste plate sammen. Sånt gjør nesten litt vondt å lese for en blodfan). Det synes i alle fall klart at Kubler hadde drukket mer en godt var, og at til tross for at ingen andre i bandet bekjente seg til avholdsbevegelsen, tok han det alltid litt lenger enn de andre. Jeg kan forestille meg at frustrasjonen over dette tiltok i styrke når en hel Europa-turné røk på grunn av uvanen. 

Disse to hendelsene – Nicolays sorti (og begrunnelsen for den) og Kublers drikkeproblem og sykehusinnleggelse – er kanskje ikke spesielt viktige i seg selv. Men jeg tror de er viktige årsaker til at Heaven Is Whenever av svært mange blir oppfattet som Hold Steadys a) annerledes-album, plata der de tilsynelatende tok et steg i en annen retning enn tidligere, og b) svakeste, mest ujevne plate. Jeg er ikke helt enig i noen av delene.

For å ta det andre først: Jeg tror jeg setter mer pris på Heaven Is Whenever enn Stay Positive. For meg er det et mer gjennomført, strømlinjeformet og fullendt album. Og jeg synes ikke det er spesielt ujevnt heller. Man kan kanskje si at det ikke er jevnt på et like høyt nivå som de tre første platene, men der Stay Positive hadde et par låter som brøt med soundet og formelen, og heller ikke var spesielt bra, høres samtlige låter på Heaven Is Whenever veldig ut som Hold Steady-låter. Og annerledesalbumet? Nei, jeg synes egentlig ikke det heller. For selv om den skiller seg fra de fire første platene i kraft av å være produsert på et langt mer polert og tettpakket vis, høres det ut som – gitt at stilendringen var bevisst – som en (eller bør jeg heller si én, som i én av flere mulige) forlengelse av det de allerede la opp til på Separation Sunday, via Boys And Girls og Stay Positive. De kunne gjerne ha valgt en annen vei også. Men å gå i retning av det mer poppa, det mer produserte, var verken mer eller mindre overraskende eller annerledes enn hva andre stilutviklinger ville ha vært.

De to eneste låtene som skiller seg fra det man kunne forvente fra Hold Steady, er åpnings- og avslutningssporet. Plata åpner med Sweet Part Of The City, en dempa og støvete låt med minst én fot i country&western-land, og med en nydelig bottleneck-gitar som det mest fremtredende instrumentet. Der de foregående platene hadde åpnet med store rockelåter, ble Heaven Is Whenever innledet på høyst tilbakelent vis. Og til tross for at det er en helvetes bra låt, en type låt jeg personlig gjerne ser at Hold Steady gjør flere av, er det forståelig at det ble oppfattet som et brudd med resten av katalogen. Avslutningssporet skiller seg først og fremst ut i form av å være så usigelig bekmørkt. Jeg vet jeg snakket mye om de mørke undertonene på Stay Positive, men her tas det helt ut. Det Dylanske dommedagspianoet som hjemsøker lytteren fra dypet av lydbildet, de tørre men dramatiske trommene, den dystre melodien – her er det svart. Måten Finn leverer tekstene på, og ikke minst temaene som snirkler seg gjennom teksten (ederkopper, blodsugere, falske forsikringer om at alt vil gå bra, mennesker som sier de ikke er redd for å dø, men som åpenbart er det allikevel), bygger opp under inntrykket, før den storslagne avslutningen vanskelig kan tolkes som noe annet enten en overdose eller et selvmord. Jeg klarer fortsatt ikke bestemme meg for om jeg synes låta er vanvittig tøff, eller bare trist. 

Mellom disse to på alle måter særegne låtene, leverer Hold Steady omtrent som de pleier – om enn et lite hakk blekere enn hva man har vent seg til på dette tidspunktet. Ta en låt som Soft In The Center, for eksempel. Omtrent så Hold Steady man får det. Punchy gitarer, et refreng med en melankolsk grunntone og en tekst som leverer kvikk og ledig livsvisdom på en kul måte. Men det låter bittelitt uinspirert. Barely Breathing er litt på samme måte, og jeg pleier å sammenligne den med Cattle And The Creeping Things fra Separation Sunday. Der sistnevnte er en frenetisk og hektisk berg-og-dalbane gjennom livet til mennesker hvis hjerter står i brann, er Barely Breathing – både i tekst, melodi og utførelse – litt eldre, litt mer satt og litt mer ferdig. Det låter jævlig bra, men nerven og den altomfattende desperasjonen som gjennomsyrer låtene fra de første platene er ikke til stede. Noen ganger er jo dette en fordel også. We Can Get Togheter er en på alle måter nydelig ballade, en type låt jeg ikke tror bandet hadde hatt roen eller tryggheten til å lage på noen av de foregående platene. Andre Hold Steady-ballader er både bedre og sterkere, rent følelsmessig, men We Can Get Togheter har i det minste en stemning som ikke er duplisert noe sted. 

Men selv om deler av materialet er et lite hakk under parti, treffer de også midt i blinken ved et par anledninger. Det skal mye til for å dytte Our Whole Lives ut av min topp 10-liste over beste enkeltlåter, og selv om Rock Problems kan beskyldes for å være både simpel og i overkant Cheap Trick-refererende, synes jeg det er en befriende ren og enkel rockelåt av ypperste merke. Og til tross for at jeg fikk førstesingelen Hurricane J langt opp i halsen ved første gjennomhøring, har jeg i ettertid satt veldig pris på den steintøffe bridgen og de nedstrippede versene, som har en deilig 70-talls MOR-feeling ved seg. Og den er skambra når de spiller den live – da er ikke de på plate i overkant prosesserte koringene der som et enerverende element. The Weekenders er også en sterk låt. Jeg sitter med en følelse av at det først og fremst er det, en sterk låt, ikke nødvendigvis en sterk Hold Steady-låt. Det er noe rock by numbers over den, akkurat som låta er litt for perfekt satt sammen til at jeg tror fullt og helt på den. Den redder seg først og fremst inn gjennom teksten, som åpenbart er en fortsettelse/et supplement til beretningen om gutten, jenta og veddeløpshesten på Chips Ahoy!.

Apropos tekstene: Jeg har ved et par anledninger brukt kommentarfeltet under anmeldelser på å forsvare Craig Finn mot beskyldninger om uoppfinnsomhet og latskap. Det er nemlig to måter å forstå hans endeløse rekke av referanser på kryss og tvers av egne låter og album. Som nettopp latskap og uoppfinnsomhet, eller som det radikalt motsatte, som et bevisst og reflektert forhold til egne tekster, til hva de betyr og hvordan de forholder seg til omverdenen og lytterne. Jeg er ganske overbevist om at Craig Finn kunne skrevet gode tekster uten disse referansene. Og så lenge de dukker opp som nettopp det – referanser, i motsetning til rene gjentakelser – mener jeg det viser en viss poetisk og (ikke minst!) narrativ fingerspissfølelse heller enn det motsatte.

Jeg nevner det her fordi Heaven Is Whenver er sterkt preget av denne intertekstuelle refereringen, kanskje mer enn de foregående platene. Jeg skjønner at noen synes det er teit og kjedelig. For min del er det en viktig årsak til at jeg vender tilbake til plata så ofte som jeg gjør. I tillegg sitter jeg med en følelse av at Heaven Is Whenever, på det tekstlige planet, har mest til felles med Boys And Girls, mens Separation Sunday og Stay Positive på sin side deler noen karakteristikker. Begge de to sistnevnte platene forholder seg til et mer eller mindre kronologisk plot, der en rekke karakterer begår handlinger som får konsekvenser som igjen ligger til grunn for låtene som omhandler hendelser på et senere tidspunkt i narrativet. Boys And Girls og Heaven Is Whenever er på sin side mer situasjonsbaserte, der hver enkelt låt er som en novelle som tegner et bilde av en hendelse eller en følelse. Forskjellen er at der Boys And Girls først og fremst tar utgangspunkt i festene drevet av ungdommelig overmot, følger Heaven Is Whenever opp sporet fra Stay Positive, og ser det hele litt mer i retrospekt, fra et annet fortellerståsted. Det er kanskje her fortelleren Craig Finn er tettest på å bikke over i det vi kan kalle mimring. Kanskje det også bidrar til at enkelte – til tross for det polerte og moderne soundet – føler dette er en plate som er litt satt og lite fremoverrettet i tonen.

Bandet selv har uttalt seg i retning av at Heaven Is Whenever var et lite feilskjær. En litt vanskelig plate, spilt inn på et tidspunkt der momentumet var over, der glorien hadde falmet noe. Men til tross for en god del innvendinger, liker jeg Heaven Is Whenever veldig godt. Det var plata der jeg slo meg endelig til ro med at jeg elsker Hold Steady, og at selv om de leverer plater som ikke endrer livet mitt den første gangen jeg hører dem, er de et trygt og fryktelig godt band jeg er glad for å ha i livet mitt. Heaven Is Whenever funker bra på den måten. Den fremviser alle Hold Steadys styrker som band, selv når presentasjonen mest av alt minner om hvordan de er i stand til å gjøre det enda bedre. Og den forteller noe om at selv på litt lavt gir, er bandet i stand til å levere noen fulltreffere som går rett inn i kanonen. For en plate som i ettertid har blitt et symbol på øyeblikket der idéstrømmen stopper opp, hvor gitaristen drikker seg syk og hvor pianisten finner seg noe annet å gjøre, er ikke det så aller verst.  

NESTE: Liveplater, EP-er +++: Alt det andre fra Hold Steady

We make our own movies #10: The Hold Steady - Stay Positive (2008)

Der Boys And Girls In America var den første Hold Steady-plata jeg hørte, var Stay Postive den første nye utgivelsen jeg fikk oppleve som fullblods fan. Stay Positive kom ut sommeren 2008, halvannet år etter at jeg oppdaget bandet og ett år etter at jeg så dem live for første gang. I løpet av disse atten månedene rakk forventningene til en ny plateutgivelse å bygge seg opp til voldsomme høyder. Jeg registrerte meg på bandets forum, lette opp b-sider og liveopptak og leste det jeg kom over. Og det er noe spesielt med den første utgivelsen etter man har forstått hvor glad man er i et gitt band. Man rekker liksom å bygge seg opp et eierskap til bandet, som ikke bare resulterer i forventninger, men også visse krav. Jeg hadde investert så mye tid og penger i bandet at jeg følte jeg kunne kreve et album av en viss standard.

Infridde Hold Steady? Ja og nei. Både da den kom ut, og særlig i ettertid, er det en plate som gir meg veldig blandede følelser. På den ene side var det en nedtur etter Boys And Girls In America. På noen områder en litt blekere kopi av sin forgjenger, på andre et brudd med det foregående, til svært vekslende suksess. Samtidig er det jo en bra plate. Flere av låtene er av typen jeg jubler for å få live, andre representerer noe annerledes, et lite friskt skifte fra det som hadde kommet tidligere. Da jeg oppsummerte plateåret 2008 på denne bloggen, ranket jeg Stay Positive som årets nest beste plate. Jeg synes fortsatt den står til en sterk femmer på terningen, eller en nier på en titrinnsskala. Så, joda, dette er bra greier. Men det er allikevel kanskje den mest sprikende, minst engasjerende og dermed også den svakeste Hold Steady-plata. Uten at det på noen som helst måte betyr at den ikke er temmelig god.

Det er noen trekk ved den som markerer et klart brudd med de tre foregående utgivelsene. For det første er den langt mørkere – både i tone og tekst. Hold Steady hadde flørtet med mørket tidligere også. Rusavhengigheten og dødsfallet på Separation Sunday var ikke akkurat av det lyste slaget, Almost Killed Me bærer på noen ganske skrekkelige scener fra et liv i undergrunnen, mens den omtalte sentimentaliteten i Boys And Girls heller ikke er lystige saker. Men på Stay Positive antar de mørkere sidene en annen dysterhet. Der Craig Finn to år før kunne beskrive en overdose i humoristiske, nesten romantiske vendinger på en låt som Chillout Tent, er forholdet til rus nå både tristere og sårere. Lord, I'm Discouraged skildrer det hele fra en mors perspektiv (“I bought back the jewelry she sold”), mens Joke About Jamaica forteller historien om hvor uendelig trist det ser ut når det som en gang var ungdommelig festing, har glitt over i middelaldrende og sliten avhengighet. Og der hvor Separation Sunday behandlet et annet dystert tema – døden – på et tegneserieaktig og mytisk vis (med mer vekt på lykken over gjenoppstandelsen), er både One For TheCutters og Both Crosses bekmørke, realistiske og skitne beskrivelser av ikke bare død, men også av drap. Dette betyr ikke at Stay Positive er en gjennomgående mørk plate (og det skal jeg komme tilbake til siden), men det er en tendens til at når deprimerende temaene omtales, er det i en langt mørkere tone enn tidligere.

Et annet trekk ved Stay Positive er at den handler om aldring, samt at den er langt mer selvbiografisk enn noen av de tidligere platene. Og dette henger sammen. Mange av låtene til Hold Steady er skrevet i jeg-form, uten at man umiddelbart tenker at Craig Finn synger om seg selv. Det gjør det langt oftere her. Tittelsporet handler åpenbart om Craig Finn så vel som Hold Steady som band: “The kids at our shows will have kids of their own, the sing-along-songs will be our scriptures”. Finn reflekterer over at han og bandet blir eldre, men går også langt i å hevde at de sannelig har oppnådd mye også – der han på førsteplata drømte om en “unified scene”, har det nå blitt en realitet. Det er dette som ligger i låtas og platas tittel også. En oppfordring til hele scenen, alle invovlerte, om å holde på troen og se fremover. “We gotta stay positive” bør ikke forstås som en gladkristen oppfordring til at alle skal smile så bredt som mulig, men snarere som en avgrensning mot alternativet – destruktivtet og negativitet. Hold Steadys forestilling om konsertsalen som en saliggjørende menighet er vaksinasjonen mot det.

En kombinert omtale av aldring og Hold Steadys varemerke som leverandør av nesten-religiøse allsanger, dukker også opp på det glitrende åpningssporet ConstructiveSummer. “Our psalms are sing-along-songs”, synger Finn allerede i førsteverset, før han i låtas avsluttende preken sier: “Getting older makes it harder to remember/ we are our only saviours/ we're gonna build something this summer”. Vi-et i denne linja kan bety både Hold Steady som band og den bredere forståelsen av Hold Steady. Finn har for vane å avslutte konsertene med å peke på en rekke publikumere, og anonnsere at alle som er her, “all of us, we're The Hold Steady”. Fansen er med, de er en del av vi-et, av “the unified scene”, og presten på scenen forenes med menigheten sin gjennom salmer av allsang. Et tredje eksempel på den selvbiografiske vinkelen er avslutningssporet Slapped Actress. Hele låta kan leses som et bilde der konserten og musikken er filmen, mens bandet er regissørene. “We're the directors/ our hands will hold steady (...) man, we make our own movies” - det er noe frigjørende i dette, en beskjed om at bandet har funnet sin plass, gjør sin greie, og at de trives godt med det. Så mens Craig Finn reflekterer over egen aldring, adresserer han en rekke observasjoner på vegne av bandet – hvem de er, hvor de hører hjemme, hva de driver med. Slikt var det lite av på Boys And Girls In America.

For det tredje er dette en musikalsk mer søkende plate. One For The Cutters innledes av en underlig harpsichord, Navy Sheets skjemmes av en enda merkeligere synth (og denne må du til Spotify eller Wimp for å høre, for jeg finner bare live-versjonen på nettet) , mens Both Crosses er en uvanlig støvete og western-preget Hold Steady-låt, helakustisk med en banjo (signert J. Mascis, av alle) prominent i lydbildet. Ingen av disse vriene er i seg selv oppsiktsvekkende, men de kommer såpass ofte, og er såpass langt unna et ellers ganske stringent Hold Steady-sound at det ender opp med å prege albumet – noen på godt, andre mest på vondt. Jeg kommer aldri til å skjønne hva de tenkte på da de spilte inn Navy Sheets. Noe av mørket beskrevet et stykke lenger opp er også synlig i det musikalske og melodiske. Jeg har ikke musikkfaglig kompetanse til å fastslå hva som foregår, men akkordene virker dystrere og mer urovekkende. One For The Cutters er et godt eksempel her også, det samme er versene i Joke About Jamaica og store deler av Slapped Actress. Noen av disse uventede grepene funker riktig så bra.

Men når alt dette er sagt, er det også verdt å understreke det som kanskje er opplagt: Dette er uten tvil en Hold Steady-plate. Og den inneholder noen umiskjennelige og klassiske Hold Steady-elementer. Det nevnte åpningssporet Constructive Summer er både så Hold Steady som du får det, og samtidig en av de beste låtene de noen gang har laget. Med en råere og mer punka energi enn noen gang tidligere, forener de det nydelige pianoet, de knusende gitarene og Craig Finns cocktail av rockehistorie og religion. Magazines er en annen låt som spiller på kjente strenger. Den er både lys og lett, og selv om jeg synes den er temmelig kjedelig, er det lett å kjenne igjen bandet. Yeah Sapphire er en personlig favoritt som dessverre konsekvent blir oversett live. For meg er den Stay Positives tilsvar til Party Pit på Boys And Girls; en poppa, pianodrevet og bittersøt midtempolåt med en noen hakk mer intens og desperat/lykkelig avslutning (og med et solid nikk tilbake til katalogen med linja “after you left it was a bit sketchy mess, it almost killed me”). Også balladene er av kjent sort. Lord, I'm Discouraged dukker opp på samme sted på plata som First Night på Boys And Girls. Men her snakker vi ikke bare ballade, vi snakker vaskekte power-ballade. En på alle måter storslagen låt blir toppa av en solo som like gjerne kunne vært signert Bon Jovi som Replacements eller Hüsker Dü. Og til slutt, Sequestered In Memphis, som er en typisk Hold Steady-låt i både stil og tone. For meg er den på grensen til for tydelig – i det grad det gir noen mening. Jeg får litt følelsen av et band som har fått i oppdrag å skrive en klassisk Hold Steady-låt, og som treffer veldig bra – bortsett fra at sluttresultatet mangler noe av spissheten og nerven originalen har på sitt beste.

Stay Positive kobler seg også tettere til resten av katalogen i kraft av å være plata der intertekstuelle referanser på tvers av platene gjør seg særlig gjeldende. De tre foregående platene hadde så visst referert til hverandre, men her er det enda flere hint og nikk til låter, linjer og karakterer. Og Stay Positive er faktisk (i alle fall tilsynelatende) enda mer knyttet til plottet på Separation Sunday enn hva Boys And Girls var. Det er verken mulig eller oppnåelig å sortere hendelsene spredd utover platene i noen kronologisk rekkefølge, men det er mye som tyder på at drapet (eller er det drapene i flertall?) som skildres på Stay Positive, er knyttet til ulumskhetene på Separation Sunday. Heller ikke her blir Holly, Gideon eller Charlemagne nevnt ved navn, men det gir lave odds om man gjetter på at de er tilstede – direkte, eller indirekte – i One For The Cutters, Yeah Sapphire eller Both Crosses. Noen hevder at alt som skjer på Stay Positive, skjer midt inne i Separation Sunday. Som om dette er et kapittel som ble revet ut av boka. Jeg tror ikke fortellingen Craig Finn fortalte (eller fortsatt forteller, det gjenstår å se) er så lineær, ei heller at historien er ferdigskrevet eller -tenkt. Og det er jo noe av moroa også: Å forsøke å trekke trådene sammen, samtidig som man fyller inn de blanke sidene med egne antagelser. Det handler egentlig ikke om den endelige destinasjonen, men om reisen dit.

Så hva er Stay Positive, sett under ett? For meg er det en god – en veldig god – plate, som allikevel ikke helt kan måle seg med den fantastiske trippelen som kom forut for den. Det er en plate der Hold Steady prøver og feiler, prøver og treffer og gjør noe av det de gjør aller best like godt som de pleier. Først og fremst er det kanskje lyden av et band som fikk en (relativt sett) voldsom suksess, og som i likhet med mange andre band sliter litt med å foredle den i noe som både er nytt og gjenkjennelig. Men som også leverer noen aldeles glitrende øyeblikk på veien. Stay Positive har en naturlig og viktig plass i Hold Steady-katalogen. Den bidrar med kontekst og perspektiver til det resterende materialet, og er i seg selv god uten å være fantastisk. I lys av en ellers helt fantastisk katalog, er det helt greit.

NESTE: The Hold Steady – Heaven Is Whenever (2010)

We make our own movies #9: The Hold Steady - Boys And Girls In America (2006)

"Lost in a fog of love and faithless fear
 I've had kissed that make Judas seem sincere"

///

"Gonna walk around and drink some more
 Gonna walk around, gonna walk around, gonna walk around and drink
 Gonna walk around and drink some more"

Don't judge a book by it's cover, er det noe som heter. Men jeg har tenkt en del på hvor mye et platecover kan fortelle om musikken. Ikke i den forstand at man kan se coveret på en plate man aldri har hørt før, og deretter si noe meningsfullt om musikken. Mer i retning av at coveret på plater man hører og kjenner, påvirker opplevelsen av det man hører. At det er bildet man har i hodet når man hører musikken. Og gitt at musikk er såpass abstrakt som det er, at coveret blir den visuelle representasjonen av et album man kjenner godt.

Og kanskje er det ikke så søkt å starte med nettopp det visuelle. Coveret på Boys And Girls In America skiller seg radikalt fra coveret på forgjengeren, Separation Sunday. Sistnevnte var i svart/hvitt, viste en forlatt gatestubb og hadde ingen ansikter eller levende mennesker i seg. Førstnevnte er en eksplosjon av farger, og over en collage av unge og konfettidynkede mennesker står tittelen skrevet med rosa bokstaver i en sky av tåke. Separation Sunday-coveret indikerer noe kaldt, skarpt og gatenært. Boys And Girls In America forteller en historie om fargesprakende og berusende eufori.

Og det er ganske beskrivende for innholdet på plata også. For selv om Separation Sunday (og for så vidt debutplata også) er bedre plater å feste til, er det ingen Hold Steady-plate som i seg selv handler mer om festing enn nettopp Boys And Girls. Og ikke en hvilken som helst festing, men den festingen unge mennesker driver med. Den bekymringsløse, hodeløse og i all hovedsak lykkelige måten å feste på. Samtidig er det en ganske unik festplate, i den forstand at den også tar opp i seg blåmandagene og nedturene. Craig Finn har på dette tidspunktet passert midten av 30-åra, han leser On The Road av Jack Kerouac på nytt, fester seg ved linja om “boys and girls in America, they have such a sad time together”, og han lager noen låter som til tross for å være feststemte, også er påfallende melankolske og sentimentale. Dette er ungdommens råskap, fortalt med en stemme som er dobbelt så gammel som dem tekstene handler om. Finn vekselsvis romantiserer, problematiserer og moraliserer – og denne på papiret ganske kjedelige og satte blandningen, gir musikken en nydelig, mangefasettert og bittersøt stemning som traff meg midt i hjertet da jeg først hørte den. Boys And Girls er virkelig en alkoholdrevet (og det er verdt å påpeke, for de foregående platene handlet nok vel så ofte om sterkere rusmidler) reise gjennom eufori, konfetti og “massive highs”. Men ettertenksomheten Finn som forteller sniker inn bakveien (“we had some crushing lows”, “she always does it too much” og hvordan “I wanna open some bottles up” etterfølges av den tomme, triste linja “now we just need something to celebrate”) gir både dybde og bredde til et materiale som i et annet bands hender kunne blitt et frat-party av high fives og konsum av øl gjennom en trakt. Det kunne sikkert også blitt morsomt. Men når Hold Steady konstant trekkes frem som et renskårent bar-band, er det verdt å minne om at evnen til å like presist (og tankevekkende, morsomt) beskrive baksiden av medaljen. Hvis Lifter Puller-katalogen ble fortalt av en mann som sto midt oppe i det, og Separation Sunday ble fortalt av en som i det minste levde dett på det temmelig shady klientellet, er Boys And Girls lyden av en lett aldrende onkel som fortsatt kan ta en fest, og som fortsatt husker hvor morsomt det kunne være, men som gjenopplever euforien med en distanse og en livserfaring som gir et nytt perspektiv.

Alt dette er oppsummert i åpningssporet, den helt latterlig fantastiske Stuck BetweenStations. Jeg nøler ikke et sekund med å kalle den en av tidenes beste rockelåter. Det innledende gitarriffet kunne aldri ha dukket opp på Separation Sunday. Ikke fordi den plata ikke hadde noen drepende gode riff, men fordi stilen, lyden, elegansen i Stuck Between-riffet bare er noe helt annet. Etter noen sekunder kommer pianet (akk, det pianoet) og trommene inn, før hele bandet smeller til og setter standarden. Derifra og ut er det en fire minutter lang oppvisning i alt god rock skal og bør være. “There were nights when I think Sal Paradise was right”, vers, bro og refreng sitter som støpt i hverandre, “you're pretty good with words, but words won't save your life” bandet tar den ned, opp, ned og opp igjen. Et nydelig pianoparti, “we drink and we dry up and then we crumble into dust”, så pang!, gitarøs som gnistrende regn. Hold Steady driver ikke lenger bare med intens og rastløs rock'n'roll, de skriver og spiller låter som skriker etter en stadion, etter førti tusen knyttede never, etter Springsteen. Og de gjør det på best tenkelige vis.

Det er ingen tvil om at Hold Steady ble et bedre band på Boys And Girls. Det betyr ikke nødvendigvis at de lagde en plate som var bedre enn de to foregående, men det medførte at de hadde flere lag i låtene sine, spilte på flere av sine styrker og sånn sett utvidet sine egne perspektiver ganske betraktelig. Stuck Between Stations er et strålende eksempel, førstesingelen Chips Ahoy! er et annet. Et langt tjukkere og tettere sound, skinnende klare refrenger og et orgel som ikke bare fungerte som stemningsteppe i bakgrunnen, men som spilte en melodisk og aktiv rolle – en skikkelig singel, en poplåt i rockedrakt. Et tredje eksempel er den store balladen First Night (som for øvrig er den eneste låta på plata der Holly, Gideon og Charlemange benevnes ved navn). Det er gode nedpå-låter på de to første platene også, men på First Night tar de rockeballaden som konsept på alvor, aksepterer konvensjonene, og lager en sår, nydelig og allikevel hardtslående klinelåt. Det høres rett og slett ut som om Hold Steady enten hadde bestemt seg for, eller endelig blitt satt i stand til, rent ferdighetsmessig, å lage en stor rockeplate. Dette er ikke musikk for kjellere eller små klubber, men for FM-bånd og arenaer.

Og dette var da også plata som gjorde at både jeg, og mange med meg, fikk øynene opp for Hold Steady. Det var Boys And Girls som havnet høyt oppe på årslistene til så forskjellige publikukasjoner som Pitchfork og Rolling Stone, som fikk sistnevnte til å utrope Craig Finn til en av USAs beste forfattere (sic) og som fikk en (på den tiden) ganske hip festival som Hove til å booke Hold Steady til den største scenen. Dette var plata som gjorde at bandet fikk et navn, utover å være en kuriositet for spesielt interesserte. Bruce Springsteen dro dem med opp på scenen, og han valgte dem ut til å covre seg selv på veledighetsprosjektet War Child: Heroes. Det ble litt lettere å legge merke til Hold Steady i 2006.

Jeg kan ikke snakke for andre, men for meg var det første møtet med Hold Steady et møte med et band som evnet å forene råskap og sentimentalitet, stor rock'n'roll med stor fortellerkunst og et klassisk og referansetungt sound med nye ideer og innfallsvinkler. De hørtes ut som et band som med enorm spilleglede både ønsket å hylle en rik rockehistorie og gi sin egen fortolkning av den. Et band med en stemme, med noe å formidle – ikke nødvendigvis om de store spørsmålene, men om noe nært og mennesker, om det å være uovervinnelig og allikevel feilbarlig, om dumdristig lykke og matte blåmandager.

Noe av det aller flotteste med Boys And Girls er hvordan den føles så universell. Noe av det handler om musikken. Dette er gjenkjennelig og lett tilgjengelig rock'n'roll som alle med et forhold til hvit gitarmusikk de siste tredve-førti årene vil kunne relatere seg til. Men det handler nok også om Craig Finns egenskaper som historieforteller. Disse låtene handler jo ikke om sånne som meg – som i det jeg hørte plata var en 23 år gammel student med passelig distanse til de årene der jeg satte som mest pris på bekymringsløs festing i en norsk småby. Men tekstene, bildene, situasjonene som ligger til grunn for tekstene på Boys And Girls, føltes allikevel så nære og velkjente. Den fulle jenta i Party Pit, hanekampen mellom to beilere på Massive Nights, den litt matte livsvisdommen om hvilke damer det er tryggest å satse på i Southtown Girls og festivalfylla i Chillout Tent – alt har sine naturlige tilsvar i min egen oppvekst og ungdom. De små betraktningene, sleivsparkene, observasjonene, de føltes så sanne og så riktige. Ikke i den forstand at jeg tenkte “dette handler om meg!”, men mer i retning av at Finn evnet å beskrive fenomener som beskrev stemninger og relasjoner jeg kunne identifisere meg med.

Boys And Girls vil for alltid være den viktigste Hold Steady-plata i mine ører. Det var inngangsporten, der jeg fant dem og forelsket meg i dem, der alt startet. Derfor vil Boys And Girls også alltid være den trygge grunnplanken i Hold Steady-katalogen. Den man alltid kan vende tilbake til, den som alltid funker, den jeg anbefaler andre å starte med hvis de vil skjønne hva slags band Hold Steady er. Og selv om jeg med kniven på strupen nok ville ha valgt Separation Sunday, er det gode argumenter for at Boys And Girls er den beste Hold Steady-plata også. Selv om jeg nok foretrekker både det gjennomgående konseptet og intensiteten på Separation Sunday, er Boys And Girls en såpass perfekt samling låter, en bunnsolid og samtidig ekstravagant rockeoppvisning, at det i det minste er ganske jenvt. Nå trenger jeg heldigvis ikke velge – det er fullt mulig å sette tilnærmet like stor pris på alle de tre første platene, og slå seg til ro med at de på hvert sitt vis demonstrerer hvorfor Hold Steady er et såpass fantastisk rockeband som de er.

NESTE: The Hold Steady - Stay Positive (2008)

We make our own movies #8: The Hold Steady - Separation Sunday (2005)

“We mix our own mythologies, we push them out through PA systems”

Separation Sunday er først og fremst fortellingen om Holly. Jenta som av sine foreldre ble døpt Hallelujah, som ble oppdratt i et katolsk hjem, men som noen år senere skulle finne både ekstase og tristesse på langt mindre gudelige arenaer. Dårlige venner, dårlige vaner og dårlig dop. Hun drikker og danser, hun vandrer gatelangs og hun overnatter under broen over Mississippi. Hun reiser på en slags pilegrimsferd på tvers av USA, hun dør, og hun gjenoppstår – og det er ikke helt klart hvilken rekkefølge dette skjer i. Men etter å ha rundet av første del av livet i en søppelcontainer bak en bar, gjør hun et uventet comeback under en påskegudstjeneste mange år senere.

Men det er også fortellingen om Gideon og Charlemagne. Førstnevnte en skinhead i en gjeng som kaller seg Cityscape Skins, sistnevnte en blanding av en frelser og en hallik. De er begge involvert i Hollys liv, og de er trolig – på hvert sitt vis – involvert i hennes død også. De deler i tillegg den karakteristikken at de begge allerede er etablerte karakterer i Hold Steady-universet. Det var ikke så lett å forstå da man hørte navnene deres på Almost Killed Me, men litt etter litt skjønner vi at karakterportrettene av dem på henholdsvis Hostile, Mass og SweetPayne har noe med fortellingen på Separation Sunday å gjøre.

Til slutt er det fortellingen om fortelleren. Han som Craig Finn lar oss oppleve historien gjennom. Han er både en karakter i hendelsene, en som hører på hva Holly har å fortelle om sine opplevelser og en fra tid til annen allvitende forteller som beveger seg i tid og rom, og setter seg inn i hva de andre karakterene tenker og føler. Det er også fortelleren som bidrar med maleriske beskrivelser av kulissene for hendelsene. Og selv om denne fortelleren nok ikke vandret i de samme gatene som karakterene i Lifter Puller-universet, har han nok ikke helt ulik bakgrunn.

Separation Sunday er selve grunnmuren i Hold Steady-katalogen. Det er her de virkelig finner formen som band, som historiefortellere, som bidragsytere til rockens mytologi. Det er på mange måter en rockeopera. En ikke helt lineær fortelling i et klart definert univers, og med referanser både til foregående og forestående utgivelser. Holly, Gideon og Charlemagne er ikke nevnt i alle Hold Steady-låter, men de er aldri langt unna, og det sniker seg ofte inn en følelse om at mange av låtene befinner seg i deres verden og virkelighet.

Derfor føles det riktig å vie noen avsnitt til tekstene og fortellingene. Ikke bare fordi de er en så viktig komponent i bildet av Hold Steady, men også fordi de tematiske sporene er så gjenkjennelige i musikken. Både historiene og låtene er så harde, insisterende og direkte, samtidig som de har en varme og en sentimentalitet i seg.

Men Separation Sunday dreier seg ikke bare om fortellingene. På samme måte som albumet er et narrativt omdreiningspunkt i Hold Steady-katalogen, er det også plata som foredler og perfeksjonerer soundet av Hold Steady som band. De var fryktelig bra på Almost Killed Me, og på platene som skulle komme senere raffinerte og videreutviklet de uttrykket. Men Separation Sunday er mesterverket, også musikalsk. Her finner bandet den perfekte balansen mellom alkoholmarinert barband-jamming, tighte låter og nye ideer. Det er klassisk rock, i den forstand at tropene lyder kjente. Men det er også voldsomt særegent, i form av hvordan elementene er vevd sammen. Som vanlig bidrar Craig Finns vokal og tekster i stor grad til det. Men det hjelper nok også at pianist/keyboardist Franz Nicolay – som gjorde en gjesteopptreden på Certain Songs – her er med som et fullverdig medlem av bandet. Pianoet hans gir en varm kontrast til de knivskarpe riffene, orgelet fyller ut store rockelåter og til tider bidrar han også med melodifigurer og mellompartier som endrer låtenes karakter. På en plate der gitarene hadde blitt skarpere og klarere, og hvor Hold Steady til tider høres mer ut som AC/DC enn som Thin Lizzy, er pianoet temmelig kjærkomment.

Først og fremst er Separation Sunday en veldig stram plate. Den er klar, tydelig og fokusert. Hard når den er hard, mild når den er mild, og det høres ut som bandet hadde et veldig bevisst forhold til vektingen av råskapen og mildheten. Store rockere avløses av sløy boogie, punka utblåsninger får selskap av orgelbaserte hymner og indieflørting kontrasteres av rock som er så klassisk at bandet lett kunne solgt seg som tjue år eldre enn de egentlig er. Samtidig er den ikke strammere enn at flere av låtene frir seg helt fra vers/refreng-strukturen. I 2005 var ikke akkurat dét spesielt innovativt, men det er verdt å merke seg, nettopp fordi plata ved første gjennomlytting høres så voldsomt ut som streit Rock med stor R. For meg er det med på å understreke hvor tydelig og klar den grunnleggende visjonen for plata må (eller kan) ha vært. Låtene, slik de foreligger på den endelige plata, høres ut som de ikke kunne liksom ikke vært skrevet eller spilt på noen annen måte. Og da høres det stramt ut også. Det er lyden av en klar tanke og en klar visjon. Da blir formen og låtstrukturene underordnet det tydelige uttrykket.

Men kanskje skal man ikke snakke ihjel en plate som dette? For før man graver seg i ned i tekstene, før man sammenligner med de andre platene og før man leter etter inspirasjonskildene, er dette først og fremst en jævlig bra rockeplate, i alle betydninger av begrepet. Feite riff, buldrende trommer og en vokalist som du formelig kan høre at spytter på første, andre og tredje rad. Separation Sunday er rett og slett en fryktelig morsom plate, en som gjør at du får lyst til å drikke deg full, ta av deg på overkroppen og skrike med på refrengene. Og jeg tror det skjer fordi bandet spiller på en måte som gir inntrykk av at de er på omtrent samme nivå. Jeg vet ikke hvor mye alkohol som ble konsumert under innspillingen, men glefsingen til Craig Finn på Chicago Seemed Tired Last Night er enten en fryktelig god parodi på hvordan folk ordlegger seg i fylla, eller spilt inn med solid støttepromille. Refrenget til Your Little Hoodrat Friend er som skapt til å få et publikum til å hoppe spontant opp og ned, riffet som åpner Banging Camp er lyden av ølkorker som sprettes og hele Stevie Nix er lyden av å være på fylla.

Men bakrusen og melankolien er også viet rikelig med plass. Ja, vi trenger ikke gå lenger enn til siste halvdel av nettopp Stevie Nix, der dagen derpå allerede har hentet inn festen fra dagen i forveien. På Crucifixion Cruise og How AResurrection Really Feels er det bakrus av en mer eksistensiell og religiøs sort. For – og jeg burde jo ha nevnt dette allerede – Separation Sunday er kanskje aller mest en plate om religion, katolisisme og om individer som blir dratt mellom verdslige fristelser og et brennende ønske om å tjene noe større enn seg selv. Derfor starter det hele med fristelse, fortsetter med synd og ender med frelse. Og dét helt uten at det føles tvungent eller påtatt.

Og der passer det kanskje å runde av også. Med en slags erkjennelse om at jeg har altfor mye å si om Separation Sunday, og at uansett hvor mye jeg sier, vil jeg aldri komme helt i mål. Det er for mange gode tekstlinjer, for mange fantastiske vers/refreng/broer og for mange nydelige intertekstuelle referanser mellom låter, temaer og karakterer. Jeg skal avslutte med dette: Separation Sunday er den beste plata til et av tidenes beste band. Det gjør den til en av de beste platene jeg noen gang har hørt. Abbey Road, Blood On The Tracks, In The Aeroplane Over The Sea... og Separation Sunday. Så god er den faktisk.

And when you wake up again

You will be high as hell and born again

NESTE: Boys And Girls In America (2006)

...og som et lite apropos må jeg legge ved noen liveversjoner av disse låtene. Det aller meste med en Hold Steady-konsert er helt fantastisk, men det er noe ekstra med låtene fra akkurat denne plata.

Falsk kickstart: Om et tiår med likegyldighet, og en fredag i gjenoppdagelsens tegn

En halvsein torsdagskveld sitter jeg og hører på Johndoe. Trønderne som var ganske heite i 2003-2004, som hadde en radiohit med Pyromantikk (kanskje de hadde flere hits også, men det er denne jeg husker) og som har spilt på festivaler over hele landet, uten å nå de virkelig store høydene. Jeg hadde kanskje ikke trodd at jeg noen gang skulle gjøre akkurat dette – sette meg ned å lytte aktivt til Johndoe. Og når jeg tenker meg om tror jeg aldri jeg har gjort det tidligere heller. Dette er altså en slags debut, som aktiv Johndoe-lytter.

Det er kanskje ikke så rart at det er første gangen. Eller for å si det på en annen måte: Det er mange gode grunner til at jeg ikke har gjort dette før. Først og fremst handler det om noe så banalt som at Johndoe aldri har vært bra nok til at jeg har tatt meg tiden eller bryet. Et ålreit band, som aldri har vunnet kampen om oppmerksomhet i hard konkurranse med andre band. Men jeg tror det handler litt om hva slags band Johndoe er også. Ikke i form av musikken de spiller, men mer i retning av hva de representerer. Et trøndersk norsk på norsk-band, by:Larm-profilerte og overeksponert på P3 i kraft av å fylle opp norskkvota. Et band som kunne vært folk du kjenner, bare litt flinkere. Et band som rent musikalsk kunne vært britiske eller amerikanske, men som liksom akkurat ikke er kule nok. Kort sagt, et sånt band som – i alle fall for meg – faller litt mellom to stoler. Johndoe er verken nære nok eller eksotiske nok til at de inspirerer til videre utforskning. De er ikke folka du kjenner, og de er ikke de lett opphøyde utenlandske folka du gjerne vil relatere deg til. Og jeg tror dette er ganske viktig: Det er lettere å forgude noe som føles både eksotisk og uoppnåelig. Det er lettere å elske band som synger om skitne amerkanske storbyer, om støvete sørstater eller vindfull vestkyst. De skaper fortellinger, de skaper drømmer. Norske band består i stor grad av folk som meg og deg. De kan lage gode låter og levere som pokker på scenen, men de inspirerer ikke til store drømmer. Og derfor tror jeg, paradoksalt nok, at norske band skal være jævlig mye bedre enn utenlandske band for å virkelig treffe meg. Hadde bandmedlemmene i Johndoe vært født og oppvokst i Boston, og skrevet og sunget nøyaktig de samme låtene – bare på engelsk – kan det godt hende jeg hadde digga dem. Men det blir jo temmelig hypotetisk.

Til slutt dreier det seg litt om når de kom. For meg går det et vannskille i norsk musikk rundt 2001-2002. På denne tida slo såpass forskjellige artister som Röyksopp, Kaizers Orcherstra og Gåte gjennom for et bredere norsk publikum. Det er ikke så mange fellestrekk mellom disse tre navnene, men det er også litt av poenget. De kom alle på et tidspunkt der aksepten for at det som både var smalt og norsk, også kunne være kult. Og hvor smalere og særere musikkuttrykk fremført av nordmenn også ble løftet opp og frem. Hvordan og hvorfor dette skjedde er verdt en lengre utgreiing fra langt mer kompetente folk enn meg, men jeg tror flere faktorer og aktører – som at Urørt-portalen dukket opp på nett, by:Larm ble en happening og at Platekompaniet begynte å profilere norsk musikk – spilte inn. Norske undergrunnsartister kunne legge ut musikken sin på Urørt, bli spilt på P3, få en konsert på by:Larm og få EP-en eller albumet sitt profilert av Platekompaniet. Det skjedde noe rundt norsk musikk. Dette førte naturligvis også til at en over middels interessert musikklytter plutselig ble eksponert for veldig mye norsk musikk. For mitt eget vedkommende hjalp det nok også at dette vannskillet sammenfalt med at jeg flyttet fra Hønefoss til Bergen, og plutselig kunne gå på konserter med mer eller mindre kjente band hver eneste uke. Norsk musikk var liksom en del av hverdagen. Men så er det jo ikke til å underslå at veien fra et øvingslokale til brukbart eksponert for norske ører, er en del kortere for norske enn for utenlandske band. Filteret er mer grovmasket, barrierene er færre og lavere. Og det fører jo også uungåelig til at man blir presentert for veldig mye mer middels norsk musikk sammenlignet med middels utenlandsk musikk. For meg gjorde det noe om hvordan jeg så på musikk produsert av nordmenn generelt. Og litt i samme gate som det jeg skrev om i avsnittet over dette: Etter å ha kommet over rusen over å kunne se livemusikk ukentlig, tror jeg norske band måtte gjøre langt mer for å imponere meg enn hva de utenlandske trengte å gjøre. Norske band måtte virkelig være noe for seg selv. Og de måtte helst viske ut følelsen av at dette var folk som meg og deg, vanlige fyrer som skrev og lagde musikk. De måtte ta det et sted lenger.

Alt det her tenkte jeg på. Men så tenkte jeg på noe annet, nemlig at jeg har sett Johndoe live to ganger. Og at jeg syntes det var temmelig tøft begge gangene.

Den første gangen var på nevnte by:Larm i Bergen i februar 2004. Jeg tror Johndoe spilte på Ole Bull Scene, en av de større scenene på festivalen Og jeg tror de spilte ganske seint på lørdag, noe som må ha vært et ganske attraktivt tidspunkt. Det var knallbra! Ikke like bra som Beautiful People på Hulen kvelden i forveien, men definitivt på nivå med mye av det andre jeg så.

Den andre gangen var på Lloyds Pub i Hønefoss. Jeg er litt usikker på om dette var i 2004 eller 2005, men det var deromkring. Lloyds tar omtrent 60 mennesker, og da er det ubehagelig fullt. Når de i tillegg skal presse inn et band i det ene hjørnet, er det nok ikke plass til mer enn 50. Jeg husker jeg kom tidlig, og til og med hjalp til å bære inn noe av utstyret mens bandet spiste rundstykker med smøreost og spilte FIFA. Og jeg minnes at selv om jeg nok trodde jeg var litt for kul til å la meg påvirke av å henge med et halvkjent norsk band, var det nok litt stas også. Jeg så hele konserten sittende i baren. Det kan kanskje høres nonchalant ut, men gitt at lokalet ikke var spesielt stort, var det for orkesterplass å regne. Jeg kunne bestille øl med venstre pekefinger, og hytte mot bandet med høyre neve. Det var helt topp! Og det var en jævlig bra konsert.

Så har årene gått. Til tross for at de har gitt meg noen strålende kvelder, og jeg (til min egen overraskelse, så å si) har hatt et forhold til bandet, har jeg glemt Johndoe. Og jeg tror ikke jeg er helt alene om det. Men de siste par månedene har det skjedd flere ting som har gjort at de har fått en slags rennesanse.

Først kunne min trønderkompis Håvard fortelle meg at Johndoe skulle spille på Parkteatret i Oslo. Det var omtrent da de kom frem fra glemselsen. Jeg husker jeg reagerte med et indre skjevt smil, og en tanke i retning av “heh, Johndoe, ja, de husker jeg”. Kombinasjonen av at konserten var på en fredag (verdens beste konsertdag) og at jeg hadde muligheten til å dra å den med en trønder (dette kan høres uviktig ut, men lokale band gjør noe med folk, disse folka gjør noe med stemningen i et lokale, og dette gjør noe med konserten) gjorde at jeg punget ut.

Dernest kunne den samme Håvard fortelle meg at Johndoe nå synger på trøndersk. Dette skulle kanskje ha vært viktigere for ham enn for meg, men jeg merket at det trakk ganske kraftig opp. Jeg husker jeg allerede i 2004 syntes det var ubegripelig teit at et band fra Trøndelag sang på norsk, men ikke på dialekt. Hvorfor i alle dager skal man synge på sitt eget språk hvis man ikke samtidig skriver tekster, og synger på det målet man snakker og tenker i det daglige? Det hørtes ut som et sunnhetstegn for Johndoe at de hadde tatt steget fra østlandstilpasning til sitt ekte morsmål. Og det lovet jo også godt for både platecomebacket og – ikke minst – konserten.

For det tredje har 2014 for meg handlet mye om Against Me!, et amerikansk punkband som akkurat har gitt ut en helt latterlig bra plate. Det er lenge siden en plate har berørt meg på en sånn måte som Against Me!-plata har gjort, ikke bare fordi låtene og musikken er så jævlig bra, men også fordi vokalisten siden forrige plate har byttet kjønn, og at tekstene i stor grad handler om en hard, rå og vakker kamp om å få være den man er. Hva har dette med Johndoe å gjøre? Jo, for noen uker siden kunne Håvard (igjen) tipse meg om en video på P3.no der Johndoe gjør ennorsk cover av åpningssporet på nevnte Against Me!-plate. Og de gjør det på trøndersk. Oversettelsen kan fremstå som både banal og på grensen til pinlig. Ikke fordi den er dårlig, men fordi den avslører hvor rå, naken og smertefull den opprinnelige teksten egentlig er. Og det at Johndoe a) valgte en låt av Against Me!, b) turte å oversette den til norsk, og c) fremførte den på skjør trøndersk, fikk meg til å tenke at de må være veldig fine folk. Og det hjelper jo alltid når det kommer til å vie tid og engasjement til ny musikk.

Så nå sitter jeg her og hører på Johndoe. På debutplata jeg så vidt husker at kom ut, på andreplata som inneholder radiohitten, og på den litt mer modne tredjeplata jeg ikke kan si jeg har hatt noe forhold til overhodet. Og jeg tenker at det er jo ganske bra greier. Rastløs rock'n'roll, som de sier. Ikke ekstraordinært, men veldig solid. Gode låter, gode tekster, finfint driv. Aldri i nærheten av å være kjipt eller dårlig. Aldri i nærheten av virkelig storhet heller, men pokker heller, det er greit.

Og jeg gleder meg til konsert. Til å møte Johndoe i sceneutgave på nytt, snaue ti år etter forrige konsert. Og til å kjenne på følelsen av at bandene som bare er der, som svømmer rundt i livet mitt, og som en sjelden gang kommer til syne på overflaten, er gode å ha de også.