2008, #2: «Our psalms are sing-a-long songs»

The Hold Steady
Stay Positive
[Vagrant; 14. juli, 2008]

"We are the directors
Our hands will hold steady
Man, we make our own movies"


Rateyourmusic.com: 3.54
Metacritic.com: 85


Å skrive omtalten til 2008s nest-beste plate, Hold Steadys Stay Positive, er både den enkleste og den vanskeligste oppgaven i dette prosjektet. Det er først og fremst enkelt, fordi det er den plata jeg har hørt soleklart mest på i 2008, hvilket igjen har å gjøre med at Hold Steady per dags dato for meg er klodens aller beste band. Jeg har derfor såpass mye på hjertet både når det gjelder Hold Steady generelt og Stay Positive generelt at det å få ned noen ord på det digitale papiret ikke medfører den store innsatsen. Men nettopp derfor blir det også litt vanskelig. For hvordan kan jeg formidle alle de sterke og personlige inntrykkene Stay Positive har gitt meg til mennesker som kanskje ikke engang har hørt plata? Og hvor skal jeg begynne, hva skal jeg ta med og hvor grundig til verks skal jeg egentlig gå? Og ikke minst: I hvor stor grad skal jeg fokusere på den relative skuffelsen plata representerer for meg, og samtidig forsøke å formidle at det kun var én plate i hele 2008 som var bedre? Gir det i det hele tatt mening? Jeg skal i det minste gjøre et forsøk.

Jeg oppdaget Hold Steady for alvor for litt over to år siden. Etter å ha hørt Separation Sunday et par ganger, og omtrent ukentlig blitt eksponert for Boys And Girls In America på jobb, var jeg ikke overvettes imponert. Men det var liksom noe der, og da plata dukket opp til godt under hundrelappen i romjula 2006, og jeg hadde et (jule-)gavekort pålydende 600 kroner jeg hadde til hensikt å svi av, fant jeg det for godt å ta den med meg hjem. Det er ikke akkurat en avgjørelse jeg har angret på, for allerede ved første gjennomhøring i hjemlige omgivelser, fikk jeg følelsen av at dette kunne bli noe stort. I de påfølgende månedene gjenoppdaget jeg Separation Sunday, jeg kjøpte debutplata Almost Killed Me, lastet ned tallrike bootlegs og spilte Boys And Girls In America nesten daglig. Jeg kunne glede meg til å komme hjem for å feie gjennom en plate i hodetelefoner, og kunne finne på å kjøpe med en sixpack hjem fra jobb med det å drikke meg brisen til lyden av Verdens Beste Band som eneste mål. Og jeg brukte, som de som har pleiet noen som helst form for sosial omgang med meg de seneste par årene allerede vet, enhver anledning til å fortelle mennesker jeg møtte om den fantatiske oppdagelsen jeg hadde gjort. Ikke for å få andres bifall eller i håp om å finne noen å debattere Hold Steady med, men snarere fordi jeg bare måtte. Jeg var som en nyfrelst, og jeg måtte fortelle det til gud og hvermann. Det jeg i romjulen 2006 trodde skulle bli en kortvarig flørt med et nytt og spennende bandbekjentskap, ble en mild besettelse jeg ikke hadde vært i nærheten av siden jeg gjennom Beatles forsto at musikk kunne være en lidenskap like mye som bakgrunnsstøy eller tidtrøyte. I tiden mellom oppdagelsen av Beatles og oppdagelsen av Hold Steady kjøpte jeg omkring 1000 CD-plater. Jeg fant noen favoritter her og der, og brukte mye tid på både Weezer, Oasis og Eels, og senere Velvet Underground, Pixies og Dylan, Wilco, Mountain Goats og Shins - men det var liksom ingenting som kunne måle seg med følelsen av å oppdage Beatles. Naturlig nok, kan man kanskje si - det skal tross alt litt til å matche bandet som kickstartet hele interessen for musikk, og jeg hadde i grunnen slått meg til ro med at man kanskje ikke får et slikt forhold til et band mer enn én gang i livet, og da gjerne i den tidlige og utforskende fasen en gang i tenårene. Derfor var det både overraskende og fryktelig moro å kjenne at det faktisk var mulig, at jeg ikke hadde blitt blasert eller for gammel, og at det fortsatt var mulig å ikke bare oppleve den barnlige og boblende gleden over å oppdage et nytt fantatisk band, men at følelsen faktisk kunne vedvare i måneder og år.

Når jeg i denne omtalen av Stay Positive finner det hensiktsmessig å sette Hold Steady som feonmen for meg personlig inn i en større sammenheng, er det fordi jeg tror (eller vet) at dette er en grunnleggende forutsetning for hvordan jeg ser på Hold Steadys fjerde og seneste album. Det er nemlig noe helt annet å gå på retrospektiv skattejakt i et bands katalog enn det er å stålsette seg for nytt materiale. Forventningene heises til himmels, og sjansene for å bli skuffet er enorme. Og skuffet over en ny utgivelse når jeg på forhånd har forelsket meg i katalogen til et gitt band, det har jeg blitt både titt og ofte.

Craig Finn uttalte i forbindelse med utigvelsen at han med Stay Positve ville gjøre "the waters a little murkier". Og det har han på mange måter lyktes med. På det tekstmessige planet - og det er vanskelig å starte et annet sted når det kommer til et band som gjennom tre plater har fortalt historier som fletter seg i hverandre gjennom tekster som ustanselig refererer til herandre, med et helhetlig persongalleri, og i det minste en antydning til en narrativ kronologi - er det mest slående hvordan trekløveret Holly, Gideon og Charlemange glimrer ved sitt fravær. Tilsynelatende, i alle fall. For selv om de aldri benevnes ved navn (med ett unntak: I "Ask Her For Adderall", som av en eller annen merkelig grunn er benevnt som bonusspor på CD-utgivelsen, men flettet inn i den ordinære tracklista på LP-utgaven) er det vanskelig å tenke seg noe annet enn at de lurer i kulissene her også. Eller gjør de egentlig det? Et annet markant trekk ved Stay Positive er nemlig at fortellingene som fortelles ikke lenger utelukkende omhandler gutter og jenter i alderen femten til toogtyve. Karakterene er voksne, i større grad reflektere og ikke i så rent liten grad mismodige, som om lyset som brant i begge ender i tenårene, er i ferd med å miste noe av styrken. Sånn sett kan Stay Positive ses på som baksiden av medaljen, om blåmandagene som følger "killer parties", der lørdag kun er en "runaway into sunday/ sometimes monday".

Men også på en helt annen måte har Stay Positive blitt en plate som skiller seg fra sine forgjengere på det tekstlige planet. Selv om Hold Steady allerede på Almost Killed Me flettet inn betrakninger om "the scene", og det å være en del av et rockeband inn i historien som ble fortalt, er det først her Craig Finn later til å bli virkelig selvbiografisk. Tittelsporet er på mange måter den fremste representanten for denne vendingen, og låta som fremfor noen setter standarden for Stay Positive som en tilbakeskuende og reflektert plate. "The kids at our shows will have kids of their own", glefser Finn, og minner oss alle på at selv om rocken i seg selv aldri blir gammel, er alle vi som på den ene eller andre måten lever og ånder for musikken, dømt til å bli det. "Stay Positive" er også albumets midtpunkt, og der klimaet og stemningen tar en vendning mot det mørkere. Og den forstås best i lys av åpningssporet "Constructive Summer", som med sin livsbejaende og sorgfrie hymne til ungdommen står for mye av det fortelleren i "Stay Positive" erkjenner at er forbi.

Men Stay Positve er på ingen måte en ren meta-plate om det å spille i band, den tar også opp tråden fra de foregående platene, og spinner videre på den store fortellingen om amerikansk ungdom, og deres hang til den eksessive, men ikke alltid like glamorøse, måten å leve på. Det er svært vanskelig å få tak i om snapshottene som serveres skal settes i sammeheng med Holly, hennes trøblete forhold til både Gideon og Charlemange eller hennes død og gjenoppstandelse - men helt løsrevet fra det foregående narrativet kan hendelsene her umulig være. Etter den mimrende "Constructive Summer" blir vi kastet hodestups inn i en drapsetterforskning i "Sequestered In Mempis", som etterfølges av en beretning om nok et drap i "One For The Cutters". I førstnevnte opplever vi et avhør fra den avhørtes ståsted. Han er på en bar, han møter en kvinne, og etter en kjapp tur på toalettet befinner de seg i bilen hennes. Hva som skjer videre er uklart, men noen er døde, og politiet krever svar. I "One For The Cutters" har vi forflyttet oss til en ikke nærmere definert forstad til en amerikansk universitetsby, der en kvinnelig student rett som det er stikker til skogs sammen med rånerne når livet i kollektivet blir for kjedelig. Det ender slik det gjerne gjør i Hold Steadys låter, med blod, gørr og tvilsomme alibier, og minst ett dødsfall. Disse drapene danner bakteppet for resten av låtene på plata, og selv om vi aldri blir helt kloke på når dette skjer, hvem som er de involverte "he's" og "she's", er det mye som tyder på at persongalleriet fra Minneapolis er involvert. "Yeah Sapphire" skildrer en reise som minner mye om den vi blir med på i Separation Sundays "Crucifixtion Cruise", og både i "Magazines" og "Joke About Jamaica" møter vi kvinner og menn som helt klart kan passere for femten år eldre utgaver av Holly og Charlemagne. Men vi får aldri noen klare svar, og det er litt av poenget. For Hold Steadys rikholdige narrativer er ikke nødvendigvis ment å forstå som én linær fortelling, men snarere små noveller og episoder som vi som lyttere selv må veve sammen. Når det i avslutningssporet "Slapped Actress" kommer en oppfordring om å aldri fortelle noen at "Ybor City almost killed us again" er det naturlig å sette fortellingene i sammenheng med de vi har hørt på de tre foregående platene. Men fravær av både kronologi, tydelig definerte karakterer og en stadig veksling mellom hvem sine øyne vi ser verden gjennom, gjør det umulig å finne Den Røde Tråden. Og det er helt greit. Likesom sjarmen med Dylan-perler som "Visions Of Johanna" eller "Desolation Row" ikke ligger i å forstå men i å føle, er Craig Finns fantastiske univers ett som kler tvetydigheten det svøpes i.

Musikalsk har det også blitt tatt grep - og disse er ikke bare av den gode sorten. Overraskelsen er midlt sagt stor første gangen man hører den merkelige cembaloen på "One For The Cutters", en enerverende trekkspill-imiterende synth setter sitt preg på "Navy Sheets", mens "Both Crosses" har blitt noe såpass spesielt som en akustisk, støvete og banjo-krydret Hold Steady-låt. Men i bunn ligger uttrykket som ble perfeksjonert på Boys And Girls In America, et sound tuftet på like deler Springsteen, Hüsker Dü og Replacements, med klare nikk til 70-tallets bluesinspirerte rock'n'roll, og mer hårete 80-talls-favoritter. Faktisk er gitarsoloen på "Lord I'm Discouraged" mistenkelig lik den Richie Sambora fremfører fra toppen av et fjell i videoen til Bon Jovis "Bed Of Roses". Det er helt på grensen til å bli harry, men sniker seg hårfint under. Boys And Girls viste at Hold Steady hadde en mer nyansert og sensetiv side. Her er det ytterligere foredlet, med det beklagelige resultat at vi her også finner noen av bandets mest intetsigende fremføringer. "Magazines" er for eksempel en låt som nok hadde gjort seg godt på radio, men som er mange hakk for slapp til å stikke seg ut i en bunnsolid katalog, og synth-flørten på "Navy Sheets" er bare slitsom. Allikevel er det i det store og det hele sterkt også musikalsk, og med friere tøyler og et mindre rigid fokus på rett-frem og riffbasert rock'n'roll får også gitarist Tad Kubler og keyboardist Franz Nicolay muligheten til å skinne. Kreativiteten når det kommer til både instrumentering og låtstrukturer skaper en plate som i større grad enn de foregående gir pusterom og dynamikk - problemet er bare at et så godt band som Hold Steady egentlig ikke trenger dynamikken. Eller sagt på en annen måte: De er så gode at det skaper en egen dynamikk i seg selv. Og på 80% av Stay Positive er de fortsatt det tøffeste rockebandet på den nordlige halvkule, og de små feilskjærene som av og til dukker opp får det aldri til å virkelig rykke i skippe-fingeren. Da er det egentlig greit nok.

Men til tross for innvendingene er det vanskelig å komme utenom Stay Positive som en av årets aller beste plater. Finns fantatiske tekster, et gnistrende godt rock'n'roll-band, en respekt for den amerikanske musikkarven og samtidig en vilje til å føre den videre gjør Hold Steady til verdens desidert beste band. Men denne gangen klarte de ikke å lage årets beste plate. Som det fjerde kapittelet i en utrolig fortelling om USA, om ungdom og om livets beinharde realiterer er den et mesterverk. Som rock'n'roll-album mangler den det siste på å prikke inn perfeksjon. Men Hold Steady har fortsatt på sitt beste en gudegitt gave til å skape energisk, gnistrende og intelligent rock, og for menigheten er det bare å konkludere med at Craig Finn har helt rett: Våre salmer er virkelig sing-a-long songs - signert Hold Steady.


Nøkkelspor: Constructive Summer (mp3)
The Hold Steady på Myspace.

2008, #3: «Dream girls in cool cars/ Cool girls in dream cars»

Neon Neon
Stainless Style
[Lex; 17. mars, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.22
Metacritic.com: 79

"I told her on Alderaan
That nothing else was going on"


Jeg merker det strider litt imot fornuften å hevde at Stainless Style var 2008s tredje beste plate. Og uten at jeg klarer å bli helt enig med meg selv om hva som er sannheten, kan det kanskje settes spørsmålstegn ved om den egentlig er det. Allikevel har jeg landet på at den fortjener listens første pallplassering. For noen ganger trenger man plater som denne, plater som overrasker og slår en overende med noe som både er morsomt, friskt og spennende. I 2008 var det få som maktet å gjøre dette på samme måte som Neon Neon.

Og nettopp det at Stainless Style både er morsom, og når den ble utgitt kom som en solid overraskelse, er ikke av liten viktighet. I løpet av et år kommer det alltid plater man har store forventninger til, og som stort sett innfrir. Det dukker også opp plater av artister man er såpass glad i fra før at man gidder og orker å bruke tid på å bli kjent med albumet, og se om det skjuler seg noe bak det ikke alltid umiddelbart tiltalende. Men over tolv måneder er det også alltid et album eller to som kommer ut fra det store intet, og som man som lytter møter med både mangel på forventninger og et friskt sinn. Og det er ofte disse platene som - i hvert fall for en periode - gjør sterkest inntrykk.

Neon Neon er det litt merkelige møtet mellom Gruff Rhys, primært kjent fra det walisiske pop-bandet Super Furry Animals, og den amerikanske produsenten Boom Bip. Sammen har de laget noe så sjeldent som en relativt ironifri retroreise til 80-tallets syntetiske synthpop, som føles både genuin, ekte og kjærlig. Skjønt, som konsept og pastisj har prosjektet noen merkelige brister som indikerer at skapergleden og lekenheten sto høyere i kurs enn det å skape noe sømløst og 100% tidsriktig. For mellom de autentiske synthpop-pastisjene, finner vi hiphop og rap som definitivt ikke hører 80-, men snarere 00-tallet til, først og fremst representert gjennom gjestene fra Spank Rock. Man får litt følelsen av at de to karene hadde 80-tallets soniske tidskoloritt som utgangspunkt, men underveis fant ut at det var like moro å blande den tyggegummi-aktige synthpopen med kontemporære produksjonstriks, og inspirasjon fra moderne hiphop og r&b. Resultatet er i alle fall noe som både er refererende og unikt på en gang.

Men det er ikke bare på det musikalske planet at Stainless Style har et konseptuelt preg, også i fortellingene vi følger gjennom tekstene er det en soleklar rød tråd - en ganske morsom en, sådan. Stainless Style er nemlig et album som handler mer eller mindre utelukkende om John DeLorean, mannen som oppfant bilen vi kan skue i Back To The Future-filmene. Eller som Rhys selv sier: "A full-on concept record about the wives and lives of John DeLorean". Det er med andre ord et album som stort sett handler om biler og damer, om Hollywood og dekadanse, om Raquel Welch og Michael Douglas, om kokain og solbriller og om seier og tap. En klassisk rise and fall-fortelling, med tung inspirasjon fra virkeligehtens 80-tall. Det sier seg selv at det blir ganske fantastisk.

Jeg har tenkt lenge og vel på hvordan jeg skal formidle hvordan jeg oppfatter Stainless Style, og jeg begynner etterhvert å forstå at det er en ganske vanskelig oppgave. Jeg tror rett og slett det handler om at albumet er av det slaget som på en ubeskrivelig måte oser av glede og lyst, og virkelig er lyden av to mennesker som kommer sammen og gjør noe de begge synes er fryktelig gøy. Hele ferden gjennom 80-tallet, John DeLoreans liv og neonfarget synthpop er så lettbent og fri, og allikevel så stram og strukturert. Skjønt, det tok litt tid å se strukturen: De første gjennomspillingene etterlot følelsen av kaos og mangel på system. Men nettopp fordi albumet er en sann lykkepille av en pop-plate, får man lyst til å ta seg tid til å se sammenhengene også. Og når de åpenbarer seg, sitter man igjen med et album som fortsatt er morsomt, lekent og kaotisk, men som også gir mening som helhet.

Jeg vet ikke om jeg kan ta Stainless Style ut av hylla om tre år, og forsvare 3. plassen på 2008-lista - så slitesterk tror jeg kanskje ikke at den er. Men jeg er helt sikker på at den i 2008 sto for noe av det friskeste og morsomste som kom ut på plate, og at den var blant de viktigste brikkene i musikksommeren som gikk. Noen ganger er alt man trenger en vitamininnsprøytning, noe som tar deg mens du har guarden nede, og som genuint overrasker. Når det skjer, genererer det en glede som kanskje ikke alltid glir over i et evig kjærlighetsforhold, men så er det vel heller ikke alltid det som er poenget. Årets store sommerflørt var Neon Neon, og den var heftig nok til at pallplasseringen er i boks.


Nøkkelspor: Raquel (Youtube)
Neon Neon på Myspace

2008, #4: «Clap your hands if you think your soul is free»

TV On The Radio
Dear Science
[Interscope; 22. september, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.78
Metacritic.com: 88

"The age of miracles
The age of sound
Well, there's a golden age
Comin' round"


I 2002, etter mye om og men, ga Wilco ut Yankee Hotel Foxtrot. Albumet besto av tradisjonelle og velskrevne pop-låter pakket inn i flere lag med dissonans, mild støy og knitrende elektronikk, og var på en og samme tid uendelig tilgjengelig og lydmessig utfordrende. Til tross for å være kledd i en utfordrende drakt, traff albumet både kritikere og lyttere midt i hjertet, og selv om det nok hadde fortjent enda mer oppmerksomhet enn det fikk, er det liten tvil om at det var Wilcos største både kunstneriske og kommersielle suksess til dags dato.

Det er ikke spesielt ofte slike plater dukker opp, platene som forener klassisk låtskriverkunst med en dristig presentasjon, og samtidig makter å nå ut til både det brede lag og til de som har som oppgave å mene noe om musikk. Og når det skjer, har jeg en følelse av at det er noe i tidsånden som gjør det mulig. Yankee Hotel Foxtrot kom ut i et USA som så vidt hadde summet seg etter 9/11, og i en tilstand preget av forvirring og frustrasjon forsøkte å tilpasse seg et temmelig rystet verdensbilde. Wilcos mesterverk, som både var tuftet på noe klassisk amerikansk, og samtidig hadde en aura av ubehag og opprør, kunne meget vet fungert som et lydspor til endringene som hadde funnet sted. Kanskje hadde den fått nøyaktig den samme mottagelsen i 2000 eller 2005, men jeg tror dens suksess i alle fall delvis kan knyttes til de sosiokulturelle forholdene den så dagens lys under. Yankee Hotel Foxtrot forente på perfekt vis tradisjonell amerikansk kultur og tidsåndens elektriske spenning, og blir stående igjen som en plate hvis storhet ligger vel så mye i dens kvaliteter som tidsdokument som i dens tidløshet.

I 2008 traff et band blink på en lignende måte, men med kanskje enda bredere og mer samstemt jubel fra både kritikere og lyttere. Dear Science kan beskrives som fryktelig mye rart, men det som kanskje er mest slående er hvordan den på et klinisk vis tar pulsen på en hel tidsånd, og med det er det helt naturlige lydsporet for 2008. Og på samme vis som Yankee Hotel Foxtrot gjorde det for godt og vel seks år siden, gjør TV On The Radio det med noe klassisk amerikansk kanalisert gjennom et sonisk filter av ubehag, støy og friksjon. Det man sitter igjen med, er følelsen av at dette verken er en plate som ser seg tilbake, eller har noe mål om å ta futuristiske sjumilssteg, men snarere makter det kunststykket å fremstå som perfekt for sin egen samtid.

Men det er ikke bare i det rent musikalske at TVOTR treffer en nerve i tiden - det kan også være fruktbart å se utover de rent kunstneriske sfærene, og ta det sosiale, kulturelle og politiske klimaet med i betraktningen. For likesom Wilco på et vis representerte den utryggheten og usikkerheten som fantes i den amerikanske middelklassen i 2002, står TVOTR i 2008 frem som representanter for et nytt USA. Et USA som både er preget av en mislykket krigføring mot en ukjent fiende, en krigføring som på ingen måte nådde sitt mål om å gjøre verden trygg igjen, og snarere har stukket en militær pinne inn i både vepsebol og maurtuer verden over, og gjorde ting om mulig enda mer kaotiske. Men også et USA som i 2008 var preget av troen på forandring, på håpet og på en bedre verden. Dear Science er på mange måter tilsvaret til dette sosiokulturelle klimaet: For bak de jagende rytmene, de klaustrofobiske soniske landskapene og de lett abstrakte tekstene finnes det et bankende hjerte, en varme og et håp. Og hva var vel mer passende enn at i året som for all fremtid vil huskes som året der USA valgte sin første svarte president, var det et band hvor fire av fem medlemmer er av afro-amerikansk avstamning som sto for en av de mest bejublede utgivelsene.

Og den etniske bakgrunnen til TVOTR er ikke helt uten betydningen når det gjelder å forstå hvorfor Dear Science på en og samme tid føles så vanvittig riktig for øyeblikket, og samtidig som noe unikt og spesielt. Både på Desperate Youth, Blood Thirsty Babes (2004) og Return To Cookie Mountain (2006) fremsto det som ganske åpenbart at TVOTR var et band som mer enn noen andre innen det man kan kalle indierocken var interessert i å fusjonere tradisjonelt svart musikk - soul, gospel, doo-wop - med moderne, gitarbasert og i all hovedsak hvit gitarrock. Det er i seg selv ikke så rent lite oppsiktsvekkende at majoriteten av medlemmene i et rockeband - og særlig om vi legger til prefikset "inde-" - er noe annet enn kritthvite gutter i 20-årsalderen. Du kan jo ta en titt gjennom din egen CD-hylle/iTunes og se hvor mange ikke-hvite rockeband du finner. Nå er det naturligvis ikke slik at det å lage rock infulert av soul, med rytmestrukturer fra funk eller koringer som sender tankene til vokalgrupper fra tidlig 60-tall er forbeholdt svarte musikere, men det ville samtidig vært merkelig å se bort fra bandets etniske sammensetning som en mulig forklaring på den naturlige og sømløse måten TVOTR gjør det på gjennom Dear Science. Og selv om dette alltid har vært en viktig faktor i soundet til Brooklyn-rockerne, tar de det denne gangen ett steg videre, og gjør i "Red Dress" historien og minnene om slaveriet til en del av sitt tekstlige univers også.

Det er ikke spesielt overraskende at det var nettopp Dear Science som skulle gjøre TV On The Radio kjent for et bredere publikum. Tendensene har vært der hele veien - allerede på Desperate fikk man følelsen av at bandet hadde potensiale for en bred appell. Til tross for at plata som sådan var litt ujevn, viste de med et par fantatiske enkeltspor at et lett støyende og intenst lydbilde kunne parres med fantatiske melodier og harmonier, og fremstå både uendelig fengende og friskt. Cookie Mountain var således et steg både dypere ned og inn i de lydlige dimensjonene. De gode melodiene var fortsatt til stede, men det tok tid å finne dem, der de lå pakket inn i en tjukk, seig og utfordrende produksjon signert gitarist og produsent David Sitek. Cookie Mountain var en kritikerfavoritt, og i mine ører et rent mesterverk, men gitt dens relativt utilgjengelige natur var det kanskje ikke sjokkerende at den ikke fikk den aller bredeste masseappelen. Dear Science er på mange måte den perfekte fusjonen av det beste fra de to foregående platene. Den tar med seg meloditeften fra de skarpeste øyeblikkene på Desperate, og forener dem med en dristig, men aldri utilgjengelig produksjon. Låtene er basisen, men de er pakket inn i et varmt slør av sonisk klaustrofobi og paranoia - aldri så mye at det blir ubehagelig, men heller aldri så lite at man som lytter finner den bedøvende roen.

Og selv om mye av æren for TV On The Radios hypnotiserende lydbilde må tilskrives David Sitek, må det sies at bandet som sådan har noen ferdigheter som gjør jobben hans langt enklere. Jaleel Bunton (trommer) og Gerard Smith (bass) utgjør en vanvittig tight og stødig grunnmur, Kyp Malone (gitar) og Sitek belegger den med kvasse gitarer, mens det vokale samspillet mellom forsanger Tunde Adebimpe og nevnte Malone gir TVOTR det siste og avgjørende strøket av magi. Selv om vokalharmoniene kanskje er enda tydeligere på de to foregående platene, er fortsatt Adebimpes jagede og mørke grunnstemme, toppet av Malones overjordiske falsett-bidrag med på å gjøre det fantatiske enda mer fantastisk. Men egentlig gir det ingen mening å isolere elementene på denne måten, for TVOTRs fremste styrke er nettopp å la alt dette gli i hverandre, og tilsammen utgjøre en koherent og kontant pakke som aldri er kjedelig, som oftest er fryktelig god, og noen ganger så overveldende at man gisper etter luft. For det er slik jeg opplever TV On The Radio på sitt aller beste: Som et band som fra tid til annen treffer en åre av rent popgull, der absolutt alle elementer av bandet, og alle lydene det produserer, går opp i en høyere enhet og fremstår som rett ut magisk.

Men heldigvis er de ikke magiske hele tiden - det hadde rett og slett blitt slitsomt. De har derimot evnen til å treffe denne nerven på ett eller annet punkt i nesten hver eneste låt. Noen av sporene starter litt tregt, men tar seg opp til et gnistrende inferno mens andre kanskje bare har en enkelt overgang eller en bro som er i dette leiet. Og de virkelig glitrende øyeblikkene er faktisk så gode at de står i fare for å stjele litt av glansen fra de mer ordinære partiene. Og her ligger kanskje også noe av grunnen til at Dear Science, til tross for å være et fantastisk album, ikke fremstår som årets beste. For i transformasjonen fra det voldsomme monsteret Return To Cookie Mountain fremsto som, til et mer lettlikelig, poporientert og strømlinjeformet Dear Science, har det også sneket seg inn partier som - i det minste i kontrast til de øyeblikkene som får deg til å hive etter pusten - glir litt umerkelig forbi. Det betaler seg også, for all del. Jeg ønsket meg ikke en ny Cookie Mountain, og endringene som er gjort er både forfriskende og mange ganger til det bedre. Men noe av den skinnende magien må også nødvendigvis gå tapt når man pusser ned kantene. Med skjønnhetsfeilene ryker også de aller dristigste ekspedisjonene, og selv om man nok står igjen med et mer feilfritt album, mangler det også noe av den skitne sjarmen.

Men dette blir da også for småpirk å regne, for i det store og det hele er Dear Science en populærmusikalsk triumf, en gnistrende god plate og et skinnende historisk dokument. Og med en diskografi som ikke bare viser at TV On The Radio er et band som tør å gå sine egne veier, men også tegner konturene av et band som er både i stand og villige til å la seg forandre, er det ingenting som tilsier at de ikke om et år eller to vender tilbake med en ny moderne klassiker.


Nøkkelspor: Halfway Home (mp3)
TV On The Radio på Myspace