2008, #12: «Teen creeps, please don't leave me dead»

No Age
Nouns
[Subpop; 6. mai, 2008]

Rateyourmusic: 3.47
Metacritic.com: 79

"Wash away what we create
I hate you more, I hate this place
I know why I feel this way"


Det er noe umiddelbart, rått og veldig, veldig friskt over Nouns. "In medias res" er en frase jeg tviler på jeg har anvendt siden ungdomsskolens norsktimer, men den rinner meg i hu når det gjelder No Ages langspillerdebut - å bli kastet inn i platas første spor er nemlig litt som å åpne en vilkårlig dør i kjelleren på den lokale ungdomsklubben, og registrere at man befinner seg midt i et grumsete og kaotisk, men allikevel fokusert inferno. Gnagende og rustne gitarer sliper seg mot et stakatto trommemønster, og selv om det hele fremstår som ganske uferdig, skimter man også noen frekke, ungdommelige ambisjoner, pakket inn i desillusjonert frustrasjon og trass.

Allikevel er ikke No Age så ferske som introduksjonen kan tyde på. Duoen, bestående av Randy Randall (tøft navn) og Dean Allen Spunt (også, om enn på en lit annen måte, tøft navn), har allerede rukket å eksistere i tre år, og har allerede rukket å gi ut en slags kompilasjon. Weirdo Rippers (2007) er en litt nemlig en litt merkelig utgivelse. Den 26. mars i fjor pøste nemlig No Age ut ikke mindre enn fem EP-er/singler på forskjellige selskaper - altså fem utgivelser på fem selskaper på én dag. Disse utspillene ble samlet på CD-format senere samme år, da med tittelen nevnt litt ovenfor. Til tross for platas litt merkelige bakgrunn, føles den overraskende koherent og enhetlig, og den vitnet om et spennende band som fikk voldsomt mye ut av sin relativt sparsommelige besetning. Det merkelige med forholdet Weirdo Rippers/Nouns er hvordan den førstnevnte er variert, moden og tilsynelatende seriøs, mens den sistnevnte er en oppvisning i rå, upolert og rett-fra-kjelleren-punk. Sistnevnte høres ut som et klassisk debutalbum, mens førstnevnte høres ut som en klassisk oppfølger.

For Nouns er enkelt og greit et skittent oppkok av punk, indierock, støy og pop. Rent soundmessig er det så enkelt og rett frem som man får det - en overstyrt og støyende gitar, stakkato og enkel tromming, og på toppen - eller i midten - av det hele, en gneldrende, klagende vokal som høres ut som den kommer fra garasjens innerste kroker. Med Weirdo Rippers i bakhodet kan man vanskelig komme utenom tanken at dette er hundre prosent tilsiktet. Kompilasjonen viste at No Age, om de ville, var i stand til å skape, om ikke akkurat sofistikerte og finslepne, så i alle fall luftige og dynamiske låter. På Nouns er alt rørt sammen til én grøt, og det må være gjort med hensikt. Greit, det, for det funker. Den primale følelsen av å bli kastet inn i en garasje, eller et mørkt og fuktig øvingslokale i en forstatskjeller, er noe av det som gjør opplevelsen så frisk.

Punk med hjerne, støy med hjerte og gode poplåter dynket i søle. Nouns vil ikke bli stående igjen som en av 2008s mest monumentale plater, men den representerte en friskhet og råskap som få andre var i stand til å skape i inneværende år.

Nøkkespor: Teen Creeps (mp3)
No Age på Myspace.