Everyone's a critic

"Everyone's a critic, but most people are DJs"

Selv om denne bloggen har tatt sitt navn fra siste delen av det overnevnte Hold Steady-sitatet, skal desember stå i den første delens tegn. Desember er jo måneden der alle magasiner, aviser og publikasjoner med en vag interesse for musikk gjør slik de alltid gjør når elleve av årets tolv måneder er unnagjort, og lager en årsliste. Jeg synes ikke jeg kan være noe dårligere.

Derfor kan du i denne bloggen, sånn cirka annenhver dag i det som gjenstår av 2008, lese om det jeg regner for å være de femten beste albumene kloden hadde å by på i inneværende kalenderår. For å gjøre det hele litt spennende starter jeg med nummer 15, og teller forløpende ned til vi rundt nyttårsaften når Årets Beste Album.

Jeg håper alle som har et snev av interesse for a) musikk eller b) det å lage lister vil følge nedtellingen med glede. Og jeg oppfordrer dere alle på det sterkeste til å komme deres egen vurdering av platene, av omtalene og - til slutt - poste deres egen topp 15-liste. Det er allerede etablert at flesteparten av oss har en DJ i magen - nå er det på tide å, for å låne en frase fra Guitar Hero, unleash your inner rock critic.

Vi snakkes til en gjennomgang av 2008s femtende beste album i løpet av et døgn eller to.

Samvittighetsmosjon

Vi blir fortalt på jevnlig basis at det å mosjonere har noen ganske entydige fordeler. Man kommer i bedre form, man kan være så heldig å gå ned i vekt, man sover bedre, man blir mer opplagt og man kan til og med ha det gøy. Når jeg en sjelden gang legger ut på en bitteliten joggetur, må jeg si at alle disse aspektene er ting jeg ser lyst på. Å sove godt og være opplagt er aldri en ulempe, det å være i brukbar form er noe man drar nytte av på daglig, og all den tid man har en kropp som heller enn å være bygget for fart, er bygget for komfort, er heller ikke et eventuelt vekttap som resultat å forakte. Det åpenbare unntaket er dette med å ha det gøy - vi har vel etterhvert kommet dithen at det å påføre seg selv fysiske lidelser for moro skyld er sett på som noe som bør behandles av det psykiske helsevesenet heller enn å være noe man etterstreber. Og godt er det.

Men den soleklart viktigste årsaken til at jeg en gang i blant snører på meg joggeskoene er først og fremst at det gir meg en deilig følelse av god samvittighet. Det er som en hestehandel man gjør med seg selv: Om jeg i en liten halvtime gjør det jeg kan for å banke opp noen halvtette blodårer, (over)aktiviserer late lunger og anvender lårmusklene til noe annet enn å støtte opp laptopen, vet jeg at jeg at jeg den påfølgende kvelden kan innta horisontalt og stabilt sideleie på sofaen, spise en bedre middag og kanskje til og med sprette en øl. Og jeg kan gjøre det helt uten å tenke på konsekvensene, for jeg har allerede betalt min avlat.

Samvittighetsmosjon er kanskje mental pleie heller enn noe som gjør meg til den nye Linford Christie, men det er også hele poenget: Å føle seg bra, og finne roen med seg selv. Derfor kan jeg, etter å ha tilbakelagt de få kilometerne som kan skues på kartet ovenfor (noen målestokk får dere ikke, jeg har da litt skam her i livet), velte meg ned i sofaen som et slakt, nye en Carlsberg og feie gjennom et par episoder av Seinfeld.

Samvittighetsmosjon er faen meg tingen. Vi må tra treningen tilbake fra de som trener for å bli spreke, og heller gjøre trening til et verktøy som legitimerer en ellers usunn livsstil. Dette skal jeg gjøre oftere. Sofaen venter. Ha en god kveld.

Det er sgu' hårdt at være en nissemand

Julen 1994 røsket TV2 opp i noen eldgamle norske advents-tradisjoner, og sendte en julekalender myntet vel så mye på voksne som på barn. Selv om det kan diskuteres nøyaktig hvor moden stilen, humoren og fortellingen i The Julekalender var, kan man vel trygt si at det var noe annet enn Skomaker Andersen, Tøflus og Jon Blund. Med seertall på oppunder en halv million ble The Julekalender en kjempesuksess, og som seg hør og bør med slike fenomener ble seriens catchphrases, som "Bob-bob-bob" og "Det e no bærre lækkert" en varig og grenseløst irriterende del av det norske språket, og folk nynnet på semi-landeplager som The Støveldance og It's Hard To Be A Nissemann.

Jeg har alltid trodd at The Julekalender var et erkenorsk produkt som spilte på forestillinger om bondske trøndere, den tradisjonelle norske fjøsnissen, og ikke minst det litt liberale forholdet til det engelske språk flere kjente personer i norsk offentlighet har vist seg å ha. Men dengang ei. The Julekalender er fandenme lige dansk som røde pølser! Allerede i 1991, tre år før vi nordmenn ble kjent med Olaf, Gjertrud og Benny, Fritz, Hansi og Günther, gjorde The Julekalender sin entré i de danske hjem - og plottet var nøyaktig det samme som det vi ble presentert for i desember 1994. Nisser og nåsåer, et ødelagt fly, en stjålet Nissebok, julepynt og poteter, forviklinger og dramatikk. Når jeg tenker tilbake på historien, er det kanskje ikke så utrolig at den har et annet opphavsland enn Norge. Trekker man fra trønderdialekten kan vel det aller meste i fortellingen finne sted både i Danmark, Tyskland, Sverige og Finland. Men hadde jeg ikke kommet over klipp fra den danske varianten på TV her i Danmark, hadde jeg nok for alltid vært overbevist om at The Julekalender var en vaskekte trønder-produksjon.

The Julekalender kan knappest sies å være en pilar i den norske kulturkanon. Men jeg husker fortsatt både klart og tydelig hvor stas det var med The Julekalender da jeg var ti år gammel. At hele - absolutt hele - idéen var av dansk, og ikke trøndersk, herkomst kom som en relativt stor overraskelse. Hva blir det neste? Er Snekker Andersen modellert etter et vietnamesisk folkesagn? Er Skomaker Andersen (hva er det med dét navnet og julen?) egentlig chilensk? Og kan det tenkes at tsjekkerne stjal Tre Nøtter Til Askepott fra en obskur Romsdals-regissør?

I dag er det 1. november. Om en måned sparkes adventstiden i gang, og dansk TV2 skal på ny sende The Julekalender. Det tror jeg nesten jeg må følge med på.

Et klipp fra den originale (altså den danske) The Julekalender finner du her.