We make our own movies #9: The Hold Steady - Boys And Girls In America (2006)

"Lost in a fog of love and faithless fear
 I've had kissed that make Judas seem sincere"

///

"Gonna walk around and drink some more
 Gonna walk around, gonna walk around, gonna walk around and drink
 Gonna walk around and drink some more"

Don't judge a book by it's cover, er det noe som heter. Men jeg har tenkt en del på hvor mye et platecover kan fortelle om musikken. Ikke i den forstand at man kan se coveret på en plate man aldri har hørt før, og deretter si noe meningsfullt om musikken. Mer i retning av at coveret på plater man hører og kjenner, påvirker opplevelsen av det man hører. At det er bildet man har i hodet når man hører musikken. Og gitt at musikk er såpass abstrakt som det er, at coveret blir den visuelle representasjonen av et album man kjenner godt.

Og kanskje er det ikke så søkt å starte med nettopp det visuelle. Coveret på Boys And Girls In America skiller seg radikalt fra coveret på forgjengeren, Separation Sunday. Sistnevnte var i svart/hvitt, viste en forlatt gatestubb og hadde ingen ansikter eller levende mennesker i seg. Førstnevnte er en eksplosjon av farger, og over en collage av unge og konfettidynkede mennesker står tittelen skrevet med rosa bokstaver i en sky av tåke. Separation Sunday-coveret indikerer noe kaldt, skarpt og gatenært. Boys And Girls In America forteller en historie om fargesprakende og berusende eufori.

Og det er ganske beskrivende for innholdet på plata også. For selv om Separation Sunday (og for så vidt debutplata også) er bedre plater å feste til, er det ingen Hold Steady-plate som i seg selv handler mer om festing enn nettopp Boys And Girls. Og ikke en hvilken som helst festing, men den festingen unge mennesker driver med. Den bekymringsløse, hodeløse og i all hovedsak lykkelige måten å feste på. Samtidig er det en ganske unik festplate, i den forstand at den også tar opp i seg blåmandagene og nedturene. Craig Finn har på dette tidspunktet passert midten av 30-åra, han leser On The Road av Jack Kerouac på nytt, fester seg ved linja om “boys and girls in America, they have such a sad time together”, og han lager noen låter som til tross for å være feststemte, også er påfallende melankolske og sentimentale. Dette er ungdommens råskap, fortalt med en stemme som er dobbelt så gammel som dem tekstene handler om. Finn vekselsvis romantiserer, problematiserer og moraliserer – og denne på papiret ganske kjedelige og satte blandningen, gir musikken en nydelig, mangefasettert og bittersøt stemning som traff meg midt i hjertet da jeg først hørte den. Boys And Girls er virkelig en alkoholdrevet (og det er verdt å påpeke, for de foregående platene handlet nok vel så ofte om sterkere rusmidler) reise gjennom eufori, konfetti og “massive highs”. Men ettertenksomheten Finn som forteller sniker inn bakveien (“we had some crushing lows”, “she always does it too much” og hvordan “I wanna open some bottles up” etterfølges av den tomme, triste linja “now we just need something to celebrate”) gir både dybde og bredde til et materiale som i et annet bands hender kunne blitt et frat-party av high fives og konsum av øl gjennom en trakt. Det kunne sikkert også blitt morsomt. Men når Hold Steady konstant trekkes frem som et renskårent bar-band, er det verdt å minne om at evnen til å like presist (og tankevekkende, morsomt) beskrive baksiden av medaljen. Hvis Lifter Puller-katalogen ble fortalt av en mann som sto midt oppe i det, og Separation Sunday ble fortalt av en som i det minste levde dett på det temmelig shady klientellet, er Boys And Girls lyden av en lett aldrende onkel som fortsatt kan ta en fest, og som fortsatt husker hvor morsomt det kunne være, men som gjenopplever euforien med en distanse og en livserfaring som gir et nytt perspektiv.

Alt dette er oppsummert i åpningssporet, den helt latterlig fantastiske Stuck BetweenStations. Jeg nøler ikke et sekund med å kalle den en av tidenes beste rockelåter. Det innledende gitarriffet kunne aldri ha dukket opp på Separation Sunday. Ikke fordi den plata ikke hadde noen drepende gode riff, men fordi stilen, lyden, elegansen i Stuck Between-riffet bare er noe helt annet. Etter noen sekunder kommer pianet (akk, det pianoet) og trommene inn, før hele bandet smeller til og setter standarden. Derifra og ut er det en fire minutter lang oppvisning i alt god rock skal og bør være. “There were nights when I think Sal Paradise was right”, vers, bro og refreng sitter som støpt i hverandre, “you're pretty good with words, but words won't save your life” bandet tar den ned, opp, ned og opp igjen. Et nydelig pianoparti, “we drink and we dry up and then we crumble into dust”, så pang!, gitarøs som gnistrende regn. Hold Steady driver ikke lenger bare med intens og rastløs rock'n'roll, de skriver og spiller låter som skriker etter en stadion, etter førti tusen knyttede never, etter Springsteen. Og de gjør det på best tenkelige vis.

Det er ingen tvil om at Hold Steady ble et bedre band på Boys And Girls. Det betyr ikke nødvendigvis at de lagde en plate som var bedre enn de to foregående, men det medførte at de hadde flere lag i låtene sine, spilte på flere av sine styrker og sånn sett utvidet sine egne perspektiver ganske betraktelig. Stuck Between Stations er et strålende eksempel, førstesingelen Chips Ahoy! er et annet. Et langt tjukkere og tettere sound, skinnende klare refrenger og et orgel som ikke bare fungerte som stemningsteppe i bakgrunnen, men som spilte en melodisk og aktiv rolle – en skikkelig singel, en poplåt i rockedrakt. Et tredje eksempel er den store balladen First Night (som for øvrig er den eneste låta på plata der Holly, Gideon og Charlemange benevnes ved navn). Det er gode nedpå-låter på de to første platene også, men på First Night tar de rockeballaden som konsept på alvor, aksepterer konvensjonene, og lager en sår, nydelig og allikevel hardtslående klinelåt. Det høres rett og slett ut som om Hold Steady enten hadde bestemt seg for, eller endelig blitt satt i stand til, rent ferdighetsmessig, å lage en stor rockeplate. Dette er ikke musikk for kjellere eller små klubber, men for FM-bånd og arenaer.

Og dette var da også plata som gjorde at både jeg, og mange med meg, fikk øynene opp for Hold Steady. Det var Boys And Girls som havnet høyt oppe på årslistene til så forskjellige publikukasjoner som Pitchfork og Rolling Stone, som fikk sistnevnte til å utrope Craig Finn til en av USAs beste forfattere (sic) og som fikk en (på den tiden) ganske hip festival som Hove til å booke Hold Steady til den største scenen. Dette var plata som gjorde at bandet fikk et navn, utover å være en kuriositet for spesielt interesserte. Bruce Springsteen dro dem med opp på scenen, og han valgte dem ut til å covre seg selv på veledighetsprosjektet War Child: Heroes. Det ble litt lettere å legge merke til Hold Steady i 2006.

Jeg kan ikke snakke for andre, men for meg var det første møtet med Hold Steady et møte med et band som evnet å forene råskap og sentimentalitet, stor rock'n'roll med stor fortellerkunst og et klassisk og referansetungt sound med nye ideer og innfallsvinkler. De hørtes ut som et band som med enorm spilleglede både ønsket å hylle en rik rockehistorie og gi sin egen fortolkning av den. Et band med en stemme, med noe å formidle – ikke nødvendigvis om de store spørsmålene, men om noe nært og mennesker, om det å være uovervinnelig og allikevel feilbarlig, om dumdristig lykke og matte blåmandager.

Noe av det aller flotteste med Boys And Girls er hvordan den føles så universell. Noe av det handler om musikken. Dette er gjenkjennelig og lett tilgjengelig rock'n'roll som alle med et forhold til hvit gitarmusikk de siste tredve-førti årene vil kunne relatere seg til. Men det handler nok også om Craig Finns egenskaper som historieforteller. Disse låtene handler jo ikke om sånne som meg – som i det jeg hørte plata var en 23 år gammel student med passelig distanse til de årene der jeg satte som mest pris på bekymringsløs festing i en norsk småby. Men tekstene, bildene, situasjonene som ligger til grunn for tekstene på Boys And Girls, føltes allikevel så nære og velkjente. Den fulle jenta i Party Pit, hanekampen mellom to beilere på Massive Nights, den litt matte livsvisdommen om hvilke damer det er tryggest å satse på i Southtown Girls og festivalfylla i Chillout Tent – alt har sine naturlige tilsvar i min egen oppvekst og ungdom. De små betraktningene, sleivsparkene, observasjonene, de føltes så sanne og så riktige. Ikke i den forstand at jeg tenkte “dette handler om meg!”, men mer i retning av at Finn evnet å beskrive fenomener som beskrev stemninger og relasjoner jeg kunne identifisere meg med.

Boys And Girls vil for alltid være den viktigste Hold Steady-plata i mine ører. Det var inngangsporten, der jeg fant dem og forelsket meg i dem, der alt startet. Derfor vil Boys And Girls også alltid være den trygge grunnplanken i Hold Steady-katalogen. Den man alltid kan vende tilbake til, den som alltid funker, den jeg anbefaler andre å starte med hvis de vil skjønne hva slags band Hold Steady er. Og selv om jeg med kniven på strupen nok ville ha valgt Separation Sunday, er det gode argumenter for at Boys And Girls er den beste Hold Steady-plata også. Selv om jeg nok foretrekker både det gjennomgående konseptet og intensiteten på Separation Sunday, er Boys And Girls en såpass perfekt samling låter, en bunnsolid og samtidig ekstravagant rockeoppvisning, at det i det minste er ganske jenvt. Nå trenger jeg heldigvis ikke velge – det er fullt mulig å sette tilnærmet like stor pris på alle de tre første platene, og slå seg til ro med at de på hvert sitt vis demonstrerer hvorfor Hold Steady er et såpass fantastisk rockeband som de er.

NESTE: The Hold Steady - Stay Positive (2008)