We make our own movies #13: The Hold Steady - Teeth Dreams (2014)

Så er vi fremme ved Teeth Dreams. Hold Steadys sjette plate, drøye sju år etter at jeg oppdaget bandet, ti år etter debuten Almost Killed Me og tett på tjue år etter at Lifter Puller oppsto som band. På disse årene har Craig Finn etablert seg som ikke bare en fryktelig god, men også respektert låtskriver. Bandet har tatt sin naturlige plass i historien om amerikansk rock’n’roll. Det illustreres i kraft av at referansene til Hold Steady i omtalen av andre band og artister (Gaslight Anthem, Japandroids, Frank Turner) opptrer vel så hyppig som referansene til eldre band i omtaler av Hold Steady. Det er forskjell på å være inspirert og å inspirere. Og uten at det ene utelukker det andre, er det ingen tvil om at Hold Steady anno 2014 er et band som eksisterer og produserer musikk på egne premisser.

Det har gått nesten fire år siden forrige plate, og mye har endret seg. Franz Nicolays sorti var av den varige sorten. Bandet forsøkte å erstatte ham på turneen som fulgte etter Heaven Is Whenever, der de ikke bare hentet inn en ny mann på tangenter, men også en ekstra gitarist i form av Steve Selvidge. Tangentene forsvant fort ut igjen, men Selvidge har blitt værende, og er tatt opp som et fullverdig medlem av bandet. Ikke bare har han etter sigende utviklet et slags brødreforhold med Tad Kubler (de er født på samme dag, og snakker om det rett som det er), de har også funnet hverandre musikalsk. Selv om jeg rett som det er savner Nicolays trillende pianotoner, har det blitt erstattet av et skamtøft gitarsamspill mellom Kubler/Selvidge. Det er ikke alltid bedre, men det er annerledes – ofte i positiv forstand. Og det forsterker inntrykket av at dette er Hold Steady versjon 2.0. En ny besetning som gir et litt annet inntrykk og en ny innfallsvinkel til materialet.

I tiden som har gått siden forrige plate, har også Craig Finn rukket å slippe et soloalbum. Med tanke på Hold Steadys stabile og høyfrekvente albumutgivelser, var det litt overraskende. I ettertid kan det se ut som det var et bevisst valg for å distansere seg litt fra Hold Steady som konsept. Jeg tror også Kublers nevnte drikkeproblemer spilte inn. I intervjuer gjort forut for albumutgivelsen, virker det som om Kubler var usikker på om Hold Steady i det hele tatt hadde en fremtid. Nå virker bandet imidlertid å ha fått en helt ny energi. Jeg tror Kublers forhold til Selvidge har hjulpet både ham og bandet, og at det samtidig har løftet Craig Finn, som i tillegg til å få en soloplate ut av systemet, vendte tilbake til et band som så mer framover enn bakover.

Teeth Dreams hadde offisiell releasedato 25. mars, men plata var tilgjengelig allerede fredagen i forveien. Jeg har for en gangs skyld møtt utgivelsen med en form for sinnsro. Riktignok har jeg lyttet et par ganger til en nettstream av albumet, og da de to første låtene ble tilgjengeliggjort for noen uker siden, ga jeg dem en god del runder. Men det har også holdt. Det føltes fint å vente til plata var i butikken, til jeg kunne høre den på et fysisk format hjemme i stua. Nå har jeg hatt omkring en uke til å bli kjent med albumet. Og selv om jeg begynner å danne meg et ganske klart bilde av hvordan den lyder, og hvordan den plasserer seg inn i Hold Steady-katalogen, velger jeg å angripe Teeth Dreams på en litt annen måte enn forgjengerne, nemlig låt for låt.

Albumet åpner med I Hope This Whole Thing Didn’t Frighten You, den første låta som ble sluppet på nett tidligere i vinter. Jeg fikk ikke umiddelbart fot. Produksjonen hørtes kald og hard ut, melodien litt for hektisk og følelsesløs, og Craig Finns vokal var kjørt gjennom et merkelig filter. Det hjalp betraktelig å høre låta i noe bedre lydkvalitet. Og nå tenker jeg at det er en ganske tøff rocker, der eventuelle melankolske og sentimentale trekk legges til teksten heller enn til melodien og kompet. Den handler nemlig om en ikke navngitt fyr som tar med seg kjæresten tilbake til hjembyen sin, der han treffer på en del folk han kanskje hadde håpet å unngå. «This is a side of the city I didn’t want you to see/ there’s just these guys that I know, we go back pretty deep», synger Finn i refrenget, og sender tankene i retning av en av de gamle kjenningene fra de foregående platene. En som har streitet seg opp, men som allikevel ikke kan flykte helt. Det er bra punch i låta, men den er ikke blant mine favoritter.

Det er derimot neste låt ut, Spinners. Der åpningssporet var det første som ble lansert som smakebit på plata, var dette nummer to. Og dette er Hold Steady omtrent akkurat slik jeg vil ha dem: Rocka og samtidig følsomme, med melodisk fingerspitzgefühl, en knallgod, tankevekkende og morsom tekst, krydret med noen instrumentale vrier som overrasker og gleder. Faktisk er det kanskje det siste som er det mest påfallende. Spinners er full av de små herlige øyeblikkene (kan man kalle det hooks?) jeg alltid blir glad av å høre. Den lille tonale opptrappingen på gitaren, først hørt på 1:23, og siden flere ganger utover i låta. Måten de bruker pausene på, først før refrenget, og deretter før soloen – som for øvrig er skitbra. Jeg har flere ganger tenkt at det er noe av det beste Kubler har gjort, men har senere forstått at det er Selvidges verk. Det er en solo av den korte og melodiske typen Dinosaur Jr. er så gode på å levere. Og det er favorittsoloene mine. Låta er velsignet med et nydelig mellomparti (før pausen før soloen), og sånn for øvrig med et deilig driv. Enkel og allikevel stor poprock. Og teksten? I velkjent Hold Steady-land, om ei dame, om musikk, om det å gå ut og drikke seg full, om det å gi seg hen til byen og nattelivet – alt sammen formidlet på et like sårt som triumferende og håpefullt vis. Rock’n’roll redemption i sin reneste form.

Tredjesporet The Only Thing er blant låtene som har blitt spilt en god stund live, da under navnet Teeth Dreams – og det er altså her platetittelen er hentet fra. Den fremstår som en manifestasjon av angstanfallene Craig Finn har fortalt han fikk etter at moren hans døde i fjor, og som resulterte i drømmer om tenner som faller ut, et kjent fenomen i drømmeforskning og psykologi. Men det er også en låt om ei dame som minner mistenkelig om Holly – og en historie som like gjerne kunne vært fortalt av Gideon som av noen andre. Referansene til Separation Sunday, Sequestered In Memphis og til og med Lifter Puller-universet er mange. Musikalsk er den mer beslektet med Frighten… enn med Spinners. Det er en hektisk, engstelig nerve i låta, understøttet av noen oppstykkende temposkifter. Til tross for dette er det en ganske klassisk rockelåt, kanskje litt for klassisk og/eller lite egenartet for min del. Jeg digger det murrende orgelet som lurer i bakgrunnen på refrenget, og det er mye fint gitararbeid. Men låta føles også litt emosjonelt uforløst.

Men så tar det seg betraktelig opp. Det er ikke vanlig for Hold Steady å levere en ballade allerede på det fjerde sporet – det er som regel spor fem som har vært holdt av til den første pustepausen. Men når de først gjør det tidlig, gjør de det til gjengjeld så jævlig godt. The Ambassador er kanskje den mest gjennomførte, stilrene og treffsikre balladen bandet noen gang har gitt ut. Tempoet, kombinert med et utrolig velspilt og smakfullt arrangement, gjør det hele så varmt, romantisk og rørende. Hør bare på hvordan gitarene kommer inn som fløyel i refrengene. Eller hvor slepent de gjør det når de først strammer til skrustikka noe midt i låta Det er en form for eleganse her som Hold Steady tradisjonelt har vært et stykke unna å oppnå. Teksten er en direkte oppfølger til Sweet Payne på debutplata, og handler følgelig om Gideon som vender tilbake – «you came back to us/ in South Minneapolis». Noen av linjene er tuftet på så subtile referanser til de eldre tekstene at jeg får frysninger. Et høydepunkt, ikke bare på Teeth Dreams, men i Hold Steady-katalogen sett under ett.

Rock’n’roll-bandet gjenoppstår for fullt på On With The Business, med en ny hardtslående rocker med mer attityde enn hjerte. Teksten er blant de kuleste Finn har levert siden Separation Sunday (og han har selv sagt at dette er den av de nye han er mest fornøyd med), og han leverer den over et komp som har tatt tempoet bittelitt ned fra åpningssporet. Låta fremstår allikevel som hardere. Det kan være måten Finn synger på (her er det nærmere den gamle snakkingen enn noe annet sted på plata), det kan være det tørre, kantete kompet i versene. Refrengene lyder egentlig ganske åpne og dynamiske, men melodilinja er allikevel mer i det tøffere, hardere landskapet. Til tross for flere fine elementer, treffer låta mer hjerne enn hjerte. Kanskje den funker best live?

Big Cig åpner med det som høres ut som en modifisert utgave av introen på Navy Sheets. Men det er en langt, langt bedre låt, som innleder en av de fineste triplene på plata. Versene er fortsatt i kult/tøft-land, men etter et drøyt minutt kommer et skifte i tone og stemning som låta kler uendelig godt. Gitarduoen Kulber/Selvidge bytter ut det stramme riffoppsettet med en nydelig melodifigur som åpner opp refrenget og gjør det til ett av platas beste. Det sender tankene både til Sequestered In Memphis og Our Whole Lives, og er rett og slett et fryktelig bra rockerefreng. Teksten er av det mindre viktige slaget, om ei dame som røyer 120mm-sigaretter (som jeg bare må anta er enda lengre varianter av de idiotiske Marlboro 100s, som det hende vi røykte da vi var 17), og som følgelig ser ut som en idiot. Det ligger også noen undertoner her, om forfengelighet, selvrepresentasjon og måter middelaldrende mennesker omgås på. «It’s not love, it’s not even a crush, that’s fine, I mostly dig her and her big cig».

Big Cig følges av det som i mine ører hadde vært det mest åpenbare singelvalget fra Teeth Dreams, den elegante og velskrevne Wait A While. Den føyer seg inn i en tradisjon av låter som Massive Nights, Magazines og Hurricane J som gjennomført gode midtempo-låter med hitpotensiale i pop-land. Kvaliteten på de nevnte låtene er variabel, men det er litt underordnet: Poenget er at rockebandet Hold Steady har disse låtene i seg, at de på hvert album spiller inn minst én av dem, og fremfører dem skamløst på konsert etter konsert. Teksten kan leses som en oppfølger til nevnte Hurricane J, eller mer generelt, som nok et kapittel der kloke onkel Craig gir gode råd til jenter som i oppmerksomhetens rus er i ferd med å ta noen valg de kanskje vil angre på. Det handler om gutter, jenter og ulike grader av lyst, begjær og… «sadness».

Den Selvidge-forfattede Runner’s High avslutter trippelen av knallgode midtempo-låter. Som Big Cig hviler låta på ett enkelt (godt) riff av klassisk format. I refrenget pøses det på med et par gitarer til, men uten at låta kveles av det. Bortsett fra Craig Finns vokal, som er begravd altfor lavt i mixen, er det en balansert og stilig låt. Ikke blant dem som blir stående igjen som klassikere eller trekkes frem som høydepunkter på setlistene, men snarer som bunnsolide låter som driver et godt album videre.

På platas nest siste spor tas tempoet helt ned igjen. Ikke bare det, bandet strippes også ned til sitt enkleste. Almost Everything er en oppsiktsvekkende god ballade, så ren, skjør og trist, sågar med en intens nerve som murrer under overflaten.Det er en låt det krever stor tålmodighet å dvele ved rett etter et albumslipp, men jeg føler meg trygg på at den vil stå igjen som en av Teeth Dreams’ aller beste spor. «Yeah, there are nights I get terrified, I know that you’re terrifed too», synger (ja, synger!) Finn på en måte han aldri før har gjort. Dette er rett og slett en god vokalprestasjon, som topper en fra før nydelig låt. Når han i tillegg synger om savn, angst, frykt og forspilte muligheter, blir det stor kunst. Jeg lurer på hva det er som skiller en ordinær nedpå-låt fra en virkelig stor nedpå-låt. Jeg klarer ikke finne ut av det, men jeg vet at dette treffer meg midt i hjertet.

Som vanlig rundes en Hold Steady-plate av med en stor, episk låt. Men Oaks er verken en ny Resurrection eller en ny Slapped Actress. Den har kanskje mest til felles med A Slight Discomfort – men først og fremst opererer den på egne premisser. Det er kanskje den mørkeste, mest subtile, mest tåkete låta bandet har spilt inn. Og jeg tror fortsatt jeg trenger litt tid på å dykke helt ned i den. «Keep the speed steady, hold the wheel straight», maner Finn, til dels oppgitt, til dels tryglende. Det er noe som står på spill her, det handler trolig om rus, og det handler fort om et lys som brenner i begge ender. Kubler har fortalt at han jobbet veldig lenge med melodien, og at det hadde å gjøre med følelsen av at dette kanskje var den siste plata han lagde sammen med Finn. Han ville de skulle avslutte på stort vis. Og det er en storhet her, men den er ikke av det overtydelige slaget. Låta sleper seg av gårde, tung og klam, den vekker mer ubehag enn velbehag. Men på en ganske god måte. Som sagt: Jeg tror ikke jeg kan bedømme Oaks helt enda. Men det er en spennende og – i Hold Steady-sammenehng – dristig måte å avslutte en plate på.

I tillegg til disse låtene er det sluppet til sammen tre bonuslåter. En av dem, Saddle Shoes, er også blitt viet plass på vinylutgaven av albumet, på samme måte som Ask Her For Adderall på Stay Positive. Det er en av de morsomste (og på mange måter, kuleste) låtene fra denne batchen. Enda kulere, og enda bedre – så bra at den definitivt burde vært med på plata – er Records And Tapes. Nydelige referanser til fortellingen om Holly, en deilig laidback og samtidig passiv-aggressiv Finn-vokal i versene, en skamtøff melodi. Den tredje låta, Look Alive, har flere fans på nettet ytret at er den beste av de tre, en låt som kommer rett ut av Separation Sunday, en klassisk Hold Steady-låt. Jeg ser ikke helt det. Jeg synes det er en litt rotete og litt masete greie. I mine ører er det en typisk b-side, og jeg kan fint forstå hvorfor den ble utelatt fra det orignale albumet.

Så hva skal man konkludere med? Er det for tidlig å konkludere? Både ja og nei. Jeg føler meg ganske trygg på å slå fast at Hold Steady har levert et veldig godt album. Det er – i likhet med de to forrige platene – ikke helt der oppe blant det beste de har gjort, men det er bra og vel så det. Jeg liker at de har funnet sin form med den nye besetningen. De høres ut som et band som er veldig trygge på det de driver med, selv når de tar noen avstikkere fra den opprinnelige formelen. Og Teeth Dreams er på alle måter en plate som lyder gjennomført, både i stil, sound og innrettning på låtene. Ikke alt treffer like godt, slik det kanskje heller ikke trenger å gjøre den første uka. Men det er tendenser i samtlige låter. Og høydepunktene, de er virkelig store. Ikke bare er det store, de er litt utradisjonelle. For meg er det veldig uvanlig at de roligste låtene er de som fremstår som de beste. Sammen med Spinners, er The Ambassador og Almost Everything klare favoritter for mitt vedkommende. Det kan ha noe med mangelen på Den Virkelig Store Rockelåta – men jeg helle mer mot at finessen og elegansen bandet åpenbart har opparbeidet seg, gir utslag i enda mer treffende og spissede ballader.

Først og fremst er jeg veldig glad for å ha fått nytt Hold Steady-materiale på bordet. Og at det resulterer i en turné som på ett eller annet tidspunkt finner veien til Europa. Jeg er glad for at historien om bandet har fått et nytt kapittel, at katalogen å velge fra når de entrer scenen er enda større enn sist gang. Og jeg føler en trygghet og en glede over at selv om et nytt Hold Steady-album ikke slår meg rett i bakken ved første gjennomspilling, sitter jeg allikevel igjen med en varm følelse av glede over at de i det hele tatt er her. Jeg har forstått at jeg passerte punktet der jeg objektivt og kjølig vurderte en Hold Steady-plates kvaliteter for mange år siden. Nå handler det vel så mye om å vedlikeholde og videreføre et kjærlighetsforhold. Teeth Dreams varsler en ny vår. Jeg gleder meg til fortsettelsen.