Rockehistorien er full av fortellinger om konflikter mellom bandmedlemmer, personlige kriser og samarbeidsproblemer. Gitarister forlater ett band og går inn i et annet, vokalister dør og bandet fortsetter ufortrødent videre, band splittes, noen går solo, andre går hjem. Hold Steady er blant de snilleste gutta i klassen. De er et solid band med voksne mennesker, der alle hadde passert 30 da debutplata kom ut. Derfor har vel også de største skandalene uteblitt. Men helt rosenrødt har det ikke vært. Og mellom Stay Positive og Heaven Is Whenever skjedde det to ting som i høyeste grad preger bandet slik vi kjenner det i dag.
For det første forsvant Franz Nicolay. Jeg har ikke skrevet så mye om ham som jeg burde i de foregående omtalene, men det hersker liten tvil om at han var en særdeles viktig brikke i den utgaven av Hold Steady som slo gjennom og nådde ut til... nåvel, ikke massene, men til en god del folk. Som pianist/keyboardist var han en stor bidragsyter til soundet som fikk anmeldere til å trekke sammenligninger mellom Hold Steady og The E-Street Band. Han fylte ut det beintøffe gitarsoundet med nydelige pianofigurer og varmt orgelspill som ikke bare krydret låtene, men som ved flere tilfeller utgjorde låtene melodiske hjerte. Men han var også en strålende backup-vokalist. Ofte på plate, men særlig live. Det er ingen enkel oppgave å kjøre harmonier med Craig Finn, som snakker eller skriker like ofte som han synger. Men Nicolays dramatiske og lyse røst fungerte som en rød løper for Finns rabling, og gjorde soundet mer spiselig, mer tilgjengelig. Til slutt (og dette er ofte underkjent, selv av ganske engajserte fans) bidro han på låtskriversiden. Han er kredittert som en av tre låtskrivere på åtte av låtene på gjennombruddsplata Boys And Girls In America, og knallgode Hold Steady-låter som Party Pit og Yeah Sapphire er utelukkende kredittert Finn/Nicolay. Med det vi ellers vet om låtskriverprosessen i Hold Steady – der Kubler gjerne skriver melodiene, mens Finn tar seg av teksten – er det grunn til å tro at Nicolay alene står for det musikalske på disse låtene.
Et bandmedlem kan forsvinne på så mange måter, og Nicolays sorti så ikke ut til å være av den dramatiske sorten. Men ikke lenge etter at nyheten var ute, gjorde han et intervju med Paste Magazine som – gitt at han bare måneder før lot til å være et dedikert og lykkelig medlem av bandet – hintet til at det hadde vært noen indre spenninger:
"In The Hold Steady, I was kind of a fox in a hedgehog band. The Isaiah Berlin thing about the hedgehogs who have one defining idea and the foxes who have a lot of different ideas. So this is going to let me indulge a lot of those different ideas. They have their one big idea—making literate, wordy lyrics over big anthemic rock—and the last two records were about as good as I felt like I could do with that idea.”
Kanskje ikke den saftigste kritikken man kan komme med, men i mine ører var Nicolays lille stikk av det i overkant syrlige slaget. Å lage “literate, wordy lyrics over big anthemic rock” er jo ikke galt i seg selv. Men det ligger liksom et implisitt “bare” der. Én stor idé, men ikke noe mer. Verken vilje eller evne til utvikling eller fremskritt. Og altså ikke et kollektiv der Franz Nicolay følte han kunne oppnå eller utrette noe mer.
Den andre hendelsen som markerer et skille i Hold Steadys virke, fikk jeg selv føle på kroppen høsten 2008. Bandet hadde planlagt en lengre Europa-turné som blant annet stakk innom Oslo, flere steder i Sverige, København og Amsterdam. Jeg hadde billetter til de to siste konsertene, og ambisjoner om å få med meg en av de resterende også. Kort tid før den skulle rulles i gang, ble hele turnéen avlyst. Årsaken var at gitarist Tad Kubler hadde fått bukspyttkjertelbetennelse. En kombinasjon av Google og sunn fornuft ledet til konklusjonen om at dette trolig var et resultat av temmelig tett drikking. Og følgene av dette ble at Kubler måtte legge flaska på hylla og bli, om ikke totalavholds, så i alle fall temmelig mye mer moderat i inntaket enn hva han tidligere hadde vært. I flere intervjuer i tiden som fulgte, snakket Kubler om hvordan det å vende seg av med drikkingen påvirket kjemien internt i bandet. De andre fortsatte festingen, mens han måtte holde seg på matta. Det skapte en avstand, og forandret hvordan Kubler tenkte på, og laget musikk. Alkohol ble erstattet av pot-røyking, og kveldene ute med bandkompisene ble erstattet av, ja, hvem vet. (Et lite sidespor, som har lite med Heaven Is Whenever å gjøre: I intervjuer gjort forut for den nyeste plata, har både Kubler og Finn vært oppsiktsvekkende åpne på selv om de på noen områder føler seg som brødre, bandkompiser gjennom snart tjue år, tilbringer de fryktelig lite tid sammen. Og Kubler har indikert en irritasjon over manglende anerkjennelse, samt snakket om hvordan han en lang stund trodde han og Finn hadde laget sin siste plate sammen. Sånt gjør nesten litt vondt å lese for en blodfan). Det synes i alle fall klart at Kubler hadde drukket mer en godt var, og at til tross for at ingen andre i bandet bekjente seg til avholdsbevegelsen, tok han det alltid litt lenger enn de andre. Jeg kan forestille meg at frustrasjonen over dette tiltok i styrke når en hel Europa-turné røk på grunn av uvanen.
Disse to hendelsene – Nicolays sorti (og begrunnelsen for den) og Kublers drikkeproblem og sykehusinnleggelse – er kanskje ikke spesielt viktige i seg selv. Men jeg tror de er viktige årsaker til at Heaven Is Whenever av svært mange blir oppfattet som Hold Steadys a) annerledes-album, plata der de tilsynelatende tok et steg i en annen retning enn tidligere, og b) svakeste, mest ujevne plate. Jeg er ikke helt enig i noen av delene.
For å ta det andre først: Jeg tror jeg setter mer pris på Heaven Is Whenever enn Stay Positive. For meg er det et mer gjennomført, strømlinjeformet og fullendt album. Og jeg synes ikke det er spesielt ujevnt heller. Man kan kanskje si at det ikke er jevnt på et like høyt nivå som de tre første platene, men der Stay Positive hadde et par låter som brøt med soundet og formelen, og heller ikke var spesielt bra, høres samtlige låter på Heaven Is Whenever veldig ut som Hold Steady-låter. Og annerledesalbumet? Nei, jeg synes egentlig ikke det heller. For selv om den skiller seg fra de fire første platene i kraft av å være produsert på et langt mer polert og tettpakket vis, høres det ut som – gitt at stilendringen var bevisst – som en (eller bør jeg heller si én, som i én av flere mulige) forlengelse av det de allerede la opp til på Separation Sunday, via Boys And Girls og Stay Positive. De kunne gjerne ha valgt en annen vei også. Men å gå i retning av det mer poppa, det mer produserte, var verken mer eller mindre overraskende eller annerledes enn hva andre stilutviklinger ville ha vært.
De to eneste låtene som skiller seg fra det man kunne forvente fra Hold Steady, er åpnings- og avslutningssporet. Plata åpner med Sweet Part Of The City, en dempa og støvete låt med minst én fot i country&western-land, og med en nydelig bottleneck-gitar som det mest fremtredende instrumentet. Der de foregående platene hadde åpnet med store rockelåter, ble Heaven Is Whenever innledet på høyst tilbakelent vis. Og til tross for at det er en helvetes bra låt, en type låt jeg personlig gjerne ser at Hold Steady gjør flere av, er det forståelig at det ble oppfattet som et brudd med resten av katalogen. Avslutningssporet skiller seg først og fremst ut i form av å være så usigelig bekmørkt. Jeg vet jeg snakket mye om de mørke undertonene på Stay Positive, men her tas det helt ut. Det Dylanske dommedagspianoet som hjemsøker lytteren fra dypet av lydbildet, de tørre men dramatiske trommene, den dystre melodien – her er det svart. Måten Finn leverer tekstene på, og ikke minst temaene som snirkler seg gjennom teksten (ederkopper, blodsugere, falske forsikringer om at alt vil gå bra, mennesker som sier de ikke er redd for å dø, men som åpenbart er det allikevel), bygger opp under inntrykket, før den storslagne avslutningen vanskelig kan tolkes som noe annet enten en overdose eller et selvmord. Jeg klarer fortsatt ikke bestemme meg for om jeg synes låta er vanvittig tøff, eller bare trist.
Mellom disse to på alle måter særegne låtene, leverer Hold Steady omtrent som de pleier – om enn et lite hakk blekere enn hva man har vent seg til på dette tidspunktet. Ta en låt som Soft In The Center, for eksempel. Omtrent så Hold Steady man får det. Punchy gitarer, et refreng med en melankolsk grunntone og en tekst som leverer kvikk og ledig livsvisdom på en kul måte. Men det låter bittelitt uinspirert. Barely Breathing er litt på samme måte, og jeg pleier å sammenligne den med Cattle And The Creeping Things fra Separation Sunday. Der sistnevnte er en frenetisk og hektisk berg-og-dalbane gjennom livet til mennesker hvis hjerter står i brann, er Barely Breathing – både i tekst, melodi og utførelse – litt eldre, litt mer satt og litt mer ferdig. Det låter jævlig bra, men nerven og den altomfattende desperasjonen som gjennomsyrer låtene fra de første platene er ikke til stede. Noen ganger er jo dette en fordel også. We Can Get Togheter er en på alle måter nydelig ballade, en type låt jeg ikke tror bandet hadde hatt roen eller tryggheten til å lage på noen av de foregående platene. Andre Hold Steady-ballader er både bedre og sterkere, rent følelsmessig, men We Can Get Togheter har i det minste en stemning som ikke er duplisert noe sted.
Men selv om deler av materialet er et lite hakk under parti, treffer de også midt i blinken ved et par anledninger. Det skal mye til for å dytte Our Whole Lives ut av min topp 10-liste over beste enkeltlåter, og selv om Rock Problems kan beskyldes for å være både simpel og i overkant Cheap Trick-refererende, synes jeg det er en befriende ren og enkel rockelåt av ypperste merke. Og til tross for at jeg fikk førstesingelen Hurricane J langt opp i halsen ved første gjennomhøring, har jeg i ettertid satt veldig pris på den steintøffe bridgen og de nedstrippede versene, som har en deilig 70-talls MOR-feeling ved seg. Og den er skambra når de spiller den live – da er ikke de på plate i overkant prosesserte koringene der som et enerverende element. The Weekenders er også en sterk låt. Jeg sitter med en følelse av at det først og fremst er det, en sterk låt, ikke nødvendigvis en sterk Hold Steady-låt. Det er noe rock by numbers over den, akkurat som låta er litt for perfekt satt sammen til at jeg tror fullt og helt på den. Den redder seg først og fremst inn gjennom teksten, som åpenbart er en fortsettelse/et supplement til beretningen om gutten, jenta og veddeløpshesten på Chips Ahoy!.
Apropos tekstene: Jeg har ved et par anledninger brukt kommentarfeltet under anmeldelser på å forsvare Craig Finn mot beskyldninger om uoppfinnsomhet og latskap. Det er nemlig to måter å forstå hans endeløse rekke av referanser på kryss og tvers av egne låter og album. Som nettopp latskap og uoppfinnsomhet, eller som det radikalt motsatte, som et bevisst og reflektert forhold til egne tekster, til hva de betyr og hvordan de forholder seg til omverdenen og lytterne. Jeg er ganske overbevist om at Craig Finn kunne skrevet gode tekster uten disse referansene. Og så lenge de dukker opp som nettopp det – referanser, i motsetning til rene gjentakelser – mener jeg det viser en viss poetisk og (ikke minst!) narrativ fingerspissfølelse heller enn det motsatte.
Jeg nevner det her fordi Heaven Is Whenver er sterkt preget av denne intertekstuelle refereringen, kanskje mer enn de foregående platene. Jeg skjønner at noen synes det er teit og kjedelig. For min del er det en viktig årsak til at jeg vender tilbake til plata så ofte som jeg gjør. I tillegg sitter jeg med en følelse av at Heaven Is Whenever, på det tekstlige planet, har mest til felles med Boys And Girls, mens Separation Sunday og Stay Positive på sin side deler noen karakteristikker. Begge de to sistnevnte platene forholder seg til et mer eller mindre kronologisk plot, der en rekke karakterer begår handlinger som får konsekvenser som igjen ligger til grunn for låtene som omhandler hendelser på et senere tidspunkt i narrativet. Boys And Girls og Heaven Is Whenever er på sin side mer situasjonsbaserte, der hver enkelt låt er som en novelle som tegner et bilde av en hendelse eller en følelse. Forskjellen er at der Boys And Girls først og fremst tar utgangspunkt i festene drevet av ungdommelig overmot, følger Heaven Is Whenever opp sporet fra Stay Positive, og ser det hele litt mer i retrospekt, fra et annet fortellerståsted. Det er kanskje her fortelleren Craig Finn er tettest på å bikke over i det vi kan kalle mimring. Kanskje det også bidrar til at enkelte – til tross for det polerte og moderne soundet – føler dette er en plate som er litt satt og lite fremoverrettet i tonen.
Bandet selv har uttalt seg i retning av at Heaven Is Whenever var et lite feilskjær. En litt vanskelig plate, spilt inn på et tidspunkt der momentumet var over, der glorien hadde falmet noe. Men til tross for en god del innvendinger, liker jeg Heaven Is Whenever veldig godt. Det var plata der jeg slo meg endelig til ro med at jeg elsker Hold Steady, og at selv om de leverer plater som ikke endrer livet mitt den første gangen jeg hører dem, er de et trygt og fryktelig godt band jeg er glad for å ha i livet mitt. Heaven Is Whenever funker bra på den måten. Den fremviser alle Hold Steadys styrker som band, selv når presentasjonen mest av alt minner om hvordan de er i stand til å gjøre det enda bedre. Og den forteller noe om at selv på litt lavt gir, er bandet i stand til å levere noen fulltreffere som går rett inn i kanonen. For en plate som i ettertid har blitt et symbol på øyeblikket der idéstrømmen stopper opp, hvor gitaristen drikker seg syk og hvor pianisten finner seg noe annet å gjøre, er ikke det så aller verst.
NESTE: Liveplater, EP-er +++: Alt det andre fra Hold Steady
NESTE: Liveplater, EP-er +++: Alt det andre fra Hold Steady
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar