We make our own movies #10: The Hold Steady - Stay Positive (2008)

Der Boys And Girls In America var den første Hold Steady-plata jeg hørte, var Stay Postive den første nye utgivelsen jeg fikk oppleve som fullblods fan. Stay Positive kom ut sommeren 2008, halvannet år etter at jeg oppdaget bandet og ett år etter at jeg så dem live for første gang. I løpet av disse atten månedene rakk forventningene til en ny plateutgivelse å bygge seg opp til voldsomme høyder. Jeg registrerte meg på bandets forum, lette opp b-sider og liveopptak og leste det jeg kom over. Og det er noe spesielt med den første utgivelsen etter man har forstått hvor glad man er i et gitt band. Man rekker liksom å bygge seg opp et eierskap til bandet, som ikke bare resulterer i forventninger, men også visse krav. Jeg hadde investert så mye tid og penger i bandet at jeg følte jeg kunne kreve et album av en viss standard.

Infridde Hold Steady? Ja og nei. Både da den kom ut, og særlig i ettertid, er det en plate som gir meg veldig blandede følelser. På den ene side var det en nedtur etter Boys And Girls In America. På noen områder en litt blekere kopi av sin forgjenger, på andre et brudd med det foregående, til svært vekslende suksess. Samtidig er det jo en bra plate. Flere av låtene er av typen jeg jubler for å få live, andre representerer noe annerledes, et lite friskt skifte fra det som hadde kommet tidligere. Da jeg oppsummerte plateåret 2008 på denne bloggen, ranket jeg Stay Positive som årets nest beste plate. Jeg synes fortsatt den står til en sterk femmer på terningen, eller en nier på en titrinnsskala. Så, joda, dette er bra greier. Men det er allikevel kanskje den mest sprikende, minst engasjerende og dermed også den svakeste Hold Steady-plata. Uten at det på noen som helst måte betyr at den ikke er temmelig god.

Det er noen trekk ved den som markerer et klart brudd med de tre foregående utgivelsene. For det første er den langt mørkere – både i tone og tekst. Hold Steady hadde flørtet med mørket tidligere også. Rusavhengigheten og dødsfallet på Separation Sunday var ikke akkurat av det lyste slaget, Almost Killed Me bærer på noen ganske skrekkelige scener fra et liv i undergrunnen, mens den omtalte sentimentaliteten i Boys And Girls heller ikke er lystige saker. Men på Stay Positive antar de mørkere sidene en annen dysterhet. Der Craig Finn to år før kunne beskrive en overdose i humoristiske, nesten romantiske vendinger på en låt som Chillout Tent, er forholdet til rus nå både tristere og sårere. Lord, I'm Discouraged skildrer det hele fra en mors perspektiv (“I bought back the jewelry she sold”), mens Joke About Jamaica forteller historien om hvor uendelig trist det ser ut når det som en gang var ungdommelig festing, har glitt over i middelaldrende og sliten avhengighet. Og der hvor Separation Sunday behandlet et annet dystert tema – døden – på et tegneserieaktig og mytisk vis (med mer vekt på lykken over gjenoppstandelsen), er både One For TheCutters og Both Crosses bekmørke, realistiske og skitne beskrivelser av ikke bare død, men også av drap. Dette betyr ikke at Stay Positive er en gjennomgående mørk plate (og det skal jeg komme tilbake til siden), men det er en tendens til at når deprimerende temaene omtales, er det i en langt mørkere tone enn tidligere.

Et annet trekk ved Stay Positive er at den handler om aldring, samt at den er langt mer selvbiografisk enn noen av de tidligere platene. Og dette henger sammen. Mange av låtene til Hold Steady er skrevet i jeg-form, uten at man umiddelbart tenker at Craig Finn synger om seg selv. Det gjør det langt oftere her. Tittelsporet handler åpenbart om Craig Finn så vel som Hold Steady som band: “The kids at our shows will have kids of their own, the sing-along-songs will be our scriptures”. Finn reflekterer over at han og bandet blir eldre, men går også langt i å hevde at de sannelig har oppnådd mye også – der han på førsteplata drømte om en “unified scene”, har det nå blitt en realitet. Det er dette som ligger i låtas og platas tittel også. En oppfordring til hele scenen, alle invovlerte, om å holde på troen og se fremover. “We gotta stay positive” bør ikke forstås som en gladkristen oppfordring til at alle skal smile så bredt som mulig, men snarere som en avgrensning mot alternativet – destruktivtet og negativitet. Hold Steadys forestilling om konsertsalen som en saliggjørende menighet er vaksinasjonen mot det.

En kombinert omtale av aldring og Hold Steadys varemerke som leverandør av nesten-religiøse allsanger, dukker også opp på det glitrende åpningssporet ConstructiveSummer. “Our psalms are sing-along-songs”, synger Finn allerede i førsteverset, før han i låtas avsluttende preken sier: “Getting older makes it harder to remember/ we are our only saviours/ we're gonna build something this summer”. Vi-et i denne linja kan bety både Hold Steady som band og den bredere forståelsen av Hold Steady. Finn har for vane å avslutte konsertene med å peke på en rekke publikumere, og anonnsere at alle som er her, “all of us, we're The Hold Steady”. Fansen er med, de er en del av vi-et, av “the unified scene”, og presten på scenen forenes med menigheten sin gjennom salmer av allsang. Et tredje eksempel på den selvbiografiske vinkelen er avslutningssporet Slapped Actress. Hele låta kan leses som et bilde der konserten og musikken er filmen, mens bandet er regissørene. “We're the directors/ our hands will hold steady (...) man, we make our own movies” - det er noe frigjørende i dette, en beskjed om at bandet har funnet sin plass, gjør sin greie, og at de trives godt med det. Så mens Craig Finn reflekterer over egen aldring, adresserer han en rekke observasjoner på vegne av bandet – hvem de er, hvor de hører hjemme, hva de driver med. Slikt var det lite av på Boys And Girls In America.

For det tredje er dette en musikalsk mer søkende plate. One For The Cutters innledes av en underlig harpsichord, Navy Sheets skjemmes av en enda merkeligere synth (og denne må du til Spotify eller Wimp for å høre, for jeg finner bare live-versjonen på nettet) , mens Both Crosses er en uvanlig støvete og western-preget Hold Steady-låt, helakustisk med en banjo (signert J. Mascis, av alle) prominent i lydbildet. Ingen av disse vriene er i seg selv oppsiktsvekkende, men de kommer såpass ofte, og er såpass langt unna et ellers ganske stringent Hold Steady-sound at det ender opp med å prege albumet – noen på godt, andre mest på vondt. Jeg kommer aldri til å skjønne hva de tenkte på da de spilte inn Navy Sheets. Noe av mørket beskrevet et stykke lenger opp er også synlig i det musikalske og melodiske. Jeg har ikke musikkfaglig kompetanse til å fastslå hva som foregår, men akkordene virker dystrere og mer urovekkende. One For The Cutters er et godt eksempel her også, det samme er versene i Joke About Jamaica og store deler av Slapped Actress. Noen av disse uventede grepene funker riktig så bra.

Men når alt dette er sagt, er det også verdt å understreke det som kanskje er opplagt: Dette er uten tvil en Hold Steady-plate. Og den inneholder noen umiskjennelige og klassiske Hold Steady-elementer. Det nevnte åpningssporet Constructive Summer er både så Hold Steady som du får det, og samtidig en av de beste låtene de noen gang har laget. Med en råere og mer punka energi enn noen gang tidligere, forener de det nydelige pianoet, de knusende gitarene og Craig Finns cocktail av rockehistorie og religion. Magazines er en annen låt som spiller på kjente strenger. Den er både lys og lett, og selv om jeg synes den er temmelig kjedelig, er det lett å kjenne igjen bandet. Yeah Sapphire er en personlig favoritt som dessverre konsekvent blir oversett live. For meg er den Stay Positives tilsvar til Party Pit på Boys And Girls; en poppa, pianodrevet og bittersøt midtempolåt med en noen hakk mer intens og desperat/lykkelig avslutning (og med et solid nikk tilbake til katalogen med linja “after you left it was a bit sketchy mess, it almost killed me”). Også balladene er av kjent sort. Lord, I'm Discouraged dukker opp på samme sted på plata som First Night på Boys And Girls. Men her snakker vi ikke bare ballade, vi snakker vaskekte power-ballade. En på alle måter storslagen låt blir toppa av en solo som like gjerne kunne vært signert Bon Jovi som Replacements eller Hüsker Dü. Og til slutt, Sequestered In Memphis, som er en typisk Hold Steady-låt i både stil og tone. For meg er den på grensen til for tydelig – i det grad det gir noen mening. Jeg får litt følelsen av et band som har fått i oppdrag å skrive en klassisk Hold Steady-låt, og som treffer veldig bra – bortsett fra at sluttresultatet mangler noe av spissheten og nerven originalen har på sitt beste.

Stay Positive kobler seg også tettere til resten av katalogen i kraft av å være plata der intertekstuelle referanser på tvers av platene gjør seg særlig gjeldende. De tre foregående platene hadde så visst referert til hverandre, men her er det enda flere hint og nikk til låter, linjer og karakterer. Og Stay Positive er faktisk (i alle fall tilsynelatende) enda mer knyttet til plottet på Separation Sunday enn hva Boys And Girls var. Det er verken mulig eller oppnåelig å sortere hendelsene spredd utover platene i noen kronologisk rekkefølge, men det er mye som tyder på at drapet (eller er det drapene i flertall?) som skildres på Stay Positive, er knyttet til ulumskhetene på Separation Sunday. Heller ikke her blir Holly, Gideon eller Charlemagne nevnt ved navn, men det gir lave odds om man gjetter på at de er tilstede – direkte, eller indirekte – i One For The Cutters, Yeah Sapphire eller Both Crosses. Noen hevder at alt som skjer på Stay Positive, skjer midt inne i Separation Sunday. Som om dette er et kapittel som ble revet ut av boka. Jeg tror ikke fortellingen Craig Finn fortalte (eller fortsatt forteller, det gjenstår å se) er så lineær, ei heller at historien er ferdigskrevet eller -tenkt. Og det er jo noe av moroa også: Å forsøke å trekke trådene sammen, samtidig som man fyller inn de blanke sidene med egne antagelser. Det handler egentlig ikke om den endelige destinasjonen, men om reisen dit.

Så hva er Stay Positive, sett under ett? For meg er det en god – en veldig god – plate, som allikevel ikke helt kan måle seg med den fantastiske trippelen som kom forut for den. Det er en plate der Hold Steady prøver og feiler, prøver og treffer og gjør noe av det de gjør aller best like godt som de pleier. Først og fremst er det kanskje lyden av et band som fikk en (relativt sett) voldsom suksess, og som i likhet med mange andre band sliter litt med å foredle den i noe som både er nytt og gjenkjennelig. Men som også leverer noen aldeles glitrende øyeblikk på veien. Stay Positive har en naturlig og viktig plass i Hold Steady-katalogen. Den bidrar med kontekst og perspektiver til det resterende materialet, og er i seg selv god uten å være fantastisk. I lys av en ellers helt fantastisk katalog, er det helt greit.

NESTE: The Hold Steady – Heaven Is Whenever (2010)