“We mix our own mythologies, we push
them out through PA systems”
Separation Sunday er først og fremst
fortellingen om Holly. Jenta som av sine foreldre ble døpt
Hallelujah, som ble oppdratt i et katolsk hjem, men som noen år
senere skulle finne både ekstase og tristesse på langt mindre
gudelige arenaer. Dårlige venner, dårlige vaner og dårlig dop. Hun
drikker og danser, hun vandrer gatelangs og hun overnatter under
broen over Mississippi. Hun reiser på en slags pilegrimsferd på
tvers av USA, hun dør, og hun gjenoppstår – og det er ikke helt
klart hvilken rekkefølge dette skjer i. Men etter å ha rundet av
første del av livet i en søppelcontainer bak en bar, gjør hun et
uventet comeback under en påskegudstjeneste mange år senere.
Men det er også fortellingen om Gideon
og Charlemagne. Førstnevnte en skinhead i en gjeng som kaller seg
Cityscape Skins, sistnevnte en blanding av en frelser og en hallik.
De er begge involvert i Hollys liv, og de er trolig – på hvert
sitt vis – involvert i hennes død også. De deler i tillegg den
karakteristikken at de begge allerede er etablerte karakterer i Hold
Steady-universet. Det var ikke så lett å forstå da man hørte
navnene deres på Almost Killed Me, men litt etter litt skjønner vi
at karakterportrettene av dem på henholdsvis Hostile, Mass og SweetPayne har noe med fortellingen på Separation Sunday å gjøre.
Til slutt er det fortellingen om
fortelleren. Han som Craig Finn lar oss oppleve historien gjennom.
Han er både en karakter i hendelsene, en som hører på hva Holly
har å fortelle om sine opplevelser og en fra tid til annen
allvitende forteller som beveger seg i tid og rom, og setter seg inn
i hva de andre karakterene tenker og føler. Det er også fortelleren
som bidrar med maleriske beskrivelser av kulissene for hendelsene. Og
selv om denne fortelleren nok ikke vandret i de samme gatene som
karakterene i Lifter Puller-universet, har han nok ikke helt ulik
bakgrunn.
Separation Sunday er selve grunnmuren i
Hold Steady-katalogen. Det er her de virkelig finner formen som band,
som historiefortellere, som bidragsytere til rockens mytologi. Det er
på mange måter en rockeopera. En ikke helt lineær fortelling i et
klart definert univers, og med referanser både til foregående og
forestående utgivelser. Holly, Gideon og Charlemagne er ikke nevnt i
alle Hold Steady-låter, men de er aldri langt unna, og det sniker
seg ofte inn en følelse om at mange av låtene befinner seg i deres
verden og virkelighet.
Derfor føles det riktig å vie noen
avsnitt til tekstene og fortellingene. Ikke bare fordi de er en så
viktig komponent i bildet av Hold Steady, men også fordi de
tematiske sporene er så gjenkjennelige i musikken. Både historiene
og låtene er så harde, insisterende og direkte, samtidig som de har
en varme og en sentimentalitet i seg.
Men Separation Sunday dreier seg ikke
bare om fortellingene. På samme måte som albumet er et narrativt
omdreiningspunkt i Hold Steady-katalogen, er det også plata som
foredler og perfeksjonerer soundet av Hold Steady som band. De var
fryktelig bra på Almost Killed Me, og på platene som skulle komme
senere raffinerte og videreutviklet de uttrykket. Men Separation
Sunday er mesterverket, også musikalsk. Her finner bandet den
perfekte balansen mellom alkoholmarinert barband-jamming, tighte
låter og nye ideer. Det er klassisk rock, i den forstand at tropene
lyder kjente. Men det er også voldsomt særegent, i form av hvordan
elementene er vevd sammen. Som vanlig bidrar Craig Finns vokal og
tekster i stor grad til det. Men det hjelper nok også at
pianist/keyboardist Franz Nicolay – som gjorde en gjesteopptreden
på Certain Songs – her er med som et fullverdig medlem av bandet.
Pianoet hans gir en varm kontrast til de knivskarpe riffene, orgelet
fyller ut store rockelåter og til tider bidrar han også med
melodifigurer og mellompartier som endrer låtenes karakter. På en
plate der gitarene hadde blitt skarpere og klarere, og hvor Hold
Steady til tider høres mer ut som AC/DC enn som Thin Lizzy, er
pianoet temmelig kjærkomment.
Først og fremst er Separation Sunday
en veldig stram plate. Den er klar, tydelig og fokusert. Hard når
den er hard, mild når den er mild, og det høres ut som bandet hadde
et veldig bevisst forhold til vektingen av råskapen og mildheten.
Store rockere avløses av sløy boogie, punka utblåsninger får
selskap av orgelbaserte hymner og indieflørting kontrasteres av rock
som er så klassisk at bandet lett kunne solgt seg som tjue år eldre
enn de egentlig er. Samtidig er den ikke strammere enn at flere av
låtene frir seg helt fra vers/refreng-strukturen. I 2005 var ikke
akkurat dét spesielt innovativt, men det er verdt å merke seg,
nettopp fordi plata ved første gjennomlytting høres så voldsomt ut
som streit Rock med stor R. For meg er det med på å understreke
hvor tydelig og klar den grunnleggende visjonen for plata må (eller
kan) ha vært. Låtene, slik de foreligger på den endelige plata,
høres ut som de ikke kunne liksom ikke vært skrevet eller spilt på
noen annen måte. Og da høres det stramt ut også. Det er lyden av
en klar tanke og en klar visjon. Da blir formen og låtstrukturene
underordnet det tydelige uttrykket.
Men kanskje skal man ikke snakke ihjel
en plate som dette? For før man graver seg i ned i tekstene, før
man sammenligner med de andre platene og før man leter etter
inspirasjonskildene, er dette først og fremst en jævlig bra
rockeplate, i alle betydninger av begrepet. Feite riff, buldrende
trommer og en vokalist som du formelig kan høre at spytter på
første, andre og tredje rad. Separation Sunday er rett og slett en
fryktelig morsom plate, en som gjør at du får lyst til å drikke
deg full, ta av deg på overkroppen og skrike med på refrengene. Og
jeg tror det skjer fordi bandet spiller på en måte som gir inntrykk
av at de er på omtrent samme nivå. Jeg vet ikke hvor mye alkohol
som ble konsumert under innspillingen, men glefsingen til Craig Finn
på Chicago Seemed Tired Last Night er enten en fryktelig god parodi
på hvordan folk ordlegger seg i fylla, eller spilt inn med solid
støttepromille. Refrenget til Your Little Hoodrat Friend er som
skapt til å få et publikum til å hoppe spontant opp og ned, riffet
som åpner Banging Camp er lyden av ølkorker som sprettes og hele
Stevie Nix er lyden av å være på fylla.
Men bakrusen og melankolien er også
viet rikelig med plass. Ja, vi trenger ikke gå lenger enn til siste
halvdel av nettopp Stevie Nix, der dagen derpå allerede har hentet
inn festen fra dagen i forveien. På Crucifixion Cruise og How AResurrection Really Feels er det bakrus av en mer eksistensiell og
religiøs sort. For – og jeg burde jo ha nevnt dette allerede –
Separation Sunday er kanskje aller mest en plate om religion,
katolisisme og om individer som blir dratt mellom verdslige
fristelser og et brennende ønske om å tjene noe større enn seg
selv. Derfor starter det hele med fristelse, fortsetter med synd og
ender med frelse. Og dét helt uten at det føles tvungent eller
påtatt.
Og der passer det kanskje å runde av
også. Med en slags erkjennelse om at jeg har altfor mye å si om
Separation Sunday, og at uansett hvor mye jeg sier, vil jeg aldri
komme helt i mål. Det er for mange gode tekstlinjer, for mange
fantastiske vers/refreng/broer og for mange nydelige intertekstuelle
referanser mellom låter, temaer og karakterer. Jeg skal avslutte med
dette: Separation Sunday er den beste plata til et av tidenes beste
band. Det gjør den til en av de beste platene jeg noen gang har
hørt. Abbey Road, Blood On The Tracks, In The Aeroplane Over The
Sea... og Separation Sunday. Så god er den faktisk.
And when you wake up again
You will be high as hell and born again
NESTE: Boys And Girls In America (2006)
...og som et lite apropos må jeg legge ved noen liveversjoner av disse låtene. Det aller meste med en Hold Steady-konsert er helt fantastisk, men det er noe ekstra med låtene fra akkurat denne plata.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar