Eksamen, karakterer og danskenes forunderlige forhold til tall

I morgen har jeg min første skikkelige eksamen etter at jeg flyttet til Danmark. Riktignok leverte jeg i begynnelsen av januar en semesteroppgave, men oppgave er oppgave, og eksamen er eksamen. Et ekstra spenningsmoment er at denne er av den muntlige arten, en øvelse jeg ikke har forsøkt meg i siden jeg gikk ut av videregående. Spennende.

Emnet heter Retorisk Tradition, og tar kort og godt for seg alt av retorisk interesse fra sånn cirka 500 år f.kr, og frem til slutten av 1800-tallet. Gorgias og Platon, sofister og filosofer, Cicero og Quintilian, sentatet og utdannelsen, Augustin og middelalder, rennesanse og Martin Luther, Descartes og sannheten, Nietzsche og språket. Store linjer, store tanker og mye krangling. Og jeg føler meg faktisk bedre forberedt enn noen gang.

Det har sine fordeler å faktisk bruke skoleåret fullt ut, slik man tilsynelatende gjør i Danmark. I løept av mine fire år ved universitetet i Bergen, var det ikke rent sjelden jeg hadde høstens første forelesning i månedsskillet august/september, mens eksamen ble avholdt i løpet av den første uka av desember. Det gir et effektivt semester på drøye tre måneder. Vårsemesteret derimot, strakk seg gjerne fra den andre uka januar, og til månedsskiftet mai/juni. Det utgjør omkring fem måneder, hvilket er betrakelig mer enn tre, men uten at det er mindre å lese eller gjøre på høsten enn det er på våren. Dessuten medfører denne modellen at man gjerne har en måneds juleferie, men sommerferien ikke sjelden blir på to og en halv måned. Og det er jo fint med ferie, men all den tid man sjelden er student i mer enn et sted mellom tre og seks år, er det jo greit å bruke tiden sånn passe effektivt. Med et høstsemester som strekker seg fra 1. september til 1. feburar, og et vårsemester som begynner umiddelbart etter høstsemesterets slutt, og varer til et godt stykke inn i juni, blir i det minste skoleåret litt mer effektivt. Det kan igjen føre til at man lærer litt mer, og gitt formålet med å studere i utgangspunktet, er jo det i grunnen fint.

En annen forskjell mellom Danmark og Norge på utdanningsfronten er hvordan man blir bedømt, rent karaktermessig. Og ikke spesielt overraskende handler denne forskjellen om a) at dansker er rare, og b) om tall. For dansker og tall går som kjent ikke spesielt bra sammen, jamfør det komplett idiotiske tress/firs/fems-systemet. I Danmark ser karaktersystemet - og her er det bare å holde seg fast - ut som følger:

---

12: En fremragende præstation. Gives for den fremragende præstation, der demonstrerer udtømmende opfyldelse af fagets mål, med ingen eller få uvæsentlige mangler

10: En fortrinlig præstation. Gives for den fortrinlige præstation, der demonstrerer omfattende opfyldelse af fagets mål, med nogle mindre væsentlige mangler

7: Den gode præstation. Gives for den gode præstation, der demonstrerer opfyldelse af fagets mål, med en del mangler

4: Den jævne præstation. Gives for den jævne præstation, der demonstrerer en mindre grad af opfyldelse af fagets mål, med adskillige væsentlige mangler

02: Den tilstrækkelige præstation. Gives for den tilstrækkelige præstation, der demonstrerer den minimalt acceptable grad af opfyldelse af fagets mål

00: Den utilstrækkelige præstation. Gives for den utilstrækkelige præstation, der ikke demonstrerer en acceptabel grad af opfyldelse af fagets mål

-3: Den ringe præstation. Gives for den helt uacceptable præstation

---

Her er det så mye å ta tak i at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Men siden dette dreier seg om tall - for det gjør åpenbart fortsatt karakterer i Danmark - kan det kanskje være greit å begynne med antallet karakterer. For til tross for at skalaen går fra -3 (!) til 12, er det ikke mer en syv trinn i skalaen. Greit nok, syv trinn bør gi bra muligheter for å skille de gode fra de middels fra de dårlige studentene. Men i Norge, og en lang rekke andre land, er det ikke mer enn seks karakterer tilgjengelig for å skille studentene fra hverandre. Det betyr at danskene har én karakter mer enn oss - hvor dukker denne ekstra karakteren opp? Som en ultimat toppkarakter? For å bedre skille B fra C eller C fra D? Åh neida. Ser bare her:

"Grænsen for at bestå ifølge 7-skalaen er 02. Får du en karakter under det, har du altså ikke bestået."

Man står altså på 02. Greit nok. Men betyr ikke det at danskene opererer med ikke bare én, men to strykkarakterer? Jo, det gjør det. Du kan med andre ord stryke, og du kan stryke skikkelig. For et vakkert system. Jeg finner det også litt interessant at karakterene 12, 10, 7 og 4 ser ut som de gjør, mens karakteren 2 har fått en 0 foran seg. Hvorfor?! Herregud for et folkeslag.

Jeg håper uansett at oppnår en karakter der jeg ikke trenger å løpe hjem for å sjekke hvorvidt jeg har bestått (om enn med en null som prefiks), om jeg har strøket, eller om jeg har strøket skikkelig. Jeg går for tosifret.