2008, #8: «I want my bones on the firing line»

Beck
Modern Guilt
[Interscope; 7. juli, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.57
Metacritic.com: 77

"Hit me like a gamma ray
Standing in a hurricane
And I'm pulling out thorns"


Vi har allerede vært innom Spiritualized og Mogwai, og i serien "Artister som var innovative på 90-tallet, kjipe på første halvdel av 00-tallet, men i 2008 vendte tilbake til det de kan aller best, nemlig å lage gode plater" har vi nå kommer til Beck Hansen. Denne merkelige mannen var en av få soloartister som var med på å dytte musikken i en ny retning på 90-tallet. Etter den absurde suksessen med låta Loser, gikk han hen og laget et av sitt tiårs mest definerende album, Odelay (1996). Beck var verken den første eller den eneste som kokte sammen hiphop, pop og rock til en blanding som i 1996 må ha vært en åpenbaring for både den ene og den andre, men han var definitvt den som gjorde det med både kunstnerisk og bred kommersiell suksess. Odelay er noe så sjeldent - i alle fall om vi begrenser oss til de seneste tjuefem årene - som et album som på en og samme tid fikk spilletid på radio, ble verdsatt av kritikerne, ble anerkjent av hipsterne og påvirket en hel pop- og rockverden til å endre sitt syn på hva sjangeren kunne representere. Det mest imponerende er kanskje at plata fremstår som både frisk, spennende og relevant den dag i dag, hvilket er langt mer enn man kan si om mange av de andre platene som var med på å gjøre 90-tallet til hva vi husker det som i dag.

Når jeg åpner denne omtalen av Modern Guilt med såpass mange ord om hva Beck drev med for godt over et tiår siden, er det fordi vi må helt tilbake til 1996 for å finne en like inspirert, sprudlende og relevant Beck som den vi fikk servert i 2008. Riktignok fullførte Beck 90-tallet med solide, om enn sprikende utgivelser, og med sin første post-millenium-plate, Sea Change (2002), viste han med et storslagent, melankolsk og i stor grad akustisk album at han såvisst kunne andre ting enn å lage dansbar og hiphop-influert pop. Og kanskje det var i denne leia han skulle ha fortsatt, for i 2005 og i 2006 gjorde Beck det nok mange av hans fans godt kunne tenke seg at han gjorde, men som en kunstner av hans kaliber burde ha forstått at ikke kunne gå bra - han forsøkte å lage Odelay på nytt. Verken Guero eller The Information er svake plater. Men i stedet for å engasjere og begeistre, er de stort sett bare bleke kopier av det Beck hadde gjort så vanvittig mye bedre før. En artist som forsøker å gjenskape en fordums suksess, er nærmest dømt til å mislykkes. Og nettopp med Odelay 2- og 3-forsøkene friskt i minne, og de relativt lave forventningene til en eventueller 4-er de førte med seg, er det vanvittig gledelig å konstatere at Beck endelig har gjort seg selv relevant igjen.

Skjønt, på dette tidspunktet, og før hyllesten av Modern Guilt tar til for alvor, er det verdt å nevne at han fikk hjelp. God hjelp. Danger Mouse, for mange best kjent som den ene halvdelen av Gnarls Barkley, for andre som en produsent som dukker opp både her og der, og gjør mye av det han tar i til gull, ble nemlig hanket inn for å produsere Becks åttende plate på et stort selskap. Og selv om nok Beck skal ha sin del av æren for hvordan Modern Guilt lyder, er det vanskelig å komme utenom at Danger Mouses grønne fingre har gitt plata et yrende liv den trolig ikke ville hatt uten ham. Beck skal uansett ha kreditten for å tørre å bringe et såpass stort navn inn som produsent. Og uansett hvem av dem som har hovedæren for at Beck har gjenoppstått, er det ingen tvil om at samarbeidet har båret frukter.

For sammen har de kledd den befriende korte og konsise Modern Guilt i en ytterst forførende musikalsk drakt. Det er fortsatt beats og pop og sløve vokale bidrag fra Hansen selv, men det er liten tvil om at Danger Mouse har satt sitt preg på ting. Beatsene er noen hakk mer subtile, og ikke like dominerende. Det er med andre ord litt mindre dansbart, men på langt nær mindre fengende. Danger Mouse har også krydret låtene med knitring, knasing og annet elektronisk garnityr som gjør plata til en fryd å høre i høretelefoner. Det foregår hele tiden ting i bakgrunnen, og det helt uten at det føles verken rotete eller irriterende. På overflaten har Beck gjennomført en liten retro-orientert oppussing, som gjør at soundet peker tilbake mot 60-tallet, psykedelia og crispy pop. Uten sammenligning for øvrig gir Modern Guilt noe av den samme syrete følelsen Caribous Andorra gjorde i 2007, selv om Becks retroreise er av det mer fokuserte og pop-orienterte slaget. Blandingen av klassisk Beck, med milde nikk mot hiphop, noen kvessede gitarer, men mest av alt bare perfekt pop-musikk, og det lett syrete og 60-talls-flørtende soundet som ligger som et teppe over hele plata, gir i sum noe som for denne skribent er det soleklart mest interessante, tidsriktige og samtidig innovative Beck har gjort siden den nevnte milepælen Odelay.

Rent tekstmessig er Modern Guilt en ganske mørk plate. Den dreier seg rundt to hovedtemaer, hvorav det ene foregår på mikronivå, det andre på et makronivå. For å ta det siste først, er miljø, natur og frykten for en apokaplypse sterkt tilstedeværende. Du vet, klimakrise og global oppvarming og alt det der vi snakket om før finanskrisa kom. Beck er, som Ravi og Odd Børretzen, bekymra for kloden vår, som ifølge de fleste rapporter er diagnostisert med en mild, men tiltagende feber. Men det er ikke bare kloden som ikke helt er seg selv. Det har lenge gått rykter om at Beck er syk - skikkelig syk. Per dags dato har det vel ennå ikke blitt bekreftet verken om han er så syk som rapportene sier, eller om han er syk overhodet. Men alle som så den lille, vevre mannen på Hove i sommer, kan vel skrive under på at han ikke så helt frisk ut. Og etter tekstene på denne plata å dømme, har i det minste Beck reflektert over at livet er en forgjengelig greie, og at ingenting varer evig. Og når frykten for ens eget ve og vel møter en kollektiv og global frykt for en klimatisk epidemi ingen helt vet hvordan vi skal stoppe, resulterer det i dette tilfellet i noen nakne og mørke tekster, som på en og samme tid er dypt personlige og av global skala. Det er ikke så mye hver enkelt tekst, som den generelle stemningen de formidler, som peker imot en slik tolkning. Der Beck tidligere låt tilbakelent og kul, virker han nå nervøs og usikker. Og det er med på å gi plata en dybde Beck ikke har kunnet diske opp med på evigheter.

Jeg har allerede nevnt det et par ganger, men synes det er verdt å si en siste gang mot slutten av denne omtalen: Modern Guilt er lyden av en Beck som makter å gjøre seg selv relevant igjen. 14 år etter Loser ble en internasjonal hymne for alle slackers, og 12 år etter at Beck var en av klodens aller kuleste menn, vendte i 2008 den snart 40 år gamle mannen tilbake med en plate som ikke bare traff en nerve i tiden, men som også, i all sin musikalske letthet og tekstlige mismod, kan vise seg å ha ganske så lang levetid. En drøy halvtime med perfekt pop-musikk fra en av vår tids fremste pop-låtsmeder. Hva mer kan man forlange?

Nøkkelspor: Gamma Ray (mp3)
Beck på Myspace