2008, #7: «He's the liar who lied in a pop song»

Okkervil River
The Stand Ins
[Jagjaguwar; 9. september, 2008]

Rateyourmusic: 3.56
Metacritic.com: 78

"Who said sailing is fine?
Leaving behind all the faces that I might replace
If I tried on that long ride looking deep inside
But I don't want to look so deep inside yet"


2007 var på mange måter året der en rekke av artistene som de siste årene har preget sjiktet et sted mellom undergrunn og mainstream, for alvor gjorde seg kjent for et større publikum. I løpet av noen korte måneder oppnådde artister som Shins, Arcade Fire og Modest Mouse imponerende høye plasseringer på de amerikanske albumlistene, med sistnevntes relativt oppsiktsvekkende #1-plassering i mars som den endelige manifestasjonen på at indie ikke lenger var ensbetydende med obskuritet. Tendensen forteller nok noe om hvilke artister som fortsatt har et dedikert, platekjøpende publikum, men også noe om at den alternative musikkscenen som siden slutten av 90-tallet har boblet i Nord-Amerika, endelig hadde funnet en musikalsk form som var spiselig både for radiospilling og et bred, platekjøpende publikum. Okkervil Rivers 2007-plate, The Stage Names, hadde ikke den samme suksessen, men en 62. plass på Billboard-listen forteller at bandet sammen med navn som Band Of Horses og Hold Steady befinner seg i sjiktet rett bak de mestselgende indie-favorittene.

The Stage Names var det man nok kunne ha kalt et konseptalbum, men jeg vil påstå at albumet hadde et gjennomgående tema heller enn et helhetlig konsept. Som tittelen indikerer, handlet albumet om ulike aspekter av det å stå på en scene, både i bokstavelig og overført betydning. Artistlivet, hvordan samspillet mellom utøver og publikum fungerer, og til slutt et innblikk i kunstnerskjebnen gjennom Sloop John B, og fortellingen om John Berryman, tilbød et bredt spekter av fortellinger og stemninger. Men selv om plata inneholdt et par av 2007s aller beste låter, maktet jeg aldri å bli like glad i den som åpenbart mange andre ble. Derfor var jeg også ørlite skeptisk da jeg hørte Austin-bandet hadde til hensikt å gi ut det overskytende materialet Stage Names-sessionene produserte. Den skepsisen skulle vise seg å være relativt ubegrunnet.

Der Stage Names altså i hovedtrekk skildrer de (om enn ikke udelt) positive sidene ved livet som utøvende musiker, tar Stand Ins for seg skyggesidene. Vridningen i holdning skimtes allerede i coveret, som artig nok kan settes sammen med coveret til forgjengeren, og danne et helt bilde. Der Stage Names finner sted på overflaten, akkompagnert av gule og røde toner, er Stand Ins lokalisert ikke bare bak, men under scenen, nede i kjelleren, i mørket, utenfor rampelyset. Og den tematikken gjennomsyrer også låtene på plata. Vi blir presentert for problemstillinger knyttet til påvirkningen en låtskriver kan yte på en i overkant oppmerksom lytter, hvordan mentaliteten innad i fangrupperinger kan tippe over i det usunne og hvordan å være på konstant turné kan tære på. Sistnevnte scenario dukker opp i det egentlige åpningssporet "Lost Coastlines", der Johnatan Meiburg gjennom sitt vokale bidrag, tar farvel med Okkervil River. Da plata var å finne i butikkene var han allerede ute av bandet, med fullt fokus på sitt eget Shearwater-prosjekt. At det er turnélivets problemer han synger om i sitt siste Okkervil River-bidrag, viser at Stans Ins, til tross for å stort sett omhandle fiktive figurer og fortellinger, også har en forankring i virkeligheten.

Men til tross for at Stand Ins fokuserer på obskure og mindre lystige sider ved det å spille i band, består den musikalske palletten av ganske så lyse farger. Stage Names var hele veien ganske melankolsk og ettertenksom, mens dens oppfølger faktisk fremstår som langt mer livsbejaende og lystbetont. Et par av Okkervil Rivers aller beste uptempo-låter finner man nemlig her, og selv i låtene der tempoet trekkes noen hakk ned, er det en lystighet over låtene og arrangementene. Det er ikke akkurat et ukjent grep å pakke triste fortellinger inn i en noe lysere musikalsk drakt, men her fungerer det spesielt bra. "Pop Lie" er i så måte et strående eksempel på en fortelling som handler om en fan sine knuste illusjoner, men på samme tid klarer å formidle noe av det vakre og energiske i det å virkelig være forelsket i et band. Nevnte "Lost Coastlines" har også dette sorgmuntre draget over seg.

Om man skal si noe ytterligere om det musikalske, utover at det lyder lett, poppa og ganske lykkelig, er det verdt å rette blikket mot hvor flinke Okkervil River er til å parre det tradisjonelle med det moderne. Deres inspirasjonskilder later til å være fundert i like deler klassisk pop og rock som Beatles, The Band og Beach Boys, og de siste femten års amerikanske indierock. Man skal være forsiktig med å sammenligne vokalister med Jeff Mangum, men Will Sheff har i det minste noe av den samme appellen i sin stemme. Videre finner vi innslag av klassisk amerikansk folk, litt country og polert vestkyst-pop. Som et annet band vi har vært innom i denne gjennomgangen, har Okkervil River noe klassisk amerikansk over seg - små drypp fra flere tiår med populærmusikk, filtrert gjennom en skarp låtskriverpenn og et band som aldri lar referansene bli overtydelige. I sum ender vi opp med det som rett og slett må kalles en svinegod pop-plate, som både får hjertet til å banke og tankene til å vandre.

Hadde det ikke vært for at jeg hadde billetter til Okkervil Rivers konsert i København i slutten av oktober, hadde jeg trolig ikke investert like mye tid i The Stand Ins. Jeg er veldig glad konserten ga meg en god grunn til å allikevel gjøre det. Årets syvende beste album? Ja, det synes jeg, faktisk. Noen ganger er et knippe velskrevne låter, noen tankevekkende fortellinger og - ikke minst - en gnistrende spilleglede alt som skal til. Når man i tillegg har med et band som tar på seg en såpass ambisiøs oppgave som å lage ikke bare ett, men to album som kretser rundt metatekster om å skrive, spille og lytte til musikk, og atpåtil gjennomfører det på en så fortreffelig måte, er det bare å bøye seg i støvet.

Nøkkelspor: Pop Lie (mp3)
Okkervil River på Myspace