2008, #9: «..the sun smells too loud»

Mogwai
The Hawk Is Howling
[Matador; 23. september 2008]

Rateyourmusic.com: 3,47
Metacritic.com: 76


Til tross for å ha et helt gyselig og relativt kitschy cover, er The Hawk Is Howling ikke bare det beste Mogwai har prestert på mange år, men også en av 2008s ti beste plater. Mogwai kan også sies å være en del av en tendens som var med på å prege 2008, nemlig at artister hvis største både kunstneriske og kommersielle suksesser fant sted på 90-tallet, vender tilbake med bravur, og viser at de ikke har utspilt sin rolle. 90-tallshelten Beck lagde sitt første virkelig gode album siden 2002, Spiritualized laget sitt beste 00-album, mens Magnetic Fields sin støypop-flørt var av det forfriskende slaget. For Mogwai ble linken til 90-tallet kanskje enda tydeligere ved at deres 1997-klassiker Young Team ble reutgitt på vårparten. Og det må kunne sies å være et styrketegn at man i samme år som man minner både fansen og anmelderkorpset på hvor gode Mogwai kunne være på sitt beste, gir ut en plate med nytt materiale som selv om den kanskje ikke er helt på samme nivå, på ingen som helst måte trenger å stå med lua i hånda.

Mogwai har vært ett av de siste ti årenes viktigste aktører innenfor sjangeren som har fått det temmelig pretensiøse og litt intentsigende navnet post-rock. Hver gang jeg med få ord skal forsøke å oppsummere hvordan musikk som plasseres i denne båsen høres ut, ender jeg med å ty til eksempler. Men om man kort skal forsøke å oppsummere stilretningen, kan den kanskje beskrives som instrumental, storslaget og atmosfærisk musikk, med lange låter og fokus på å bygge opp låtene mot et klimaks heller enn å hvile seg på en klassisk vers-refreng-struktur. Sjangeren er en salig blanding av kraut, shoegaze og mer klassisk gitarrock, og minner kanskje mer om klassisk musikk spilt med instrumenter man gjerne kjenner fra rocken, enn rock'n'roll. De fleste av de toneangivende bandene kommer fra Nord-Amerika, og selv om man finner aktører innen sjangeren både i Storbritannia, på Island og i Japan, er det få ikke-amerikanske aktører som har hatt den samme suksessen som Mogwai.

Det interessante med Mogwai som post-rock-band ligger kanskje i det britiske. Det er mulig jeg er i overkant opptatt av geografi og opprinnelse, men jeg synes å ane en nerve av punk og annen britisk gitarrock i Mogwais musikk man sjelden finner hos deres amerikanske sjanger-brødre. Sammenligner man dem med band som Tortoise, Godspeed You! Black Emperor eller Explosions In The Sky, er Mogwais låter kortere, mer presise og mer konsise. Selv om atmosfæren står i sentrum også for Mogwai, er de i langt større grad enn de nevnte band opptatt av å fatte seg i presis korthet, og heller komprimere gitarangrepene sine inn i harde og kompakte pakker snarere enn å la det flyte ut, og ta den brede penselen frem.

Denne tendensen er både videreført, og til en viss grad perfeksjonert på The Hawk Is Howling. Det høres hele veien ut som klassisk Mogwai, men vi må ganske mange år tilbake for å finne et album fra den skotske kvintetten som på en og samme tid er så kompakte og stilsikre, og samtidig utforskende og eksperimenterende. Det er vanskelig å finne opp post-rock-kruttet i 2008, men i den grad året bød på innovative innspill innenfor sjangeren, sto Mogwai for ett av de fremste.

De to mest slående aspektene ved The Hawk Is Howling er hvordan de elektroniske elementene har fått sin naturlige plass i lydbildet, og hvordan fokuset på relativt fengende melodier gjør seg mer gjeldende enn tidligere. Begge deler var for så vidt allerede til stede på Mr. Beast (2006), men der den godt og vel to år gamle utgivelsen aldri helt kom ut av skallet sitt, foredler Mogwai nå de samme elementene både med inspirasjon og teft. De elektroniske impulsene er ikke lenger bare et krydder, men snarere en bærebjelke i noen av de mest dirrende soniske angrepene på The Hawk. Samtidig er er det som nevnt gjort plass til noen virkelig vakre, og relativt sorgløse melodier. "The Sun Smells Too Loud" er på en og samme tid platas klart beste spor, og det lyseste og mest optimistiske Mogwai kanskje noen gang har gjort. Men for et band som sjelden har hatt for vane å være endimensjonale, er det ganske naturlig at den harde sola også gjør at omgivelsene kaster mørke skygger. Det blir tydelig i det det på grensen til euforiske omkvedet som bærer låta, følges opp et noe mer avventende og nølende parti, der man skimter den øyenbrynrynkende skepsisen det å være totalt blendet av sollyset før med seg.

Foruten "The Sun Smells Too Loud", og det nærmeste man kommer en singel fra plata, "Batcat", har jeg vanskelig for å trekke frem høydepunkter. Når det kommer til post-rock-utgivelser kan det være en like stor fordel som ulempe. Mørk, instrumental og sonisk rock trenger ikke fange oppmerksomheten hvertannet minutt. Det holder at den trekker deg inn i et univers, og lar deg forbli der plata igjennom.

Og det er akkuat der The Hawk lykkes, i å hensette lytteren til en stemning som til tross for at plata har både topper og bunner når det kommer til tempo, intensitet og volum, aldri slipper helt i taket i deg. I så måte er The Hawk Is Howling et særdeles godt post-rock-album, og det er kanskje mer beskrivende enn noe annet jeg har skrevet sålangt: God post-rock griper tak i deg på en helt spesiell måte, og nettopp følelsen det gir å gli inn i den stemningen god post-rock kan skape, er mer enn nok til å forsvare en topp 10-plassering på en liste over 2008s beste plater.

Nøkkelspor: The Sun Smells Too Loud (mp3)
Mogwai på Myspace