2008, #6: «Yours is a funeral I'd fly to from anywhere»

Why?
Alopecia
[anticon.; 11. mars, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.51
Metacritic.com: 76

"Stalker's my whole style
And if I get caught I
Deny, deny, deny"


På en fest i april, bare en snau måned etter at Alopecia kom ut, havnet jeg i en diskusjon vedrørende hvilken sjangerbås Why? skulle plasseres i - pop eller hiphop. Man kan naturligvis diskutere hvorvidt det gir noen mening å plassere artister eller plater i den ene sjangeren eller den andre (og det tror jeg ganske sikkert det ble gjort også, jeg var tross alt både full og sedvanlig glad i en diskusjon), og akkurat i Why?s tilfelle gir det mindre mening enn med de fleste. For både på 2008-utgivelsen, og på forgjengeren Elephant Eyelash, har Johnatan "Yoni" Wolf, som er Why?s døpenavn, laget musikk som blander de pop, rock, indie, hiphop og electronica på en måte som føles både naturlig, sømløst og vanvittig fengende.

Skal man allikevel ty til én enkelt beskrivelse for hvordan Alopecia lyder, må nok "pop" bli ordet. Men det er ikke pop av det helt ordinære slaget. For selv om lydbildet i stor grad er tuftet på både gitarer og piano, er det rytmiske i det fleste tilfellene tuftet på beats av det elektroniske slaget. Det vokale er heller ikke entydig verken hiphop eller pop. Yoni Wolf vekselsvis synger og rapper, men størsteparten av tiden driver han med noe et sted midt i mellom. Med det står Why? i fare for å støte fra seg både den ene og den andre fraksjonen: Det er på ingen måte hiphop nok til å nå ut til de brede fangrupperingene, mens om man ser på musikken som pop, må man nok konkludere med at selv om det er fengende, er det pop av det obskure slaget.

I den litt merkverdige og relativt karakteristiske vokalen til Wolf finner man kanskje elementet som ikke bare kan appellere til de to skisserte publikumssegmentene, men også treffe bredt både utover og forbi disse. Med en ordstrøm som til tider føles både hypnotisk og Dylansk, og altså i et diffust landskap mellom tradisjonell svart rap, nyere hvit (og, kan man kanskje legge til, europeisk) rap og etterhvert sedvanlig småklagende vokale stilen fra kontemporær indiepop og -rock. Han er verken en stor rapper eller en stor sanger, men bruker stemmen som et instrument som både skaper, og er i stand til å holde på interessen. Ikke så mye fordi Wolf lyder spesielt engasjert, for det gjør han svært sjelden, men snarere fordi den sløve og tilbakelente stilen gir en flyt som det er lett å la seg gi hen til.

Elephant Eyelash var mitt første møte med Why?, og selv om det var en til tider forrykende plate, hadde den også sine dødpunkter. De første par gjennomspillingene av Alopecia bar preg av at den samme trenden var videreført, men tiden skulle vise at den i større grad enn Elephant hadde et potensiale som åpenbarte seg ved gjentatte spillinger. Mye av årsaken ligger i et mer subtilt, men også sterkere låtmateriale. Elephant Eyelash var bygget rundt tre eller fire glitrende pop-låter, og disse bar plata på sine skuldre. Alopecia er i langt større grad et helhetlig og sammensatt verk. Mye av årsaken ligger i låtene. I første omgang savner man kanskje en lysende pop-singel som "Gemini (Birthday Song)" eller "Sanddollars", men fraværet av slike tas igjen i rikt monn i jevnheten på albumet sett under ett. Med et langt mer homogent og stødig lydbilde blir følelsen av et skikkelig album forsterket, og så lenge denne følelsen ikke bare dukker opp tidlig i lytteprosessen, men også forsterkes for hver gjennomspilling, fremstår savnet av en favoritt til en spilleliste beregnet på festlige lag som minimalt. Det virker også som om Wolf for alvor har funnet formen i bandformatet. Elephant Eyelash viste hvordan man kunne parre hiphop og pop på en elegant måte, men denne gangen er det tatt flere steg videre. Den sløve soveromsestetikken parret med et band som vet både hva de vil, og hvordan de skal gjøre det, er trygt og forfriskende på samme tid.

Fortellingene på Alopecia tar mange og merkelige vendinger, men de later til å dreie seg om to ting: Å formidle hvordan et sløvt forstadsliv fortoner seg for en som både er en del av det, og samtidig vil bryte ut av det, og å hele veien formidle det ubehagelige. Strømmen av ord, måten de fremføres på og Wolfs sløve stemme gjør at mye av budskapet i begynnelsen farer forbi, men det er vanskelig å ikke spisse ørene når fortellinger om "white boys" som utelukkende ser på "black and puerto rican porno 'cause they want something that their dad didn't got" eller hvordan Wolf observerer "two men fucking in the dark corner of a basketball court". Det er som om han først ønsker å etablere en sedat strøm av ord, før han bevisst røsker lytteren ut av hypnosen med observasjoner og innspill som ikke bare er overraskende, men også gir følelsen av å være vitne til noe man ikke var ment å bivåne. I det hele tatt er det en ganske sterk prestasjon av en tekstforfatter, å formidle små tekst-biter som er såpass beklemmende at man føler seg som kikkeren Wolf skildrer i "Simeon's Dilemma".

Selv om uttrykket som preger Alopecia er sløvt og homogent, hviler det en rastløs og smått paranoid ånd over mange av låtene. Forstadslivet er kanskje statisk, men det er ikke begivenhetsløst. Og det er defnitivt ikke særlig tilfredsstillende. Av og til tar Wolf oss også med ut på reise - antakeligvis på turné - uten at det gjør ham noe særlig mindre rastløs. Og hvis lykken verken finnes på veien eller i et lite hvitt hus i forstaden, hvor finnes den da? Det er disse frustrerte strøtankene som kontrastert i det bedøvende lydbildet som gir Alopecia både dybde og gjenspillverdi.

Alopecia kan avslutningsvis kort beskrives som en interessant blanding av valium og melis. De maniske frustrasjonene avløses av fortryllende melodisnutter, mens de skittenrealistiske hverdagsberetningene glir over i strimer av lys og håp. Den er verken en obskur eller lite tilgjengelig plate, men dens sløve ytre og turbulente indre gjør at den kan være litt vanskelig å få taket på. Men når man først fanger følelsen av at Why? er en artist som både har noe på hjertet, er i stand til å formulere det på en til tider trollbindene måte og samtidig pakke det inn i en musikalsk pakke som er fengende og spennende på en gang, er Alopecia en gave som gir og gir. Og selv om det nok er den plata på hele lista det er vanskeligst å velge ut et nøkkelspor fra, er det kun et prov på at den fortjener 6.-plassen på lista. Ingen andre plater - med et mulig unntak for det som etterhvert skal vise seg å bli 2008s #1 - maktet å gripe meg i samme grad som album i 2008 som det Alopecia gjorde.

Nøkkelspor: Fatalist Palmistry (mp3)
Why? på Myspace