Drive-By Truckers Brighter Than Creation's Dark
[New West; 22. januar, 2008]
Rateyourmusic.com: 3.57
Metacritic.com: 83
"He likes to drink a beer or two every now and again
He always had more dogs than he ever had friends
Bob ain't light in the loafers
He might kneel but he never bends over"
En av årets tidligste utgivelser, sto også ved årets slutt igjen som en av de beste. Kanskje litt overraskende, for Drive-By Truckers har verken hatt tradisjon for å fornye seg stort fra album til album, eller hatt en spesielt positiv utvikling, rent kvalitetsmessig. For selv om både The Dirty South (2004) og A Blessing And A Curse (2006) var forholdsvis fine plater, kom det med sistnevnte til et punkt der de tjukke sørstatsgitarene, og dertil hårete fortellinger om livet i the deep south gikk litt på autopilot. Det ble aldri riktig dårlig eller kjedelig, det ble bare litt for mye av det samme, på både det musikalske, stilmessige og tekstlige planet.
Og ikke bare var formkurven sviktende, og interessen for mer av det samme gamle på hell: Forut for innspillingen av Brighter Than Creation's Dark forlot Jason Isbell både bandet og kona (Shonna Tucker, bassist), og gikk solo, samtidig som de gjenværende bandmedlemmene fant ut at det var en god idé å spille inn en plate på tett opp mot 80 minutter. Isbell var, fra sin inntreden i 2001, og frem til hans sorti seks år senere, bandets kanskje skarpeste låtskriver, og tilførte bandet en sårt tiltrengt vitamininnsprøytning. Det fungerte optimalt på Decoration Day (2003), der Isbell ikke bare leverte fantastiske låter, men også så ut til å skjerpe de to andre aktivaene, Patterson Hood og Mike Cooley. På de to påfølgende platene fortsatte Isbell trenden, mens de to andre - med noen svært oppløftende unntak, det må sies - fortsatte i den samme, gamle tralten. Selv om Hood og Cooley fortsatt skrev gode låter, og Isbell ei heller fant opp verken hjul eller krutt, var hans tilstedeværelse i bandet av det forfriskende slaget, og det var lite som tydet på at hans farvel skulle få spesielt positive følger. Men hans sorti skulle altså ikke resultere i færre låter, og en kortere plate. Neida - fremfor å ta følgene av at bandet var blitt en låtskriver fattigere, overkompenserte heller Hood og Cooley, og skrev låter som aldri før. Og på toppen av det hele trådde Isbells eks-kone Tucker frem i lyset, og var klar for å både skrive låter, og belegge dem med vokal. Alt var duket for en altfor lang, altfor ujevn og et sted omkring middels interessant plate.
Men dette er nå engang en omtale av 2008s femte beste plate, og den årvåkne leser - og årvåkne, mine venner, dét anser jeg dere for å være - har dermed på dette tidspunkt forstått at min skepsis ble gjort til skamme, og at Drive-By Truckers har levert en kjempeplate. For selv om den er litt for lang, og selv om Isbell kanskje hadde gjort den enda bedre, er Creation's Dark kanskje countryrockernes mest inspirerte plate til nå. Og det smådristige trekket å la Shonna Tuckers stemme - dristig fordi Drive-By Truckers i sin natur er noe såpass maskulint, skittent og tradisjonelt at en kvinnestemme godt kunne ha vært lett malplassert - fungerer optimalt, og er faktisk en ikke ubetydelig bidragsyter til å redusere begge de potensielle fallgruvene Isbells avgang, og den drøye lengden på plata representerer. For ikke bare står stemmen hennes frem som en fin avveksling til Hood og Cooley, låtene hennes er også såpass gode at et par av de fremstår som høydepunkter. Drive-By Truckers har med andre ord taklet de siste års turbulens oppsiktsvekkende godt.
Og denne vekslingen mellom låtskrivere og vokalister, er en av Creation's Darks fremste styrker. For uten at jeg skal dvele noe særlig mer ved lengden på plata, er det ikke til å skyve under en stol at CD-formatet, og dets muligheter for tett opp mot 80 minutter med musikk, har gjort at altfor mange artister lager altfor lange album. Hvor mange skikkelige klassikere er det egentlig som strekker seg over 50 minutter? Joda, det er noen, men for meg synes det klart at den idéelle lengden på en plate ligger på et sted mellom 30- og 45-minuttersmerket. Når altså Drive-By Truckers denne gangen lykkes med en plate som er på det dobbelste av idealtiden, er det grunn til å se på hva det er som gjør at det fungerer. Og det er her Hood, Cooley og Tuckers ulike ferdigheter og karakteristikker både som låtskrivere og vokalister kommer til sin rett. Hood er den åpenbart mest rock-orienterte av de tre, og også den som - innenfor Drive-By Truckers ganske rigide rammer - er mest orientert mot det moderne innen pop- og rock. Cooley er på sin side den som forvalter country-arven, med både akustisk gitar-klimprende landeveisviser, og fullblods mid-tempo country-eskapader, med stødig steel og sløvt travende takt. Tucker plasserer seg et sted mellom de to, og minner mest om en moderne Emmylou Harris. Det er kanskje en billig referanse å slå i bordet med, men jeg gjør det med beste hensikt: Tuckers bidrag på denne plata føles nemlig som en fryktelig naturlig del av country(rock)-historien, og hun sender tankene til 70-tallets klassikere like mye som hun fører arven videre. Når alle de tre ikke bare følger hvert sitt spor, men også trekker hverandre inn i de ulike ekspedisjonene, og til alt overmål leverer melodier og låter i toppklasse, er mye av grunnlaget for en sterk plate lagt.
Og med plasseringen av de tre låtskriverne, er også mye sagt om hvilken stilretning Creation's Dark beveger seg i. For de som kjenner Drive-By Truckers fra før, byr den seneste plata på få overraskelser. For de av dere som ikke har stiftet bekjentskap med Athens-rockerne ennå, kan musikken deres best beskrives som klassisk sørstats-/countryrock. Og det reflekteres også i tekstene. Det er nesten utrolig at det går an å skrive så mange velformulerte og interessante historier om en geografisk stereotypi, men Drive-By Truckers makter altså å gjøre det på plate etter plate - kanskje fordi man får inntrykket av at de gjør det med en genuin kjærlighet. Selv med hele plater titulert Southern Rock Opera og The Dirty South i katalogen, og et Decoration Day-album der minst to låter var lite annet enn konsise oppsummeringer av sørstats-mentalitetens sanne vesen, viser bandet at de fremdeles er i stand til å behandle en region og en sjanger som begge er veldokumentert i populærmusikkens historie på et vis som få andre makter.
Den gjennomgående sørstatstematikken gjør også at albumet får et konseptuelt drag over seg. Ikke for det - temaer av universell størrelse som kjærlighet, lengsel og død har definitivt en plass i Drive-By Truckers-universet, men det mestre formidler gjennom støvete filtre av landeveier, småbyer og skitne barer der konvensjonene og tradisjonene står sterkt. Også i forholdet til sør gjør de ulike låtskriverpennene seg gjeldende. Der Hood tenderer til å formidle tanker preget av lett frustrasjon, resignasjon eller slitasje, pakket inn i solide rockekomp, og med det kanskje er nærmest å beskrive en kollektiv mentalitet, tar Cooley på seg oppgaven å male karakterportrettene. Hans drøyt to minutter lange "Bob" er i all sin stillferdighet en av platas virkelige innertiere, der en enkel, men megetsigende tekst, og en enda enklere instrumentering, forteller like mye om sørstatene gjennom ett enkelt portrett som Hood gjør gjennom å trekke de store linjene gjennom flere låter ad gangen.
Om man skal være så dristig å vise til på hvilke områder Trukcers viser tegn til fornyelse, og således også finner igjen formen etter to gode, men ikke strålende plater, kan det kanskje gi mening å se hen mot Rock'n'Roll Means Well-turnéen som fant sted høsten 2008. Den besto av Drive-By Truckers og Hold Steady, som reiste gjennom USA, og headlinet annehver kveld. Selv om de to bandene er tuftet på to helt forskjellige stilmessige retninger, bærer de begge med seg noe veldig amerikansk. Nå skal jeg ikke være så frekk som å påstå at Drive-By Truckers har noe å lære av Hold Steady, men jeg synes det later til at de har trådd ett sted nærmere en rocke-tradisjon med sterkere fokus på både melodi og på et intenst driv i låtene enn hva har vært tilfelle på de siste platene. På "3 Dimes Down" kunne man nesten mistenke at både rytme- og gitarseksjonen til Hold Steady hadde tatt turen innom studioet, for gitarøset som avslutter låta er like mye Springsteen som Sweetheart Of The Rodeo eller Lynyrd Skynyrd. Skjønt, dén retningen blir også viet haugevis av både plass og låter - men i motsetning til ved forrige korsvei, eksisterer det også en motvekt.
Avslutningsvis kan man, ved å vende tilbake til en av de opprinnelige innvendningene, si at om Brighter Than Creation's Dark hadde blitt trimmet litt her og der, og redigert ned med tyve minutter og fem-seks låter, kunne det ha vært en ordentlig 00-klassiker. Men samtidig må det sies, som man nesten alltid må ved alle slike ønsker om redigering og trimming av i overkant fyldige verk, at da hadde det ikke vært den samme plata. Det er nettopp rikdommen i materiale, interessante perspektiver fra tre ulike låtskrivere, og ikke minst den ustanselige vekslingen mellom det akustiske og det elektriske, det optimistiske og det resignerte og det forherligende og kritiske, som gjør et såpass overveldende produkt til et verk man både kan respektere og bli glad i. Drive-By Truckers har en viktig plass i dagens musikkverden som en tradisjonell og konservativ motvekt til forgjengelige trender. Med den autoriteten, og ikke minst troverdigheten de i kraft av sitt genuine prosjekt med å dokumentere sørstatenes både positive og negative sider innehar, trenger de ikke gjøre stort mer enn å samle en rekke gode låter under samme paraply, og gjøre et album ut av det. En oppvisning i låtskriverkunst, heimstadsdiktning og et aktivt arbeide for å ivareta historie og tradisjoner gjør Brigher Than Creation's Dark til en av 2008s største positive overraskelser.
Nøkkelspor, Cooley: Perfect Timing (mp3)
Nøkkelspor, Hood: 3 Dimes Down (se den lille linja nederst på siden)
Nøkkelspor, Tucker: Home Field Advantage (Live, Youtube)
Drive-By Truckers på Myspace
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar