2008, #4: «Clap your hands if you think your soul is free»

TV On The Radio
Dear Science
[Interscope; 22. september, 2008]

Rateyourmusic.com: 3.78
Metacritic.com: 88

"The age of miracles
The age of sound
Well, there's a golden age
Comin' round"


I 2002, etter mye om og men, ga Wilco ut Yankee Hotel Foxtrot. Albumet besto av tradisjonelle og velskrevne pop-låter pakket inn i flere lag med dissonans, mild støy og knitrende elektronikk, og var på en og samme tid uendelig tilgjengelig og lydmessig utfordrende. Til tross for å være kledd i en utfordrende drakt, traff albumet både kritikere og lyttere midt i hjertet, og selv om det nok hadde fortjent enda mer oppmerksomhet enn det fikk, er det liten tvil om at det var Wilcos største både kunstneriske og kommersielle suksess til dags dato.

Det er ikke spesielt ofte slike plater dukker opp, platene som forener klassisk låtskriverkunst med en dristig presentasjon, og samtidig makter å nå ut til både det brede lag og til de som har som oppgave å mene noe om musikk. Og når det skjer, har jeg en følelse av at det er noe i tidsånden som gjør det mulig. Yankee Hotel Foxtrot kom ut i et USA som så vidt hadde summet seg etter 9/11, og i en tilstand preget av forvirring og frustrasjon forsøkte å tilpasse seg et temmelig rystet verdensbilde. Wilcos mesterverk, som både var tuftet på noe klassisk amerikansk, og samtidig hadde en aura av ubehag og opprør, kunne meget vet fungert som et lydspor til endringene som hadde funnet sted. Kanskje hadde den fått nøyaktig den samme mottagelsen i 2000 eller 2005, men jeg tror dens suksess i alle fall delvis kan knyttes til de sosiokulturelle forholdene den så dagens lys under. Yankee Hotel Foxtrot forente på perfekt vis tradisjonell amerikansk kultur og tidsåndens elektriske spenning, og blir stående igjen som en plate hvis storhet ligger vel så mye i dens kvaliteter som tidsdokument som i dens tidløshet.

I 2008 traff et band blink på en lignende måte, men med kanskje enda bredere og mer samstemt jubel fra både kritikere og lyttere. Dear Science kan beskrives som fryktelig mye rart, men det som kanskje er mest slående er hvordan den på et klinisk vis tar pulsen på en hel tidsånd, og med det er det helt naturlige lydsporet for 2008. Og på samme vis som Yankee Hotel Foxtrot gjorde det for godt og vel seks år siden, gjør TV On The Radio det med noe klassisk amerikansk kanalisert gjennom et sonisk filter av ubehag, støy og friksjon. Det man sitter igjen med, er følelsen av at dette verken er en plate som ser seg tilbake, eller har noe mål om å ta futuristiske sjumilssteg, men snarere makter det kunststykket å fremstå som perfekt for sin egen samtid.

Men det er ikke bare i det rent musikalske at TVOTR treffer en nerve i tiden - det kan også være fruktbart å se utover de rent kunstneriske sfærene, og ta det sosiale, kulturelle og politiske klimaet med i betraktningen. For likesom Wilco på et vis representerte den utryggheten og usikkerheten som fantes i den amerikanske middelklassen i 2002, står TVOTR i 2008 frem som representanter for et nytt USA. Et USA som både er preget av en mislykket krigføring mot en ukjent fiende, en krigføring som på ingen måte nådde sitt mål om å gjøre verden trygg igjen, og snarere har stukket en militær pinne inn i både vepsebol og maurtuer verden over, og gjorde ting om mulig enda mer kaotiske. Men også et USA som i 2008 var preget av troen på forandring, på håpet og på en bedre verden. Dear Science er på mange måter tilsvaret til dette sosiokulturelle klimaet: For bak de jagende rytmene, de klaustrofobiske soniske landskapene og de lett abstrakte tekstene finnes det et bankende hjerte, en varme og et håp. Og hva var vel mer passende enn at i året som for all fremtid vil huskes som året der USA valgte sin første svarte president, var det et band hvor fire av fem medlemmer er av afro-amerikansk avstamning som sto for en av de mest bejublede utgivelsene.

Og den etniske bakgrunnen til TVOTR er ikke helt uten betydningen når det gjelder å forstå hvorfor Dear Science på en og samme tid føles så vanvittig riktig for øyeblikket, og samtidig som noe unikt og spesielt. Både på Desperate Youth, Blood Thirsty Babes (2004) og Return To Cookie Mountain (2006) fremsto det som ganske åpenbart at TVOTR var et band som mer enn noen andre innen det man kan kalle indierocken var interessert i å fusjonere tradisjonelt svart musikk - soul, gospel, doo-wop - med moderne, gitarbasert og i all hovedsak hvit gitarrock. Det er i seg selv ikke så rent lite oppsiktsvekkende at majoriteten av medlemmene i et rockeband - og særlig om vi legger til prefikset "inde-" - er noe annet enn kritthvite gutter i 20-årsalderen. Du kan jo ta en titt gjennom din egen CD-hylle/iTunes og se hvor mange ikke-hvite rockeband du finner. Nå er det naturligvis ikke slik at det å lage rock infulert av soul, med rytmestrukturer fra funk eller koringer som sender tankene til vokalgrupper fra tidlig 60-tall er forbeholdt svarte musikere, men det ville samtidig vært merkelig å se bort fra bandets etniske sammensetning som en mulig forklaring på den naturlige og sømløse måten TVOTR gjør det på gjennom Dear Science. Og selv om dette alltid har vært en viktig faktor i soundet til Brooklyn-rockerne, tar de det denne gangen ett steg videre, og gjør i "Red Dress" historien og minnene om slaveriet til en del av sitt tekstlige univers også.

Det er ikke spesielt overraskende at det var nettopp Dear Science som skulle gjøre TV On The Radio kjent for et bredere publikum. Tendensene har vært der hele veien - allerede på Desperate fikk man følelsen av at bandet hadde potensiale for en bred appell. Til tross for at plata som sådan var litt ujevn, viste de med et par fantatiske enkeltspor at et lett støyende og intenst lydbilde kunne parres med fantatiske melodier og harmonier, og fremstå både uendelig fengende og friskt. Cookie Mountain var således et steg både dypere ned og inn i de lydlige dimensjonene. De gode melodiene var fortsatt til stede, men det tok tid å finne dem, der de lå pakket inn i en tjukk, seig og utfordrende produksjon signert gitarist og produsent David Sitek. Cookie Mountain var en kritikerfavoritt, og i mine ører et rent mesterverk, men gitt dens relativt utilgjengelige natur var det kanskje ikke sjokkerende at den ikke fikk den aller bredeste masseappelen. Dear Science er på mange måte den perfekte fusjonen av det beste fra de to foregående platene. Den tar med seg meloditeften fra de skarpeste øyeblikkene på Desperate, og forener dem med en dristig, men aldri utilgjengelig produksjon. Låtene er basisen, men de er pakket inn i et varmt slør av sonisk klaustrofobi og paranoia - aldri så mye at det blir ubehagelig, men heller aldri så lite at man som lytter finner den bedøvende roen.

Og selv om mye av æren for TV On The Radios hypnotiserende lydbilde må tilskrives David Sitek, må det sies at bandet som sådan har noen ferdigheter som gjør jobben hans langt enklere. Jaleel Bunton (trommer) og Gerard Smith (bass) utgjør en vanvittig tight og stødig grunnmur, Kyp Malone (gitar) og Sitek belegger den med kvasse gitarer, mens det vokale samspillet mellom forsanger Tunde Adebimpe og nevnte Malone gir TVOTR det siste og avgjørende strøket av magi. Selv om vokalharmoniene kanskje er enda tydeligere på de to foregående platene, er fortsatt Adebimpes jagede og mørke grunnstemme, toppet av Malones overjordiske falsett-bidrag med på å gjøre det fantatiske enda mer fantastisk. Men egentlig gir det ingen mening å isolere elementene på denne måten, for TVOTRs fremste styrke er nettopp å la alt dette gli i hverandre, og tilsammen utgjøre en koherent og kontant pakke som aldri er kjedelig, som oftest er fryktelig god, og noen ganger så overveldende at man gisper etter luft. For det er slik jeg opplever TV On The Radio på sitt aller beste: Som et band som fra tid til annen treffer en åre av rent popgull, der absolutt alle elementer av bandet, og alle lydene det produserer, går opp i en høyere enhet og fremstår som rett ut magisk.

Men heldigvis er de ikke magiske hele tiden - det hadde rett og slett blitt slitsomt. De har derimot evnen til å treffe denne nerven på ett eller annet punkt i nesten hver eneste låt. Noen av sporene starter litt tregt, men tar seg opp til et gnistrende inferno mens andre kanskje bare har en enkelt overgang eller en bro som er i dette leiet. Og de virkelig glitrende øyeblikkene er faktisk så gode at de står i fare for å stjele litt av glansen fra de mer ordinære partiene. Og her ligger kanskje også noe av grunnen til at Dear Science, til tross for å være et fantastisk album, ikke fremstår som årets beste. For i transformasjonen fra det voldsomme monsteret Return To Cookie Mountain fremsto som, til et mer lettlikelig, poporientert og strømlinjeformet Dear Science, har det også sneket seg inn partier som - i det minste i kontrast til de øyeblikkene som får deg til å hive etter pusten - glir litt umerkelig forbi. Det betaler seg også, for all del. Jeg ønsket meg ikke en ny Cookie Mountain, og endringene som er gjort er både forfriskende og mange ganger til det bedre. Men noe av den skinnende magien må også nødvendigvis gå tapt når man pusser ned kantene. Med skjønnhetsfeilene ryker også de aller dristigste ekspedisjonene, og selv om man nok står igjen med et mer feilfritt album, mangler det også noe av den skitne sjarmen.

Men dette blir da også for småpirk å regne, for i det store og det hele er Dear Science en populærmusikalsk triumf, en gnistrende god plate og et skinnende historisk dokument. Og med en diskografi som ikke bare viser at TV On The Radio er et band som tør å gå sine egne veier, men også tegner konturene av et band som er både i stand og villige til å la seg forandre, er det ingenting som tilsier at de ikke om et år eller to vender tilbake med en ny moderne klassiker.


Nøkkelspor: Halfway Home (mp3)
TV On The Radio på Myspace