Fra blått til hvitt

"I took these blue arrangements and threw them in the sea/ when older waves from older caves brought them back to me"

Når man tenker på hvor tett rock og rus er knyttet sammen er det oppsiktsvekkende lite musikk som handler om bakfylla, fylleangsten og dagen derpå. Kanskje er det fordi man på turné sjelden rekker å være fyllesjuk særlig lenge før man er full igjen. Kanskje handler det mer om at de fleste rockere på et tidspunkt forlater alkoholen og søker andre og sterkere stimuli. Eller så er det rett og slett fordi det er en del morsommere å skrive om det å feste enn å synge om hvordan man føler seg når festen er over.

Uansett, fylleangst er spennende. Den murrende, skumle og klamme følelsen som siger på i løpet av formiddagen, og som (stadig oftere, dessverre) noen ganger vedvarer til godt utpå mandagskvelden. Det handler ikke om å være fysisk dårlig, om å kaste opp eller å ha hodepine. Det handler heller ikke utelukkende om å angre på noe man har gjort. I Danmark har man, så vidt jeg vet i alle fall, ikke noe godt begrep for fylleangsten. De snakker om «tømmermænd», som er den fysiske delen av det, og «moralske tømmermænd», som naturlig nok handler om anger og skyldfølelse. Men det er mer subtilt enn som så. Fylleangsten er ikke bare anger, det er en brennende og intens følelse av utilstrekkelighet, usikkerhet og ubehag. En følelse av at man skulle gjort noe annerledes, at man skulle gitt seg, stoppet og – enkelte ganger – ta tak i sitt eget liv. Uansett hvor bra man har det på fredag kan du banne på at du klarer å finne noe å deppe over på søndag. Sånn er det bare. Og det er ganske interessant i seg selv.

Akkurat som musikken har en naturlig rolle i andre intense situasjoner som forelskelsen, festen og kjærlighetssorgen, har musikken en funksjon å fylle når det kommer til den selvpåførte angsten. Man skal være fryktelig forsiktig før man setter på musikk en tidlig søndag ettermiddag (eller for den saks skyld mandag morgen). Akkurat som i matveien i de kritiske timene etter at rusen har sluppet taket skal man unngå det aller sterkeste, det aller søteste og det aller bitreste. Det må være mildt, men samtidig ha en edge eller en nerve som tangerer det intense mentale ubehaget man føler. Etter mye prøving og feiling har jeg kommet frem til tre kategorier som definerer hva man (eller for å være mer presis, jeg) kan høre på både når jeg er sliten på søndag og marineblå på mandag.

Den første kategorien er kanskje den mest åpenbare: Musikk som handler om de følelsene man sitter der og sutrer over at man har. Som nevnt innledningsvis er det lite musikk om bakrus, men det er noe å finne. Og herregud, det er deilig. Å sette på en plate der en fyr som antakeligvis er en del kulere enn deg selv forteller om hvordan han har det dagen derpå. Om ordene som kommer tilbake med dobbel kraft, om de små glimtene av hendelser man helst skulle vært foruten og om hvor vanskelig det er å sove når ettervirkningene av giften man har helt i seg ikke vil slippe taket. Art Brut er et band som leverer på den fronten. Jeg har mang en gang trøstet meg med låter som Late Sunday Evening («I'm gonna find it hard to sleep tonight/ there's nothing that's been done that can't be undone/ you were sick/ now you're better/ there's work to be done») og Mysterious Bruises («I can't remember anything I've done/ I fought the floor and the floor won»). Det beste botemiddelet mot fylleangst (bortsett fra å oppsøke dem man drakk med, men det er det ikke alltid man har nerver til) er å vite at andre har eller har hatt det like ille. Da er Art Brut en passe bra venn.

Den andre kategorien er instrumental og kanskje også litt storslåtte greier. Postrock, ambient, nær sagt hva som helst, så lenge det er musikk uten ord. Det føles som en mental massasje å høre kontrollert og strukturert støy, uten å måtte forholde seg til et budskap. Favoritten min er kanskje Mogwai, særlig fordi de har en romantisk varme i en del av låtene sine. Men Explosions In The Sky, Migala eller Sigur Ros fungerer greit det også. Postrock er særlig bra fordi musikken tangerer noe intensiteten til følelsene man sitter der med. Det er som om nerven og de litt skarpe kantene treffer den rufsete hjernen man så sårt vil bildgjøre. Samtidig er det såpass abstrakt og fjernt at man slipper å tenke noe særlig. Samtidig skal man være litt forsiktig her, for blir det intenst nok tipper dette forholdet over i slem friksjon. Om musikken minner såpass mye om angsten at den bidrar til å forsterke den heller enn å jevne den ut, kan man fort gå på en smell. Og dét er ikke særlig ålreit.

Den tredje kategorien er kanskje min favoritt. Og jeg vet ikke engang om det er en kategori, for foreløpig inneholder den egentlig bare ett band: Silver Jews. Den mørke, melankolske og bitre Dave Berman har en evne til å tegne noen bilder som fungerer som speil for følelsene man selv sitter med. Litt bitterhet, litt mørke, litt tilbakelent apati. Og bittelitt håp. Det meste av Silver Jews fungerer bra, men min favoritt er nok Bright Flight (2001). Kanskje fordi det var den plata Berman lagde da han var på sitt dårligste, både mentalt og rent rusmessig. Den har en kulhet og en gi faen-attityde som kan bygge selvtilliten selv på den mørkeste søndag. Og den har samtidig den brennende og intense romantikken som samsvarer godt med ønsket om å være et godt menneske. Tekstene på Bright Flight kommer fra et sted der det er mørkt og tungt, men hvor rusen mildner kantene. Og musikken er på et vis så lett å forstå. Country, folk, americana, litt rock'n'roll. Kjærlig og ømt, samtidig lett pulserende. Noen av låtene er såpass triste at de kan få deg til å tippe over, men det er alltid på den gode måten. Og da er det liksom greit.

Det bør lages mer musikk om og for fylleangst.