Fysisk format

I et anfall av selvbelønning/virkelighetsflukt gikk jeg innom butikken etter jobb i dag, kjøpte fire halvlitere med Guinness, og lovte meg selv at jeg skulle vie kvelden til å drikke meg akkurat passe brisen og samtidig høre gjennom en del plater jeg ikke har hørt på en stund. Så det gjør jeg nå. Er brisen og hører på plater. Samtidig har jeg funnet igjen en gammel tråd fra et diskusjonsforum der jeg og andre debattanter postet platekjøp fortløpende. En litt stusselig aktivitet, kanskje, og en greie som kanskje handler vel så mye om et klapp på skulderen for Den Gode Smak eller evne og vilje til å kjøpe mer musikk enn man rekker å lytte til. Men å skumme gjennom den lange lista over kjøpte plater gjorde at én ting ble fryktelig klar og tydelig for meg: Jeg kommer alltid, såfremt det er mulig, til å kjøpe musikk på et fysisk format.

I løpet av de to årene jeg bodde i København falt musikkforbruket mitt drastisk. Jeg lyttet nok ikke til noe mindre musikk, men jeg kjøpte langt mindre. Det hadde litt å gjøre med at jeg forut for avreisen til København hadde et usunt forhold til det å kjøpe plater, kombinert med at jeg jobbet i platebutikk, hvilket både ga temmelig lett tilgang og også en økonomisk mulighet til å bruke et par tusen kroner i måneden på plater. Men det har nok også litt å gjøre med at det å kjøpe musikk er basert på rutiner, og at jeg i København sjelden gikk forbi platebutikker, at tollreglene gjorde bestillinger fra USA vanskeligere og at jeg generelt falt ut av rytmen. Nå er jeg tilbake i Norge, til norske platebutikker, norske tollregler (som når det kommer til det å handle fra USA faktisk er mer liberale enn i Danmark) og en inntekt som gjør det mulig å bruke en del penger i måneden på musikk jeg strengt tatt kunne funnet gratis på nettet.

Dette gjør at jeg kjøper flere plater. Og det gjør, interessant nok, at jeg lytter til musikk på en annen måte. For det er det som er greia: Musikk komprimert til filer er ikke det samme som musikk enten kodet eller gravert inn i et fysisk objekt. Det vil si, musikken i seg selv er (i det store og det hele, dette handler egentlig ikke om lydkvalitet) den samme. Men handlingen, måten man tilegner seg musikken på, og dermed også – vil jeg hevde – måten vi forstår den på er vidt forskjellig.

Musikk handler – selvfølgelig – om følelser. Vi hører på musikk for å enten vekke, fordrive eller forsterke følelser. Eller vi oppdager følelser vi ikke visste vi hadde i møte med ny musikk. Svulstig, ja vel. Men er det ikke sånn det er? For meg er kanskje musikk først og fremst minner. Ikke på den måten at et gitt musikkstykke og en gitt opplevelse eller erindring står i et 1:1-forhold, men i den forstand at hver gang jeg hører musikk på nytt baserer jeg forståelsen av det jeg hører på den forrige opplevelsen. Hver lytting endrer inntrykket eller oppfatningen av en plate bittelitt, og denne reviderte oppfatningen av plata ligger til grunn for neste lytterunde. Musikk er så abstrakt og uhåndgripelig at det nesten er sånn det må funke – i alle fall for min del.

I det perspektivet – musikk som et slags kognitivt og retrospektivt bibliotek – blir format/medium interessant. For selv om minner også er uhåndgripelige og abstrakte forsøker vi vel gjerne å knytte dem til noe fysisk. Det er derfor vi har bilder på peishylla, ferdigleste bøker i hyller fremfor i kasser på loftet og tar litt ekstra godt vare på en kinobillett eller en ølbrikke fra en eller annen bar besøkt på en eller annen storbyferie. Fordi disse objektene blir fysiske manifestasjoner av opplevelser.

Når jeg leste gjennom diskusjonstråden der jeg listet opp tallrike platekjøp fra 2006 og 2007 så jeg noe mer enn en liste over transaksjoner. Jeg kunne kronologisk spore opp min egen fortid, vri blikket litt mot høyre og se den samme fortiden være fysisk manifest i CD-hylla. Hvert enkelt platekjøp var ikke bare en byttehandel der jeg ga fra meg penger og fikk en plastikkbit tilbake. De var snarere små røde stifter på en tidslinje. De fortalte meg ikke bare om anvendte penger og påfølgende musikkopplevelser, men også noe om – i dobbel forstand – hvor jeg var i livet, hva jeg drev med og på sett og vis også hva jeg tenkte. Ervervelsen av et fysisk objekt ble et minne, på samme måte som lytteopplevelsen ble og blir et minne. Mange minner. Mange små puslespillbrikker som både utgjør en fargerik og abstrakt utsmykking på stueveggen og som til sammen forteller en historie.

Om man ser det fra et sånt ståsted kunne jeg kanskje fått den samme opplevelsen om jeg så en tilsvarende liste over dagligvareinnkjøp eller antall kroner svidd av på en bar (skummelt tanke, forresten). Men for det første tror jeg ikke det ville blitt det samme, for det andre har jeg beviselig aldri funnet det hensiktsmessig å loggføre slike transaksjoner på et diskusjonsforum på Internett. Det handler naturligvis også – eller først og fremst – om det som er kodet inn i objektene. Om selve musikken. Poenget er at de to eksisterer i tandem: Selve kjøpet av en plate og den soniske opplevelsen den har gitt er to sider av samme sak. Og jeg vil påstå at det å oppsøke disse soniske opplevelsene gjennom fysiske objekter man har investert tid og penger i å erverve seg gir en annerledes, større, ja, bedre opplevelse enn om man oppsøker de samme opplevelsene gjennom ikke-fysiske og digitale filer. Rett og slett fordi man i kombinasjonen av et fysisk produkt og en abstrakt og emosjonell opplevelse man får gjennom det å lytte til innholdet på det fysiske produktet både skaper og foreviger minner.

Når jeg sitter her, enda litt mer brisen enn da innlegget ble påbegynt, og hører på plater jeg nesten ikke husker å ha kjøpt, og samtidig leser hva jeg har skrevet om innkjøpene av dem (på vei hjem fra en eksamen, etter en lang arbeidsdag, på platemesser med eks-kjærester) tenker jeg at det fysiske har en verdi i seg selv. Ikke fordi musikken i seg selv høres merkbart annerledes ut, men fordi det å fysisk og håndgripelig oppsøke en høyst reell forretning og betale menneskepenger for et konkret objekt gjør at jeg i større grad er i stand til å kontekstualisere, systematisere og sette pris på musikken som gir objektet sin verdi.

Så med mer presserende debatter om både lydkvalitet og etiske/økonomiske diskusjoner knyttet til ulovlig nedlasting sånn passe langt i bakhodet skal jeg sette på nok en plate. Ta den ut av hylla, minnes hvor og hvorfor jeg kjøpte den, hvor jeg hørte den første gang og hva jeg gjorde sånn ellers den dagen. Og samtidig grave meg ned i en lykkelig materialisme, med en visshet om at den gjør livet mitt bittelitt rikere.