The Sonics er et av disse 60-tallsbandene som aldri ble virkelig store i sin samtid, men som gjennom innflytelsen på neste generasjon artister har havnet i en egen kategori av band som får en slags legendestatus flere tiår etter at de la instrumentene på hylla. Selv om de ikke har fått den samme posthume (kan man si det om band, eller kun om mennesker?) anerkjennelsen som Velvet Underground, til dels Love og (for å ta et nyere eksempel) Pixies, blir de relativt hyppig referert til på lister og i tekster om musikk. Vel fortjent, må man vel kunne si, for Here Are The Sonics er et svinebra album.
The Sonics plasserer seg midt i mellom 50-tallets rock'n'roll, british invasion og det som etterhvert har blitt klassisk amerikansk garasjerock. Med et skittent og i høyeste grad spartansk sound, trolig like mye grunnet mangel på utstyr som på bakgrunn av en kunstnerisk visjon, skiller de seg fra samtidige briter som The Who, The Kinks, Rolling Stones eller Beatles. Utgangspunktet i tidlig rock'n'roll, soul, r'n'b og blues er mye det samme, men utførelsen er hardere, mer fandenivoldsk og langt råere. I tillegg virker de enda mer inneforstått med opphavet til rock'n'roll som sådan. Selv om både Beatles, Stones og The Who hadde en på sett og vis imponerende teft for å treffe den amerikanske rockenerven, har The Sonics enda mer soul og groove i bunnen av sitt sound. Kanskje fordi de var amerikanske, heller enn å oppdage den amerikanske arven via radio og importerte plater i tenårene.
Den opprinnelige utgivelsen inneholdt fire egenkomponerte låter og åtte covere, deriblant «Roll Over Beethoven», «Money», «Good Golly Miss Molly» og «Night Time Is The Right Time», alle gjort i mer kjente versjoner av andre band. Høydepunktene fordeler seg jevnt mellom det selvlagde og det fortolkende, selv om originalen «Psycho» er i en egen klasse. Åpningssporet «The Witch» er heller ikke å kimse av.
I de nevnte låttitlene finner vi også noe av Sonics originalitet og appell: De har et mørke og et sinne som svært få andre band på samme tid evnet å kanalisere. Litt ligger nok i det skitne soundet. Om det var bevisst eller ei er vanskelig å slå fast i ettertid, men effekten av det grumsete, skingrende og samtidig (til tider, i alle fall) fyldige lydbildet er en djevelskap og en intensitet som er vanskelig å tangere. Det er ikke så vanskelig å forstå at Here Are The Sonics trekkes frem når det er snakk om protopunk og endog grunge. «The Witch» har naturlig nok et okkult element ved seg, mens «Psycho» er en beretning om både frykt og begjær for en gal eller besatt kvinne. Det er med andre ord et stykke unna «I Want To Hold Your Hand» (selv om Beatles også i 1965 tok ytterligere steg mot det mørke og forbudte, om enn noe mer subtilt).
Det fascinerende med Sonics er hvordan de i 2011 fortsatt høres skumle, voldsomme og på grensen til onde ut. Selv etter flere tiår med hardrock, metal, hardcore og andre halvgrimme sjangereksursjoner har Sonics fortsatt en slags uroligende effekt. Da kan man jo forsøke å forestille seg hvordan det lød i 1965. Om Beatles var piggtrådmusikk, og deres hoderistende og samstemte «aaah»-ing hadde et element av det seksuelt utfordrende, må Sonics ha fremstått som et tegn på dommedag. At de i tillegg blandet inn soul og groove i miksen, på en tid der en god del fortsatt mente at den svarte musikkarven var knyttet til det dyriske og utemmede, må ha ført til ytterligere moralsk panikk.
Nevnte «Roll Over Beethoven» er kanskje det beste eksempelet på hva Sonics må ha hørtes ut som sammenlignet med Beatles. Chuck Berry-låta handler i korte trekk om hvordan en ny generasjon feier den gamble av banen - «Roll over Beethoven, and tell Tschaikowski the news». Låtas jeg-person sender et brev til sin lokale radio-DJ og vil høre rock'n'roll, og resten av låta er en beretning om hva rock'n'roll og rythm'n'blues gjør med lytterne. Beatles' versjon er litt ertende, den peker på en måte nese til den eldre generasjonen. Låta alluderer scenene fra A Hard Day's Night, et smilende Beatles som løper rundt i by etter by, midt oppe i et samfunnsopprør, men fortsatt med et lekent og skjevt smil om munnen. Sonics' versjon av samme låt er en helt annen historie. Det høres ikke ut som om de er ute etter å peke nese eller erte litt, det høres snarere ut som en revolusjon. At det bestående skal rives ned med makt, at det ikke er et lett ungdomsopprør på gang, men snarere et intenst og brennende ønske om å knuse undertrykkerne. Igjen er det soundet som er med på å skape denne oppfatningen. Nakent, mørkt og samtidig skremmende nært. Jeg får nesten frysninger av håndklappingen, og den grumsete og dirrende bassen er rystende.
Sånn sett har Sonics' lydlige fortolkning av generasjonskløft og opprør mer til felles med Bob Dylans «The Times They Are A-Changing» enn med Beatles. Med et helt annet sonisk repertoar enn Sonics (du vet, Dylan + munnspill + gitar) varsler ikke Dylan bare revolusjon, han tenderer mot å skildre en apokalypse. «It will soon shake your windows and rattle your door, case the times they are a-changing». Foreldrene har ikke lenger noe å stille opp med – «your sons and your daughters are beyond you're command, the order is rapidly fading». Det er mer i dette landskapet Sonics befinner seg. Og etter å ha hørt Beatles' versjon av låta tett på hundre ganger før jeg i det hele tatt visste hvem Sonics er, var det forunderlig å høre hvordan den lettbente og morsomme rock'n'roll-låta forvandlet seg til noe så mørkt og skremmende.
Here Are The Sonics er både et tidsdokument og en plate som fungerer forbløffende godt selv 45 år etter den ble til. Senere skulle Velvet Underground og Stooges på ulike måter peke frem mot punken, og i Seattle (samme by som The Sonics er fra) skulle Mudhoney og Nirvana, som begge er blant bandene som har latt seg inspirere av The Sonics, ta den samme følelsen videre under grunge-merkelappen. Men det var her, i 1965 det startet. Derfor er Here Are The Sonics en plate som bør være en liten del av pensumet for alle som er glad i støyende rock i en eller annen form.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar