We make our own movies #1: Introduksjon

For å gjøre en lang historie kort: Dette er introduksjonen til mitt høyst personlige oppvarmingsprosjekt til Hold Steady-plata Teeth Dreams, som kommer ut 25. mars. Les om du orker – eller vent tålmodig på første/neste plateomtale.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne på en tekst som denne, men for å ta det enkleste først: Jeg er veldig, veldig glad i The Hold Steady. De var et band som traff meg på den helt riktige måten, på helt riktig tid. I en periode der jeg kjøpte flere plater enn jeg rakk å høre på, og hvor jakten på det neste rushet kanskje var mer fremtredende enn viljen til å virkelig bruke tid på noe, ble Hold Steady-universet noe jeg fikk en enorm trang til å begrave meg fullstendig i. Ikke siden jeg som 15-åring hadde saumfart internett etter uutgitte Beatles-opptak, hadde jeg følt et sånt sug etter å høre alt av og vite alt om et band. Jeg tror aldri jeg reflekterte over hvorvidt det ville vare. Om det var en forbigående greie, eller om dette skulle bli Bandet med stor B. Rundt syv år senere viser det seg at det skulle bli det siste. Det er ingen band jeg har hørt mer på enn Hold Steady, ingen andre band jeg har krysset landegrenser i ens ærend for å se og ingen jeg har sett live flere ganger. It started recreational, ended kind of medical – men nå tror jeg kanskje jeg har et sunt, om enn litt ekstremt forhold til bandet, deres musikk og deres historie.

Hva var det som traff så hardt? Hva er det som fortsatt fascinerer og gleder? Det er synd å si det, men jeg vet ikke helt. Jeg kan godt beskrive enkelte tekstlinjer jeg forguder, og hvorfor jeg gjør det. Jeg kan – i alle fall til en viss grad – sette ord på hvorfor enkelte av riffene slår så hardt i magen. Og jeg kan reflektere litt over hvorfor akkurat Hold Steadys referanser, inspirasjonskilder og måter å fortolke dem på, appellerer mer til meg enn andre band. Men mye av dette er jo en form for retrospektiv etterpåklokskap. Per i dag vet jeg bare at de tok meg med storm, og at den aldri dabbet av. At det fortsatt kribler i magen når jeg hører åpningen på Banging Camp, når gitarøset i Stuck Between Stations vender tilbake eller når Craig Finn fråder, roper og veiver med armene på scenen.

Craig Finn, ja. Det er jo han som er helten. For all del: Jeg elsker riffene, arrangementene, låtene. Jeg hadde aldri kunne brukt så mye tid på et band om ikke alt det der traff blink. Men Craig Finn, som tekstforfatter og vokalist, er kanskje det som tilfører det lille ekstra. Han har en gudebenådet penn. Ikke bare for enkeltlinjene og punchlines, men også for historiefortellingen og det å skape varige og sterke stemninger. Han tegner karakterer som en stor forfatter, og vever dem sammen som en garvet regissør. Han har både en teknisk fingerspissfølelse, og en emosjonell og poetisk nerve. Og han har evnen til å veve ordene sine sammen med musikken i en kraftig, rotamerikansk og høypotent miks jeg nødig vil beskrive som noe annet enn kunst. Derfor er fortellingen om Hold Steady og meg også fortellingen om Craig Finn og meg.

I det jeg skriver dette har jeg akkurat kommet hjem fra en reise til New York, der jeg hadde den absurde opplevelsen av å drikke øl med nettopp Craig Finn. Det var veldig rart. Ikke fordi det var første gang jeg hilste på ham. Jeg møtte ham både på Hove i 2007 (“Thank you so much for a great show!”, dokumenterte selvfølgelig med bilde), deretter etter en konsert han gjorde med solomaterialet sitt i Oslo høsten 2012 (en litt lengre prat, blant annet om End Of The Road 2009 og hvor vi var da Obama ble gjenvalgt (jeg var i Washington DC, han i Barcelona)). Det var rart fordi det denne gangen var annerledes. Møtet var avtalt gjennom en serie e-poster på forhånd, og han virket rett og slett ganske gira på å ta en øl. Og derfor også fordi det ga meg tid til å tenke over hva et sånt møte betyr, hvorfor det føles så rart og viktig og ikke minst, hva jeg hadde lyst til å snakke med ham om. Til alt overmål ville han møtes på Lake Street Bar, en bar drevet av fire musikere fra midtvesten, deriblant Hold Steady-trommis Bobby Drake. Jo, det var rart.

Men så ble det egentlig mer fint enn rart. Vi satt der alle tre – samboer Kjersti var også med – og hadde en veldig trivelig samtale. Om jobb, reise, boligpriser, skatt, velferdsytelser. Og selvfølgelig en god del musikk. Han kunne fortelle en fantastisk historie om da Frank Turner skulle bidra på et ekstranummer, og en overivrig lydmann tok ham for å være en inntrenger, og rev ham av scenen. Vi snakket om Japandroids, og at de åpenbart var fans av Hold Steady de også, og hadde sendt folk ut for å invitere Finn backstage på en konsert i New York. Jeg spurte om han likte Silver Jews, og han kunne melde at han var “a huge, huge fan”. Og han fortalte om faren til Hold Steady-gitarist Steve Selvidge, som visstnok var en studiomusiker som har spilt på en låt som Wild Horses av Rolling Stones (dette førte også til at jeg fikk høre Craig Finn synge en Lifter Puller-linje live, noe som i seg selv er så hinsides hva jeg kunne drømme om at jeg fortsatt er litt satt ut). Det var rett og slett jæ-ve-lig hyggelig.

Men kanskje mest interessant i denne sammenhengen: Han kunne fortelle at den nye Hold Steady-plata var så godt som ferdig, at de hadde fått seg nytt label og at plata var klar for utgivelse i mars/april. Jeg visste det var en ny plate på vei, men ingenting om release-dato eller om bytte av label. Jeg tenkte at jeg nok ikke hadde fulgt like godt med som jeg engang gjorde, men vel hjemme i Norge så jeg at det hadde gått ut en pressemelding to dager etter vårt møte der alt dette ble redegjort for. Og selv om det kanskje er barnslig, ble jeg glad av å tenke på at Kjersti og jeg i et par dager var litt bedre informert enn alle andre.

Og da begynner vi å komme til poenget. 25. mars slipper Hold Steady sitt 6. studioalbum, Teeth Dreams. Det er naturligvis en begivenhet for en fan. I forbindelse med dette underlige møtet i New York fikk jeg dessuten anledning til å reflektere litt over mitt forhold til Hold Steady og Craig Finn. Og da jeg leste at plata har fått en slippdato, tenkte jeg det var en fin anledning til å gjøre en gjennomgang av all denne musikken jeg er så glad i. Ikke bare Hold Steady, men også Lifter Puller (Craig Finn og Hold Steady-gitarist Tad Kublers gamle band) og Craig Finns soloplate. Ikke fordi jeg tror fryktelig mange er overvettes interessert, men mest fordi jeg har et behov for å gjøre opp status for min egen del.

Derfor vil jeg i ukene frem mot Teeth Dreams kommer ut bruke denne ikke alltid like aktive bloggen til å gå gjennom alle Lifter Puller-, Hold Steady- og Craig Finn-utgivelser i kronologisk orden. Jeg vil skrive litt om hva det er med disse platene som griper meg så sterkt, hvordan de fungerer hver for seg, og hvilken større historie de til sammen forteller – med et håp om at det ikke bare forteller noe om Lifter Puller eller Hold Steady, men også noe om hva det er med musikken som gjør at vi mennesker kan fortape oss så fullt og helt i lyd, larm og leven.

NESTE: Lifter Puller – Lifter Puller (1997)