We make our own movies #9: The Hold Steady - Boys And Girls In America (2006)

"Lost in a fog of love and faithless fear
 I've had kissed that make Judas seem sincere"

///

"Gonna walk around and drink some more
 Gonna walk around, gonna walk around, gonna walk around and drink
 Gonna walk around and drink some more"

Don't judge a book by it's cover, er det noe som heter. Men jeg har tenkt en del på hvor mye et platecover kan fortelle om musikken. Ikke i den forstand at man kan se coveret på en plate man aldri har hørt før, og deretter si noe meningsfullt om musikken. Mer i retning av at coveret på plater man hører og kjenner, påvirker opplevelsen av det man hører. At det er bildet man har i hodet når man hører musikken. Og gitt at musikk er såpass abstrakt som det er, at coveret blir den visuelle representasjonen av et album man kjenner godt.

Og kanskje er det ikke så søkt å starte med nettopp det visuelle. Coveret på Boys And Girls In America skiller seg radikalt fra coveret på forgjengeren, Separation Sunday. Sistnevnte var i svart/hvitt, viste en forlatt gatestubb og hadde ingen ansikter eller levende mennesker i seg. Førstnevnte er en eksplosjon av farger, og over en collage av unge og konfettidynkede mennesker står tittelen skrevet med rosa bokstaver i en sky av tåke. Separation Sunday-coveret indikerer noe kaldt, skarpt og gatenært. Boys And Girls In America forteller en historie om fargesprakende og berusende eufori.

Og det er ganske beskrivende for innholdet på plata også. For selv om Separation Sunday (og for så vidt debutplata også) er bedre plater å feste til, er det ingen Hold Steady-plate som i seg selv handler mer om festing enn nettopp Boys And Girls. Og ikke en hvilken som helst festing, men den festingen unge mennesker driver med. Den bekymringsløse, hodeløse og i all hovedsak lykkelige måten å feste på. Samtidig er det en ganske unik festplate, i den forstand at den også tar opp i seg blåmandagene og nedturene. Craig Finn har på dette tidspunktet passert midten av 30-åra, han leser On The Road av Jack Kerouac på nytt, fester seg ved linja om “boys and girls in America, they have such a sad time together”, og han lager noen låter som til tross for å være feststemte, også er påfallende melankolske og sentimentale. Dette er ungdommens råskap, fortalt med en stemme som er dobbelt så gammel som dem tekstene handler om. Finn vekselsvis romantiserer, problematiserer og moraliserer – og denne på papiret ganske kjedelige og satte blandningen, gir musikken en nydelig, mangefasettert og bittersøt stemning som traff meg midt i hjertet da jeg først hørte den. Boys And Girls er virkelig en alkoholdrevet (og det er verdt å påpeke, for de foregående platene handlet nok vel så ofte om sterkere rusmidler) reise gjennom eufori, konfetti og “massive highs”. Men ettertenksomheten Finn som forteller sniker inn bakveien (“we had some crushing lows”, “she always does it too much” og hvordan “I wanna open some bottles up” etterfølges av den tomme, triste linja “now we just need something to celebrate”) gir både dybde og bredde til et materiale som i et annet bands hender kunne blitt et frat-party av high fives og konsum av øl gjennom en trakt. Det kunne sikkert også blitt morsomt. Men når Hold Steady konstant trekkes frem som et renskårent bar-band, er det verdt å minne om at evnen til å like presist (og tankevekkende, morsomt) beskrive baksiden av medaljen. Hvis Lifter Puller-katalogen ble fortalt av en mann som sto midt oppe i det, og Separation Sunday ble fortalt av en som i det minste levde dett på det temmelig shady klientellet, er Boys And Girls lyden av en lett aldrende onkel som fortsatt kan ta en fest, og som fortsatt husker hvor morsomt det kunne være, men som gjenopplever euforien med en distanse og en livserfaring som gir et nytt perspektiv.

Alt dette er oppsummert i åpningssporet, den helt latterlig fantastiske Stuck BetweenStations. Jeg nøler ikke et sekund med å kalle den en av tidenes beste rockelåter. Det innledende gitarriffet kunne aldri ha dukket opp på Separation Sunday. Ikke fordi den plata ikke hadde noen drepende gode riff, men fordi stilen, lyden, elegansen i Stuck Between-riffet bare er noe helt annet. Etter noen sekunder kommer pianet (akk, det pianoet) og trommene inn, før hele bandet smeller til og setter standarden. Derifra og ut er det en fire minutter lang oppvisning i alt god rock skal og bør være. “There were nights when I think Sal Paradise was right”, vers, bro og refreng sitter som støpt i hverandre, “you're pretty good with words, but words won't save your life” bandet tar den ned, opp, ned og opp igjen. Et nydelig pianoparti, “we drink and we dry up and then we crumble into dust”, så pang!, gitarøs som gnistrende regn. Hold Steady driver ikke lenger bare med intens og rastløs rock'n'roll, de skriver og spiller låter som skriker etter en stadion, etter førti tusen knyttede never, etter Springsteen. Og de gjør det på best tenkelige vis.

Det er ingen tvil om at Hold Steady ble et bedre band på Boys And Girls. Det betyr ikke nødvendigvis at de lagde en plate som var bedre enn de to foregående, men det medførte at de hadde flere lag i låtene sine, spilte på flere av sine styrker og sånn sett utvidet sine egne perspektiver ganske betraktelig. Stuck Between Stations er et strålende eksempel, førstesingelen Chips Ahoy! er et annet. Et langt tjukkere og tettere sound, skinnende klare refrenger og et orgel som ikke bare fungerte som stemningsteppe i bakgrunnen, men som spilte en melodisk og aktiv rolle – en skikkelig singel, en poplåt i rockedrakt. Et tredje eksempel er den store balladen First Night (som for øvrig er den eneste låta på plata der Holly, Gideon og Charlemange benevnes ved navn). Det er gode nedpå-låter på de to første platene også, men på First Night tar de rockeballaden som konsept på alvor, aksepterer konvensjonene, og lager en sår, nydelig og allikevel hardtslående klinelåt. Det høres rett og slett ut som om Hold Steady enten hadde bestemt seg for, eller endelig blitt satt i stand til, rent ferdighetsmessig, å lage en stor rockeplate. Dette er ikke musikk for kjellere eller små klubber, men for FM-bånd og arenaer.

Og dette var da også plata som gjorde at både jeg, og mange med meg, fikk øynene opp for Hold Steady. Det var Boys And Girls som havnet høyt oppe på årslistene til så forskjellige publikukasjoner som Pitchfork og Rolling Stone, som fikk sistnevnte til å utrope Craig Finn til en av USAs beste forfattere (sic) og som fikk en (på den tiden) ganske hip festival som Hove til å booke Hold Steady til den største scenen. Dette var plata som gjorde at bandet fikk et navn, utover å være en kuriositet for spesielt interesserte. Bruce Springsteen dro dem med opp på scenen, og han valgte dem ut til å covre seg selv på veledighetsprosjektet War Child: Heroes. Det ble litt lettere å legge merke til Hold Steady i 2006.

Jeg kan ikke snakke for andre, men for meg var det første møtet med Hold Steady et møte med et band som evnet å forene råskap og sentimentalitet, stor rock'n'roll med stor fortellerkunst og et klassisk og referansetungt sound med nye ideer og innfallsvinkler. De hørtes ut som et band som med enorm spilleglede både ønsket å hylle en rik rockehistorie og gi sin egen fortolkning av den. Et band med en stemme, med noe å formidle – ikke nødvendigvis om de store spørsmålene, men om noe nært og mennesker, om det å være uovervinnelig og allikevel feilbarlig, om dumdristig lykke og matte blåmandager.

Noe av det aller flotteste med Boys And Girls er hvordan den føles så universell. Noe av det handler om musikken. Dette er gjenkjennelig og lett tilgjengelig rock'n'roll som alle med et forhold til hvit gitarmusikk de siste tredve-førti årene vil kunne relatere seg til. Men det handler nok også om Craig Finns egenskaper som historieforteller. Disse låtene handler jo ikke om sånne som meg – som i det jeg hørte plata var en 23 år gammel student med passelig distanse til de årene der jeg satte som mest pris på bekymringsløs festing i en norsk småby. Men tekstene, bildene, situasjonene som ligger til grunn for tekstene på Boys And Girls, føltes allikevel så nære og velkjente. Den fulle jenta i Party Pit, hanekampen mellom to beilere på Massive Nights, den litt matte livsvisdommen om hvilke damer det er tryggest å satse på i Southtown Girls og festivalfylla i Chillout Tent – alt har sine naturlige tilsvar i min egen oppvekst og ungdom. De små betraktningene, sleivsparkene, observasjonene, de føltes så sanne og så riktige. Ikke i den forstand at jeg tenkte “dette handler om meg!”, men mer i retning av at Finn evnet å beskrive fenomener som beskrev stemninger og relasjoner jeg kunne identifisere meg med.

Boys And Girls vil for alltid være den viktigste Hold Steady-plata i mine ører. Det var inngangsporten, der jeg fant dem og forelsket meg i dem, der alt startet. Derfor vil Boys And Girls også alltid være den trygge grunnplanken i Hold Steady-katalogen. Den man alltid kan vende tilbake til, den som alltid funker, den jeg anbefaler andre å starte med hvis de vil skjønne hva slags band Hold Steady er. Og selv om jeg med kniven på strupen nok ville ha valgt Separation Sunday, er det gode argumenter for at Boys And Girls er den beste Hold Steady-plata også. Selv om jeg nok foretrekker både det gjennomgående konseptet og intensiteten på Separation Sunday, er Boys And Girls en såpass perfekt samling låter, en bunnsolid og samtidig ekstravagant rockeoppvisning, at det i det minste er ganske jenvt. Nå trenger jeg heldigvis ikke velge – det er fullt mulig å sette tilnærmet like stor pris på alle de tre første platene, og slå seg til ro med at de på hvert sitt vis demonstrerer hvorfor Hold Steady er et såpass fantastisk rockeband som de er.

NESTE: The Hold Steady - Stay Positive (2008)

We make our own movies #8: The Hold Steady - Separation Sunday (2005)

“We mix our own mythologies, we push them out through PA systems”

Separation Sunday er først og fremst fortellingen om Holly. Jenta som av sine foreldre ble døpt Hallelujah, som ble oppdratt i et katolsk hjem, men som noen år senere skulle finne både ekstase og tristesse på langt mindre gudelige arenaer. Dårlige venner, dårlige vaner og dårlig dop. Hun drikker og danser, hun vandrer gatelangs og hun overnatter under broen over Mississippi. Hun reiser på en slags pilegrimsferd på tvers av USA, hun dør, og hun gjenoppstår – og det er ikke helt klart hvilken rekkefølge dette skjer i. Men etter å ha rundet av første del av livet i en søppelcontainer bak en bar, gjør hun et uventet comeback under en påskegudstjeneste mange år senere.

Men det er også fortellingen om Gideon og Charlemagne. Førstnevnte en skinhead i en gjeng som kaller seg Cityscape Skins, sistnevnte en blanding av en frelser og en hallik. De er begge involvert i Hollys liv, og de er trolig – på hvert sitt vis – involvert i hennes død også. De deler i tillegg den karakteristikken at de begge allerede er etablerte karakterer i Hold Steady-universet. Det var ikke så lett å forstå da man hørte navnene deres på Almost Killed Me, men litt etter litt skjønner vi at karakterportrettene av dem på henholdsvis Hostile, Mass og SweetPayne har noe med fortellingen på Separation Sunday å gjøre.

Til slutt er det fortellingen om fortelleren. Han som Craig Finn lar oss oppleve historien gjennom. Han er både en karakter i hendelsene, en som hører på hva Holly har å fortelle om sine opplevelser og en fra tid til annen allvitende forteller som beveger seg i tid og rom, og setter seg inn i hva de andre karakterene tenker og føler. Det er også fortelleren som bidrar med maleriske beskrivelser av kulissene for hendelsene. Og selv om denne fortelleren nok ikke vandret i de samme gatene som karakterene i Lifter Puller-universet, har han nok ikke helt ulik bakgrunn.

Separation Sunday er selve grunnmuren i Hold Steady-katalogen. Det er her de virkelig finner formen som band, som historiefortellere, som bidragsytere til rockens mytologi. Det er på mange måter en rockeopera. En ikke helt lineær fortelling i et klart definert univers, og med referanser både til foregående og forestående utgivelser. Holly, Gideon og Charlemagne er ikke nevnt i alle Hold Steady-låter, men de er aldri langt unna, og det sniker seg ofte inn en følelse om at mange av låtene befinner seg i deres verden og virkelighet.

Derfor føles det riktig å vie noen avsnitt til tekstene og fortellingene. Ikke bare fordi de er en så viktig komponent i bildet av Hold Steady, men også fordi de tematiske sporene er så gjenkjennelige i musikken. Både historiene og låtene er så harde, insisterende og direkte, samtidig som de har en varme og en sentimentalitet i seg.

Men Separation Sunday dreier seg ikke bare om fortellingene. På samme måte som albumet er et narrativt omdreiningspunkt i Hold Steady-katalogen, er det også plata som foredler og perfeksjonerer soundet av Hold Steady som band. De var fryktelig bra på Almost Killed Me, og på platene som skulle komme senere raffinerte og videreutviklet de uttrykket. Men Separation Sunday er mesterverket, også musikalsk. Her finner bandet den perfekte balansen mellom alkoholmarinert barband-jamming, tighte låter og nye ideer. Det er klassisk rock, i den forstand at tropene lyder kjente. Men det er også voldsomt særegent, i form av hvordan elementene er vevd sammen. Som vanlig bidrar Craig Finns vokal og tekster i stor grad til det. Men det hjelper nok også at pianist/keyboardist Franz Nicolay – som gjorde en gjesteopptreden på Certain Songs – her er med som et fullverdig medlem av bandet. Pianoet hans gir en varm kontrast til de knivskarpe riffene, orgelet fyller ut store rockelåter og til tider bidrar han også med melodifigurer og mellompartier som endrer låtenes karakter. På en plate der gitarene hadde blitt skarpere og klarere, og hvor Hold Steady til tider høres mer ut som AC/DC enn som Thin Lizzy, er pianoet temmelig kjærkomment.

Først og fremst er Separation Sunday en veldig stram plate. Den er klar, tydelig og fokusert. Hard når den er hard, mild når den er mild, og det høres ut som bandet hadde et veldig bevisst forhold til vektingen av råskapen og mildheten. Store rockere avløses av sløy boogie, punka utblåsninger får selskap av orgelbaserte hymner og indieflørting kontrasteres av rock som er så klassisk at bandet lett kunne solgt seg som tjue år eldre enn de egentlig er. Samtidig er den ikke strammere enn at flere av låtene frir seg helt fra vers/refreng-strukturen. I 2005 var ikke akkurat dét spesielt innovativt, men det er verdt å merke seg, nettopp fordi plata ved første gjennomlytting høres så voldsomt ut som streit Rock med stor R. For meg er det med på å understreke hvor tydelig og klar den grunnleggende visjonen for plata må (eller kan) ha vært. Låtene, slik de foreligger på den endelige plata, høres ut som de ikke kunne liksom ikke vært skrevet eller spilt på noen annen måte. Og da høres det stramt ut også. Det er lyden av en klar tanke og en klar visjon. Da blir formen og låtstrukturene underordnet det tydelige uttrykket.

Men kanskje skal man ikke snakke ihjel en plate som dette? For før man graver seg i ned i tekstene, før man sammenligner med de andre platene og før man leter etter inspirasjonskildene, er dette først og fremst en jævlig bra rockeplate, i alle betydninger av begrepet. Feite riff, buldrende trommer og en vokalist som du formelig kan høre at spytter på første, andre og tredje rad. Separation Sunday er rett og slett en fryktelig morsom plate, en som gjør at du får lyst til å drikke deg full, ta av deg på overkroppen og skrike med på refrengene. Og jeg tror det skjer fordi bandet spiller på en måte som gir inntrykk av at de er på omtrent samme nivå. Jeg vet ikke hvor mye alkohol som ble konsumert under innspillingen, men glefsingen til Craig Finn på Chicago Seemed Tired Last Night er enten en fryktelig god parodi på hvordan folk ordlegger seg i fylla, eller spilt inn med solid støttepromille. Refrenget til Your Little Hoodrat Friend er som skapt til å få et publikum til å hoppe spontant opp og ned, riffet som åpner Banging Camp er lyden av ølkorker som sprettes og hele Stevie Nix er lyden av å være på fylla.

Men bakrusen og melankolien er også viet rikelig med plass. Ja, vi trenger ikke gå lenger enn til siste halvdel av nettopp Stevie Nix, der dagen derpå allerede har hentet inn festen fra dagen i forveien. På Crucifixion Cruise og How AResurrection Really Feels er det bakrus av en mer eksistensiell og religiøs sort. For – og jeg burde jo ha nevnt dette allerede – Separation Sunday er kanskje aller mest en plate om religion, katolisisme og om individer som blir dratt mellom verdslige fristelser og et brennende ønske om å tjene noe større enn seg selv. Derfor starter det hele med fristelse, fortsetter med synd og ender med frelse. Og dét helt uten at det føles tvungent eller påtatt.

Og der passer det kanskje å runde av også. Med en slags erkjennelse om at jeg har altfor mye å si om Separation Sunday, og at uansett hvor mye jeg sier, vil jeg aldri komme helt i mål. Det er for mange gode tekstlinjer, for mange fantastiske vers/refreng/broer og for mange nydelige intertekstuelle referanser mellom låter, temaer og karakterer. Jeg skal avslutte med dette: Separation Sunday er den beste plata til et av tidenes beste band. Det gjør den til en av de beste platene jeg noen gang har hørt. Abbey Road, Blood On The Tracks, In The Aeroplane Over The Sea... og Separation Sunday. Så god er den faktisk.

And when you wake up again

You will be high as hell and born again

NESTE: Boys And Girls In America (2006)

...og som et lite apropos må jeg legge ved noen liveversjoner av disse låtene. Det aller meste med en Hold Steady-konsert er helt fantastisk, men det er noe ekstra med låtene fra akkurat denne plata.

Falsk kickstart: Om et tiår med likegyldighet, og en fredag i gjenoppdagelsens tegn

En halvsein torsdagskveld sitter jeg og hører på Johndoe. Trønderne som var ganske heite i 2003-2004, som hadde en radiohit med Pyromantikk (kanskje de hadde flere hits også, men det er denne jeg husker) og som har spilt på festivaler over hele landet, uten å nå de virkelig store høydene. Jeg hadde kanskje ikke trodd at jeg noen gang skulle gjøre akkurat dette – sette meg ned å lytte aktivt til Johndoe. Og når jeg tenker meg om tror jeg aldri jeg har gjort det tidligere heller. Dette er altså en slags debut, som aktiv Johndoe-lytter.

Det er kanskje ikke så rart at det er første gangen. Eller for å si det på en annen måte: Det er mange gode grunner til at jeg ikke har gjort dette før. Først og fremst handler det om noe så banalt som at Johndoe aldri har vært bra nok til at jeg har tatt meg tiden eller bryet. Et ålreit band, som aldri har vunnet kampen om oppmerksomhet i hard konkurranse med andre band. Men jeg tror det handler litt om hva slags band Johndoe er også. Ikke i form av musikken de spiller, men mer i retning av hva de representerer. Et trøndersk norsk på norsk-band, by:Larm-profilerte og overeksponert på P3 i kraft av å fylle opp norskkvota. Et band som kunne vært folk du kjenner, bare litt flinkere. Et band som rent musikalsk kunne vært britiske eller amerikanske, men som liksom akkurat ikke er kule nok. Kort sagt, et sånt band som – i alle fall for meg – faller litt mellom to stoler. Johndoe er verken nære nok eller eksotiske nok til at de inspirerer til videre utforskning. De er ikke folka du kjenner, og de er ikke de lett opphøyde utenlandske folka du gjerne vil relatere deg til. Og jeg tror dette er ganske viktig: Det er lettere å forgude noe som føles både eksotisk og uoppnåelig. Det er lettere å elske band som synger om skitne amerkanske storbyer, om støvete sørstater eller vindfull vestkyst. De skaper fortellinger, de skaper drømmer. Norske band består i stor grad av folk som meg og deg. De kan lage gode låter og levere som pokker på scenen, men de inspirerer ikke til store drømmer. Og derfor tror jeg, paradoksalt nok, at norske band skal være jævlig mye bedre enn utenlandske band for å virkelig treffe meg. Hadde bandmedlemmene i Johndoe vært født og oppvokst i Boston, og skrevet og sunget nøyaktig de samme låtene – bare på engelsk – kan det godt hende jeg hadde digga dem. Men det blir jo temmelig hypotetisk.

Til slutt dreier det seg litt om når de kom. For meg går det et vannskille i norsk musikk rundt 2001-2002. På denne tida slo såpass forskjellige artister som Röyksopp, Kaizers Orcherstra og Gåte gjennom for et bredere norsk publikum. Det er ikke så mange fellestrekk mellom disse tre navnene, men det er også litt av poenget. De kom alle på et tidspunkt der aksepten for at det som både var smalt og norsk, også kunne være kult. Og hvor smalere og særere musikkuttrykk fremført av nordmenn også ble løftet opp og frem. Hvordan og hvorfor dette skjedde er verdt en lengre utgreiing fra langt mer kompetente folk enn meg, men jeg tror flere faktorer og aktører – som at Urørt-portalen dukket opp på nett, by:Larm ble en happening og at Platekompaniet begynte å profilere norsk musikk – spilte inn. Norske undergrunnsartister kunne legge ut musikken sin på Urørt, bli spilt på P3, få en konsert på by:Larm og få EP-en eller albumet sitt profilert av Platekompaniet. Det skjedde noe rundt norsk musikk. Dette førte naturligvis også til at en over middels interessert musikklytter plutselig ble eksponert for veldig mye norsk musikk. For mitt eget vedkommende hjalp det nok også at dette vannskillet sammenfalt med at jeg flyttet fra Hønefoss til Bergen, og plutselig kunne gå på konserter med mer eller mindre kjente band hver eneste uke. Norsk musikk var liksom en del av hverdagen. Men så er det jo ikke til å underslå at veien fra et øvingslokale til brukbart eksponert for norske ører, er en del kortere for norske enn for utenlandske band. Filteret er mer grovmasket, barrierene er færre og lavere. Og det fører jo også uungåelig til at man blir presentert for veldig mye mer middels norsk musikk sammenlignet med middels utenlandsk musikk. For meg gjorde det noe om hvordan jeg så på musikk produsert av nordmenn generelt. Og litt i samme gate som det jeg skrev om i avsnittet over dette: Etter å ha kommet over rusen over å kunne se livemusikk ukentlig, tror jeg norske band måtte gjøre langt mer for å imponere meg enn hva de utenlandske trengte å gjøre. Norske band måtte virkelig være noe for seg selv. Og de måtte helst viske ut følelsen av at dette var folk som meg og deg, vanlige fyrer som skrev og lagde musikk. De måtte ta det et sted lenger.

Alt det her tenkte jeg på. Men så tenkte jeg på noe annet, nemlig at jeg har sett Johndoe live to ganger. Og at jeg syntes det var temmelig tøft begge gangene.

Den første gangen var på nevnte by:Larm i Bergen i februar 2004. Jeg tror Johndoe spilte på Ole Bull Scene, en av de større scenene på festivalen Og jeg tror de spilte ganske seint på lørdag, noe som må ha vært et ganske attraktivt tidspunkt. Det var knallbra! Ikke like bra som Beautiful People på Hulen kvelden i forveien, men definitivt på nivå med mye av det andre jeg så.

Den andre gangen var på Lloyds Pub i Hønefoss. Jeg er litt usikker på om dette var i 2004 eller 2005, men det var deromkring. Lloyds tar omtrent 60 mennesker, og da er det ubehagelig fullt. Når de i tillegg skal presse inn et band i det ene hjørnet, er det nok ikke plass til mer enn 50. Jeg husker jeg kom tidlig, og til og med hjalp til å bære inn noe av utstyret mens bandet spiste rundstykker med smøreost og spilte FIFA. Og jeg minnes at selv om jeg nok trodde jeg var litt for kul til å la meg påvirke av å henge med et halvkjent norsk band, var det nok litt stas også. Jeg så hele konserten sittende i baren. Det kan kanskje høres nonchalant ut, men gitt at lokalet ikke var spesielt stort, var det for orkesterplass å regne. Jeg kunne bestille øl med venstre pekefinger, og hytte mot bandet med høyre neve. Det var helt topp! Og det var en jævlig bra konsert.

Så har årene gått. Til tross for at de har gitt meg noen strålende kvelder, og jeg (til min egen overraskelse, så å si) har hatt et forhold til bandet, har jeg glemt Johndoe. Og jeg tror ikke jeg er helt alene om det. Men de siste par månedene har det skjedd flere ting som har gjort at de har fått en slags rennesanse.

Først kunne min trønderkompis Håvard fortelle meg at Johndoe skulle spille på Parkteatret i Oslo. Det var omtrent da de kom frem fra glemselsen. Jeg husker jeg reagerte med et indre skjevt smil, og en tanke i retning av “heh, Johndoe, ja, de husker jeg”. Kombinasjonen av at konserten var på en fredag (verdens beste konsertdag) og at jeg hadde muligheten til å dra å den med en trønder (dette kan høres uviktig ut, men lokale band gjør noe med folk, disse folka gjør noe med stemningen i et lokale, og dette gjør noe med konserten) gjorde at jeg punget ut.

Dernest kunne den samme Håvard fortelle meg at Johndoe nå synger på trøndersk. Dette skulle kanskje ha vært viktigere for ham enn for meg, men jeg merket at det trakk ganske kraftig opp. Jeg husker jeg allerede i 2004 syntes det var ubegripelig teit at et band fra Trøndelag sang på norsk, men ikke på dialekt. Hvorfor i alle dager skal man synge på sitt eget språk hvis man ikke samtidig skriver tekster, og synger på det målet man snakker og tenker i det daglige? Det hørtes ut som et sunnhetstegn for Johndoe at de hadde tatt steget fra østlandstilpasning til sitt ekte morsmål. Og det lovet jo også godt for både platecomebacket og – ikke minst – konserten.

For det tredje har 2014 for meg handlet mye om Against Me!, et amerikansk punkband som akkurat har gitt ut en helt latterlig bra plate. Det er lenge siden en plate har berørt meg på en sånn måte som Against Me!-plata har gjort, ikke bare fordi låtene og musikken er så jævlig bra, men også fordi vokalisten siden forrige plate har byttet kjønn, og at tekstene i stor grad handler om en hard, rå og vakker kamp om å få være den man er. Hva har dette med Johndoe å gjøre? Jo, for noen uker siden kunne Håvard (igjen) tipse meg om en video på P3.no der Johndoe gjør ennorsk cover av åpningssporet på nevnte Against Me!-plate. Og de gjør det på trøndersk. Oversettelsen kan fremstå som både banal og på grensen til pinlig. Ikke fordi den er dårlig, men fordi den avslører hvor rå, naken og smertefull den opprinnelige teksten egentlig er. Og det at Johndoe a) valgte en låt av Against Me!, b) turte å oversette den til norsk, og c) fremførte den på skjør trøndersk, fikk meg til å tenke at de må være veldig fine folk. Og det hjelper jo alltid når det kommer til å vie tid og engasjement til ny musikk.

Så nå sitter jeg her og hører på Johndoe. På debutplata jeg så vidt husker at kom ut, på andreplata som inneholder radiohitten, og på den litt mer modne tredjeplata jeg ikke kan si jeg har hatt noe forhold til overhodet. Og jeg tenker at det er jo ganske bra greier. Rastløs rock'n'roll, som de sier. Ikke ekstraordinært, men veldig solid. Gode låter, gode tekster, finfint driv. Aldri i nærheten av å være kjipt eller dårlig. Aldri i nærheten av virkelig storhet heller, men pokker heller, det er greit.

Og jeg gleder meg til konsert. Til å møte Johndoe i sceneutgave på nytt, snaue ti år etter forrige konsert. Og til å kjenne på følelsen av at bandene som bare er der, som svømmer rundt i livet mitt, og som en sjelden gang kommer til syne på overflaten, er gode å ha de også.

We make our own movies #7: The Hold Steady - Almost Killed Me (2004)

Woke up in the twenties...

Almost Killed Me starter med PositiveJam. Og Positive Jam starter omtrent der Craig Finn slapp noen år tidligere, med folk som våkner opp. Men denne gangen er det ikke blodige oppvåkninger på parkeringsplasser, men en forteller som våkner i en tidsreise. I løpet av de første to minuttene av Hold Steadys karriere reiser Craig Finn, gjennom oppturer og nedturer, fra 20-tallet og frem til det nye årtusenet. Her er perspektivene større. Så kommer bandet inn for fullt. Og man hører det med en gang: Dette er et stort, gitartungt og gjennomamerikansk band. Et bunnsolid riff, noen licks, og så kommer Craig Finn med sin programerklæring:

All you sniffling indie kids: Hold steady!
All you cluster fuck clever kids: Hold steady!
I got bored when I didn't have a band

So I started this band, man

We're gonna start it with a positive jam

Hold Steady!

Dette er kanskje den reneste, lykkeligste og kuleste måten man kan introdusere bandet sitt for verden på. Ved å proklamere hvor lyst du har til å spille musikk, at du skal gjøre det i positivitetens tegn, og atpåtil gneldre navnet på det nye bandet ditt ikke mindre enn tre ganger i løpet av åpningssporet på debutplata.

Samtidig ligger det en slags retrospektiv kritikk her også. Craig Finn var sulten på å spille musikk igjen. Men han var ikke sulten på flere år i periferien. I flere intervjuer har han snakket om ønsket å komme vekk fra obskure sjutommere og det å tilhøre en undergrunnsscene. Om ikke Almost Killed Me var et frieri til stadionpublikumet, forteller Positive Jam historien om en mann og et band som har et bredere perspektiv. Kanskje skulle det bli enda tydeligere senere – gjennom intervjuer, gjennom enda mer publikumsvennlig og “stor” rock og gjennom de euforiske sceneopptrednene – men kimen til det man kanskje kan kalle Hold Steadys filosfoi, finnes i disse første minuttene av Almost Killed Me.

(Så får det heller være et ironisk poeng at Hold Steady på mange måter skulle bli et bredbent rockeband som appellerte til både indiekids og clever kids. Ikke mer classic rock enn at indiefolket kunne omfavne dem, smarte nok referanser og tekster til at de som så seg selv som over gjennomsnittlig clever kunne falle for et rent rockeband. Man kunne innvende at Hold Steady var litt for “clever” selv – men det handler vel kanskje også om perspektiver).

Og om Positive Jam er det filosofiske manifestet, er andresporet The Swish den musikalske prøveoppskytningen. Låta er (som kanskje den eneste fra debuten) en fast post på setlistene den dag i dag, og det er forståelig. En stor, bredbeint og hardtslående rockelåt, langt mer beslektet med 70-tallets klassiske rock'n'roll enn noe som har kommet siden. Kjappe og råe vers fylles ut med enda litt kjappere refrenger, og en seig og sveipende bro. Og Craig Finn viser at han ikke har blitt noe mindre glad i rablende rants ispedd popkulturelle referanser. Han klemmer inn både Rick Danko, Robbie Robertson, Nina Simone og Andre Cymone på et par refrenger (sjekk ut Knuckles for atskillig flere referanser av samme typen), og fyller referansene ut med sedvanlige rekvisitter som “powders and pills”, filmer som er “half nude and half true” og damer som er “shaky, but nice”.

For de som har lest omtalene av Lifter Pullers reise gjennom den amerikanske undergrunnen, kan dette virke kjent. Og det er det jo også. Karakterene i Lifter Pullers univers, kunne nok fint ha vært bekjente av karakterene vi blir kjent med i Hold Steady-katalogen. Men fortellerperspektivet er et annet. Hos Lifter Puller fikk vi historien presentert av Katarina, Juanita og Nightclub Dwight – eller i det minste av noen som var på samme sted i livet som dem, noen som snakket det samme språket. Det gikk ikke mer enn fire år mellom den siste Lifter Puller- og den første Hold Steady-plata, men fortellerstemmen har blitt atskillige år eldre. Craig Finn er allerede her – i 2004 – den litt eldre, klokere og mer sentimentale fortelleren. Det meste foregår fortsatt på nattestid, og de fleste vi møter er dynket i alkohol eller blod. Men fortellerstemmen skildrer hendelsene med en viss avstand, en viss etterpåklokskap og en form for overbærende og faderlig melankoli. Det blir aldri direkte bløtt (i alle fall ikke i løpet av de to første platene), men det er definitivt mer hjerte og mindre overstimulert sentralnervesystem som utgjør fundamentet. “Guess you're old enough to know...” er Finns åpningslinjer på balladen (og da snakker vi ballade i ordets rette forstand) Certain Songs. Dét er en linje jeg tviler på han ville sunget over et hektisk Lifter Puller-komp.

Men direkte sobert er det vel heller ikke.

She said 'It's good to see you back in a bar band, baby'

I said 'It's great to see you're still in the bars'

Craig Finn flirer seg gjennom referatet av denne samtalen på den drivende gode Barfruit Blues. Her lanserer han også et tema som skal prege flere av Hold Steady-låtene de kommende årene: At bandets rolle som band også får en naturlig plass i fortellingen. Han er inne på noe av det samme i låta som har gitt navn til denne bloggen, Most People Are DJs: “I drank untill I dreamed/ and when I dream, I always dream about the scene/ all these kids look like little lambs looking up at me”. Et annet aspekt er hvordan blikket er hevet fra Minneapolis, og at tekstene nå i aller høyeste grad handler om Amerika, USA. En rekke byer og steder blir nevnt gjennom plata, og forsterker inntrykket av et band som ikke lenger er geografisk bundet til noe definert sted i landet, men som tar mål av seg å formidle noe amerikansk i generell forstand.

Og før jeg runder av snakket om tekstene: Det er ikke til å komme bort fra at Almost Killed Me er starten på det som særlig på neste plate, men også på de som kommer deretter, skulle utvikle seg til et fullblods konsept om dophoder, halliker, narkolangere og gjengmedlemmer. Holly, Gideon og Charlemagne blir alle introdusert i løpet av plata, selv om båndene mellom dem ennå ikke er helt tydelige, ei heller kronologien.

Jeg har allerede sagt litt om musikken, men jeg skal forsøke å grave litt mer i den. For meg er soundet og stilen på Almost Killed Me først og fremst tre ting: 1) Et klart brudd med Lifter Pullers urbane og synthdrevne postpunk/rock'n'roll, 2) et frampek på hva Hold Steady senere skulle raffinere og perfeksjonere til noe mer dynamisk og mangefasettert, og til tross for det, 3) et soleklart statement om at Hold Steady først og fremst er et rotamerikansk, bunnsolid rock'n'roll-band, hverken mer eller mindre. Gitar, bass og trommer. Pianoet dukker opp på én låt, saksofonen på en annen. Ellers er dette rett-frem og ukomplisert rock'n'roll med hang til klassiske riff og licks, spilleglede og hauger og lass av engasjement. Det er noe fryktelig streit over Almost Killed Me. Lett gubbete riff, ikke spesielt kule referanser, noe seigt og velkjent. Men det er også noe voldsomt tøft, rått og ufiltrert. Og det er verdt å huske på at streit rock'n'roll av denne typen godt kunne oppfattes som motkultur i 2004. Det er morsomt å gå tilbake å lese samtidige anmeldelser der denne streitheten blir tolket som annerledeshet. Et oppgjør med postpunkens comeback, med electroinspirert danserock, DFA, glatt gutteindie fra Storbritannia og en fremvoksende hipsterkultur. Husker du da alle på Øya hadde trailercaps? Vel, i en anmeldelse blir Hold Steady omtalt som anti-trailercaps-musikk. Jeg vet ikke hva man skal lese ut av det ti år senere, men det er et morsomt poeng at dette på sett og vis ble oppfattet som motkultur.

Som plate er Almost Killed Me først og fremst en samling med jævlig gode låter, men også et album med et enhetlig og tydelig sound. Det kan godt stamme fra mangel på produksjon heller enn en visjon, men det er heller ikke så viktig. Når du setter den på, vet du godt hva du får. Et rockeband som spiller rockelåter for folk som liker rockemusikk. Og når låtene er såpass gode som de er, når bandet trøkker på som de gjør og når Craig Finn (fortsatt) er en av rockens mest særegne vokalister, blir resultatet veldig bra.

Jeg skal avslutte på samme måte som Hold Steady avslutter Almost Killed Me – med Killer Parties. Da bandet startet opp hadde de bare disse låtene, et par b-sider og en og annen cover. Og selv når de spilte relativt korte oppvarmingsset, måtte de spille alt de hadde. Folk som så dem den gangen vil ha det til at de byttet om på låtrekkefølgen fra konsert til konsert, men en ting lå fast: “It always starts with a Positive Jam, it always ends with Killer Parties”.

Akkurat som platas åpningsspor utgjorde den faste åpningen, var sistelåta alltid den episke Killer Parties. Og for en closer det er. Etter en rifftung reise gjennom rockens historie, rundes plata av med en storslått ballade hvor Craig Finn fastlår at “killer parties almost killed me”. Det gir mening at også dette perspektivet skulle få pusterom i universet til et band som Hold Steady. Baksiden av medaljen, melankolien, ettertenksomheten. Og det er balansen – både musikalsk og verbalt – mellom dette og den livsbejaende festingen som er den røde tråden gjennom debutplata, og etterhvert den røde tråden gjennom katalogen til det som skulle utvikle seg til å bli et av verdens aller beste band.

NESTE: The Hold Steady - Separation Sunday (2005)

We make our own movies #6: Alt det andre... Lifter Puller (1994-2003)

De foregående fire omtalene har handlet om konkrete utgivelser. Tre album og én EP. Det som i konvensjonell forstand kan kalles Lifter Pullers katalog. Men det er med Lifter Puller som med så mange andre band: Det finnes skjulte skatter. Noen band samler disse på egne bokser, andre gir dem ut som bonusmateriale på reutgivelser av albumene. Når det gjelder Lifter Puller er det aller meste (foruten én hvit hval, en låt ved navn Bitchy Christmas som selv ikke bandmedlemmene ser ut til å være i stand til å spore opp) samlet på to separate utgivelser. Den fysiske dobbeltplata Soft Rock (2002) og det digitale oppsamlingsheatet Slips Backwards (2009). Der førstnevnte er en merkelig hybrid som inneholder begge to første platene, Entertainment... EP-en, en rekke uutgitte låter, men ikke Fiestas And Fiascos, samler sistnevnte utelukkende rariteter, b-sider og flere uutgitte låter som ikke kom med på Soft Rock.

Hvilken verdi har disse samlingene? Det er ikke til å legge skjul på at slike rubbel og bit-utgivelser kan være av litt varierende kvalitet, særlig når man dykker dypt nok ned i materialet som aldri så dagens lys i første omgang. Og jeg erkjenner at jeg står i fare for å fremstå som religiøs og lite kvalitetsbevisst her, men jeg må bare si det: Lifter Pullers restmateriale er av helt oppsiktsvekkende høy kvalitet. Mye av dette er så bra at det ville styrket plater som i utgangspunktet er nesten perfekte. Det er heller ikke – igjen, i motsetning til lignende utgivelser – noe å utsette på lyd eller innspillingskvalitet. Til tross for at disse låtene aldri kom med på noen ordinære utgivelser, må de ha blitt spilt inn med den intensjon at de kunne havne der. De later til å være fullt ut mastret og mixet, og er ikke til å skille fra albumene på et rent lydmessig plan. Og mer enn det: Flere av låtene gir nye perspektiver på det mye omtalte narrativet Craig Finns tekster er tuftet på. Derfor føles disse samlingene som skattekister gode som noen.

Lifter Pullers karriere var så kort at det ikke gir noen videre mening å plassere disse låtene i bås. De ble spilt inn i løpet av fem-seks år, og de fleste av dem hadde passet fint inn på nær sagt alle utgivelsene. Heller enn å gi noen utdypende og kronologisk gjennomgang, trekker jeg derfor i stedet frem noen høydepunkter (og kommer for øvrig med varme anbefalinger om å høre hele Slips Backwards på enten Spotify eller Wimp).

Perscription Sunglasses og Emperor er de to eldste låtene vi finner her. De var henholdsvis a- og b-siden på Lifter Pullers første singel fra 1995 (selv om, som jeg tror jeg var inne på et sted, enkelte kilder oppgir 1993). Jeg har tenkt på det mange ganger, at Lifter Puller på denne singelen høres både mer fokuserte og mer modne ut enn de gjør på debutplata. Stilen er mye den samme, men det lyder litt renere, litt strammere. Kanskje de hadde en annen produsent, eller kanskje låtene ble spilt inn et annet sted enn debuten, men det er i alle fall noe annerledes her. Det som i størst grad forteller oss at dette er Lifter Puller på sitt tidligste er Craig Finns (manglende) vokalstil.

Flere av disse låtene finnes også på Soft Rock, og uten å dobbeltsjekke akurat hvilke, vet jeg i alle fall at åpningskvartetten (Secret Santa Cruz, Back In Blackbeard, Math Is Money og 4 Dix) dukker opp der. Da jeg først tok steget videre fra Fiestas And Fiascos til backkatalogen, var det via Soft Rock. Jeg husker at jeg hadde en ganske klar tanke om at disse fire sporene tilhørte samme utgivelse, at de var en separat EP eller lignende. I ettertid har jeg forstått at det ikke stemmer. Men jeg føler allikevel de har et slektskap, og at de kanskje ble spilt inn på samme tid – trolig sent i karrieren. Alle låtene hadde passet som hånd i hanske på Fiestas And Fiascos, og alle er knallgode. Secret Santa Cruz er en kjapp og rå gjenfortelling av en sommerferie som går ganske heftig for seg. Math Is Money er en tilsvarende fortelling fra dopdealerens ståsted. Back In Blackbeard høres ut som en demo til en Hold Steady-låt, med alle sine boys/girls-linjer, opprører mot foreldrene og beretninger om “the boredom” og “the basements” - alt over et steintøft og lettbeint rockeriff. Og 4 Dix er en av Lifter Pullers aller, aller beste låter. Den ble gitt ut på singel i 2003, tre år etter at Lifter Puller ble oppløst. Jeg er usikker på i hvilken sammenheng og hvorfor, men det er mer enn passende at den ble utgitt som enkeltstående utgivelse. Og her hører vi også noen ekko av Hold Steady – særlig i de bibelske allegoriene mikset opp med dopdynket hedonisme og vold. Hør den!

Secret Santa Cruz fikk forresten æren av å bli utgitt som singel den også. I 2001 – også etter at bandet var oppløst – kom det ut en syvtommer titulert Lifter Puller In Bay City Rolling. Jeg skjønner lite av tittelen, men Secret Santa Cruz er a-siden, mens La Quereira er å finne på b-siden. Sistnevnte forbinder jeg først og fremst med to ting: 1) Det nydelige, seige og (igjen) Hold Steady-aktige crescendoet: “First there's violence, then there's silence, then there's sirens”, og 2) at dette er låta som inneholder linja Craig Finn sang/proklamerte for meg fra en barkrakk i New York. Det er kanskje patetisk, men å ha denne fyren sittende 25 centimeter unna meg mens han synger “Wiiiiild horses can't carry away California divorces” kommer høyt opp på lista over mine største musikalske øyeblikk.

To låter til fortjener spesiell omtale. Og igjen er det låter som høres ut som de er hentet ut fra omtrent samme innspillings-session.

Den første er en nydelig, sår og – ikke overraskende – etterhvert voldelig og kriminell ballade, som samtidig er et av Craig Finns beste enkeltstående karakterportretter. I The Pirate And The Penpal møter vi en tynn, forvirret jente på 15-16 som har “enough nicknames allready”. Hun selger jordbær hele sommeren for å få råd til frimerker til alle brevene hun sender sin brevvenn – en brevvenn hun nok vil at skal være mer enn en venn (“I asked the postmaster/ he said penpals really can't be going steady”). Det er ikke så lett å få tak på hvem denne brevvennen er, men han er nok ikke av den helt ryddige typen, noe vi lukter lunta av når jenta i et forsvar av ham sier “Yeah, so what, he's a criminal/ at least you know he loves you for your brains”. Og det har hun jo rett i, brevvenner som de er. Men det ender ikke så godt. “We made it to the getaway/ there were highway barricades”, det er politi, det er sirener, og så er det over.

Den andre låta jeg gjerne ville vie litt ekstra oppmerksomhet er The Langelos. Der The Pirate... er en ganske sår ballade, er The Langelos en potent midtempo-rocker. Og det er en av Lifter Puller-låtene jeg har store problemer med å beskrive storheten i. Jeg vet bare at jeg elsker den. Introen, og måten trommene og gitarene klinker det hele i gang på, det selvsikre mellompartiet, de nydelige bildene på paranoia og stress, vokaldoblingen når Finn resignert fastlår at “I never asked to be king of these rats” - alt stemmer så jævlig bra.

For meg er disse samlingene helt essensielle deler av Lifter Puller-katalogen. Det er nok mye fordi jeg ble kjent med materialet i et salig kaos av en kreativ tracklisting på Soft Rock-samlingen, shufflefunksjonen på iPoden og mangelfull informasjon på nettet. Men også fordi Lifter Puller er et band med et såpass stramt, ensartet og stilsikkert uttrykk at selv enkeltstående låter hentet fra ikke nærmere tidfestede sessions, føles som likeverdige brikker i et stort puslespill. Disse låtene er akkurat like gode, like viktige og like opplysende som låtene stilt opp i sirlig rekkefølge på baksiden av albumcoverne.

NESTE: The Hold Steady – Almost Killed Me (2004)

We make our own movies #5: Fiestas And Fiascos (2000)

Love is like a battle of all the bands

Crank up your amps, man

I 2000 kom Lifter Pullers siste plate. Ikke lenge etter brøt bandet opp, og bare tre måneder etter bruddet flyttet Craig Finn fra Minneapolis til New York. Mange ser på Hold Steady som et Minneapolis-band, men de har holdt til i New York hele sin karriere, og bandet selv ser på seg selv som et New York-band. Jeg nevner det her fordi Lifter Puller på alle måter var (og forble) et Minneapolis-band. Selv om Hold Steady namedroppet steder i hjembyen vel så ofte, er det på en mer romantisk og forskjønnende måte enn den realistiske og gatenære måten Lifter Puller gjør det på. Mangelen på popularitet (eller i alle fall den geografiske begrensningen av populariteten) er nok et symptom på Lifter Pullers Minneapolis-identitet. Craig Finn har flere ganger snakket om hvordan de sto på samme plakat som punkerne i Dillinger Four og hiphop-navn som Atmosphere. Scenen de var en del av var ikke begrenset av sjanger, men av geografi.

Jeg kjenner ikke Minneapolis-scenen eller -kulturen særlig godt, men om den har noen kanon, bør Fiestas And Fiascos ha en sentral plass i den. Det er Lifter Pullers jevneste, korteste og mest intense plate. En særegen, fullendt og kompakt rockeplate på bare en halvtime. Og det er et album, i enda større grad enn Half Dead And Dynamite. Det er en sånn plate der flere av låtene ville fremstått som ubetydelige, nærmest malplasserte, om du hørte dem hver for seg, men hvor de sammen utgjør en pakke så naturlig og sømløs at alle låtene fremstår som gode singelvalg. Da er det kanskje overflødig å si at det også er Lifter Pullers beste plate – den eneste som fra start til slutt kan måle seg med det Craig Finn og Tad Kubler skulle diske opp med litt senere på 00-tallet.

Tad Kubler, ja. Jeg må nesten si noen ord om ham. De som kjenner navnet, gjør det trolig fra hans rolle som lead-gitarist, låtskriver og musikalsk primus motor i Hold Steady. Men han er med her også, ikke på gitar, men på bass. Jeg kan ikke så mye om bassigtarspill, og jeg er så visst ikke i stand til å skille gode fra veldig gode bassister, men jeg synes det virker som om han gjør noe med bandet på Fiestas And Fiascos. Flere av basslinjene bærer låtene i større grad enn på de foregående utgivelsene, og det gjør også noe med trøkket og gnisten i resten av bandet. Kanskje er det lett å lese melodiøsitet inn i basspillet fordi man vet noe om hva han senere skulle prestere på gitar, men melodiene på disse låtene ligger liksom dypere forankret i låtfundamentene. Jeg velger å tro at Kubler skal ha noe av æren for det.

Noe annet jeg synes man kan høre gjennom hele Fiestas And Fiascos er hvordan hele bandet i større grad er i stand til å elegant leke seg med sine styrker. Der de virkelig store øyeblikkene på de foregående platene oppsto enten litt mer på slump, eller som et resultat av hard grovjobbing, høres Lifter Puller her ut som et band som er så trygge på egne ferdigheter og styrker, at de tør å kokettere med dem. Her høres all grunnjobbinga så forbanna lett ut, og det gjør det enklere å legge merke til elegansen og nonsjalansen lengst fremme i uttrykket. Åpningssporet er et godt eksempel i så måte. Det er en låt som er langt mindre rett-i-trynet enn andre topplåter av Lifter Puller, men den tar det igjen med en sløy eleganse, en kulhet som må være et resultat av selvtillit og trygghet. Trommeintroen, gitarene som aldri overspiller og en fryktelig poengtert, men samtidig lite stressa Craig Finn, er alle tegn på en ny selvsikkerhet.

Hadde plata fortsatt i dette sporet, kunne Lifter Puller fort ha hørtes ut som et litt mett og trett band. Men det gjør de ikke. De strammer grepet på Candy's Room – en låt som frekt nok låner hihat-introen til Springsteen-låta med samme navn, men som utover dette ikke har noe med Springsteen å gjøre – og banker gassen i bånn på Space Humping $19.99. Progresjonen og dynamikken i disse tre første (og på alle måter fantastiske) låtene, viser hvordan de hadde vokst som band. De tre låtene er forskjellige, og spiller på helt ulike strenger, men høres hele veien umiskjennelig ut som Lifter Puller. Og de styrker hverandre – elegansen fra Lonely In A Limousine glir over i den tounge-in-cheek-aktige lekenheten på Candy's Room, som kuliminerer i skitten og dopa paranoia i Space Humping $19.99. Det sitter så jævlig bra.

I de påfølgende tjue minuttene dreier det meste seg om et øs pøs av gitarer, synth og Craig Finn-glefsing. Lydbildet er underlig og skjevt, men alltid veldig fokusert. Og selv om det sjelden blir rom for å puste, er låtene både skrevet, spilt og produsert på en måte som gjør det til en ganske behagelig lytteopplevelse. Det er ikke minst en plate som virkelig drar lytteren med seg. Det er ingen selvfølge. Det finnes nok av plater som til tross for gode låter og bra trøkk liksom ikke inviterer deg med på turen. Som om det er en avstand, en glassvegg der. Fiestas And Fiascos er for meg det motsatte, nemlig en plate som i alt sitt hektiske kaos gir deg krokene du trenger for å henge deg på. En plate som gjør at du sitter litt fortumlet igjen når den er ferdig, ikke helt skjønner at det allerede er over, og mer enn gjerne går på den fra starten av igjen. Det er en ikke uviktig kvalitet.

Da Pitchfork anmelde reutgivelsene av Lifter Puller-katalogen i 2009, skrev de: “Lifter Puller are all about the feeling of now-fucking-what-panic”. Jeg synes det er noe av det flotteste og mest presise som er skrevet om bandet. Musikken deres spilles ut som en paranoia-drevet og mørk actionfilm, der problemene avløser hverandre og til slutt danner et ederkoppnett karakterene aldri kommer seg ut av. Slik er tekstene, slik er musikken, slik er Craig Finns oppjagede vokalstil. Og beskrivelsen passer enda bedre til Fiestas And Fiascos enn til noen av de andre Lifter Puller-utgivelsene. Alt har ledet opp til disse låtene, denne halvtimen. Det er her det koker, det er her det smeller, og det er her alt til slutt brenner ned til grunnen. Ikke bare billedlig talt: Hør på avslutningssporet The Flex And The Buff Result, der Nightclub Dwight og Nice Nice møter sin overmann i The Eye-Patch Guy, godt hjulpet av en “fire lighter for hire”. Lifter Puller runder av katalogen sin i soniske og verbale flammer.

Jeg åpnet med et sitat fra det nest siste sporet på plata, Lifter Puller vs The End Of The Evening. Litt fordi jeg synes det er en vanvittig kul linje. Litt fordi den oppsummerer den voldsomme optimismen (som her bør leses som optimistisk voldsomhet) som gjennomsyrer Lifter Puller-universet. Men kanskje mest fordi det er linja som binder sammen Lifter Puller og Hold Steady. I førstnevntes univers er det en slags call to action, en insisterende oppfordring. I sistnevntes univers kunne linjene godt ha dukket opp på nytt, som et mimrende og romantisk statement om sterke følelser og brennende hjerter, sett fra et mer modent perspektiv. Det kan også leses som en oppfordring fra Lifter Puller til Hold Steady: Vi har gjort vår greie, nå får dere bære fakkelen videre. Ta deg sammen. Vi gjorde det bra. Dere kan gjøre det enda bedre.

Jeg rakk aldri å oppleve Lifter Puller da de var aktive. Som jeg skrev i en tidligere omtale, visste jeg ikke at de eksisterte før flere år etter at de hadde lagt opp, blitt kort gjenforent for tre konserter i hjembyen Minneapolis, og så gått hvert til sitt for godt. Men jeg kan ikke unngå å glede meg over at de fikk muligheten til å avslutte med en plate som dette. Det var kanskje ikke så mange som brydde seg, men for framtida vil Fiestas And Fiascos alltid stå der som et kort, høypotent og grisebra punktum for en kort og intensiv karriere. Et verdig testament for et fryktelig bra band.

NESTE: Alt det andre (1994-2003): Lifter Puller-materiale utenfor de ordinære utgivelsene

We make our own movies #4: The Entertainment And Arts EP (1998)

I omtalen av Half Dead And Dynamite avsluttet jeg med å varsle at neste utgivelse ut var Fiestas And Fiascos (2000). Men det stemmer ikke helt. For mellom den andre og den tredje (og siste) fullengderen slapp Lifter Puller en egeninnspilt og egenutgitt EP. The Entertainment And Arts (1998) er en seks sanger og tjue minutter lang EP som både eksisterer litt på utsiden av, og samtidig gir ytterligere kontektst til narrativet som snirkler seg gjennom albumutgivelsene.

Å gå gjennom alle Lifter Puller-utgivelsene på denne måten er for meg en ganske annen opplevelse enn den opprinnelige veien til å oppdage og oppleve Lifter Puller som band. Da jeg først begynte å grave meg tilbake i Craig Finn-historikken, var ingen av utgivelsene tilgjengelig på Spotify eller Wimp, langt mindre på fysiske utgivelser (i alle fall til en overkommelig pris for en som levde på studielån). Det var faktisk ikke så lett å finne illegale digitale utgaver av platene hver for seg heller. Den enkleste løsningen, utvalget av torrent-pakker tatt i betraktning, var å laste ned Fiestas And Fiascos separat, og deretter få tilgang til mesteparten av det resterende materialet på en samleplate titulert Soft Rock (2002). Her var begge de to første platene, Entertainment And Arts EP-en og noen singler/b-sider. Men en samleplate lastet ned, overført til iPod, og mest spilt til og fra steder, på t-banen, på sykkel, på gåturer, gir ikke et klart bilde av skillet mellom de ulike utgivelsene. Derfor var det ikke før et par år etter jeg først hadde hørt låtene på denne EP-en, jeg hadde et klart bilde av hvordan den fremsto som enkeltstående utgivelse. Og det var faktisk først denne uken jeg mottok et fysisk eksemplar i posten.

Jeg drar denne fortellingen for å understreke at det ikke alltid har vært noen selvfølgelighet for meg at disse seks låtene utgjør en separat utgivelse, heller enn enkeltstående låter i en mer tåkete og uoversiktelig katalog. Sett som en egen utgivelse, har Entertainment And Arts noen særtrekk.

For det første eksisterer den litt på utsiden av narrativet som snirkler seg gjennom de tre fullengderne. De velkjente karakterene omtales kun ved navn på én av låtene, nemlig Star Wars Hips. Denne låta er spesiell i seg selv, for som de årvåkne husker, dukker denne låta også opp på debutplata. Dette er rett og slett en reinnspilling, som skiller seg ut ved å gå i et langt lavere tempo (og her er en live-versjon i nettopp dette tempoet). Der albumversjonen er lettbeint, kjapp og passe fuzzy alternativ rock, er reinnspillingen en seigere, mer klaustrofobisk sak

. Hvorfor Lifter Puller valgte å gjøre en ny versjon av låta, aner jeg ikke, men det forsterker inntrykket av at denne EP-en befinner seg litt på siden av alt det andre.

En annen ting verdt å merke seg her er avslutningslåta Let's Get Incredible. Litt fordi jeg synes den hinter om hva som skal komme på Fiestas And Fiascos. Den har noe av den skumle, nervepirrende oppbyggingen, der teksten, men ikke minst musikken forteller lytterne at det er noe stort og voldsomt som står på spill. Men mest fordi Craig Finn selv har trukket den frem som sin favorittlåt av Lifter Puller, eller mer presist den låta han er mest stolt av. I en såpass sterk katalog er det en greie i seg selv.

Ellers er det en utgivelse som spiller på alle Lifter Pullers styrker. Det hektiske og pesende kompet, de urbane kulissene og Craig Finns evige rants og oneliner-perler. Jeg vil særlig trekke frem en linje som “She came on like she wanted a kiss/ now she's kissing like she allready came”. Skittent og innsiktsfullt på en gang. I samme låt (Roaming The Foam) dukker det forresten opp ytterligere et hint til Apetite For Destruction (for de som husker snakket om fløyta og Paradise City i omtalen av Half Dead And Dynamite). I innledningen til mellompartiet glefser (og her glefser han kanskje mer enn noe annet sted i katalogen) Craig Finn “You know where you are? You're in the jungle, baby! You're gonna DIE!” med en voldsom intensitet. Det er lite i Lifter Pullers musikalske uttrykk som skulle tyde på at de var spesielt begeistret for hårrock fra vestkysten og The Sunset Strip, men kanskje det er noe av hedonismen og råskapen som appellerte til tekstforfatter Finn.

The Entertainment And Arts er verken en stor eller en viktig utgivelse. Men som en mellomstasjon mellom det gnistrende andrealbumet og den rett ut fantastiske sisteplata, og som en egenfinansiert og egenutgitt plate, har den allikevel sin egen identitet. Kanskje dette er så langt Lifter Puller kunne gå i retning av en “eksperimentell” utgivelse litt på siden av den jevne albumstrømmen? Særlig sært eller eksperimentelt kan nok ikke plata sies å være, men den virker litt friere enn platene, som den spiller på litt andre strenger. Ikke som en bror eller søster, men som en kusine man kjenner igjen noen av familietrekkene i. Og med et par låter (Plymouth Rock, Let's Get Incredible) som hadde fått plass på en hvilken som helst tenkt best of av Lifter Puller.

NESTE: Fiestas And Fiascos (2000)

Bonusspor, side 1: På denne lenken kan du høre Entertainment And Arts i sin helhet. Jeg vet ikke om det er forstyrrende eller givende å se den mildt sagt amatørmessige og hjemmelagde filmen som ledsager plata. Morsomt er det i alle fall. Ellers kan du gå på Wimp og Spotify. Det er betraktelig lettere (men kanskje ikke like morsomt).

Bonusspor, side 2: Da jeg googlet lenker til noen av låtene som er omtalt her, kom jeg over noe så sjeldent som en Lifter Puller-cover. Helt merkelig å høre Craig Finns rabling om dop, våkenetter og trøbbel med denne vokalen her.