We make our own movies #6: Alt det andre... Lifter Puller (1994-2003)

De foregående fire omtalene har handlet om konkrete utgivelser. Tre album og én EP. Det som i konvensjonell forstand kan kalles Lifter Pullers katalog. Men det er med Lifter Puller som med så mange andre band: Det finnes skjulte skatter. Noen band samler disse på egne bokser, andre gir dem ut som bonusmateriale på reutgivelser av albumene. Når det gjelder Lifter Puller er det aller meste (foruten én hvit hval, en låt ved navn Bitchy Christmas som selv ikke bandmedlemmene ser ut til å være i stand til å spore opp) samlet på to separate utgivelser. Den fysiske dobbeltplata Soft Rock (2002) og det digitale oppsamlingsheatet Slips Backwards (2009). Der førstnevnte er en merkelig hybrid som inneholder begge to første platene, Entertainment... EP-en, en rekke uutgitte låter, men ikke Fiestas And Fiascos, samler sistnevnte utelukkende rariteter, b-sider og flere uutgitte låter som ikke kom med på Soft Rock.

Hvilken verdi har disse samlingene? Det er ikke til å legge skjul på at slike rubbel og bit-utgivelser kan være av litt varierende kvalitet, særlig når man dykker dypt nok ned i materialet som aldri så dagens lys i første omgang. Og jeg erkjenner at jeg står i fare for å fremstå som religiøs og lite kvalitetsbevisst her, men jeg må bare si det: Lifter Pullers restmateriale er av helt oppsiktsvekkende høy kvalitet. Mye av dette er så bra at det ville styrket plater som i utgangspunktet er nesten perfekte. Det er heller ikke – igjen, i motsetning til lignende utgivelser – noe å utsette på lyd eller innspillingskvalitet. Til tross for at disse låtene aldri kom med på noen ordinære utgivelser, må de ha blitt spilt inn med den intensjon at de kunne havne der. De later til å være fullt ut mastret og mixet, og er ikke til å skille fra albumene på et rent lydmessig plan. Og mer enn det: Flere av låtene gir nye perspektiver på det mye omtalte narrativet Craig Finns tekster er tuftet på. Derfor føles disse samlingene som skattekister gode som noen.

Lifter Pullers karriere var så kort at det ikke gir noen videre mening å plassere disse låtene i bås. De ble spilt inn i løpet av fem-seks år, og de fleste av dem hadde passet fint inn på nær sagt alle utgivelsene. Heller enn å gi noen utdypende og kronologisk gjennomgang, trekker jeg derfor i stedet frem noen høydepunkter (og kommer for øvrig med varme anbefalinger om å høre hele Slips Backwards på enten Spotify eller Wimp).

Perscription Sunglasses og Emperor er de to eldste låtene vi finner her. De var henholdsvis a- og b-siden på Lifter Pullers første singel fra 1995 (selv om, som jeg tror jeg var inne på et sted, enkelte kilder oppgir 1993). Jeg har tenkt på det mange ganger, at Lifter Puller på denne singelen høres både mer fokuserte og mer modne ut enn de gjør på debutplata. Stilen er mye den samme, men det lyder litt renere, litt strammere. Kanskje de hadde en annen produsent, eller kanskje låtene ble spilt inn et annet sted enn debuten, men det er i alle fall noe annerledes her. Det som i størst grad forteller oss at dette er Lifter Puller på sitt tidligste er Craig Finns (manglende) vokalstil.

Flere av disse låtene finnes også på Soft Rock, og uten å dobbeltsjekke akurat hvilke, vet jeg i alle fall at åpningskvartetten (Secret Santa Cruz, Back In Blackbeard, Math Is Money og 4 Dix) dukker opp der. Da jeg først tok steget videre fra Fiestas And Fiascos til backkatalogen, var det via Soft Rock. Jeg husker at jeg hadde en ganske klar tanke om at disse fire sporene tilhørte samme utgivelse, at de var en separat EP eller lignende. I ettertid har jeg forstått at det ikke stemmer. Men jeg føler allikevel de har et slektskap, og at de kanskje ble spilt inn på samme tid – trolig sent i karrieren. Alle låtene hadde passet som hånd i hanske på Fiestas And Fiascos, og alle er knallgode. Secret Santa Cruz er en kjapp og rå gjenfortelling av en sommerferie som går ganske heftig for seg. Math Is Money er en tilsvarende fortelling fra dopdealerens ståsted. Back In Blackbeard høres ut som en demo til en Hold Steady-låt, med alle sine boys/girls-linjer, opprører mot foreldrene og beretninger om “the boredom” og “the basements” - alt over et steintøft og lettbeint rockeriff. Og 4 Dix er en av Lifter Pullers aller, aller beste låter. Den ble gitt ut på singel i 2003, tre år etter at Lifter Puller ble oppløst. Jeg er usikker på i hvilken sammenheng og hvorfor, men det er mer enn passende at den ble utgitt som enkeltstående utgivelse. Og her hører vi også noen ekko av Hold Steady – særlig i de bibelske allegoriene mikset opp med dopdynket hedonisme og vold. Hør den!

Secret Santa Cruz fikk forresten æren av å bli utgitt som singel den også. I 2001 – også etter at bandet var oppløst – kom det ut en syvtommer titulert Lifter Puller In Bay City Rolling. Jeg skjønner lite av tittelen, men Secret Santa Cruz er a-siden, mens La Quereira er å finne på b-siden. Sistnevnte forbinder jeg først og fremst med to ting: 1) Det nydelige, seige og (igjen) Hold Steady-aktige crescendoet: “First there's violence, then there's silence, then there's sirens”, og 2) at dette er låta som inneholder linja Craig Finn sang/proklamerte for meg fra en barkrakk i New York. Det er kanskje patetisk, men å ha denne fyren sittende 25 centimeter unna meg mens han synger “Wiiiiild horses can't carry away California divorces” kommer høyt opp på lista over mine største musikalske øyeblikk.

To låter til fortjener spesiell omtale. Og igjen er det låter som høres ut som de er hentet ut fra omtrent samme innspillings-session.

Den første er en nydelig, sår og – ikke overraskende – etterhvert voldelig og kriminell ballade, som samtidig er et av Craig Finns beste enkeltstående karakterportretter. I The Pirate And The Penpal møter vi en tynn, forvirret jente på 15-16 som har “enough nicknames allready”. Hun selger jordbær hele sommeren for å få råd til frimerker til alle brevene hun sender sin brevvenn – en brevvenn hun nok vil at skal være mer enn en venn (“I asked the postmaster/ he said penpals really can't be going steady”). Det er ikke så lett å få tak på hvem denne brevvennen er, men han er nok ikke av den helt ryddige typen, noe vi lukter lunta av når jenta i et forsvar av ham sier “Yeah, so what, he's a criminal/ at least you know he loves you for your brains”. Og det har hun jo rett i, brevvenner som de er. Men det ender ikke så godt. “We made it to the getaway/ there were highway barricades”, det er politi, det er sirener, og så er det over.

Den andre låta jeg gjerne ville vie litt ekstra oppmerksomhet er The Langelos. Der The Pirate... er en ganske sår ballade, er The Langelos en potent midtempo-rocker. Og det er en av Lifter Puller-låtene jeg har store problemer med å beskrive storheten i. Jeg vet bare at jeg elsker den. Introen, og måten trommene og gitarene klinker det hele i gang på, det selvsikre mellompartiet, de nydelige bildene på paranoia og stress, vokaldoblingen når Finn resignert fastlår at “I never asked to be king of these rats” - alt stemmer så jævlig bra.

For meg er disse samlingene helt essensielle deler av Lifter Puller-katalogen. Det er nok mye fordi jeg ble kjent med materialet i et salig kaos av en kreativ tracklisting på Soft Rock-samlingen, shufflefunksjonen på iPoden og mangelfull informasjon på nettet. Men også fordi Lifter Puller er et band med et såpass stramt, ensartet og stilsikkert uttrykk at selv enkeltstående låter hentet fra ikke nærmere tidfestede sessions, føles som likeverdige brikker i et stort puslespill. Disse låtene er akkurat like gode, like viktige og like opplysende som låtene stilt opp i sirlig rekkefølge på baksiden av albumcoverne.

NESTE: The Hold Steady – Almost Killed Me (2004)

We make our own movies #5: Fiestas And Fiascos (2000)

Love is like a battle of all the bands

Crank up your amps, man

I 2000 kom Lifter Pullers siste plate. Ikke lenge etter brøt bandet opp, og bare tre måneder etter bruddet flyttet Craig Finn fra Minneapolis til New York. Mange ser på Hold Steady som et Minneapolis-band, men de har holdt til i New York hele sin karriere, og bandet selv ser på seg selv som et New York-band. Jeg nevner det her fordi Lifter Puller på alle måter var (og forble) et Minneapolis-band. Selv om Hold Steady namedroppet steder i hjembyen vel så ofte, er det på en mer romantisk og forskjønnende måte enn den realistiske og gatenære måten Lifter Puller gjør det på. Mangelen på popularitet (eller i alle fall den geografiske begrensningen av populariteten) er nok et symptom på Lifter Pullers Minneapolis-identitet. Craig Finn har flere ganger snakket om hvordan de sto på samme plakat som punkerne i Dillinger Four og hiphop-navn som Atmosphere. Scenen de var en del av var ikke begrenset av sjanger, men av geografi.

Jeg kjenner ikke Minneapolis-scenen eller -kulturen særlig godt, men om den har noen kanon, bør Fiestas And Fiascos ha en sentral plass i den. Det er Lifter Pullers jevneste, korteste og mest intense plate. En særegen, fullendt og kompakt rockeplate på bare en halvtime. Og det er et album, i enda større grad enn Half Dead And Dynamite. Det er en sånn plate der flere av låtene ville fremstått som ubetydelige, nærmest malplasserte, om du hørte dem hver for seg, men hvor de sammen utgjør en pakke så naturlig og sømløs at alle låtene fremstår som gode singelvalg. Da er det kanskje overflødig å si at det også er Lifter Pullers beste plate – den eneste som fra start til slutt kan måle seg med det Craig Finn og Tad Kubler skulle diske opp med litt senere på 00-tallet.

Tad Kubler, ja. Jeg må nesten si noen ord om ham. De som kjenner navnet, gjør det trolig fra hans rolle som lead-gitarist, låtskriver og musikalsk primus motor i Hold Steady. Men han er med her også, ikke på gitar, men på bass. Jeg kan ikke så mye om bassigtarspill, og jeg er så visst ikke i stand til å skille gode fra veldig gode bassister, men jeg synes det virker som om han gjør noe med bandet på Fiestas And Fiascos. Flere av basslinjene bærer låtene i større grad enn på de foregående utgivelsene, og det gjør også noe med trøkket og gnisten i resten av bandet. Kanskje er det lett å lese melodiøsitet inn i basspillet fordi man vet noe om hva han senere skulle prestere på gitar, men melodiene på disse låtene ligger liksom dypere forankret i låtfundamentene. Jeg velger å tro at Kubler skal ha noe av æren for det.

Noe annet jeg synes man kan høre gjennom hele Fiestas And Fiascos er hvordan hele bandet i større grad er i stand til å elegant leke seg med sine styrker. Der de virkelig store øyeblikkene på de foregående platene oppsto enten litt mer på slump, eller som et resultat av hard grovjobbing, høres Lifter Puller her ut som et band som er så trygge på egne ferdigheter og styrker, at de tør å kokettere med dem. Her høres all grunnjobbinga så forbanna lett ut, og det gjør det enklere å legge merke til elegansen og nonsjalansen lengst fremme i uttrykket. Åpningssporet er et godt eksempel i så måte. Det er en låt som er langt mindre rett-i-trynet enn andre topplåter av Lifter Puller, men den tar det igjen med en sløy eleganse, en kulhet som må være et resultat av selvtillit og trygghet. Trommeintroen, gitarene som aldri overspiller og en fryktelig poengtert, men samtidig lite stressa Craig Finn, er alle tegn på en ny selvsikkerhet.

Hadde plata fortsatt i dette sporet, kunne Lifter Puller fort ha hørtes ut som et litt mett og trett band. Men det gjør de ikke. De strammer grepet på Candy's Room – en låt som frekt nok låner hihat-introen til Springsteen-låta med samme navn, men som utover dette ikke har noe med Springsteen å gjøre – og banker gassen i bånn på Space Humping $19.99. Progresjonen og dynamikken i disse tre første (og på alle måter fantastiske) låtene, viser hvordan de hadde vokst som band. De tre låtene er forskjellige, og spiller på helt ulike strenger, men høres hele veien umiskjennelig ut som Lifter Puller. Og de styrker hverandre – elegansen fra Lonely In A Limousine glir over i den tounge-in-cheek-aktige lekenheten på Candy's Room, som kuliminerer i skitten og dopa paranoia i Space Humping $19.99. Det sitter så jævlig bra.

I de påfølgende tjue minuttene dreier det meste seg om et øs pøs av gitarer, synth og Craig Finn-glefsing. Lydbildet er underlig og skjevt, men alltid veldig fokusert. Og selv om det sjelden blir rom for å puste, er låtene både skrevet, spilt og produsert på en måte som gjør det til en ganske behagelig lytteopplevelse. Det er ikke minst en plate som virkelig drar lytteren med seg. Det er ingen selvfølge. Det finnes nok av plater som til tross for gode låter og bra trøkk liksom ikke inviterer deg med på turen. Som om det er en avstand, en glassvegg der. Fiestas And Fiascos er for meg det motsatte, nemlig en plate som i alt sitt hektiske kaos gir deg krokene du trenger for å henge deg på. En plate som gjør at du sitter litt fortumlet igjen når den er ferdig, ikke helt skjønner at det allerede er over, og mer enn gjerne går på den fra starten av igjen. Det er en ikke uviktig kvalitet.

Da Pitchfork anmelde reutgivelsene av Lifter Puller-katalogen i 2009, skrev de: “Lifter Puller are all about the feeling of now-fucking-what-panic”. Jeg synes det er noe av det flotteste og mest presise som er skrevet om bandet. Musikken deres spilles ut som en paranoia-drevet og mørk actionfilm, der problemene avløser hverandre og til slutt danner et ederkoppnett karakterene aldri kommer seg ut av. Slik er tekstene, slik er musikken, slik er Craig Finns oppjagede vokalstil. Og beskrivelsen passer enda bedre til Fiestas And Fiascos enn til noen av de andre Lifter Puller-utgivelsene. Alt har ledet opp til disse låtene, denne halvtimen. Det er her det koker, det er her det smeller, og det er her alt til slutt brenner ned til grunnen. Ikke bare billedlig talt: Hør på avslutningssporet The Flex And The Buff Result, der Nightclub Dwight og Nice Nice møter sin overmann i The Eye-Patch Guy, godt hjulpet av en “fire lighter for hire”. Lifter Puller runder av katalogen sin i soniske og verbale flammer.

Jeg åpnet med et sitat fra det nest siste sporet på plata, Lifter Puller vs The End Of The Evening. Litt fordi jeg synes det er en vanvittig kul linje. Litt fordi den oppsummerer den voldsomme optimismen (som her bør leses som optimistisk voldsomhet) som gjennomsyrer Lifter Puller-universet. Men kanskje mest fordi det er linja som binder sammen Lifter Puller og Hold Steady. I førstnevntes univers er det en slags call to action, en insisterende oppfordring. I sistnevntes univers kunne linjene godt ha dukket opp på nytt, som et mimrende og romantisk statement om sterke følelser og brennende hjerter, sett fra et mer modent perspektiv. Det kan også leses som en oppfordring fra Lifter Puller til Hold Steady: Vi har gjort vår greie, nå får dere bære fakkelen videre. Ta deg sammen. Vi gjorde det bra. Dere kan gjøre det enda bedre.

Jeg rakk aldri å oppleve Lifter Puller da de var aktive. Som jeg skrev i en tidligere omtale, visste jeg ikke at de eksisterte før flere år etter at de hadde lagt opp, blitt kort gjenforent for tre konserter i hjembyen Minneapolis, og så gått hvert til sitt for godt. Men jeg kan ikke unngå å glede meg over at de fikk muligheten til å avslutte med en plate som dette. Det var kanskje ikke så mange som brydde seg, men for framtida vil Fiestas And Fiascos alltid stå der som et kort, høypotent og grisebra punktum for en kort og intensiv karriere. Et verdig testament for et fryktelig bra band.

NESTE: Alt det andre (1994-2003): Lifter Puller-materiale utenfor de ordinære utgivelsene

We make our own movies #4: The Entertainment And Arts EP (1998)

I omtalen av Half Dead And Dynamite avsluttet jeg med å varsle at neste utgivelse ut var Fiestas And Fiascos (2000). Men det stemmer ikke helt. For mellom den andre og den tredje (og siste) fullengderen slapp Lifter Puller en egeninnspilt og egenutgitt EP. The Entertainment And Arts (1998) er en seks sanger og tjue minutter lang EP som både eksisterer litt på utsiden av, og samtidig gir ytterligere kontektst til narrativet som snirkler seg gjennom albumutgivelsene.

Å gå gjennom alle Lifter Puller-utgivelsene på denne måten er for meg en ganske annen opplevelse enn den opprinnelige veien til å oppdage og oppleve Lifter Puller som band. Da jeg først begynte å grave meg tilbake i Craig Finn-historikken, var ingen av utgivelsene tilgjengelig på Spotify eller Wimp, langt mindre på fysiske utgivelser (i alle fall til en overkommelig pris for en som levde på studielån). Det var faktisk ikke så lett å finne illegale digitale utgaver av platene hver for seg heller. Den enkleste løsningen, utvalget av torrent-pakker tatt i betraktning, var å laste ned Fiestas And Fiascos separat, og deretter få tilgang til mesteparten av det resterende materialet på en samleplate titulert Soft Rock (2002). Her var begge de to første platene, Entertainment And Arts EP-en og noen singler/b-sider. Men en samleplate lastet ned, overført til iPod, og mest spilt til og fra steder, på t-banen, på sykkel, på gåturer, gir ikke et klart bilde av skillet mellom de ulike utgivelsene. Derfor var det ikke før et par år etter jeg først hadde hørt låtene på denne EP-en, jeg hadde et klart bilde av hvordan den fremsto som enkeltstående utgivelse. Og det var faktisk først denne uken jeg mottok et fysisk eksemplar i posten.

Jeg drar denne fortellingen for å understreke at det ikke alltid har vært noen selvfølgelighet for meg at disse seks låtene utgjør en separat utgivelse, heller enn enkeltstående låter i en mer tåkete og uoversiktelig katalog. Sett som en egen utgivelse, har Entertainment And Arts noen særtrekk.

For det første eksisterer den litt på utsiden av narrativet som snirkler seg gjennom de tre fullengderne. De velkjente karakterene omtales kun ved navn på én av låtene, nemlig Star Wars Hips. Denne låta er spesiell i seg selv, for som de årvåkne husker, dukker denne låta også opp på debutplata. Dette er rett og slett en reinnspilling, som skiller seg ut ved å gå i et langt lavere tempo (og her er en live-versjon i nettopp dette tempoet). Der albumversjonen er lettbeint, kjapp og passe fuzzy alternativ rock, er reinnspillingen en seigere, mer klaustrofobisk sak

. Hvorfor Lifter Puller valgte å gjøre en ny versjon av låta, aner jeg ikke, men det forsterker inntrykket av at denne EP-en befinner seg litt på siden av alt det andre.

En annen ting verdt å merke seg her er avslutningslåta Let's Get Incredible. Litt fordi jeg synes den hinter om hva som skal komme på Fiestas And Fiascos. Den har noe av den skumle, nervepirrende oppbyggingen, der teksten, men ikke minst musikken forteller lytterne at det er noe stort og voldsomt som står på spill. Men mest fordi Craig Finn selv har trukket den frem som sin favorittlåt av Lifter Puller, eller mer presist den låta han er mest stolt av. I en såpass sterk katalog er det en greie i seg selv.

Ellers er det en utgivelse som spiller på alle Lifter Pullers styrker. Det hektiske og pesende kompet, de urbane kulissene og Craig Finns evige rants og oneliner-perler. Jeg vil særlig trekke frem en linje som “She came on like she wanted a kiss/ now she's kissing like she allready came”. Skittent og innsiktsfullt på en gang. I samme låt (Roaming The Foam) dukker det forresten opp ytterligere et hint til Apetite For Destruction (for de som husker snakket om fløyta og Paradise City i omtalen av Half Dead And Dynamite). I innledningen til mellompartiet glefser (og her glefser han kanskje mer enn noe annet sted i katalogen) Craig Finn “You know where you are? You're in the jungle, baby! You're gonna DIE!” med en voldsom intensitet. Det er lite i Lifter Pullers musikalske uttrykk som skulle tyde på at de var spesielt begeistret for hårrock fra vestkysten og The Sunset Strip, men kanskje det er noe av hedonismen og råskapen som appellerte til tekstforfatter Finn.

The Entertainment And Arts er verken en stor eller en viktig utgivelse. Men som en mellomstasjon mellom det gnistrende andrealbumet og den rett ut fantastiske sisteplata, og som en egenfinansiert og egenutgitt plate, har den allikevel sin egen identitet. Kanskje dette er så langt Lifter Puller kunne gå i retning av en “eksperimentell” utgivelse litt på siden av den jevne albumstrømmen? Særlig sært eller eksperimentelt kan nok ikke plata sies å være, men den virker litt friere enn platene, som den spiller på litt andre strenger. Ikke som en bror eller søster, men som en kusine man kjenner igjen noen av familietrekkene i. Og med et par låter (Plymouth Rock, Let's Get Incredible) som hadde fått plass på en hvilken som helst tenkt best of av Lifter Puller.

NESTE: Fiestas And Fiascos (2000)

Bonusspor, side 1: På denne lenken kan du høre Entertainment And Arts i sin helhet. Jeg vet ikke om det er forstyrrende eller givende å se den mildt sagt amatørmessige og hjemmelagde filmen som ledsager plata. Morsomt er det i alle fall. Ellers kan du gå på Wimp og Spotify. Det er betraktelig lettere (men kanskje ikke like morsomt).

Bonusspor, side 2: Da jeg googlet lenker til noen av låtene som er omtalt her, kom jeg over noe så sjeldent som en Lifter Puller-cover. Helt merkelig å høre Craig Finns rabling om dop, våkenetter og trøbbel med denne vokalen her.

We make our own movies #3: Lifter Puller - Half Dead And Dynamite (1997)

En liten disclaimer: Jeg hadde planer om å Youtube-lenke alle låtene jeg er innom i disse omtalene, men det viser seg at flere av vidoene er tatt ned. Heldigvis ligger hele diskografien til Lifter Puller ute på både Wimp og Spotify, så de som ønsker å tonesette leseopplevelsen, har en relativt enkel oppgave.

Det skulle ikke ta mer enn et halvt år før Lifter Puller var klare med oppfølgeren til debuten. Sommern 1997 ble åpenbart brukt godt, og allerede i oktober samme år var oppfølgeren Half Dead And Dynamite ute. Jeg tror kanskje det forteller noe om bandet at de la seg på en utgivelsesfrekvens som minnet mer om 60-tallet enn 90-tallet. De var trolig ikke plaget av Beatlemania-aktige tilstander, men det er noe i både musikken og i den musikalske samtalen mellom de ulike bandmedlemmene som hinter mot det hektiske, oppjagede og utålmodige. Sånn sett er det ganske passende at det kun gikk måneder mellom debuten og oppfølgeren.

Det er også mye som tyder på at debutplata var – som enkelte debutplater er – en slags oppsamling av alt bandet hadde gjort frem til da, som en best of av tiden frem til det første plateslippet. For transformasjonen fra den litt sprikende og ufokuserte debuten, til den harde, tette og konsise Half Dead And Dynamite er enorm. I oktober 1997 hørtes nemlig Lifter Puller ut som et helt nytt, revitalisert og ufattelig slagkraftig band.

Det beste eksemepelet på utviklingen fra den første til den andre plata, kommer allerede i åpningssekundene. To Live And Die In LBI innledes med ett enkelt, hardt trommeslag fra Dan Monick, før bandet kommer dundrende inn. Her er det ikke lenger lekne slacker-riff, men et tungt, tørt og tett riff som ligger et sted mellom new wave og 70-tallets aller mest klassiske øyeblikk. Jeg har tenkt på det trommeslaget som Lifter Pullers svar på fløyta i Paradise City av Guns'n Roses. Et startskudd, et varsel om at nå, nå begynner det for alvor. Men så slo det meg at LBI faktisk har en fløyte den også. Midt inne i låta, etter at rifftrykket har lettet noe, og Craig Finn avslutter en munndiaré av et mellompartiet, stopper det hele opp litt. Så ljomer det i fløyta, og det bastante riffet er tilbake.

Den hektiske tøff i trynet-åpningen understrekes av teksten Finn topper LBI med. Han åpner med et snedig grep jeg vanskelig kan lese som noe annet enn et ønske om å formidle at han er fortelleren, og nå er han her: “Okay, I guess I pick it up right after the breakdown”, glefser han. Her er det et narrativ som skal fullføres, og han som forteller historien har behov for å klargjøre hvor han begynner. Så er det in medias res for alle penga:

“She walks out of the crowd
Her vision's kinda cloudy
The Sudafeds are down
The crowd cheered when she threw up a beer”

Og sånn er settingen satt. Nattklubber, piller og oppkast. Og ikke lenge etter: Introduksjonen av en annen stadig tilbakevennende karakter. Om jeg skulle sitert alle linjer som gir meg frysninger på Half Dead And Dynamite, ville dette blitt en ulevelig lang tekst. Men jeg synes vi skal unne oss denne syrlige, megetsigende og fryktelige morsomme linja der vi blir kjent med universets mest hensynsølse lånehai: “She says she's waiting on the steady type, then she disappears with the eyepatch-guy”.

Men dette er ikke bare albumet der Craig Finn begynner å skinne som historieforteller og vokalist, det er også albumet der bandet strammer seg kraftig opp. Dan Monicks innledende trommeslag er begynnelsen en drøy halvtime lang reise der han er ryggraden i kompet, og samspillet hans med bassist Tommy Roach fungerer upåklagelig. Gitarist Steve Barone forlater den mer generiske 90-tallsindien, og konsentrerer seg heller om det slagkraftige – og når han spiller melodifigurer, gjør han det med en helt annen teft og spissfindighet enn halvåret tidligere.

Dette er også albumet der gitarist Steve Barone utvider reportoaret sitt til å også inbefatte keyboard. Og allerede i introen til platas andre låt, I Like The Lights (her i liveversjon, det ser ut som originalen er borte fra Youtube), har keyboardet fått en prominent rolle. Vi snakker ikke en feit prog-syntheziser her, snarere et keyboard som både i utgangspunktet må ha hørtes ut som, og som gjennom produksjonen har kommet enda tettere på, en svært simpel, og nesten leketøysaktig lyd. I utgangspunktet burde det kollidert ganske kraftig med det tighte kompet, men det fungerer overraskende bra, og blir fort en integrert del av soundet.

Det er litt uklart om jenta som kaster opp til stående applaus i LBI, er hun som blir identifisert som Jenny i I Like The Lights. De to låtene er i alle fall to sider av det samme miljøet, men der hovedpersonen i LBI nøyer seg med Sudafed og øl, havner I Like The Lights-Jenny i baksetet på en taxi med en pipe i hånda. Da er det også sannsynlig at vi allerede har møtt Nightclub Dwight, mannen som både er kjent for å røyke temmelig tett av pipa (som trolig verken inneholder tobakk eller pot, men langt sterkere saker), og som stadig vekk treffer på Juania, Jenny og de andre damene som befolker Lifter Pullers verden. Men uansett: Det er altså denne verdenen vi trekkes inn i på de to første sporene av Half Dead And Dynamite – og der skal vi stort sett forbli til Lifter Puller legger inn årene.

En låt som ikke er en del av dette universet, men som snarere føles som noe Craig Finn har erfart på et mer (om enn ikke helt) personlig plan, er Nassau Coliseum. Den dukket først opp som b-side forut for debutplata, men er her i en ny tagning. Og den er nok et eksempel på hvilket band Lifter Puller var i ferd med å bli. En episk (i ordets rette forstand, Torgeir) ballade om en forsmådd kjæreste, gatevold og livet på campus, ender opp i en lang opplisting av ulike nord- og mellom-amerikanske destinasjoner, før den tar turen tilbake til der konsertsalen Nassau Coliseum befinner seg: “I wanna fuck you, I wanna fuck you/ out in Long Island". Låta høres egentlig mer ut som en Hold Steady-låt enn en Lifter Puller-låt, og hadde ikke gjort seg bort som avslutningsspor på et tenkt og ikke-utgitt Hold Steady-album. 

Nassau Coliseum/Long Island forteller oss også at i det minste deler av Half Dead finner sted sørøst for hendelsene skildret på Lifter Puller. I LBI I Like The Lights får vi greie på at Jenny bor i Brooklyn Heights, og at de drøye festene hun deltar på er i New Jersey. Craig Finn flyttet ikke til New York før etter at Lifter Puller la opp, men det er åpenbart at byen påvirket tekstuniverset hans noen år før den td.

På god vei inn i en låt for låt-gjennomgang, skal jeg runde av denne sekvensen ved å kort nevne at Sherman City er minst like god som de tre overnevne, at Viceburgh er en glimrende power-ballade på sitt helt eget vis og at avslutningen Rock For Lite Brite er verdig et lite essay i seg selv. Den runder av plata på samme måte som den åpnet med – et smell. Mens bandet sakte men sikkert trapper opp intensiteten, skildrer Craig Finn et anfall av paranoia hos en dopselgende slacker, som avslutter både plata og kjærestens liv på dette viset: “Bang, bang, now you're shooting like a soldier/ your girlfriend's dead, and you got blood on your stereo system”.

Lifter Puller har på Half Dead And Dynamite rett og slett blitt et band av et helt annet format. De har funnet sin stemme, i bunnen ligger det en grunnleggende trygghet, og over denne strør de ut kreativitet i en helt annen skala enn på debuten. Ikke minst høres dette veldig ut som Lifter Puller. Det er ikke direkte unikt, og mange av grepene og teamene er utforsket utallige ganger av andre band. Men akkurat denne miksen, den sylskarpe blandingen av harde riff, knallsterke tekster og en sublim evne til å stramme skrustikken enda et hakk med nesten umerkelige musikalske grep, føles allikevel så unikt. Jeg vet om mange band som gjør deler av det Lifter Puller her gjør, men jeg kan ikke komme på noen som kombinerer elementene på akkurat denne måten. Jeg har tidligere skrevet om hvordan førtifem sekunder avSherman City kan innkapsle alt Lifter Puller handler om, og selv om det er en overdrivelse, er det et uttrykk for at det selv i små partier av en plate som denne, finner man en klar og tydelig identitet.

Der Lifter Puller handlet om sløv suburbia, handler Half Dead And Dynamite om storbyen og speed. Fortere, hardere, sterkere – både i tematikk og musikk. Og selv om det er lyden av et band on the run (skjønt, om de jager eller blir jaget er ikke så godt å si), holder de hodet kaldt, og leverer sitt første nesten-mesterverk. Og uten “nesten”-prefikset hadde det kanskje ikke vært et like godt Lifter Puller-album heller.

NESTE: Lifter Puller – Entertainment And Arts EP (1998)

...som et lite apropos synes jeg vi alle skal unne oss et sjeldent videoopptak av Lifter Puller fra omtrent den tida Half Dead... kom ut. Her er en knallversjon av åpningsnummeret. Og en bekreftelse på at Craig Finn opptrer omtrent like spastisk når han opptrer i et tomt studio som foran et par tusen fans:

We make our own movies #2: Lifter Puller - Lifter Puller (1997)

Det Store Internettet, og i dette tilfellet Wikipedia, vil ha det til at Lifter Puller ble dannet i Minneapolis i 1994. Jeg vet ikke helt om det stemmer. Jeg sitter nemlig med en sjutommer her ved navn Perscription Sunglasses, utgitt under navnet Lifter Puller, som andre kilder mener kom ut allerede i 1993. Jeg vet egentlig ikke særlig mye om hvordan dette gikk til, men det er grunn til å tro at en noenogtjue år gammel Craig Finn, som studerte i Boston, “came back to start a band, off course”. Det er også mulig at han fortsatt var student i 1993-94, for de neste par årene nøyde Lifter Puller seg med å spille inn et par singler. Debutalbumet kom først ut i april 1997.

Det er mange forskjellige debutalbum. Du har dem som eksploderer rett i ansiktet på folk, som blir sjanger- eller tidsdefinerende dokumenter bandet aldri klarer å tangere. Du har dem som representerer en lovende start, en antydning av noe stort som skal komme. Du har debutplata som også blir svanesangen, det ene forsøket som gikk sånn passe, men som aldri ledet til noe mer. Og så har du – heldigvis – dem som er litt famlende, søkende og litt... rare, men som i etterkant viser seg å bare være en litt skjev start, noe som måtte ut av systemet for at den intensiteten og det fokuset som må til for å skape virkelig store greier, kommer til sin rett.

Lifter Puller hører definitivt til i den siste kategorien.

Jeg tror den første Lifter Puller-plata er den eneste utgivelsen i denne gjennomgangen jeg ikke kan kalle fantastisk. Det er ingen dårlig plate, men den er ganske uspektakulær. Lifter Puller høres ut som et ungt band som ikke helt har bestemt seg hvem de vil være. Litt Sebadoh- og Pavement-slackerrock, litt mørk og grumsete gaterock, noen ballader som ikke helt henger sammen og noe ganske streit 90-tallsrock som kunne vært signert nesten hvem som helst. Ganske sprikende, litt for lang og uten den helt absurde intensiteten som skulle kjennetegne de neste utgivelsene. En ganske vanlig, over gjennomsnittlig god indierock-plate fra siste halvdel av 90-tallet.

Men så er den jo ikke bare det heller. Når man oppdager et band i retrospekt, blir debututgivelsen – spektakulær eller ei – noe mer enn bare en plate. Det er den første puslespillbrikken, den som når man ser hele katalogen under ett er med på å gi mening til det resterende materialet. Det er kanskje en meningsløs sammenligning, men når jeg tenker på litt uviktige debutalbum som allikevel er verdt å sjekke ut, tenker jeg ofte på Bob Dylan. Debutplata hans fra 1962 er temmelig bra. Men den er ikke oppsiktsvekkende bra. Det som gjør at jeg vender tilbake til den nå og da, er at den forteller noe om utgangspunktet, om hvor det hele begynte. Og den føles derfor viktig, samtidig som den rent musikalsk er ganske uviktig. Den utgjør en uvurderlig del av konteksten og fortellingen. Slik er det på sett og vis med Lifter Puller også. Den utgjør utgangspunktet, og samtidig også rammene for katalogen sett under ett. Og i et slikt perspektiv er det ikke vanskelig å se noen hint om hva som skulle komme senere.

For eksempel på åpningssporet Double Straps. Lifter Puller-debuten sett under ett avslører at Craig Finn sine evner som tekstforfatter og vokalist ikke var 100% medfødt. Han mangler både selvsikkerheten og lekenheten som gjør ham så stor på de neste platene. Men på Double Straps sår han de første frøene til det han senere skal høste. “Well, I came into the city”, åpner han med, “the buildings made me dizzy. I got kicked out of a fern bar, slept beneath a race car”. Så dukker damene opp. Og når han mumler “these downtown girls are fast and loose”, er det vanskelig å ikke tenke på omkvedet som runder av Hold Steadys gjennombruddsplate ni år senere: “Southtown girls won't blow you away. But you'll know that they stay”.

Vi blir også introdusert Juanita, ei dame som skal få en prominent rolle i fortellingene som brettes ut gjennom de neste to platene. I Star Wars Hips får vi greie på at hun hadde noe med “the nightclub fires” å gjøre, og fortellerstemmen innrømmer at han har tystet på henne. Linjene gir isolert sett ingen mening, men igjen, å oppdage plater i retrospekt og med hele katalogen som speil, gir en annen dimensjon. De omtalte nattklubbrannene skal etterhvert, to plater og tre år senere, avslutte hele sagaen som begynner her.

Ellers dreier det seg mye om biler. Både Jeep Beep Suite (en av platas aller beste låter, med en nydelig og smått dataspill-inspirert gitarfigur) og Mission Viejo finner sted bak lukkede dører på fire hjul. Sistnevnte låt viser også at Lifter Puller lot seg inspirere av andre enn samtidige slackerband. For meg har den en veldig sterk R.E.M.-vibb i seg, og både melodinjene og måten Finn synger på, kan minne om Michael Stipe & co anno 1986-87. Det handler om biler i Rental også. Og likesom Double Straps kanskje peker frem mot Southtown Girls, kan mye tyde på at det er et frampek mot Hold Steady-materiale i Rental også. Låta dreier seg om en forsmådd fyr som forsøker å overbevise ei dame om at han er bedre enn typen hennes. Bak “tinted windows where no one can see us” er de to “up in New Hampshire, driving 'round in a rental”. “I deserve justice”, messer Finn, “cause I'm cooler than he is”. Og de som kjenner Separation Sunday og Multitude Of Causalities, vet at “it's a funny bit of chemistry, how a cool car makes a guy seem that much cooler”.

Til slutt etablerer Finn noen lyriske troper han skulle perfeksjonere allerede senere samme år. Linjepar av typen “starts out with”/”ends up with” er det flere av her, det samme med beretningene om odde steder der folk sovner, og deretter våkner opp. På niendesporet Solid Gold Sole forenes også “bathroom, blodshed, ecstasy”, en blandning som skal dukke opp flere steder i Lifter Puller-universet. Og det er blant annet dette som gjør Finn til en tekstforfatter jeg setter så høyt; evnen til å være selvrefererende innenfor et egenprodusert univers, på en måte som føles langt mer narrativt bindende enn som et uttrykk for idémangel eller billige løsninger. De fargerike begrepene som gjentas i låt for låt, plate for plate, er ikke bare ord som beskriver enkeltscener. De er markører som gir liv til hele universet som tegnes opp. At hendelsene som blir presentert for oss som lyttere finner sted i toalettbåser, at omgivelsene er preget av blod, pulver og fortauskanter, at karakterene sovner og våkner opp på bisarre steder, er ikke bare narrativt krydder, det er markørene som gir oss en forståelse av hva slags folk, miljøer og intensjoner vi har å gjøre med.

De tallrike beskrivelsene av mørke gater, skitne barer, øde forsteder og observasjoner gjort fra forsetet på en bil, utgjør på sett og vis en anti-poesi om et virkelig USA. Ikke den ikoniske storbyen, det støvete western-landskapet eller det frodige sør, men snarere en amerikansk hverdag som ikke så ofte blir portrettert – i alle fall ikke i musikken. Det skorter ikke på fargerike beskrivelser av Amerika, som land og kontinent i musikkhistorien. Men det er et annet Amerika. Her er det “department stores go on for miles”, “behind the karaoke bar, sitting in your brothers car”, “and these nightclub scenes aren't whatever they seem, liquid soap won't ever get you completely clean”. Vi snakker suburbia, innland, lange strips fulle av store fronts, barer, parkeringsplasser bak barer, biler og ødemark.

Det er ingen tvil om at Craig Finn skulle beskrive Et Annet Amerika på langt bedre vis noen år senere, men det var i dette veikrysset, mellom postkortene og realismen, det hele begynte. Og selv om det musikalsk er litt sånn midt på treet, og på det lyriske planet er et stykke unna det Lifter Puller (og senere Hold Steady) skulle perfeksjonere, er det vårt første møte med et band, en forteller og et univers som i sum utgjorde noe uendelig vakkert i all sin skitne prakt.

NESTE: Lifter Puller - Half Dead And Dynamite (1997)

45 sekunder

Musikk er delt opp i enheter. Fra enkeltvers, -broer og -refreng, til låter til plater, til kataloger. Mange små puslespillbiter utgjør etter hvert et større hele, et helt inntrykk av hva et band eller en artist er, ønsker å formidle eller står for. Så fort man har hørt tilstrekkelig mye musikk av et band er dette helhetsbildet nærmest umulig å kondensere ned til enkeltlåter eller –plater. Vi gjør underinndelinger, og sier at plate X er representativ for katalogens første halvdel, mens plate Y og kanskje særlig singel Z gir et godt bilde av en senere periode. Dette er helt naturlig – vi vil jo gjerne, både for oss selv og for andre, av praktiske hensyn og av et ønske om å spre det glade budskap, ha noen kroker å henge helhetsinntrykket på.

Men hvor små enheter kan være tilstrekkelig for å gi et godt bilde av et band? Én låt er aldri nok, mens et knippe på tre-fire i visse tilfeller kan være det. Ett album er også problematisk, mens to enkelte ganger kan markere ytterpunktene for en katalog, og samtidig alt som ligger mellom dem. Noen ganger fungerer en låt eller endog et refreng som en metafor for en hel karriere, mens andre ganger kan en videosnutt som også tar opp i seg det visuelle og attitydemessige gjøre nytten.

Men hva med en 45 sekunder lang avslutning på et tredjespor fra plate nummer to i en rekke av tre? 45 sekunder som verken kan klassifisere som et vers, et refreng eller en bro, men snarere en egen del av en ellers ganske strømlinjeformet låt, løselig bygget over den samme strukturen som versene, men med en litt annen rytme, intensitet og oppbygning?

Lifter Puller var et fantastisk rockeband fra Minneapolis som på de seks årene de var aktive (1994-2000) rakk å gi ut tre plater, en EP og noen singler. De kan kort beskrives som et postpunk-inspirert rockeband med hektiske og litt kantete låter krydret med snakkesungede tekster (eller ”manic barks”, som noen foretrekker å kalle det) om dop, sex, paranoia og mellommenneskelige relasjoner av varierende trofast og moralsk art. Støvete, men på asfalt-, og ikke ørkenmåten. Urbant, ikke som i moderne og pulserende, men som i gatesmart og bakgårdsskittent. Og ikke så rent lite filmatisk, men mer med tanke på den røde tråden i tekstene enn svevende og vakre bilder som vekkes i sinnet under lyttingen. Albumene kan nemlig (eller, påstås å kunne – jeg har enda ikke kommer helt til bunns i det her) leses som én sammenhengende fortelling om feilbarlige, sårbare og hevngjerrige aktører i underverdenen.

Det tredje sporet på deres andre plate, Half Dead And Dynamite fra 1997, heter Sherman City. Det handler, i likhet med et knippe andre Lifter Puller-låter, om mennesker som finner sammen i en tåke av hedonisme, rus og felles interesser, herunder målsettingen om å antenne lyset i begge ender samtidig. De lever hardt, de våkner opp blodige på parkeringsplasser, de plukker opp klærne sine og de går på igjen med friskt mot.

Første del av Sherman City følger en relativt klassisk vers/refreng-struktur, både i melodi og tekst. De er som de to første delene av eventyret, der hendelser gjentar seg og elementer dukker opp på ny, men i en litt annen drakt enn i første runde. Men etter det andre refrenget, der jeg-personen rister av seg rusen, og sier til seg selv at ”this ain’t no place to jones” (2:45), tar låta en vending. Og det er her vi når våre 45 sekunder.

Partiet innledes av en sjøsyk og vaklende gitarfigur som indikerer at paranoiaen og abstinensene er nær forestående. Så kommer kompet tilbake: Hardere, tøffere og mer intensivt enn tidligere, som om det haster, som om det er nå det gjelder. ”She’s proud of her sound proof bedroom”, sier vår helt, og godt er det for ”it gets so loud, it’s like thirty threesomes”. Med sex, fest og flyt kommer protagonistens livsgnist tilbake gjennom de neste linjene, og det hele topper seg i sanseinntrykk fra omkring 3:08. Den andre gitaren slår inn, ”the boombox rocks and the microphone shocks” – blandingen av rytmer, støy, elektriske støt og stigende rus blir svimlende i det bandet strammer skrustikka enda et hakk. Herifra og ut slår paranoiaen ut for fullt: Protagonisten ser politi på taket, tenker på ”deadbolt locks” og frykter avlytting. Ikke så rart, han har sokkene fulle av ulovlige substanser. I de siste to linjene vender et slags klarsyn tilbake, igjen – som med oppturen noen linjer tidligere – i form av begjær. Det 45 sekunder lange avsluttende infernoet av Sherman City konkluderes med at vår venn konstaterer følgende: ”You’ll look just like another when I push you under water”.

I løpet av dette gnistrende partiet dras vi gjennom de sjøsyke abstinensene, de første kriblende øyeblikkene av en ny opptur, klimakset der rusen virkelig slår inn, den tiltagende uroen, den fullvoksne paranoiaen og til slutt punktumet for hele Sherman City, en fortelling som føles som tre døgn i mer eller mindre konstant rus fra start til ugjenkallelig slutt.

Og det er jo dette som virkelig er Lifter Puller: Rusen, relasjonene og råskapen, hvordan bunnløse avgrunner avløser de høyeste topper, den hektiske og oppjagede jakten på klimaks, enten i form av dop, sex eller musikk. Og det er bare den tematiske biten. Også musikalsk er avslutningen på Sherman City Lifter Puller i et nøtteskall. En smakebit av de glidende gitarfigurene, rikelig med tørre postpunk-trommer, samspillet mellom rytme- og sologitaren, det nesten umerkelige skiftet fra hektisk og intenst til mer hektisk og mer intenst, med Craig Finns hese spoken word på toppen av det hele. Selv Finns på alle måter rikholdige og mangefasetterte tekstunivers er oppsummert på disse ti linjene. Enderimene og alliterasjonene som kveiler seg i hverandre (rocks, shocks, blocks, cops, locks, socks og proud/proof, beach/boombox/blocks), ”me and you”-strukturen, den muntlige stilen, de korte og sansebaserte inntrykkene som satt sammen utgjør et absurd men forståelig bilde.

Om du aldri har hørt eller hørt om Lifter Puller vil trolig ikke disse 45 sekundene ikke en gang kunne gi deg en klar fornemmelse av hvordan Sherman City lyder i sin helhet, langt mindre hvordan Half Dead And Dynamite eller Lifter Puller-katalogen sett under ett høres ut. Men likesom man fra et enkelt fotografi kan forstå essensen av en historisk hendelse, hva den handlet om, hvorfor den var viktig og hvorfor den hadde betydning for en rekke mennesker, kan man på bakgrunn av disse sekundene få en ikonisk eller metonymisk forståelse av hva Lifter Puller egentlig var – hva de ville formidle, hva som var bandets grunnleggende verdier og på hvilke måter de tegnet karakterer, følelser og stemninger.

Derfor, hvis noen skulle finne på å spørre meg hvor de bør starte i utforskingen av Lifter Puller, skal jeg ikke anbefale den siste (og beste) plata, Fiestas & Fiascos, jeg skal ikke trekke frem den ypperlige digitale samleplata Lifter Puller Vs. The End Of eller påstå at den lange og episke Naussau Coliseum gir et godt inntrykk. I stedet for skal jeg henlede oppmerksomheten mot den siste tredjedelen av en litt over tre minutter lang Youtube-video, og sette all min lit til at det vil friste til et videre dypdykk.

Silver Lining vs. I Like The Lights

Når regnet pøser og vinden pisker, mitt primære transportmiddel heter sykkel og det eneste som venter på andre siden av byen er et litt for tomt tekstdokument, er det fristende å velge sofa foran skole. I alle fall for en times tid.

Beulah handler om alt annet enn pøsende vind, piskende regn og presserende oppgaver. Det handler stort sett om sol, sommer og perfekt popmusikk. Selv om det regner på den hjemmelagede musikkvideoen. Lifter Puller handler heller ikke om regn og vind, men heller om biler, dop, snakkesynging og å leve et liv som gjør det naturlig å uttale "I don't quite know what happened, I woke up with my dress wide open".

De har vel egentlig ikke så mye til felles, Beulah og Lifter Puller. Bortsett fra de trillende gitarlinjene som bærer henholdsvis Silver Lining (0:08) og I Like The Lights (0:38). Og den nostalgiske stemningen i begge låtene, at de begge er fra siste halvdel av 90-tallet, og at der den ene låta mimer om punken på det tekstlige planet, har den andre et lite break (2:14) som sender tankene til God Save The Queen. Også er de jævlig bra, da, begge to. De gjør en nitrist onsdag litt bedre. Det er akkurat nå fellesnenver nok.

BEULAH - SILVER LINING (THE COAST IS NEVER CLEAR, 1999)

LIFTER PULLER - I LIKE THE LIGHTS (HALF DEAD AND DYNAMITE, 1997)