We make our own movies #8: The Hold Steady - Separation Sunday (2005)

“We mix our own mythologies, we push them out through PA systems”

Separation Sunday er først og fremst fortellingen om Holly. Jenta som av sine foreldre ble døpt Hallelujah, som ble oppdratt i et katolsk hjem, men som noen år senere skulle finne både ekstase og tristesse på langt mindre gudelige arenaer. Dårlige venner, dårlige vaner og dårlig dop. Hun drikker og danser, hun vandrer gatelangs og hun overnatter under broen over Mississippi. Hun reiser på en slags pilegrimsferd på tvers av USA, hun dør, og hun gjenoppstår – og det er ikke helt klart hvilken rekkefølge dette skjer i. Men etter å ha rundet av første del av livet i en søppelcontainer bak en bar, gjør hun et uventet comeback under en påskegudstjeneste mange år senere.

Men det er også fortellingen om Gideon og Charlemagne. Førstnevnte en skinhead i en gjeng som kaller seg Cityscape Skins, sistnevnte en blanding av en frelser og en hallik. De er begge involvert i Hollys liv, og de er trolig – på hvert sitt vis – involvert i hennes død også. De deler i tillegg den karakteristikken at de begge allerede er etablerte karakterer i Hold Steady-universet. Det var ikke så lett å forstå da man hørte navnene deres på Almost Killed Me, men litt etter litt skjønner vi at karakterportrettene av dem på henholdsvis Hostile, Mass og SweetPayne har noe med fortellingen på Separation Sunday å gjøre.

Til slutt er det fortellingen om fortelleren. Han som Craig Finn lar oss oppleve historien gjennom. Han er både en karakter i hendelsene, en som hører på hva Holly har å fortelle om sine opplevelser og en fra tid til annen allvitende forteller som beveger seg i tid og rom, og setter seg inn i hva de andre karakterene tenker og føler. Det er også fortelleren som bidrar med maleriske beskrivelser av kulissene for hendelsene. Og selv om denne fortelleren nok ikke vandret i de samme gatene som karakterene i Lifter Puller-universet, har han nok ikke helt ulik bakgrunn.

Separation Sunday er selve grunnmuren i Hold Steady-katalogen. Det er her de virkelig finner formen som band, som historiefortellere, som bidragsytere til rockens mytologi. Det er på mange måter en rockeopera. En ikke helt lineær fortelling i et klart definert univers, og med referanser både til foregående og forestående utgivelser. Holly, Gideon og Charlemagne er ikke nevnt i alle Hold Steady-låter, men de er aldri langt unna, og det sniker seg ofte inn en følelse om at mange av låtene befinner seg i deres verden og virkelighet.

Derfor føles det riktig å vie noen avsnitt til tekstene og fortellingene. Ikke bare fordi de er en så viktig komponent i bildet av Hold Steady, men også fordi de tematiske sporene er så gjenkjennelige i musikken. Både historiene og låtene er så harde, insisterende og direkte, samtidig som de har en varme og en sentimentalitet i seg.

Men Separation Sunday dreier seg ikke bare om fortellingene. På samme måte som albumet er et narrativt omdreiningspunkt i Hold Steady-katalogen, er det også plata som foredler og perfeksjonerer soundet av Hold Steady som band. De var fryktelig bra på Almost Killed Me, og på platene som skulle komme senere raffinerte og videreutviklet de uttrykket. Men Separation Sunday er mesterverket, også musikalsk. Her finner bandet den perfekte balansen mellom alkoholmarinert barband-jamming, tighte låter og nye ideer. Det er klassisk rock, i den forstand at tropene lyder kjente. Men det er også voldsomt særegent, i form av hvordan elementene er vevd sammen. Som vanlig bidrar Craig Finns vokal og tekster i stor grad til det. Men det hjelper nok også at pianist/keyboardist Franz Nicolay – som gjorde en gjesteopptreden på Certain Songs – her er med som et fullverdig medlem av bandet. Pianoet hans gir en varm kontrast til de knivskarpe riffene, orgelet fyller ut store rockelåter og til tider bidrar han også med melodifigurer og mellompartier som endrer låtenes karakter. På en plate der gitarene hadde blitt skarpere og klarere, og hvor Hold Steady til tider høres mer ut som AC/DC enn som Thin Lizzy, er pianoet temmelig kjærkomment.

Først og fremst er Separation Sunday en veldig stram plate. Den er klar, tydelig og fokusert. Hard når den er hard, mild når den er mild, og det høres ut som bandet hadde et veldig bevisst forhold til vektingen av råskapen og mildheten. Store rockere avløses av sløy boogie, punka utblåsninger får selskap av orgelbaserte hymner og indieflørting kontrasteres av rock som er så klassisk at bandet lett kunne solgt seg som tjue år eldre enn de egentlig er. Samtidig er den ikke strammere enn at flere av låtene frir seg helt fra vers/refreng-strukturen. I 2005 var ikke akkurat dét spesielt innovativt, men det er verdt å merke seg, nettopp fordi plata ved første gjennomlytting høres så voldsomt ut som streit Rock med stor R. For meg er det med på å understreke hvor tydelig og klar den grunnleggende visjonen for plata må (eller kan) ha vært. Låtene, slik de foreligger på den endelige plata, høres ut som de ikke kunne liksom ikke vært skrevet eller spilt på noen annen måte. Og da høres det stramt ut også. Det er lyden av en klar tanke og en klar visjon. Da blir formen og låtstrukturene underordnet det tydelige uttrykket.

Men kanskje skal man ikke snakke ihjel en plate som dette? For før man graver seg i ned i tekstene, før man sammenligner med de andre platene og før man leter etter inspirasjonskildene, er dette først og fremst en jævlig bra rockeplate, i alle betydninger av begrepet. Feite riff, buldrende trommer og en vokalist som du formelig kan høre at spytter på første, andre og tredje rad. Separation Sunday er rett og slett en fryktelig morsom plate, en som gjør at du får lyst til å drikke deg full, ta av deg på overkroppen og skrike med på refrengene. Og jeg tror det skjer fordi bandet spiller på en måte som gir inntrykk av at de er på omtrent samme nivå. Jeg vet ikke hvor mye alkohol som ble konsumert under innspillingen, men glefsingen til Craig Finn på Chicago Seemed Tired Last Night er enten en fryktelig god parodi på hvordan folk ordlegger seg i fylla, eller spilt inn med solid støttepromille. Refrenget til Your Little Hoodrat Friend er som skapt til å få et publikum til å hoppe spontant opp og ned, riffet som åpner Banging Camp er lyden av ølkorker som sprettes og hele Stevie Nix er lyden av å være på fylla.

Men bakrusen og melankolien er også viet rikelig med plass. Ja, vi trenger ikke gå lenger enn til siste halvdel av nettopp Stevie Nix, der dagen derpå allerede har hentet inn festen fra dagen i forveien. På Crucifixion Cruise og How AResurrection Really Feels er det bakrus av en mer eksistensiell og religiøs sort. For – og jeg burde jo ha nevnt dette allerede – Separation Sunday er kanskje aller mest en plate om religion, katolisisme og om individer som blir dratt mellom verdslige fristelser og et brennende ønske om å tjene noe større enn seg selv. Derfor starter det hele med fristelse, fortsetter med synd og ender med frelse. Og dét helt uten at det føles tvungent eller påtatt.

Og der passer det kanskje å runde av også. Med en slags erkjennelse om at jeg har altfor mye å si om Separation Sunday, og at uansett hvor mye jeg sier, vil jeg aldri komme helt i mål. Det er for mange gode tekstlinjer, for mange fantastiske vers/refreng/broer og for mange nydelige intertekstuelle referanser mellom låter, temaer og karakterer. Jeg skal avslutte med dette: Separation Sunday er den beste plata til et av tidenes beste band. Det gjør den til en av de beste platene jeg noen gang har hørt. Abbey Road, Blood On The Tracks, In The Aeroplane Over The Sea... og Separation Sunday. Så god er den faktisk.

And when you wake up again

You will be high as hell and born again

NESTE: Boys And Girls In America (2006)

...og som et lite apropos må jeg legge ved noen liveversjoner av disse låtene. Det aller meste med en Hold Steady-konsert er helt fantastisk, men det er noe ekstra med låtene fra akkurat denne plata.